Bibelens bok nummer 58 — Hebreerne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 61 e.Kr.

 1. I samsvar med hvilket oppdrag skrev Paulus Hebreerne?

PAULUS er best kjent som «hedningenes apostel». Men var hans virksomhet begrenset til ikke-jøder? På ingen måte! Like før han ble døpt og fikk vite hva hans arbeid skulle bestå i, sa Herren Jesus til Ananias: «Denne mannen [Paulus] er et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn ut til nasjonene så vel som til konger og Israels sønner.» (Apg. 9: 15; Gal. 2: 8, 9) Det at Paulus skrev Hebreerne, var således i samsvar med at han hadde fått i oppdrag å bære Jesu navn ut til Israels sønner.

 2. Hvordan kan vi gjendrive innvendinger mot at det er Paulus som har skrevet Hebreerne?

² Enkelte kritikere tviler imidlertid på at Paulus har skrevet Hebreerne. De innvender blant annet at Paulus’ navn ikke forekommer der. Men dette skulle i virkeligheten ikke ha noe å si, for det er mange andre av de kanoniske bøkene som ikke nevner navnet til skribenten, som ofte blir identifisert ved hjelp av indre vitnesbyrd. Det er dessuten noen som mener at Paulus med vilje har utelatt sitt navn i brevet til de kristne hebreere i Judea, fordi navnet hans hadde vært hatet av jødene der. (Apg. 21: 28) Heller ikke det at stilen i dette brevet er annerledes enn i de andre brevene som Paulus har skrevet, er noe holdbart argument for at det ikke er han som er skribenten. Enten Paulus henvendte seg til hedninger, jøder eller kristne, viste han alltid at han hadde evnen til å bli «alt for alle slags mennesker». Her henvender han seg som jøde til jøder med argumenter som de fullt ut kunne forstå og godta. — 1. Kor. 9: 22.

 3. Hvilke vitnesbyrd fra selve brevet bekrefter at det er Paulus som har skrevet det, og viser at han først og fremst skrev det for jødene?

³ Alle indre vitnesbyrd i brevet viser at det er Paulus som har skrevet det. Skribenten befant seg i Italia og var sammen med Timoteus. Dette passer på Paulus. (Hebr. 13: 23, 24) De lærespørsmålene som blir behandlet, er dessuten typiske for Paulus, selv om argumentene blir fremført fra et jødisk synspunkt og blir trukket fram med tanke på at de skal appellere til de helt og holdent hebraiske menighetene som brevet er stilt til. En bibelkommentator (Clarkes Commentary, bind 6, side 681) har i denne forbindelse følgende å si om Hebreerne: «Hele brevets oppbygning viser at det ble skrevet til jøder, kjødelige jøder. Hvis det hadde vært skrevet til hedninger, ville ikke én av 10 000 av dem ha forstått argumentasjonen, ettersom de var ukjent med den jødiske ordning, som dette brevets skribent hele tiden forutsetter at leseren har kjennskap til.» Dette hjelper oss til å forstå hvorfor stilen i dette brevet er annerledes enn stilen i de øvrige brevene Paulus har skrevet.

 4. Hvilket ytterligere vitnesbyrd har vi om at Paulus skrev Hebreerne?

⁴ Oppdagelsen av Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶) omkring 1930 førte til at en fikk ytterligere beviser for at det er Paulus som har skrevet dette brevet. Den framstående britiske tekstkritikeren sir Frederic Kenyon uttaler seg om denne papyruskodeksen, som ble skrevet bare om lag 150 år etter Paulus’ død, og sier: «Det er verdt å legge merke til at Hebreerbrevet er plasert umiddelbart etter Romerbrevet (en ellers nesten ukjent plasering), noe som viser at på det tidlige tidspunkt da dette håndskrift ble skrevet, fantes der ingen tvil om at Paulus var dets forfatter.»a Angående det samme spørsmålet sier McClintock og Strongs Cyclopedia direkte: «Det finnes ikke noen vektige ytre eller indre vitnesbyrd om at noen annen enn Paulus er dette brevets forfatter.»b

