På reise i Afrika — med Sierra Leone som første stoppested

Beretning fra N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, om en tjenestereise han og hans sekretær, M. G. Henschel, har foretatt.

AFRIKA har kommet sterkt i forgrunnen i nyhetene nå om dagen, fra øverst — Tunis, Marokko og Egypt, til nederst — Sør-Afrika-Sambandet. Uro, opptøyer, vold og oppstand understreker bare de kjensgjerninger som viser at vi lever i de siste dager av Satans tingenes ordning. Befolkningen i koloniene og protektoratene har et sterkt ønske om å få selvstyre, og de styrende elementer grubler dag og natt over hvordan de skal klare å tilfredsstille dem og holde dem i sjakk. Flere tropper er i hast blitt sendt til Afrika. Politistyrkene, er blitt forsterket. Situasjonen er blitt spent.

Tusenvis av afrikanere er klar over at «selvstyre» hverken kan løse verdens eller Afrikas problemer. De vet at det eneste håp er Guds metode for å rense jorden for ondskap og opprette sin Sønns rettferdige styre. De er Jehovas vitner.

Presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, N. H. Knorr, og hans sekretær M. G. Henschel besøkte Guds rikes forkynnere i Afrika i slutten av 1947. Nesten fem år var gått da de den 17. november i fjor atter gikk ombord i et fly på New York international flyplass for å besøke Afrika på nytt. Bror Knorr skulle først til Liberia, og bror Henschel først til Sierra Leone.

Tåken hang tett og tykk over New York den dagen. Men selv om det hadde vært strålende solskinn i New York, hadde de likevel kunnet øyne mørke skyer i horisonten mot Afrika, for de visste at de ville gå glipp av å se tusenvis av deres venner på Gullkysten og i Nigeria. Myndighetene i disse to britiske territoriene nektet dem bestemt innreisetillatelse.

Den siste uken før de reiste var preget av ekstra travelhet på Selskapets kontorer. Det ble sendt telegrammer til embetsmenn i de britiske territoriene om at de måtte ta saken opp til ny behandling. De satte seg i forbindelse med det amerikanske utenriksdepartement og den britiske ambassade i Washington, som gjennom sine representanter i de afrikanske territorier satte i gang undersøkelser. Visumkontoret i New York sendte også telegrammer. Men myndighetene i Afrika fant at det var umulig for dem å «omgjøre beslutningen».

Det var opplagt at det var religiøs fordom som lå bak, for et av Jehovas vitner og hans familie fra Amerika, som reiste verden rundt som turister, fikk avslag på sin søknad om visum simpelthen fordi de tilfeldigvis hadde kjennskap til Selskapets representant på Gullkysten. Det ville naturligvis være en skuffelse for de flere tusen vitner på Gullkysten og i Nigeria, men ved at de ble drevet til større virksomhet i forkynnelsen enn noen gang før, ville forfølgelsen bli en fiasko. Med dette i tankene la de to ut på sin ferd til Afrika.

Etterat vi hadde tatt ombord noen passasjerer i Boston, fløy vi over Atlanteren til Lisboa, hvor vi landet i strålende solskinn. Mens flyet fylte bensin, kunne vi glede oss over å tilbringe en time sammen med noen av Vakttårnets misjonærer. Saharaørkenen dominerte mesteparten av det området vi fløy over fra Lisboa til Dakar. Det var tusmørkt da flyet landet på flyplassen Yoff. En gruppe politimenn som var iført fargeglade, røde drakter og øyensynlig var muhammedanere, sto i stram givakt. Her var det bror Henschel tok avskjed med meg, etter som hans bestemmelsessted var Sierra Leone. De erfaringer han gjorde i ukens løp, var gledelige, og nedenfor følger hans beretning om dem.

Ankomsten til Freetown

«Det franske luftfartselskaps fly til Freetown i Sierra Leone lettet før soloppgang. Kyststripen langs Guineakysten er svært grønn, og mange elver snor seg ut til havet i mangfoldige buktninger. Regntiden var nettopp forbi. Etter ankomsten til Lungi flyplass, som blir benyttet av Freetown, men ligger et godt stykke vekk, kjørte jeg med buss til toll-bygningen der jeg traff en av Vakttårnets misjonærer som nå tjener i Sierra Leone. Det var fort gjort å komme gjennom tollen.

