De gjorde motstand mot voldtektsforbrytere
EN VOLDTEKTSFORBRYTER vil vanligvis prøve å overraske en kvinne på et isolert sted hvor det ikke finnes folk. Av og til har han et våpen og truer med å bruke det om offeret ikke vil rette seg etter det han sier. Bør en som er kristen, stille og rolig gi etter for en slik forbryter?
Nei, dette er ikke en situasjon som kan sammenlignes med det som skjer når en mann bare kommer og forlanger penger eller andre materielle eiendeler. Det ville være fornuftig av en kvinne å gi ham slike ting. Men voldtektsforbryteren forlanger at et menneske skal bryte Guds lov ved å begå utukt. Under slike forhold er en kristen forpliktet til å gjøre motstand. — 1. Korinter 6: 18.
«Men kan det ikke være farlig å gjøre motstand?» vil noen spørre. Jo, det kan det. Men det kan være enda farligere å la være å gjøre motstand, noe som blir understreket av en som lærer kvinner selvforsvar mot voldtektsforbrytere: «Han vil kanskje drepe deg når han er ferdig, så du ikke kan identifisere ham senere.»
Det er også verdt å merke seg det som ble sagt av en kvinne som er en fremtredende skikkelse i kampen mot voldtekt: «Til tross for de gjengse myter om mannlig vold og den sikkerhet det angivelig skal utgjøre å gi etter for voldsmannen, er det aldri blitt meldt om at motstand fra et voldtektsoffer i et forsøk på å komme seg unna har ’provosert’ en overfallsmann slik at han har begått mord.» Følgende opplevelse er et eksempel på dette.
To unge kvinner befant seg på et lite vaskeri med vaskeautomater da en mann kom inn, trakk en pistol og tvang dem inn i et bakværelse. Han gav dem ordre om å kle av seg. De nektet og bad høyt til Jehova Gud om hjelp. Til slutt fortalte de den bevæpnede mannen, som nå var blitt nokså forvirret, at de var Jehovas vitner, og at det var i strid med deres tro å gjøre det han forlangte av dem. De ville ikke gjøre det selv om han skjøt dem. Hva skjedde? Den forbløffede voldsmannen stakk sin vei.
Vis ham respekt
Den som er valgt ut som offer, bør huske at voldtektsforbryteren er et menneske. Det har utvilsomt skjedd ting i hans liv som kan forklare hans oppførsel Så selv om en kvinne ikke skal falle sammen av frykt og la en voldtektsforbryter få skremme henne, bør hun på den annen side behandle ham med forståelse, som et medmenneske. En kvinne som bor i et stort boligkompleks i New York, skriver følgende:
«Jeg er vanligvis forsiktig når jeg går inn i heiser. Som vanlig kontrollerte jeg heisen også denne gang før jeg gikk inn i den, og alt var i orden. Men like før døren gikk igjen, kom en diger mann og holdt igjen døren og åpnet den, så han kom inn i heisen sammen med meg. Idet han kom inn, kastet han en pakning med seks ølbokser til meg, og jeg fikk fanget den opp. Det gjorde meg nokså overrasket.
Idet døren gikk igjen, snudde han seg og begynte å fikle med buksene sine. Så snudde han seg og så på meg. Jeg så ikke ned på buksene hans, men så ham rett inn i øynene. Jeg kastet de seks ølboksene tilbake til ham og sa: ’Her har du ølet ditt.’
Og nå, før han kunne gjøre noe som helst, begynte jeg å snakke. Jeg sa at jeg var et av Jehovas vitner, og at jeg skulle opp i 13. etasje for å ha et bibelstudium med en familie som ventet på meg. Jeg fortsatte å snakke og fortalte ham om vårt bibelske undervisningsarbeid. Vi var nå kommet halvveis til 13. etasje, og mens jeg fortsatte å snakke, viste jeg ingen frykt, men så ham hele tiden rett inn i øynene. Så hendte det noe rart. Han begynte å snakke om at han var glad i Bibelen, at han var fra sørstatene, og at hans familie også elsket Gud.
I mellomtiden var vi kommet opp til 13. etasje, og han åpnet døren for å slippe meg ut. Han spurte om jeg ville vise ham den ære å ta ham i hånden. Det gjorde jeg, og han holdt nesten på å ruske den av meg. Så sa han at han ønsket å takke meg fordi jeg var den første hvite kvinne som ikke hadde sett på ham med forakt i blikket, og at jeg hadde vært oppriktig da jeg snakket til ham. Så sa han adjø og ønsket meg lykke til med bibelstudiet.»
Motstand i eget hjem
En voldtekt som finner sted i ens eget hjem, kan spesielt etterlate store følelsesmessige sår. De nære omgivelser vil jo da alltid minne en om det som har skjedd. Hvor mye bedre vil det ikke da være å gjøre motstand! En mor som greide å unngå å bli voldtatt i sitt hjem i Detroit i Michigan, forteller hvordan hun gikk fram.
«Klokken var halv seks om morgenen da jeg våknet av at jeg hørte fottrinn. Først var jeg usikker på hvor de kom fra. Jeg kastet et blikk på klokken og så at det var altfor tidlig til at den eldste datteren min hadde begynt å gjøre seg klar til å gå på skolen. Min mann reiser rundt som musiker, og han var ikke hjemme. Jeg hadde sovet i første etasje. Jeg visste at det ikke var noen ovenpå, og mente derfor at lydene kom fra verandaen på forsiden av huset. Jeg slo på lyset der. Straks hørte jeg en løpe ned trappen, og da jeg snudde meg, stod det en fremmed mann foran meg.
Mannen hadde hånden sin innenfor kappen, som om han hadde en pistol, og jeg sa derfor: ’Hvis du har tenkt å drepe meg, så bare gjør det.’ Han sa at han hadde en pistol, og at han ville skyte meg om jeg ikke gjorde alt han sa. Han bad meg slokke alle lysene og sette meg i sofaen. Jeg slokte lysene, men nektet å sette meg. Han sa han ville drepe meg om jeg ikke lot ham voldta meg. Så begynte han å skyve meg bortover mot sofaen, men jeg siterte Matteus 16: 26, der det står: ’Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?’
Mannen sluttet å dytte meg og spurte hva skriftstedet betydde. Jeg forklarte da at hvis jeg gjorde motstand mot ham og var trofast mot min Gud og min mann og så ble drept på grunn av denne trofastheten, ville jeg ha håp om å bli gjenreist på en paradisisk jord og få evig liv. Men om jeg gav etter og han voldtok meg, ville jeg dø til slutt likevel og ikke ha noe håp om en oppstandelse.
Mannen skjønte at han ikke kunne få overtalt meg til å la ham voldta meg, og derfor begynte han å rive og slite i klærne mine. Jeg husket skriftstedet i 5. Mosebok, kapittel 22, der det står at det må betraktes som at du samtykker om du blir angrepet i byen og ikke skriker. Derfor sa jeg meget høyt: ’Slutt med det der! Vær så snill! Nei! Ikke gjør det! Nå må De være så snill å forlate huset!’
Jeg visste at dette ikke bare ville være Jehova til behag, men at det også ville varsle barna mine om at dette ikke var noen TV-dialog, men en mann som overfalt deres mor. Jeg brukte også uttrykket ’Mister’ da jeg snakket til ham, slik at de ville skjønne at jeg ikke kjente ham. Mannen bad meg holde munn, men jeg sa at jeg måtte rope hver gang han gikk til angrep på meg.
Mannen kastet seg mot meg igjen, og jeg begynte å be høyt: ’Å, Jehova, vær så snill å hjelpe meg!’ Han stanset og spurte hvem jeg snakket til. Da forklarte jeg ham at Jehova er Guds navn, at Gud har et navn akkurat som han selv hadde et.
For virkelig å prøve å skremme meg spurte mannen om jeg noen gang hadde lest om hvordan hele familier var blitt drept og så funnet døde etterpå. Han sa at det var akkurat det han skulle gjøre med meg og barna mine om jeg ikke iallfall ville la ham få kjærtegne enkelte deler av kroppen min. Jeg gikk ikke med på det heller. Mannen fortsatte å true meg, og hver gang tenkte jeg for meg selv: ’Å, Jehova, hva skal jeg gjøre?’ Og straks kom jeg til å tenke på et passende skriftsted som gjorde at jeg visste hva jeg skulle gjøre.
Etter 20—30 minutter skjønte mannen at han ikke ville greie å voldta meg. Så sa han: ’Hvor gamle er barna dine?’ Jeg svarte: ’Fjorten, tolv, åtte, fem og fire år.’
’Jeg skal voldta den 14 år gamle datteren din om du ikke lar meg voldta deg,’ sa han.
Jeg lurte på hvordan han kunne vite at 14-åringen var en pike. ’Hun er kristen, hun også,’ svarte jeg, ’og hun kommer ikke til å la deg voldta seg.’ Da sa han at han skulle drepe oss alle sammen, og satte kursen mot soveværelsene til barna. Igjen lurte jeg på hvordan han kunne vite akkurat hvor soveværelsene lå. Før jeg kunne få samlet meg så pass at jeg fulgte etter, kom han tilbake til stuen med et merkelig uttrykk i fjeset. Han gikk forbi meg og kommanderte: ’Lås opp utgangsdøren.’
’Den går opp hvis du vrir om dørhåndtaket,’ sa jeg. Han gikk ut, og så snart han var ute, smelte jeg igjen døren og satte på sikkerhetslenken.
Jeg gikk straks til barnas soveværelser, og da forstod jeg hvorfor mannen hadde gått ut gjennom utgangsdøren. De var borte. Uken før hadde jeg sett et spesielt program på TV som handlet om hvordan du skulle lære barna dine hvordan de kan komme seg ut av huset i en nødssituasjon. Jeg snakket da med barna om dette og fortalte dem at den sikreste og beste måten å komme seg ut av huset på, var gjennom vinduene i det nordlige soverommet. Da kunne de gå derfra til naboene og be om hjelp. Fordi barna hadde gjort som jeg sa til dem, satt de nå trygt i nabohuset.
Kort etter kom det to politibiler, den ene som svar på min telefonoppringning og den andre som svar på naboens. Politiet sa at de ikke var overrasket over å bli oppringt om voldtekt tidlig på morgenen. I flere måneder hadde det forekommet mange voldtekter på denne tiden av døgnet her i nabolaget, forklarte de. De omtalte til og med voldtektsforbryteren som ’gutten vår’.
Politiet ble høylig forbauset da jeg fortalte dem at jeg verken var blitt voldtatt eller ranet. De sa at de ville ta kontakt med meg. Senere på dagen ble jeg bedt om å komme ned på stasjonen til en konfrontasjon. Den var svært skuffende, for de hadde ikke fått fatt i rette mann.
Dagen etter fikk jeg en telefon på jobben og ble bedt om å komme ned igjen til en ny konfrontasjon. Denne gangen så jeg rette mann straks jeg kom inn i rommet, og jeg holdt nesten på å falle over ende. . . . Jeg fikk vite at denne mannen hadde kommet ut av fengsel for åtte måneder siden, og at han siden den gang hadde voldtatt minst 13 kvinner i nærheten av mitt hjem, deriblant en væpnet politikvinne. Politiet sa at uansett hvilken tro jeg hadde, så var det iallfall den som hadde hjulpet meg til ikke å bli nummer 14.»
Motstand utendørs
Det er klart at det er en forferdelig opplevelse å stå ansikt til ansikt med en mann som er innstilt på å voldta deg. Når mannen er bevæpnet og det ikke finnes noen andre i nærheten, er situasjonen spesielt skremmende. Men selv da er det bibelsk korrekt å gjøre motstand i stedet for å la seg skremme av trusler og gi etter for voldtektsforbryteren. Gang på gang har dette også vist seg å være det beste en kan gjøre. Et av Jehovas vitner som bor i et mer tynt befolket område, forteller:
«Jeg hadde vært og hentet posten og var på vei tilbake til huset, da en mann med finlandshette kom løpende etter meg med en kniv. Han grep tak i meg og prøvde å trekke meg inn i skogen. Han skjøv meg ned på bakken. Før han fikk meg ned, skrek jeg. Han holdt meg for munnen, men jeg ropte likevel til Jehova og bad ham om styrke. Mannen viste meg kniven og sa at han skulle skade meg med den om jeg ikke holdt munn. Jeg grep tak i kniven og skjøv den bort. Han la kniven vekk og begynte å dra meg opp. Jeg bet ham i fingeren, og han slo meg i hodet.
Han sa at han ikke skulle skade meg om jeg bare holdt meg i ro. Jeg ropte: ’Nei!’ Jeg var fast bestemt på enten å komme meg unna eller å dø der ute i oppkjørselen, ikke inne i skogen. Dermed slo jeg til ham i ansiktet. Det kom overraskende på ham. Han slo meg igjen på kinnet. Jeg ble slått i bakken, men sparket vilt mot ham for å holde ham på avstand.
Jeg greide å komme meg på bena og løp mot en vei som førte bort til de andre husene. Jeg så meg tilbake og så at han tok veien gjennom skogen i retning av huset mitt. Jeg løp til det nærmeste huset. Politiet ble tilkalt. De kom i stort antall, omringet området og fikk tak i voldtektsforbryteren. Han tilstod alt sammen, og dermed slapp jeg å identifisere ham.»
Vær forberedt på å gjøre motstand
For en kvinne finnes det kanskje ikke noe som er mer forferdelig eller sønderknusende enn det å bli voldtatt. Hun har kanskje ikke engang lyst til å tenke på det. Men likevel er voldtekt en av livets realiteter. Selv Bibelen forteller om voldtekter og forsøk på voldtekt som fant sted for tusener av år siden. — 1. Mosebok 19: 4—11; 34: 1—7; Dommerne 19: 22—27; 2. Samuelsbok 13: 1—14.
I vår kritiske tid er imidlertid voldtekter blitt noe dagligdags i mange byer og på mange tettsteder. Ja, American Medical News for 4. februar 1983 skrev: «Kanskje en av seks kvinner her i landet kommer til å bli offer for voldtekt, som er blitt betegnet som den voldsforbrytelse som er i raskest vekst her i landet.»
I stedet for å ignorere muligheten for å bli utsatt for et voldtektsforsøk er det derfor bare fornuftig at en kvinne tenker ut hva hun vil gjøre om hun en gang skulle bli truet av en voldtektsforbryter. Hun bør være alvorlig innstilt på å gjøre motstand. «Det syn at en kvinne som gjør motstand, er mer utsatt for å bli skadd eller drept, er bare gammelt kjerringsnakk,» sa James Bannon, nestkommanderende for politiet i Detroit. «Det er aldri lagt fram beviser for at dette synet er korrekt.»
I oldtidens Israel krevde Guds lov at en kvinne som ble angrepet av en voldtektsforbryter, skulle rope om hjelp og dermed gjøre aktiv motstand. (5. Mosebok 22: 23—27) Dette er en forstandig fremgangsmåte. Førstebetjent Keith Kilbride ved Crime Prevention Bureau i West Yorkshire i England sier at «når en kvinne blir angrepet, er det fremdeles lungene som er hennes beste våpen».
Ytterligere informasjon, som kan hjelpe deg til å stå rustet overfor den voksende bølgen av voldtektsforbrytelser, kan du finne i Våkn opp! for 8. november 1980 og Vakttårnet for 15. april 1981. Disse artiklene tok sikte på å forhindre at voldtekt skjer. En kvinne kan også snakke med mannen sin, faren sin eller en venn hun stoler på, for å få vite mer om hvordan hun kan forsvare seg. Og en gutt kan snakke med foreldrene sine. Dessuten kan de opplevelsene som er gjengitt her, hjelpe deg til å gjøre vellykket motstand mot en voldtektsforbryter, om du noen gang skulle bli utsatt for et slikt angrep.
[Uthevet tekst på side 27]
«Når en kvinne blir angrepet, er det fremdeles lungene som er hennes beste våpen»