 5. Hvordan viser innholdet av Hebreerne at brevet er inspirert?

⁵ Det er ikke bare det at de første kristne anerkjente Hebreerne, som viser at det er «inspirert av Gud», men brevets innhold er også et bevis for det. Det henleder stadig leserens oppmerksomhet på profetiene i de gamle hebraiske skrifter, henviser til mange av dem og viser hvordan de alle sammen har fått sin oppfyllelse på Kristus Jesus. Bare i det første kapitlet blir de hebraiske skrifter sitert ikke mindre enn sju ganger i forbindelse med at det blir vist at Sønnen nå er mye større enn englene. Det understreker hele tiden betydningen av Jehovas Ord, opphøyer Jehovas navn og henleder oppmerksomheten på Jesus som livets Hovedformidler og på Guds rike ved Kristus som menneskenes eneste håp.

 6. Hva viser kjensgjerningene med hensyn til hvor og når Hebreerne ble skrevet?

⁶ Med hensyn til når brevet ble skrevet, er det allerede blitt vist at Paulus skrev det mens han var i Italia. I slutten av brevet sier Paulus: «Dere skal vite at vår bror Timoteus er blitt frigitt; hvis han kommer ganske snart, skal jeg besøke dere sammen med ham.» (13: 23) Dette synes å antyde at Paulus regnet med å bli løslatt fra fengslet om ikke lenge, og at han håpet å kunne bli med Timoteus, som også hadde sittet i fengsel, men som allerede var løslatt. Det antas derfor at Paulus skrev brevet det siste året av sitt første fengselsopphold i Roma, nemlig i år 61.

 7. Hvilken form for motstand ble de jødiske kristne i Jerusalem møtt med, og hva hadde de derfor behov for?

⁷ I løpet av endens tid for den jødiske tingenes ordning kom en periode med store prøvelser for de hebraiske kristne i Judea og særlig for dem i Jerusalem. Etter hvert som forkynnelsen hadde fremgang og det gode budskap ble utbredt, ble jødene ytterst bitre og fanatiske i sin motstand mot de kristne. Bare noen få år tidligere hadde ene og alene det at Paulus viste seg i Jerusalem, vært årsak til et oppløp, og de religiøse jødene hadde skreket: «Få et slikt menneske bort fra jorden, for han burde ikke få leve!» Over 40 jøder hadde forpliktet seg med en forbannelse på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept ham, og det ble nødvendig at en sterk eskorte av tungt bevæpnede soldater om natten brakte ham ned til Cæsarea. (Apg. 22: 22; 23: 12—15, 23, 24) I denne atmosfæren av fanatisme og hat til de kristne måtte menigheten leve, forkynne og holde seg sterk i troen. De kristne måtte ha kunnskap om og forståelse av hvordan Kristus oppfylte Loven, for at de ikke skulle vende tilbake til jødedommen og begynne å holde Moseloven og frembære dyreoffer, noe som nå ikke var annet enn tomme seremonier.

 8. Hvordan kan det sies at Paulus hadde de beste forutsetninger for å kunne skrive dette brevet til hebreerne, og hvilken rekke av argumenter framholdt han?

⁸ Ingen kunne bedre enn apostelen Paulus forstå hva det ville si for de jødiske kristne å bli utsatt for et slikt press og en slik forfølgelse. Ingen var bedre enn han, som før hadde vært fariseer, i stand til å komme med kraftige argumenter imot den jødiske tradisjon. Hans inngående kjennskap til Moseloven, som han var blitt undervist i ved Gamaliels føtter, satte ham i stand til å legge fram ugjendrivelige beviser for at Kristus hadde oppfylt Loven med dens bestemmelser og ofringer. Han viste hvordan disse nå var blitt erstattet av langt herligere, virkelige ting, og at de goder som ble tilveiebrakt under en ny og bedre pakt, var langt større. Skarpsindig trekker han fram det ene overbevisende argumentet etter det andre. Lovpaktens ende og innføringen av den nye pakt, Kristi prestedømmes fortrinn framfor det aronittiske prestedømme, verdien av Kristi offer sammenlignet med ofringene av okser og geiter, det at Kristus gikk inn i himlene og trådte fram for Jehova i stedet for bare å gå inn i et jordisk telt — alle disse nye læresetningene, som i høy grad virket frastøtende på de ikke-troende jøder, ble her lagt fram for de hebraiske kristne med så overveldende beviser fra de hebraiske skrifter at ingen fornuftig jøde kunne unngå å bli overbevist.