Da bussen humpet bortover den smale landeveien til brygga (Freetown ligger på den andre siden av elva) var det lett å se at jeg befant meg i Afrika. Menn og kvinner som var nakne til livet, arbeidet hardt med å rydde jord og binde sammen store bunter av kjepper, og andre trasket nedover veien mens de elegant balanserte slike bunter på hodet. Her og der kunne man se en kassavaplantasje. Det er forresten av kassavabuskens røtter man framstiller tapioka. Landskapet var ellers besatt med jordhytter med halmtak.

Nede ved brygga lå en båt og ventet. Vi la ifra og dro over den brede Sierra Leone-elva til Freetown, og på femten minutter nådde vi fram til byen ved foten av fjellene. Det virket ikke engang som om det hadde tatt så lang tid, for det var så meget å se på — en elv som styrtet nedover en fjellside, hvite fugler som dukket etter fisk, skip som ankret opp et stykke fra land og losset sin last ned i lektere osv. Vi gikk i land på en liten brygge, og da vi var i ferd med å klatre opp trappene mens en innfødt gutt balanserte min bagasje på hodet, kom noen av Vakttårnets misjonærer ned for å møte oss.

Vi spaserte gjennom gatene til Rikets sal og misjonærhjemmet, og det forbauset meg ikke så lite at byen var moderne og meget renere enn mange byer i de fleste deler av verden. Var dette den ’hvite manns kirkegård’ som alle snakker om? Her var brulagte gater og travle forretninger, og nye biler og en endeløs strøm av mennesker var på farten. Her var også det store bomullstreet, et gammelt, kjempemessig kjennemerke som Freetown er berømt for. Det var til dette treet slavene ble bundet i gamle dager da høvdingene tok fanger eller mennesker fra sine egne stammer som de ikke likte, og solgte dem som slaver. Ikke en flue eller mygg var å se.

Solen stekte, og jeg var glad for at vi bare hadde to kvartaler å gå fra bomullstreet til hjemmet. Misjonærene gjorde i stand et godt middagsmåltid, og etterpå kom vi sammen for å drøfte deres problemer og arbeidets framgang i Sierra Leone. De fortalte om den stadige vekst som hadde vært i menigheten i Freetown etterat noen som bare laget vanskeligheter, hadde trukket seg tilbake, og sa at det hadde vokst fram en ny krets i Waterloo, vel tretti kilometer borte, som et resultat av at to pionerer hadde arbeidet hardt der ytterligere seks hadde begynt i heltidstjenesten som pionerer. En stor gruppe hadde møter i Kissy, like utenfor Freetown. En annen gruppe holdt møter i Wellington, noen få kilometer borte. Det var flere grupper der i protektoratet som sto klar til å bli organisert til bibelstudium. Det lot til at Sierra Leone var moden for en utvidelse. Alt som skulle til, var organisering, en organisert ledelse av det hele. Misjonærene frydet seg da de fikk høre at bror Knorr hadde innsett dette behovet og sendt med meg et brev hvori en av misjonærene ble utnevnt til landets avdelingstjener. Nå kom de til å få sitt eget kontor, og arbeidet ville bli vigd større oppmerksomhet.

To misjonærer hadde nettopp kommet dit fra Nigeria, og der hadde de skaffet seg stor erfaring i å fremme økningen i Afrika, for de hadde tilbrakt flere måneder i innlandsstrøk, bodd i de innfødtes byer og forkynt Guds Ord. Deres erfaring vil være til uvurderlig hjelp i arbeidet med å fremme virksomheten i Sierra Leone.

Jeg overvar deres ukentlige tjenestemøte torsdag den 20. november og ble bedt om å tale til den stedlige menighet, en tiltalende gruppe mennesker i alle aldre. De gjorde et godt arbeid ute på feltet. Det gikk fram av kretskartet at de hadde et nytt høydepunkt på 76 forkynnere i oktober måned. Alle gledet seg til sammenkomsten lørdag og søndag, for det var første gang de hadde en representant fra Selskapets hovedkontor blant seg, og dessuten deres første sammenkomst.

