Forsøk på å få rede på menneskets skjebne

HVORFOR er skjebnetroen så utbredt? Mennesket har til alle tider forsøkt å løse livets mysterier og å finne en mening med de hendelsene som finner sted. «Det er her begrepene ’gud’, ’skjebnen’ og ’slumpetreff’ kommer inn i bildet, avhengig av om hendelsene skyldes en personlig makt, en upersonlig makt eller tilfeldigheter,» forklarer historikeren Helmer Ringgren. Historien kan oppvise tallrike eksempler på livsanskuelser, legender og myter som har tilknytning til skjebnetroen.

Professor Jean Bottéro, som er assyriolog, sier: «Vår kultur er på alle områder vesentlig formet av den mesopotamiske sivilisasjon.» Han tilføyer at det er i oldtidens Mesopotamia eller Babylonia vi finner «de eldste vitnesbyrd om menneskers befatning med det overnaturlige og deres funderinger i den forbindelse, den eldste religiøse strukturen vi kjenner til». Det er også her vi finner opprinnelsen til skjebnetroen.

Skjebnetroens røtter i oldtiden

I ruinene av oldtidens Mesopotamia, i det landet som nå heter Irak, har arkeologene avdekket noen av de eldste skriftene man kjenner til. Tusener av tavler skrevet med kileskrift gir oss et klart bilde av livet i de gamle sivilisasjonene Sumer og Akkad og i den navngjetne byen Babylon. Ifølge arkeologen Samuel N. Kramer, var sumererne «opptatt av lidelsens problem og særlig av dens nokså gåtefulle årsaker». I deres søken etter et svar oppstod forestillingen om skjebnen.

Arkeologen Joan Oates sier i sin bok Babylon at «enhver babyloner hadde sin egen gud eller gudinne», og at babylonerne trodde at gudene «formet alle menneskers skjebne, individuelt og kollektivt». Ifølge Kramer trodde sumererne at «de gudene som styrte kosmos, pønsket ut ondskap, løgn og vold og la opp til at disse elementene skulle være en integrerende del av sivilisasjonen». Skjebnetroen var utbredt og stod høyt i kurs.

Babylonerne trodde at det var mulig å få innsikt i gudenes planer ved hjelp av spådomskunst, som i ovennevnte bok kalles «en metode for kommunikasjon med gudene». Spådomskunst innebar det å prøve å forutsi framtiden ved å iaktta og tolke objekter og hendelser. Det var vanlig å granske drømmer, innvoller og dyrenes atferd. (Jevnfør Esekiel 21: 21; Daniel 2: 1—4.) Uventede eller uvanlige hendelser som angivelig skulle åpenbare framtiden, ble skrevet ned på leirtavler.

Den franske forskeren Édouard Dhorme, som har spesialisert seg på oldtidens sivilisasjoner, sier: «Så langt tilbake som i Mesopotamias eldste historie møter vi sannsigeren og begrepet spådomskunst.» Spåing var en del av dagliglivet. Ja, professor Bottéro sier at «man så det slik at alle ting kunne granskes og brukes til å utlede spådommer av . . . Alt i det materielle univers kunne etter grundige studier tjene som utgangspunkt for forskjellige måter å beregne framtiden på». Mesopotamierne gjorde således ivrig bruk av astrologi for å få kjennskap til framtiden. — Jevnfør Jesaja 47: 13.

Babylonerne drev dessuten med spåing ved hjelp av terninger eller lodd. I sin bok Randomness forklarer Deborah Bennett at disse skulle «eliminere muligheten for menneskelig manipulasjon og dermed gi gudene en tydelig kanal som de kunne uttrykke sin guddommelige vilje gjennom». Gudenes avgjørelser ble imidlertid ikke betraktet som ugjenkallelige. Ved å vende seg til gudene kunne man få hjelp til å unngå en ugunstig skjebne.

Skjebnetroen i oldtidens Egypt

På 1400-tallet f.v.t. var det utstrakt kontakt mellom Babylonia og Egypt. Det foregikk derfor en gjensidig utveksling av kulturtrekk, deriblant religiøse skikker som hadde tilknytning til skjebnetroen. Hvorfor godtok egypterne skjebnetroen? John R. Baines, som er professor i egyptologi ved Oxford universitet, forklarer: «[Egyptisk] religion dreide seg vesentlig om forsøk på å få rede på det uforutsigelige og det ulykkebringende og å handle i samsvar med det.»