 9. Hvilket mektig våpen ble Hebreerne, og hvordan var det et uttrykk for Paulus’ kjærlighet?

⁹ I dette brevet hadde de hebraiske kristne fått et nytt og mektig våpen som de kunne bruke til å stoppe munnen på de jødene som forfulgte dem, og de hadde dessuten fått kraftige argumenter som kunne hjelpe dem til å overbevise og omvende ærlige jøder som søkte Guds sannhet. Brevet er et uttrykk for Paulus’ dype kjærlighet til de hebraiske kristne og hans brennende ønske om å hjelpe dem på en praktisk måte i en tid da de hadde stort behov for hjelp.

BREVETS INNHOLD

10. Hva sier innledningsordene i Hebreerne om Kristi stilling?

¹⁰ Kristi opphøyde stilling (1: 1 til 3: 6). De innledende ordene samler oppmerksomheten om Kristus: «Gud, som for lenge siden ved mange anledninger og på mange måter talte til våre forfedre ved profetene, har ved enden av disse dager talt til oss ved en Sønn.» Denne Sønnen er den utnevnte arving til alle ting og er gjenskinnet av sin Fars herlighet. Etter å ha utført en renselse for våre synder har han nå ’satt seg ved Majestetens høyre hånd i de høye regioner’. (1: 1—3) Paulus siterer det ene skriftstedet etter det andre for å vise at Jesus står over englene.

11. a) Hvorfor råder Paulus de kristne til å vie de ting de har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet? b) Hva er Jesus på grunn av sin erfaring og sin opphøyde stilling i stand til å utrette?

¹¹ Paulus skriver at «det [er] nødvendig at vi vier de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet». Hvorfor det? Fordi, argumenterer han, hvis det var en streng gjengjeldelse for ikke å lyde «det ord som ble talt gjennom engler, . . . hvordan skal da vi unnslippe hvis vi ikke har brydd oss om en frelse av en slik storhet, idet den først ble talt om gjennom vår Herre»? Gud gjorde ’menneskesønnen’ litt lavere enn engler, men nå ser vi Jesus «kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds ufortjente godhet skulle smake døden for hvert menneske». (2: 1—3, 6, 9) Ettersom Gud ville føre mange sønner til herlighet, gjorde han først deres frelses Hovedformidler «fullkommen gjennom lidelser». Han er den som gjør Djevelen til intet, og som frigjør «alle dem som av frykt for døden var holdt i trelldom gjennom hele sitt liv». Jesus blir på den måten «en barmhjertig og trofast øversteprest». Og ettersom han selv har lidd under prøve, «kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve». (2: 10, 15, 17, 18) Jesus blir derfor regnet verdig til større herlighet enn Moses.

12. Hvilken handlemåte må de kristne unngå hvis de skal komme inn til Guds hvile?

¹² Om å komme inn til Guds hvile ved tro og lydighet (3: 7 til 4: 13). De kristne bør mer enn noen andre mennesker la seg advare av israelittenes troløshet, for at det ikke hos noen av dem skal utvikles «et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud». (Hebr. 3: 12; Sal. 95: 7—11) På grunn av ulydighet og mangel på tro kom ikke de israelittene som forlot Egypt, inn til Guds hvile eller sabbat, den perioden da Gud har avstått fra sin skapergjerning i forbindelse med jorden. Paulus sier imidlertid: «Det [står] en sabbatshvile tilbake for Guds folk. For den som har kommet inn til Guds hvile, har også selv fått hvile fra sine egne gjerninger, liksom Gud fra sine.» De kristne må unngå å vise den samme ulydighet som israelittene viste. «For Guds ord er levende og utfolder kraft og er skarpere enn noe tveegget sverd . . . og kan skjelne hjertets tanker og hensikter.» — Hebr. 4: 9, 10, 12.

13. a) Hvordan ble Kristus «prest for evig» og ansvarlig for evig frelse? b) Hvorfor oppfordrer Paulus hebreerne til å trenge fram til modenhet?

¹³ Et modent syn på Kristi prestedømmes overlegenhet (4: 14 til 7: 28). Paulus oppfordrer hebreerne til å holde fast ved sin bekjennelse av Jesus, den store øversteprest som har gått gjennom himlene, for at de skal få barmhjertighet. Kristus æret ikke seg selv, men det var Faderen som sa: «Du er prest for evig på Melkisedeks vis.» (Hebr. 5: 6; Sal. 110: 4) Først ble Kristus gjort fullkommen til stillingen som øversteprest ved å lære lydighet gjennom lidelser, så han kunne bli ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham. Paulus har «mye å si, og det er vanskelig å forklare», men hebreerne er fortsatt spedbarn som trenger melk, enda de i virkeligheten burde være lærere. «Fast føde hører modne mennesker til, de som ved bruk har fått sine oppfatningsevner oppøvd til å skjelne mellom rett og urett.» Apostelen oppfordrer dem til å «trenge fram til modenhet». — Hebr. 5: 11, 14; 6: 1.

14. Hvordan kan de troende arve løftet, og hvordan er deres håp blitt grunnfestet?

¹⁴ Det er umulig for dem som har kjent Guds ord og så faller fra, å bli vekket til anger igjen, «for de pælfester på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam». Bare ved tro og tålmodighet kan troende arve det løftet som ble gitt til Abraham — et løfte som ble gjort sikkert og fast ved to uforanderlige ting, nemlig Guds ord og Guds ed. Deres håp, som er som «et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast», er blitt grunnfestet ved at Jesus gikk «innenfor forhenget» som en forløper og øversteprest på Melkisedeks vis. — 6: 6, 19.

15. Hva er det som viser at Jesu prestedømme på Melkisedeks vis er det levittiske prestedømmet overlegent?

¹⁵ Denne Melkisedek var både «Salems konge» og «Den høyeste Guds prest». Selv familieoverhodet Abraham gav ham tiende, og gjennom ham gjorde også Levi det, mens han ennå var i Abrahams lend. Melkisedeks velsignelse av Abraham strakte seg således til den ennå ufødte Levi, og dette viste at det levittiske prestedømmet var ringere enn Melkisedeks. Og hvis det var mulig å vinne fullkommenhet ved Arons levittiske prestedømme, ville det da være behov for en annen prest «på Melkisedeks vis»? Og ettersom prestedømmet blir forandret, «skjer det nødvendigvis også en forandring av loven». — 7: 1, 11, 12.

16. Hvorfor kan det sies at Jesu prestedømme står over det prestedømmet som fantes under Loven?

¹⁶ Loven gjorde jo i virkeligheten ikke noe fullkomment, men viste seg å være svak og virkningsløs. Det var mange prester under lovpakten, ettersom prestene fortsatt var underlagt døden, men fordi Jesus «forblir i live for evig, har han sitt prestedømme uten noen etterfølgere. Derfor kan han også fullt ut frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, ettersom han alltid lever så han kan gå i forbønn for dem». Denne øverstepresten, Jesus, er «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne», mens de øversteprestene som blir innsatt ved Loven, er svake og først må frembære offer for sine egne synder før de kan gå i forbønn for andre. Guds svorne eds ord innsetter derfor «en Sønn, som er fullkommengjort for evig». — 7: 24—26, 28.

17. I hvilke henseender er den nye pakt bedre enn den gamle?

¹⁷ Den nye pakts overlegenhet (8: 1 til 10: 31). Det blir vist at Jesus er «mellommann for en tilsvarende bedre pakt, som er blitt juridisk grunnfestet på bedre løfter». (8: 6) Paulus siterer Jeremia 31: 31—34 i sin helhet og viser at de som er tatt med i den nye pakt, har Guds lover skrevet i sitt sinn og hjerte, at alle skal kjenne Jehova, og at Jehova «slett ikke [skal] huske deres synder mer». Denne ’nye pakt’ har gjort den tidligere pakten (lovpakten) foreldet, og den er «nær ved å forsvinne». — Hebr. 8: 12, 13.

18. Hvilken sammenligning trekker Paulus mellom de to paktenes offer?

¹⁸ Paulus omtaler de årlige ofringene ved den tidligere pakts telt som «lovbestemte krav . . . pålagt dem inntil den fastsatte tid kom til å bringe ting i rette skikk». Da Kristus kom som øversteprest, var det imidlertid med sitt eget dyrebare blod og ikke med blodet av geiter og av unge okser. Moses’ stenking av dyreblod hadde gjort den tidligere pakt gyldig og renset det forbilledlige telt, men for de himmelske virkeligheter i forbindelse med den nye pakt var det nødvendig med bedre offer. «For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender, og som er et avbilde av virkeligheten, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.» Kristus må ikke frembære årlige offer, slik Israels øversteprest måtte, for «nå har han tilkjennegitt seg selv én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta synden bort ved å ofre seg selv». — 9: 10, 24, 26.

19. a) Hva har Loven ikke klart å gjøre, og hvorfor ikke? b) Hva er Guds vilje med helligelsen?

¹⁹ Som en oppsummering sier Paulus at «ettersom Loven har en skygge av de kommende goder», har de ofrene som stadig frembæres under lovpakten, ikke vært i stand til å fjerne noen «bevissthet om synder». Jesus kom imidlertid inn i verden for å gjøre Guds vilje. «Ved den nevnte ’vilje’,» sier Paulus, «er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» Hebreerne bør derfor holde fast ved den offentlige kunngjøring av sitt håp uten å vakle og «tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger» og ikke unnlate å komme sammen. Hvis de med vilje fortsetter å synde etter at de har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, «er det ikke lenger noe offer for synder tilbake». — 10: 1, 2, 10, 24, 26.

20. a) Hva er tro? b) Hvilke strålende bilder av tro tegner Paulus?

²⁰ Troen blir forklart og belyst med eksempler (10: 32 til 12: 3). Paulus sier nå til hebreerne: «Husk stadig på de første dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst, utholdt en stor kamp under lidelser.» De må ikke kaste bort sin frimodighet til å tale, som har stor lønn, men være utholdende for å få del i oppfyllelsen av løftet, og ’ha tro, så sjelen blir bevart i live’. Tro! Ja, det er det behov for. Først definerer Paulus troen: «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses.» Deretter tegner han i et inspirerende kapittel bilder av mennesker i gammel tid som levde, arbeidet, kjempet, holdt ut og ble arvinger til rettferdighet ved tro. «Ved tro» bodde Abraham i telt sammen med Isak og Jakob og ventet på «byen som har virkelige grunnvoller», og som har Gud til byggmester. «Ved tro» fortsatte Moses å være standhaftig, «som om han så den usynlige». «Hva mer skal jeg si?» spør Paulus. «Tiden vil jo ikke strekke til for meg hvis jeg går videre og forteller om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og også Samuel og de andre profetene, som ved tro beseiret kongeriker i krig, øvde rettferdighet, oppnådde løfter.» Andre fikk sin prøve ved spott og piskeslag, lenker og tortur, men nektet å ta imot utfrielse «for at de skulle kunne oppnå en bedre oppstandelse». «Verden var dem ikke verd.» Alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, men de har ennå ikke fått del i oppfyllelsen av løftet. Paulus fortsetter: «Derfor, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss, mens vi ufravendt ser på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus.» — 10: 32, 39; 11: 1, 8, 10, 27, 32, 33, 35, 38; 12: 1, 2.