Den første sammenkomsten i Sierra Leone

Lørdag morgen gikk vi alle til Wilberforce minnehall, en stor rød bygning på bakketoppen ovenfor tollboden. En mild bris svalte de konventdeltagere som holdt på med å dekorere plattformen med blomster og palmegrener. De flettet palmegrener sammen og stakk røde og blå blomster og friskt løv inn mellom fletningene. Dette pyntet betraktelig opp på den noe nedslitte plattformen.

Da samlingen til felttjeneste ble kunngjort, var det 80 til stede, hovedsakelig forkynnere fra Freetown, Kissy og Waterloo. De hørte på opplysningene angående virksomheten i tjenesten på feltet, og overveide deretter dåpen. Noen var usikre og mente det var best å vente til en senere anledning. Det gjorde de selvfølgelig rett i. Det ville være uriktig å bli døpt hvis man ikke er sikker på at man har innvigd sitt liv til Jehovas tjeneste.

Dåpen foregikk ved gården Scotland som grenser til White Man’s Bay, og vi tok rutebil dit. En gruppe brødre så på og gledet seg da en bror og en søster ble døpt i de salte bølgene. Mens vi sto i skyggen av et stort tre og ventet på bussen som skulle frakte oss tilbake, så vi på noen innfødte som holdt på med å rense ris noen få meter bortenfor. Fem unge kvinner og en pike arbeidet, og en mann satt på en stor stein i nærheten. Som skikk og bruk er i Afrika, var det kvinnene som gjorde arbeidet. En kvinne og en pike helte ris i en høy og smal steinmorter på omkring en meters høyde, og gikk løs på det med en trestøter på nesten en og en kvart meter. Det var varmt, og svetten silte av de nakne ryggene deres. Like ved holdt en annen kvinne på med å støte ris med et spebarn på ryggen. Man skulle ikke tro at barnet kunne sove, men sove gjorde det. Da vi hadde betraktet dem i et kvarters tid, kom den bussen vi skulle ha, og vi måtte forlate dette interessante stedet.

Brødre fra stedet innledet ettermiddagens program. Seks av dem hadde fått i oppdrag å tale fra Guds Ord, og de gjorde det godt. De som var med i demonstrasjoner og pantomimer gjorde det også godt, enda det var deres første sammenkomst. Disse postene var både lærerike og underholdende, og gjorde det klart for forkynnerne hvorfor de regelmessig bør ta del i tjenesten og hvorfor de bør være med på menighetsmøtene. Nye og svake forkynnere fikk hjelp av dem som var mer modne og erfarne. Vi avsluttet med ettermiddagens møter den dagen, for lørdag kveld var lokalet alltid opptatt med forestillinger. 82 Ordets tjenere kunne glede seg over den første dagen. De så fram til morgendagen.

Mange mennesker i Freetown tar søndagen alvorlig, og underveis til sammenkomsten neste morgen traff vi derfor mange mennesker som var iført sin fineste søndagsstas. Enkelte menn hadde trukket i snippkjole, stripete benklær og ståsnipp med utbøyd flik. Det gjelder å holde på formene om det er aldri så varmt.

Det var 93 til stede i konventlokalet i anledning av morgenens åndelige festmåltid. En av de stedlige heltidstjenerne holdt et utmerket foredrag om kjærligheten. To av Vakttårnets misjonærer talte om å gjøre Guds vilje og om ikke å overse hensikten med Guds ufortjente godhet.

Sammenkomstens klimaks

Det offentlige foredrag var bygd over det emnet bror Knorr hadde planlagt å bruke overalt i Afrika. Etter som han ikke var til stede, kunne jeg glede meg over det privilegium å holde foredraget. Vi var spent på hvor mange som ville komme og høre på det, for det skulle holdes klokken tre, og det er et tidlig tidspunkt i tropene. Lokalet begynte å bli fullt på det klokkeslettet, og foredraget begynte. Det er et betraktelig antall muhammedanere i Sierra Leone, og mange av dem kom for å høre på. Da lokalet var fullt, ble mange stående utenfor og lytte under trærne ved hjelp av høyttaler. De hørte etter med en oppmerksomhet som er helt utenom det vanlige, og de forsto alle tegnene på de tidene vi lever i. Deres interesse for budskapet om Riket ble uten tvil vekket, for etterat det offentlige foredrag var over, var det til alles forbauselse 253 av de 400 frammøtte som ble tilbake da ordstyreren kunngjorde at det skulle holdes andre foredrag etter pausen.

Fra forkynnernes synspunkt nådde sammenkomsten sin klimaks da det ble gjort kunngjøringer i forbindelse med programmet for utvidelsen i Sierra Leone — et nytt avdelingskontor var åpnet, en områdetjener var blitt utnevnt, områdesammenkomster skulle bli holdt, en ny menighet var under opprettelse i Kissy, og det var lagt planer for utvidelser til det indre av protektoratet. Alle de Ordets tjenere som skal til for at utvidelsesprogrammet kan bli realisert, vil bli frambrakt ved at alle samarbeider i tjenesten fra hus til hus og er påpasselige med gjenbesøkene og hjemme-bibelstudiene. Deres glede var grenseløs. Så klart som aldri før kunne de nå se at Jehovas organisasjon er én over hele verden, og at Selskapet er like interessert i dem som i brødrene i større land. De ga uttrykk for sin beslutning om å gjøre sin del i utvidelsesarbeidet. Rundt omkring seg så de en stor forsamling av mennesker som kanskje ville ta fatt med arbeidet. De hadde også hørt beretningene om den fenomenale økningen i Nigeria av de to misjonærene derfra, og det var en ytterligere spore for dem. Slik sluttet en stor fest for Guds tjenere i Sierra Leone.

De ga seg ikke med å si kusheh, et meget uttrykksfullt ord med betydningen ’godt gjort’. Humøret var på topp. Den ene gruppen etter den andre forsvant fra lokalet og ut i kveldsmørket, og da vi gikk nedover Westmorelandgaten mot misjonærhjemmet, kunne vi høre noen av konventdeltagerne synge i det fjerne der de gikk ved siden av veien. I en slik lykkelig tilstand er det opplagt at de kommer til å gjøre mange gode gjerninger i forkynnelsen av det gode budskap i dagene som kommer.

Da jeg forlot brygga i Freetown tidlig om morgenen onsdag den 26. november, på vei til Lungi flyplass, hadde mange av brødrene og misjonærene på stedet møtt opp for å si farvel. På nytt uttrykte de alle sin dype verdsettelse av sammenkomsten og for alle de foranstaltninger Selskapet treffer for dem og deres arbeid. De håpet at det ikke ville ta lang tid før Selskapets president kom og besøkte dem og de fikk en større sammenkomst. Det skal bli interessant å følge med i arbeidets framgang i Sierra Leone nå.»

Mens bror Henschel tjente brødrene i Sierra Leone, var jeg sammen med brødrene i nabolandet, republikken Liberia. Beretningen derfra kommer i et senere nummer av Vakttårnet.

[Kart på side 105]

(Se den trykte publikasjonen)

SIERRA LEONE

Freetown

LIBERIA

Monrovia

Cape Palmas

IVORY COAST

GOLD COAST

Accra

FRENCH WEST AFRICA

GAMBIA B.W.A.

FRENCH TOGOLAND

Lomé

DAHOMEY

Porto Novo

NIGERIA

Oshogbo

Lagos

FERNANDO PO

CAMEROUN

Douala

ALGERIA

Algiers

LIBYA

EGYPT

Cairo

ANGLO-EGYPTIAN SUDAN

ETHIOPIA

Addis Ababa

KENYA

UGANDA

BELGIAN CONGO

Leopoldville

Elisabethville

TANGANYIKA TERR.

Dares Salaam

Beira

NYASALAND

Blantyre

FRENCH EQUATORIAL AFRICA

Bangui

ANGOLA

NORTHERN RHODESIA

Lusaka

SOUTHERN RHODESIA

Salisbury

Umtali

Que Que

Bulawayo

SOUTH-WEST AFRICA

Windhoek

BECHUANALAND

UNION OF SOUTH AFRICA

Kimberley

Vereeniging

Cape Town

SWAZILAND

BASUTOLAND