Blant de mange egyptiske guder ble Isis kalt «herskeren over skjebnen». Egypternes skjebnetro kom også til uttrykk ved at de drev med spådomskunst og astrologi. (Jevnfør Jesaja 19: 3.) En historiker sier: «Deres oppfinnsomhet når det gjaldt å rådspørre gudene, kjente ingen grenser.» Egypt var imidlertid ikke den eneste sivilisasjonen som overtok skjebnetroen fra Babylon.

Hellas og Roma

Jean Bottéro skriver om grekernes trosoppfatninger: «Oldtidens Hellas unngikk ikke å bli påvirket av de sterke strømningene fra Babylonia.» Professor Peter Green forklarer hvorfor skjebnetroen var så populær i Hellas: «I en usikker verden hvor mennesker nærte økende uvilje mot å bli holdt ansvarlig for sine egne avgjørelser, ja ofte rett og slett følte seg som marionetter, vilkårlig manipulert av en skjebnemakt som var like uutgrunnelig som den var ubøyelig, kunne en guddommelig orakeluttalelse tjene til å skissere den enkeltes framtid. De som hadde spesielle ferdigheter eller spesiell innsikt, kunne fortelle hva som var skjebnens vilje. Det som ble fortalt, var kanskje ikke det en ønsket å høre, men den som var blitt advart om hva framtiden ville bringe, stod iallfall bedre rustet til å møte den.»

Skjebnetroen dekket den enkeltes behov for å få kjennskap til framtiden, men den tjente også mindre edle formål. Forestillingen om skjebnen bidrog til å undertrykke massene, og som historikeren F.H. Sandbach sier: «Den tanke at verden var fullstendig underlagt forsynets styrelse, virket tiltrekkende på den herskende klasse i et herrefolk.»

Hvorfor? Professor Green forklarer at denne tanken «innebar en rettferdiggjørelse — moralsk, teologisk og semantisk — av den bestående samfunnsordning: Den var det mektigste og mest raffinerte redskap til opprettholdelse av egen posisjon som den herskende klasse i Hellas noen gang benyttet. Alene det at et eller annet skjedde, betydde at skjebnen hadde villet det slik, og ettersom mennesket ved forsynets styrelse var underlagt naturnødvendigheten, var det hevet over tvil at det var best at det gikk som det gikk». Han sier at denne oppfatningen i virkeligheten gav rom for «rettferdiggjørelse av hensynsløs egoisme».

At skjebnetroen var alminnelig godtatt, framgår av den greske litteratur. Blant oldtidens mange litterære stiler finner vi eposet, fabelen og tragedien — hvor skjebnetroen spilte en nøkkelrolle. I gresk mytologi ble menneskets skjebne avgjort av tre gudinner som ble kalt moirene. Klotho spant livstråden, Lakhesis bestemte hvor lang den skulle være, og Atropos klipte den av ved utløpet av den tilmålte tid. Romerne hadde en lignende triade av gudinner som ble kalt parcene.

Romerne og grekerne var ivrige etter å få rede på hva som angivelig var skjebnens vilje med dem. Derfor lånte og videreutviklet de babylonernes astrologi og spådomskunst. Romerne kalte de hendelsene som de forutsa framtiden ved hjelp av, for portenta, eller tegn. De budskapene som ble formidlet ved hjelp av disse tegnene, ble kalt omina. På 200-tallet f.v.t. var astrologien alminnelig utbredt i Hellas, og det eldste greske horoskopet man kjenner til, er fra år 62 f.v.t. Grekerne var så interessert i astrologi at astrologien ifølge professor Gilbert Murray «traff det greske sinn like sterkt som en ny sykdom rammer en fjerntboende øybefolkning».

I et forsøk på å få kjennskap til framtiden gjorde grekerne og romerne ofte bruk av orakler eller medier. Gjennom disse kommuniserte gudene angivelig med mennesker. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 16—19.) Hva førte slike oppfatninger til? Filosofen Bertrand Russell sa: «Frykt trådte i stedet for håp; meningen med livet var snarere å unngå en ugunstig skjebne enn å strebe etter noe egentlig gode.» Lignende emner ble gjort til stridsspørsmål innenfor kristenheten.