21. a) Hvordan kan de kristne holde ut i troens strid? b) Hvilken enda sterkere grunn til å lytte til Guds advarsler framholder Paulus?

²¹ Utholdenhet i troens strid (12: 4—29). Paulus oppfordrer de hebraiske kristne til å holde ut i troens strid, for Jehova tukter dem som sønner. Nå er tiden inne til å rette opp de hender som henger ned, og de svekkede knær og fortsette å gjøre rette stier for sine føtter. De må passe nøye på at ingen giftig rot får besmitte dem, så de blir forkastet, slik som Esau, som ikke verdsatte hellige ting. Ved det bokstavelige fjell sa Moses: «Jeg er redd og skjelver» på grunn av det fryktinngytende synet av den flammende ilden, skyen og røsten. Men de har nærmet seg noe langt mer fryktinngytende — Sions fjell og det himmelske Jerusalem, myriader av engler, menigheten av de førstefødte, Gud, som er alles Dommer, og Jesus, mellommannen for en ny og bedre pakt. Nå er det så mye større grunn til å lytte til den guddommelige advarselen! På Moses’ tid rystet Guds røst jorden, men nå har han lovt å sette både himmel og jord i bevegelse. Paulus sier så: «Derfor, ettersom vi skal få et rike som ikke kan rystes, måtte vi da . . . på en antagelig måte . . . yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt. For vår Gud er også en fortærende ild.» — 12: 21, 28, 29.

22. Hvilke oppbyggende formaninger slutter Paulus Hebreerne med?

²² Forskjellige formaninger vedrørende tilbedelsen (13: 1—25). Paulus slutter med en rekke oppbyggende formaninger: La deres broderkjærlighet vare ved, glem ikke gjestfriheten, la ekteskapet holdes i ære blant alle, vær fri for kjærlighet til penger, vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og bli ikke revet med av fremmede lærdommer. En av de siste oppfordringene er denne: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» — 13: 15.

HVORFOR DET ER NYTTIG

23. Hvordan argumenterer Paulus med hensyn til Loven, og hvordan underbygger han sin argumentasjon?

²³ Som en juridisk argumentasjon til støtte for Kristus er Hebreerne et ubestridelig mesterverk, fullkomment i sin oppbygning og i utstrakt grad underbygd med sitater fra de hebraiske skrifter. Brevet nevner forskjellige trekk ved Moseloven — pakten, blodet, mellommannen, tabernaklet, prestedømmet og ofringene — og viser at de bare var et mønster eller forbilde som Gud hadde dannet. De pekte fram til langt større ting som skulle komme, idet de alle nådde sitt høydepunkt i Kristus Jesus og hans offer, Lovens oppfyllelse. Loven, «det som blir gjort foreldet og er i ferd med å bli gammelt, er nær ved å forsvinne,» sa Paulus. Men «Jesus Kristus er den samme i går og i dag og for evig». (8: 13; 13: 8; 10: 1) Hvor glade må ikke disse hebreerne ha blitt da de leste dette brevet!

24. Hvilken ordning som er til uhyre stort gagn for oss som lever nå, blir forklart i Hebreerne?

²⁴ Men hvilken verdi har det for oss, som lever under helt andre forhold? Kan vi, som ikke er under Loven, ha utbytte av Paulus’ argumentasjon? Ja, i aller høyeste grad. Her blir vi gjort kjent med den nye pakts ordning, som er grunnlagt på løftet til Abraham om at alle jordens slekter skulle velsigne seg gjennom hans ætt. Det er vårt håp om liv, vårt eneste håp, oppfyllelsen av Jehovas gamle løfte om velsignelse gjennom Abrahams Ætt, Jesus Kristus. Selv om vi ikke er under Loven, er vi som Adams etterkommere født i synd, og vi trenger en barmhjertig øversteprest, en med et gyldig syndoffer, en som kan tre fram for Jehova i himmelen og der gå i forbønn for oss. Her finner vi ham, øverstepresten som kan lede oss til liv i Jehovas nye verden, som kan vise medfølelse med våre svakheter, da han «er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss», og som innbyr oss til å «tre fram for den ufortjente godhets trone, for at vi skal få barmhjertighet og finne ufortjent godhet til hjelp i rette tid». — 4: 15, 16.

25. Hvordan benytter Paulus de hebraiske skrifter til opplysning for oss?

²⁵ I Paulus’ brev til hebreerne finner vi dessuten enestående beviser for at profetier som ble nedskrevet for lang tid siden i de hebraiske skrifter, senere ble oppfylt på en vidunderlig måte. Alt dette er til trøst og veiledning for oss i dag. I Hebreerne anvender for eksempel Paulus fem ganger de profetiske ordene om Riket i Salme 110: 1 på Jesus Kristus som Rikets ætt, som «har satt seg på høyre side av Guds trone» og venter «inntil hans fiender blir lagt som en skammel for hans føtter». (Hebr. 12: 2; 10: 12, 13; 1: 3, 13; 8: 1) Paulus siterer dessuten Salme 110: 4 når han forklarer hvilken betydningsfull stilling Guds Sønn har som «prest for evig på Melkisedeks vis». I likhet med Melkisedek i gammel tid, som den bibelske beretning sier er «uten far, uten mor, uten slektsregister og verken har dagers begynnelse eller livs ende», er Jesus både konge og «prest for bestandig» og kan la alle som lydig underkaster seg hans styre, få del i de evige velsignelser som hans gjenløsningsoffer bringer. (Hebr. 5: 6, 10; 6: 20; 7: 1—21) Det er denne konge og prest Paulus har i tankene når han siterer Salme 45: 7, 8: «Gud er din trone for evig og alltid, og ditt rikes septer er rettskaffenhets septer. Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med jublende gledes olje mer enn dine partnere.» (Hebr. 1: 8, 9) Etter hvert som Paulus siterer fra de hebraiske skrifter og viser hvordan de fikk sin oppfyllelse på Kristus Jesus, ser vi brikkene i det guddommelige mønster falle på plass til opplysning for oss.

26. Hvordan oppmuntrer Hebreerne de kristne til å løpe troens løp med utholdenhet?

²⁶ Som Hebreerne tydelig viser, så Abraham fram til Riket, «byen som har virkelige grunnvoller, byen som har Gud til byggmester og opphavsmann» — den byen som «hører himmelen til». «Ved tro» traktet han etter Riket, og han brakte store offer for å oppnå «en bedre oppstandelse». Hvilket enestående eksempel utgjør ikke Abraham og alle disse andre troens menn og kvinner — «så stor en sky av vitner» som Paulus forteller om i Hebreerne, kapittel 11! Når vi leser denne beretningen, blir vårt hjerte fylt av glede og takknemlighet over den forrett og det håp vi har sammen med slike trofaste, ulastelige mennesker. Vi blir på den måten oppmuntret til ’med utholdenhet å løpe det løp som er lagt foran oss’. — 11: 8, 10, 16, 35; 12: 1.

27. Hvilke herlige framtidsutsikter blir fremhevet i Hebreerne?

²⁷ Ved å sitere fra Haggais profeti henleder Paulus oppmerksomheten på Guds løfte: «Enda en gang vil jeg sette ikke bare jorden, men også himmelen i bevegelse.» (Hebr. 12: 26; Hag. 2: 6) Guds rike ved Kristus Jesus, Ætten, vil imidlertid bestå til evig tid. «Derfor, ettersom vi skal få et rike som ikke kan rystes, måtte vi da fortsatt ha ufortjent godhet, hvorved vi på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt.» Denne gripende beretningen forsikrer oss om at Kristus åpenbarer seg enda en gang, «skilt fra synd og for dem som ivrig venter på ham til sin frelse». «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» Måtte Jehova Guds store navn for evig bli helliget gjennom hans konge og prest, Jesus Kristus! — Hebr. 12: 28; 9: 28; 13: 15.

[Fotnoter]