Den fryktløse slangedreperen

MANGUSTEN er liten og pelskledd og ser ikke akkurat ut som en slangedreper. Men forfatteren R. O. Pearse sier: «Kanskje slangens argeste fiende . . . er mangusten.» Han sier videre: «Denne lille tassen må avgjort romme en like stor porsjon uforfalsket heltemot i sin lille kropp som et hvilket som helst annet villdyr . . . Dens angrep på slanger er legendariske.»

Hvem er egentlig denne uforferdede skapningen? Mangustene hører til desmerdyrene, en stor familie som er utbredt i mange deler av Afrika, Asia og Sør-Europa. Det finnes flere slekter og over 40 arter av manguster. Disse små pattedyrene varierer i størrelse fra dvergmangusten, som er bare litt over tre desimeter lang, til krabbemangusten i Sørøst-Asia, som er 1,2 meter lang. De fleste har korte ben, lang, buskete hale og langstrakt kropp med en tykk og grov pels, som kan være fra grå til brun av farge. Ørene er små og snuten gjerne spiss.

Noen arter er nattdyr som lever alene. Andre viser seg om dagen og er ganske selskapelige, for eksempel revemangusten, som lever i flokker på opptil 50 dyr. Hvor bor de? Hovedsakelig i fjellsprekker eller jordhuler. I noen tilfelle graver de hulene sine selv, men ofte overtar de hi som er forlatt av andre dyr. Det har også forekommet at de har slått seg til i tomme termitt- og maurtuer.

Mangusten kan virke ganske harmløs, men la deg ikke lure av utseendet, for den er et rovdyr. Den er årvåken, dristig og kjapp. Noen manguster ernærer seg av insekter, biller, mark, sniler, firfisler, frosker og krabber og dessuten av egg og frukt. Mangusten er lur og beregnende. Noen skal ha sett at sebramangusten har utført det kunststykke å stå oppreist på bakbena og falle sidelengs. Hvorfor? For å få nysgjerrige perlehøner til å nærme seg — og bli fanget.

Mangustene er imidlertid først og fremst kjent som ypperlige slangedrepere.

Tvekamp mellom slange og mangust

Men kan denne lille skapningen virkelig gå løs på en nifs kobra og vinne over den? Den sørafrikanske forfatteren Laurens van der Post beskriver en typisk kamp mellom en slange og en mangust i sin bok The Heart of the Hunter: «Jeg har sett [en mangust] som var høyst 33 centimeter lang fra hode til hale og kanskje bare 13 centimeter høy, som gikk løs på en 1,8 meter lang kobra. Den kom med en serie utspekulerte og raske finter. Slangen slo tilbake gang på gang, men bommet med en millimeter. Deretter kastet mangusten seg over brilleslangen, angrep den i nakken og bet seg gjennom ryggraden dens på et øyeblikk.»

Det som setter en liten mangust i stand til å beseire sin dødsfiende, er dens umåtelige selvsikkerhet og store mot kombinert med evnen til å gjøre lynraske unnamanøvrer når slangen angriper.

Slangens bitt

Er mangusten immun mot slangegift? Ikke helt. Men det skal ganske mye gift til for å ta livet av en mangust. En ekspert hevder at det kreves åtte ganger så mye slangegift for å drepe en mangust som det kreves for å drepe en hare. Det er sjelden en mangust dør av slangebitt.

Det er større sannsynlighet for at en mangust skal dø av å spise en giftslange. Ja, seierherren delikaterer seg gjerne med sin farlige fiende etter å ha drept den, og han begynner med hodet. The International Wildlife Encyclopedia opplyser: «Det er blitt funnet flere døde [manguster], og en undersøkelse av kadavrene har brakt for dagen at de har spist en slange, og at slangens gifttenner har punktert magesekken, slik at giften er kommet inn i blodomløpet.»

Manguster tar altså livet av kobraer, men klarer ikke like lett å drepe hoggormer. For det første bygger de ikke opp immunitet mot hoggormgift. Dessuten er hoggormene raskere til å hogge fra seg enn kobraene.

Manguster som selskapsdyr?

Tro endelig ikke at mangustene er tvers igjennom ondskapsfulle. Tvert imot, noen manguster er blitt temmet og har endt som kjærlige og kloke selskapsdyr. Forfatteren Bruce Kinloch har hatt en tam sebramangust, Pipa, som han har skrevet en morsom beretning om i boken Sauce for the Mongoose.a På grunn av sine mange rampestreker og pussige innfall var Pipa en stadig kilde til muntrasjon for familien. En av dens kunster — et kunststykke som er vanlig blant manguster — fikk familien til å vri seg av latter første gang de så den. Forfatteren forteller hva som skjedde:

’Pipa fant et rundt, hvitt skjell og lirket det med seg til han ble stående med ryggen mot en av nisteboksene våre. Han tok skjellet mellom forpotene og svingte potene opp og ned, fram og tilbake, hele tiden med et fast grep om skjellet, nesten som en baseballspiller som forbereder seg til et kast. Plutselig hoppet han opp i luften og slengte skjellet bakover mellom bakbena sine mot nisteboksen så det smalt som et pistolskudd. Det gikk etter hvert opp for oss at Pipa fulgte sine instinkter og forsøkte å knuse skjellet slik som manguster pleier å knuse egg.’

Vår buskete venn er derfor både koselig og krigersk. Selv om vi kanskje grøsser litt når vi tenker på den som slangedreper, kan vi more oss over dens klovnestreker.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 17]

Johannesburg Zoological Gardens