«Kristne» debatter om skjebnen

De første kristne levde i en kultur som var sterkt påvirket av greske og romerske forestillinger om skjebnen. De såkalte kirkefedre støttet seg for eksempel i høy grad til verkene til greske filosofer som Aristoteles og Platon. Et av de spørsmålene de forsøkte å finne svar på, var dette: Hvordan kunne en allvitende, allmektig Gud, «den som fra begynnelsen forteller om enden», samtidig være en kjærlig Gud? (Jesaja 46: 10; 1. Johannes 4: 8) De resonnerte som så at hvis Gud fra begynnelsen av kjente enden, visste han jo at mennesket ville synde, og visste om de katastrofale konsekvensene av syndefallet.

Origenes, en av de mest produktive av de første kristne skribenter, mente at det var viktig å ha i tankene at mennesket har en fri vilje. «Det finnes så visst utallige passasjer i Skriften som med overveldende tydelighet påviser den frie vilje,» skrev han.

Origenes sa at det å tilskrive en overnaturlig kraft ansvaret for våre handlinger «strider mot sannheten og mot all fornuft, og en slik framstilling har sitt opphav hos ham som ønsker å fjerne begrepet den frie vilje». Origenes hevdet at Gud riktignok kan forutse hendelser i den rekkefølgen de inntreffer, men at dette ikke er ensbetydende med at han forårsaker en hendelse, eller at hendelsen er uunngåelig. Det var imidlertid ikke alle som var enige i dette.

En innflytelsesrik kirkefader, Augustin (354—430 e.v.t.), som ikke levnet mye rom for den frie vilje, gav debatten et nytt innspill. Augustin fastla det teologiske grunnlaget for kristenhetens lære om predestinasjon. Hans verker, først og fremst De libero arbitrio, stod sentralt i middelalderens drøftelser. Debatten nådde sitt klimaks under reformasjonen, da spørsmålet om predestinasjon forårsaket en dyp splittelse innenfor kristenheten.a

En utbredt oppfatning

Skjebnetroen er imidlertid på ingen måte begrenset til den vestlige verden. Mange muslimer sier «mektoub» — «det står skrevet» — når de står overfor en katastrofe, og avslører dermed at de tror på skjebnen. Selv om mange av Østens religioner understreker den rolle den enkelte spiller i sin personlige skjebne, inneholder deres lære ikke desto mindre elementer av fatalisme.

Begrepet karma i hinduismen og buddhismen sikter til den uunngåelige skjebne som følge av handlinger som er begått i et tidligere liv. I Kina forekommer de eldste nedtegnelsene som er funnet, på skilpaddeskall som ble brukt ved utøvelse av spådomskunst. Skjebnetroen preget også oppfatningene til de innfødte folkeslagene på de amerikanske kontinenter. Aztekerne laget for eksempel spådomskalendere, som ble brukt til å vise hvilken skjebne den enkelte ville få. Fatalistiske oppfatninger er også alminnelige i Afrika.

Det at forestillingen om skjebnen godtas i vide kretser, viser at mennesket har et iboende behov for å tro på en høyere makt. John B. Noss erkjenner i sin bok Man’s Religions: «Alle religioner sier på en eller annen måte at mennesket ikke står og ikke kan stå alene. Det er nært forbundet med og likefram avhengig av kreftene i Naturen og i Samfunnet omkring det. Det har et mer eller mindre klart begrep om at det ikke er et selvstendig kraftsenter som kan klare seg uavhengig av verden.»

I tillegg til at vi har behov for å tro på Gud, har vi et iboende behov for å forstå det som skjer rundt oss. Det er imidlertid forskjell på å erkjenne at det finnes en allmektig Skaper, og å tro at han forutbestemmer vår skjebne. Hvilken rolle spiller vi selv når det gjelder å forme vår skjebne? Hvilken rolle spiller Gud?

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

En babylonsk astrologisk kalender fra år 1000 f.v.t.

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 7]

Grekerne og romerne trodde at menneskets skjebne ble avgjort av tre gudinner

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 7]

Egypternes Isis, «herskeren over skjebnen»

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 8]

De eldste kinesiske nedtegnelsene forekommer på skilpaddeskall og ble brukt ved utøvelse av spådomskunst

[Rettigheter]

Institutt for historie og filologi, Academia Sinica, Taipei

[Bilde på side 8]

På denne persiske esken ses dyrekretsens tegn

[Rettigheter]

Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum