Kong døds herredømme

«Men likevel hersket døden som konge fra Adam til Moses, selv over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er lik ham som skulle komme.» — Rom. 5: 14, NW.

 1. Hvilke beviser er det for at kong død regjerer, og når begynte hans herredømme?’

HVOR som helst du ser deg om på denne vakre jord, enten det er på åsryggene eller i dalene, så vil du se at overalt hvor det finnes tegn til liv, finnes det også minnelser om døden. I nærheten av alle byer og tettbebygde strøk og langs vakre landeveier streifer ditt blikk større og mindre ansamlinger av minnetavler, kors eller gravstener som bevitner den kjensgjerning at døden hersker som konge. Dessuten er det tusenvis av utalte og glemte døde som ikke har noen merker eller støtter som viser det stedet hvor de ligger. Stedet kan ha vært en slagmark, en ørken, en snøvidde eller havets bunn. De som kjente dem, er ikke her lenger så de kan fortelle oss det. Graven er sannelig en av de tre ting som aldri blir mette. (Ordspr. 30: 15, 16) Men tenk også på den tilsynelatende ubegrensede tid denne konges herredømme har vart. Alle våre forfedre måtte erkjenne hans kongeverdighet. Ja, vi kan gå tilbake til den aller første mann og kvinne, og finner at på deres tid var dette uvelkomne kongeveldes makt erkjent, og der hadde det sin begynnelse.

 2. Hva er Jehovas hensikt med menneskene og jorden?

² Det var imidlertid ikke Skaperens hensikt at døden skulle jage gjennom landet og stadig øke sitt bytte. Han finner ikke noe behag i døden, men vil tvert imot at selv den onde skal vende om fra sin vei og leve. (Esek. 18: 32; 33: 11) Alle de tårer, sorger og ødelagte hjem som er resultat av sykdom, ulykker, hunger og sverd, behøvde aldri å ha vært, hvis det ikke var for en ond konspirator og to medskyldige. Hvis Skaperens vise befaling var blitt adlydt og hans jordiske barn hadde bevart kjærligheten til Jehova i sine hjerter, Ville vi nå hatt en verden som var full av lykkelige, sunne, modne menn og kvinner. De ville finne fullkommen lykke i å undervise likså glade og lykkelige barn, og alle ville være uten spor av synd, sorg, lidelse, død og ufullkommenhet. Hvordan vet vi det? Den eldste og mest pålitelige bok i verden, Bibelen, åpenbarer at dette var Skaperens hensikt. Den sier: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos. 1: 27, 28) Det er hans hensikt at jorden alltid skal være bebodd. «For så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen.» (Es. 45: 18) Hans hensikt skal bli fullført. — Es. 66: 1; 60: 13; 11: 9.

 3. Hvem er ansvarlig for dødens herredømme, og hva besto hans ærgjerrighet i?

³ Men hvem fikk i stand forandringen fra den fullkomment ideelle tilstand til det fortvilede kaos verden i dag er i, spør du kanskje. Den onde konspirator som satte det hele i gang, Satan Djevelen, forutså ikke de fullstendige og endelige følger av sine urette gjerninger. Han bestemte seg til å tilfredsstille en ulovlig, selvisk ærgjerrighet og vise andre hva han kunne utrette. Denne ærgjerrighet besatte ham lik et intenst begjær, og forvandlet ham fra en opprinnelig fullkommen skapning til en som ikke tok noe hensyn til den lidelse og ulykke som ville bli følgen av tilfredsstillelsen av hans begjær. Den tid kom da han bestemte at han ikke lenger lojalt ville representere sin Skaper og bruke sitt høye embete til å lede de jordiske skapninger han hadde i sin varetekt, til å lyde Jehova og tilbe Ham på rette måte, men i stedet ville lede dem til å vise ham selv denne hyllest. I sin innbilskhet og fordervede visdom resonnerte han som så at hans personlige skjønnhet, som var en gave fra hans Skaper, gjorde ham berettiget til en slik anerkjennelse. Han krevde beundring og tilbedelse, og bedyret at han ville bli lik den Høyeste. — Esek. 28: 14—17.

 4. Hvordan ga Djevelen seg i kast med å utføre sin hensikt, og hva fikk Eva til å gi etter?

⁴ For å nå sitt mål var Satan nå villig til å bli en bakvasker, en bedrager, en motstander av Jehova og en oppsluker, noe som er gitt til kjenne ved navnene Djevelen, Slangen, Satan og Dragen. Han brukte all den skarpsindighet som hans høye stilling gjorde mulig, og ovevbrakte sitt budskap gjennom den synlige slange, og forsikret således den første kvinne om at ved å følge hans forslag ville hun få noe meget større enn det som en upålitelig Gud hadde gitt henne. Hvorvidt hun ble rystet over dette første ymt om at hennes himmelske Far ikke var å stole på, er uten betydning, og beretningen sier ikke noe om det. Det som har betydning, er at hun ga etter for tillokkelsen ved det som var lovt, og forbrøt seg. Jakob skrev: «Men enhver blir prøvd ved å bli dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt befruktet, føder det synd, og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den døden.» (Jak. 1: 14, 15; NW) Det er tydelig at Eva ikke fullt ut overveide saken med hensyn til om den autoritet som framsatte løftet, var pålitelig, og hun rådførte seg heller ikke med Adam, sitt hode, om saken. I dette viste hun mangel på kjærlighet. Hun var fortryllet av tanken på det hun kunne oppnå, og besluttet å gripe det forbudte og deretter være sin mann behjelpelig med det.

 5. a) Hvilket spørsmål ble derved tvunget på Adam, og hva fikk ham til å ta en gal beslutning?’ b) Hva oppnådde konspiratoren ved å få Adam og Eva til å vike av?

⁵ Da den listige motstander nå hadde hatt hell med seg med Eva, brukte han henne som sitt redskap til å bryte Adams ustraffelighet. Hun var ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Da hun oppfordret Adam til å spise, gikk sannsynligvis hele rekkevidden av hennes ulydige handling opp for ham. Han ble ikke bedratt. Hvordan ville hans Skaper gripe saken an? Skulle han, Adam, straks miste sin eneste menneskelige medskapning? Hvorfor hadde hun, tvunget dette spørsmålet på ham? Å gi etter for henne betydde ulydighet mot hans Gud. Det var et valg mellom kjærlighet og plikt overfor Jehova, og den hengivenhet, og tiltrekning han følte overfor sin medhjelp; et valg mellom Skaperen og skapningen, mellom å la sitt liv lede av prinsipper i samsvar med de gudlignende egenskaper han var blitt utstyrt med, og å la seg lede av lidenskap, av sterke menneskelige følelser. Også Adam manglet sann kjærlighet til sin Skaper, og tok en gal beslutning. Det første menneskepar var ikke takknemlige overfor Gud, og ble den store konspirators medskyldige. Det hadde lykkes Satan å bringe forhånelse over Jehova, hvis ære hever seg over jorden og himlene. Djevelen ombyttet sannheten med løgn, og ødela den rene og rette tilbedelse på jorden. Jesus ’vitnet om ham: «Han var en manndraper da han begynte, og han sto ikke fast i sannheten, for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han i samsvar med sitt eget sinnelag, for han er en løgner og løgnens far.» — Joh. 8: 44, NW.

 6. a) Hvilken bakvaskelse av Jehova var innbefattet i Satans løgn? b) Hvordan burde Adam og Eva ha reagert? c) hvordan reagerte de, og hvorfor?

⁶ Tenk nå et øyeblikk over den taktikk Djevelen brukte helt fra begynnelsen av. Ved å spre sin løgnaktige uttalelse ’Dere skal visselig ikke dø,’ sådde han tvil, mistillit og mistro i de første menneskers sinn, og trakk derved Jehovas uforlignelige, opphøyde og prisverdige navn ned til en utbyttende bedragers nivå. Han beskyldte Gud for å være en forsettlig bedrager som var interessert i å holde menneskene nede i undertrykkelse, og som man derfor ikke kunne ha noen som helst tillit til. I alt dette la han for dagen hva han selv var blitt. Ble nå den himmelske Fars jordiske barn, som var omgitt av så mange beviser på hans kjærlighet, godhet og omsorg, fortørnet over slike falske beskyldninger? Ropte en av dem: ’Du slange der nede i gresset, du kan ikke si noe slikt om min Far’? Beretningen gir oss ikke adgang til å tro det. Bedrageren hadde gjort sitt arbeid så behendig og hadde appellert så sterkt til deres personlige interesser at de glemte sin beste venn og vendte ryggen til ham. De hadde ikke den minste grunn til å tvile på Jehova, men de unnlot å vise den tro som kreves for å behage Gud. Da det ble stilt dem i utsikt at de kunne oppnå ubegrenset frihet ved å følge en annen vei, styrtet de av sted på egen hånd, og begynte å etterligne sin herre. Da de valgte en overtreders vei, ble døden deres konge. Han har vært en hard, ubønnhørlig hersker, og et menneske kan prøve så mye han vil, men han klarer likevel ikke å bryte dødens makt.

 7. Hvilken avgjørelse må hver enkelt av oss ta? hvorfor? og med tanke på hvilke resultater?

⁷ Men også du og jeg må velge mellom lydighet mot Jehova og underkastelse under erkefienden Satan Djevelen. Ved vår handlemåte støtter vi enten den ene eller den annen av disse to herrer. Det er slik fordi vi har vår frie vilje. Å adlyde Jehova betyr liv, å gi etter for hans fiende betyr døden som sluttresultat. Vi må vokte oss for å gi etter for fristelse til å behage vårt kjød, og vi må passe på at vi ikke blir brukt av motstanderen som redskaper til å føre andre i snare. Apostelen Paulus advarte: «For hvis dere lever i samsvar med kjødet, er det sikkert at dere kommer til å dø; men hvis dere dreper legemets gjerninger ved ånden, skal dere leve.» — Rom. 8: 13; Gal. 5: 16, 17; Rom. 8: 5—8, NW.

 8. Hvordan avtok menneskenes levealder da de var avskåret fra Jehovas godhet?

⁸ Legg nå merke til hvordan menneskenes levealder ble kortere, noe som var resultatet av å avskjære seg fra Guds ufortjente godhet. Nå da de oppholdt seg i det land hvor døden kastet sin skygge, levde hverken Adam eller noen av hans etterkommere i en hel tusenårsdag. Den høye levealder ble etter hvert lavere, med atskillige plutselige fall. Etter de første ti generasjoner fra Adam til Noah var det ingen som oppnådde en så høy alder som mellom ni hundre og tusen år. Sem, som kom etter Noah, levde bare i seks hundre år. De tre neste generasjoner oppnådde en alder på mellom fire hundre og fem hundre år. Så kom det et nytt plutselig fall, for i løpet av fem generasjoner ble menneskets levealder redusert til det halve. De fire generasjoner som kom deretter og som førte fram til Josef, Jakobs sønn, brakte menneskets maksimale levealder ned til omkring hundre år. (1 Mosebok, kapitlene 5, 7 og 11) Døden hersket som konge fra Adam til Moses, og menneskets sloknende livsgnist lignet akkurat en røk som viser seg en liten stund. Den store konspirator var i stand til å bringe dødens ve gjennom overtredelsen, men han hadde ikke makt til å gi liv, for bare i Jehovas hånd er hele menneskeslektens ånde eller livskraft. — Jak. 4: 14; Job 12: 10.

 9. Hva er det som viser at patriarkenes år var like lange som årene nå i tiden?

⁹ Det er ikke riktig å si at patriarkenes år ikke var så lange som våre, muligens like korte som våre måneder, for Gud hadde uttrykkelig gitt mennesket lysene på himmelhvelvingen til å fastsette dager og år. Selv om ikke deres årlige omløpstider var beregnet så nøye som på brøkdelen av en dag, så var det ikke noen misforståelse med hensyn til årstidene, for Jehova hadde sagt: «Heretter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre opp.» — 1 Mos. 1: 14; 8: 22.

Menneskets dødstilstand

10. Hvilke forskjellige ubibelske teorier finnes det om dødstilstanden?

¹⁰ I seks tusen år har menneskene dødd, men enda vet de aller fleste merkelig nok ikke hva dødstilstanden virkelig er. De som ikke har Bibelen, tror enten på sine egne personlige teorier eller på sine spesielle hellige bøker. Selv de som har Bibelen, er i høy grad forvirret av menneskenes overleveringer. Den alminnelige religiøse oppfatning er at døden er atskillelse fra Gud. Noen har sagt at for den fortapte sjel betyr døden at himmelen blir lukket for den. De går ut fra at sjelen er udødelig og må fortsette å leve i all evighet, og da en lykkelig tilværelse, eller himmelen, er nektet den, trekker de den slutning at den må tilbringe evigheten i en ulykkelig tilstand. De hedenske overleveringer, menneskelig filosofi, verdens litteratur og undervisning har i alminnelighet fulgt disse oppfatningene.

11. Hva er Bibelens vitnesbyrd om de dødes tilstand?

¹¹ La oss for vår egen skyld rådspørre Guds Ord for å få det rette svar. Salme 146 (AS) taler om hva som finner sted i det øyeblikk mennesket dør, og sier i vers fire: «Hans ånde (ånd, norsk overs.) går ut, og han vender tilbake til sin jord; på den samme dag forgår hans tanker.» Hvis ens tanker forgår, er det sikkert nok også forbi med all kunnskap og følelse. Dette bekreftes av Predikeren 9: 5: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» Profeten Job beskriver også dødstilstanden og sier: «Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette. Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst. Liten og stor er der like, og trellen er fri for sin herre.» (Job 3: 17—19) «Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske oppgir ånden, hvor er han da?» (Job 14: 10) Det er ingen virksomhet i dødstilstanden. «De døde priser ikke Jehova, heller ikke noen som går ned til stillhet.» «Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [Sheol, AS], dit du går.» — Sl. 115: 17, AS; Pred. 9: 10.

12. Hvilke kjensgjerninger støtter Bibelens framstilling angående dødstilstanden, og hvordan bekreftes dette av den dom som ble uttalt over Adam?

¹² Av disse bevisene kan vi da se at døden er enden på ens tilværelse. Det er en fysisk død, og alle forsøk på å skille mellom den og en såkalt åndelig død er ubibelske. Mennesket dør fysisk, mentalt og åndelig, alt på en gang. Den dødes hjerne kan ikke funksjonere, hans øyne kan ikke se, hans ører kan ikke høre, og hans lepper kan ikke tale. Døden er den samme for mennesket som den er for dyrene. (Pred. 3: 19—21; Sl. 104: 29; 145: 20) Legg merke til hvordan Gud gjorde dette klart da den første dødsdom ble uttalt. Gud sluttet sin dom over Adam med disse ordene: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Han skulle gå tilbake til den tilstand han kom fra, nemlig ikke å eksistere. Det var ingen del av guddommen i mennesket som måtte holdes i live.

13. Hvordan vet vi at Adam ikke var udødelig, og at han ikke hadde noen utsikt til å komme til himmelen?

¹³ Beretningen sier heller ikke noe om at Adam eller hans etterkommere tapte himmelen. Hverken Adam eller hans etterkommere hadde fått noe løfte om himmelen, og det ville ha vært i høyeste grad formastelig å påstå at man har rett til den. «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.» (Sl. 115: 16) Bare det å bli skapt berettiget dem ikke til et endeløst jordisk liv som det ikke var betingelser knyttet til, og langt mindre til en åndelig eller himmelsk tilstand. Det var bare motstanderen som lovte dette, nemlig at de skulle bli lik guder, og han var ikke i stand til å holde sitt løfte om at mennesket ikke skulle dø. Gud satte dessuten i verk dødsdommen ved å handle i samsvar med sitt ord: ’Forat han nå ikke skal rekke ut sin hånd og ete og leve til evig tid.’ Derfor sendte Jehova Gud ham bort fra Edens hage, og han satte kjerubene og et flammende sverd til å vokte veien til livets tre. — 1 Mos. 3: 22—24, AS.

14. Hvilke alternativer setter Gud fram for skapningene?

¹⁴ Det er liv og død som er de bibelske motsetninger, ikke liv i lykke og liv i ulykke. Dette går fram av det Moses sa til Israels barn: «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt!» (5 Mos. 30: 19) Ordspråksboken 8: 35, 36 sier: «For den som finner meg, finner livet . . . alle de som hater meg, elsker døden.»

15. a) Hva tapte Adam for seg selv og sine etterkommere? b) Hva er det som beviser at det ikke var Guds hensikt at noen medlemmer av den falne menneskeslekt skulle lide evig pine?

¹⁵ Det at døden hersker som konge, gjendriver alle påstander om at evig pine, eller noen annen framtid i ulykke, skal bli Adams eller hans etterkommeres skjebne. Det var ikke evig pine som begynte å herske som konge, eller som menneskene nå hadde i vente. Det Adam tapte for seg selv og sine etterkommere, var det privilegium å utføre det guddommelige oppdrag å formere seg og bli mange, oppfylle jorden og legge den under seg; han mistet herredømmet over fuglene i luften, kveget og fiskene, og mistet sitt eget liv. Han fikk lov å eksistere i 930 år, men det var en eksistens med sorg og møye og uten Guds fred og velsignelse. Vi har arvet den ufullkommenhet som våre første foreldre etterlot oss. Guds Ord sier: «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» (Rom. 5: 12, NW) Alle var representert i sin forfader Adam, som hans ufødte avkom, og alle syndet representert i ham. Derfor finnes det ikke et rettferdig menneske, ikke engang et eneste. Av denne grunn kunne heller ingen av Adams etterkommere befri noen av sine medmennesker fra dødens herredømme, for hvordan kan en slave befri en annen slave? Det er skrevet: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham.» (SI. 49: 8; Rom. 3: 10) Det står ikke at evig pine er syndens lønn, det står tvert imot: «For den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 6: 23, NW.

16. Gi bibelske beviser for at døden ikke bare har herredømme over menneskers legemer, men også over deres sjeler.

¹⁶ Døden har ikke bare herredømme over menneskers legemer, men også over deres sjeler. Det er den sjel som synder, som dør. (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk oversettelse) Det er sjelen som går i graven ved døden, og som blir befridd derfra ved en oppstandelse. Salme 89: 49 sier: «Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets [gravens, KJ] vold? Sela.» Salme 49: 16 lyder: «Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets [gravens, KJ] vold, for han skal ta imot meg. Sela.» Salme 116: 8 sier: «For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall.» Andre skriftsteder som beviser at sjelen kan dø eller bli ødelagt, er følgende: Sl. 30: 4; 78: 50; Es. 55: 3; Matt. 10: 28; Mark. 14: 34; Luk. 2: 35 og Åpb. 16: 3.

Menneskesjelen

17, 18. a) Hva er sjelen? b) Hvilke skriftsteder motbeviser falske læresetninger om menneskesjelen?

¹⁷ Hva er så sjelen, spør du. Den er ikke noe ulegemlig, mystisk noe som ingen noensinne har sett. Menneskesjelen blir definert for oss i 1 Mosebok 2: 7: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Hvert menneske er en sjel. Livets ånde eller ånd, som Gud benyttet til å gjøre den menneskelige organisme levende eller virksom, utgjorde sammen med menneskets legeme den første menneskelige skapning eller sjel. Derfor blir også menneskets eksistens i seg selv kalt sjel. Det var fiskesjeler, fuglesjeler og dyresjeler på jorden før mennesket ble skapt, som det vises i en randbemerkning til 1 Mosebok 1: 20, 30 i King James-oversettelsen. Disse randbemerkningene bruker «sjel» og «levende sjel» i stedet for «liv» og «livsånde» i de nevnte skriftstedene.

¹⁸ Fra begynnelsen av har Guds store motstander bevirket at den løgnen fritt er blitt lært at mennesket har en udødelig sjel eller en sjel som ikke dør. Ifølge denne menneskelige overlevering har hvert menneske bare én sjel, men 2 Mosebok 1: 5 (KJ) sier: «Og alle de sjeler som kom ut av Jakobs lender, var sytti sjeler.» Hvordan kunne sytti sjeler ’komme ut av Jakobs lender når overleveringen lærer at Gud bare gir hvert legeme en sjel ved dets fødsel? Det er åpenbart at ordet sjel sikter til Jakobs sytti levende etterkommere, og ikke noe annet. Ifølge 3 Mosebok 5: 1, 2 (KJ, hvor det i stedet for «noen», som i vår bibel, står «en sjel») kan sjeler høre, se, telle, synde og røre ved noe. Kan det være så vanskelig for noen å forstå hva de sjeler det tales om her, må være, når det bare er levende mennesker som kunne gjøre alle disse ting? La oss derfor ikke lenger følge menneskers feilaktige overleveringer som forhåner Gud og fører til døden, når det er så lett å lære den sannhet som fører til livet.

19. Hvordan er det mulig at så mange kan ta feil angående sjelen og de dødes tilstand?

¹⁹ Men kanskje noen tenker: Millioner av mennesker kan da vel umulig ha urett? La oss igjen vende oss til Bibelen for å få svar. Den viser at Satan har bedratt eller forført hele verden. I det tolvte kapitel av Åpenbaringen fortelles det om at Mikael strider mot Dragen og hans engler. Vers ni lyder: «Og den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike.» Apostelen Johannes skrev: «Vi vet at vi utgår fra Gud, men hele verden ligger i den ondes makt.» (1 Joh. 5: 19, NW) Profeten Jeremias forutså at mennesker med en god vilje ville innse at de hadde fulgt villfarelse og at de ville flykte til Jehovas organisasjon for å finne tilflukt. Han skrev: «[Jehova], min styrke og mitt sterke vern og min tilflukt på nødens dag! Til deg skal hedningefolk [nasjonene, AS] komme fra jordens ender og si: Bare løgn fikk våre fedre i arv, falske guder, og det var ingen iblant dem som kunne hjelpe.» — Jer. 16: 19.

20. Hvordan viser spørsmålet om en oppstandelse hva dødstilstanden er?

²⁰ Men hva så hvis det ikke var noen oppstandelse fra de døde? Ifølge menneskers overleveringer ville de sjeler som var løst fra legemet, få den fryktelige skjebne å fortsette å være løst fra legemet i all evighet. Men ifølge apostelen Paulus’ logiske resonnement ville alle som har dødd, da ha gått til grunne. (1 Kor. 15: 18, NW) Apostelen Paulus nærte ingen tvil om oppstandelsen, men utla den klart og lærte den frimodig. Han skydde fabler og private utlegninger. Han formulerte ikke private fortolkninger, slik som noen gjør når de sier: «Den lønn som synden gir, er døden — en død som ikke er noen død,» for dette er jo å forfalske Guds Ord. Han hevdet ikke at «ødelegge» ikke betyr «ødelegge», med «å bevare i live i pine», for det ville være å forvrenge Bibelen til sin egen ødeleggelse. (Sl. 145: 20) Paulus lot det stå fast at Gud er sanndru, selv om det ville gjøre alle mennesker til løgnere.

21, 22. a) Hvilke to klasser er kommet fram, og hvilket håp har de som viser tro? b) Hvordan kan skriftsteder som tilsynelatende er i strid med dette, bli brakt til å stemme med det?

²¹ Mens døden har hersket som konge, er det kommet fram to klasser av mennesker. Den ene hadde tro på Guds løfte om at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode når tiden var inne. Disse søkte å behage Jehova. Den andre klassen var liksom det første menneskepar bestemt på å gå sine egne veier, og ble forfølgere av den gudfryktige klassen. Det varte ikke lenge før ånden til dødens opphavsmann bar frukt og Kain drepte sin bror Abel. Jehova forsikret alle som på samme måte ble forfulgt, om at de skulle få del i de dødes oppstandelse, og ikke at de straks skulle komme til himmelen. Flere tusen år senere var håpet om oppstandelse fremdeles, gudfryktige menneskers håp, som Jesus viste da han fortalte Nikodemus at inntil den tid ’hadde ingen steget opp til himmelen uten han som steg ned fra himmelen, Menneskesønnen’. (Joh. 3: 13) I det apokalyptiske syn som ble nedskrevet sekstiseks år etterat Jesu tjeneste begynte, så apostelen deres sjeler som var myrdet for Guds ords skyld og på grunn av det vitnearbeid som de hadde hatt, men de var enda ikke i himmelen. Han skrev: «Herre, du hellige og sanndrue! hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?» (Åpb. 6: 10) Den endelige belønning blir ikke gitt dem før dommen som begynte i 1918. — Åpb. 11: 18.

²² De skriftstedene som tilsynelatende er i strid med disse slutningene, kan lett bli brakt til å stemme med dem. Da Moses og Elias viste seg på forklarelsens berg, var det ikke en fysisk realitet, for Jesus sa til sine disipler: «Fortell ikke om synet til noen før Menneskesønnen er oppreist fra de døde.» (Matt. 17: 9, NW) Da Enok ble tatt bort og Elias fór opp, betydde det enden på deres tjeneste og døden for dem, men ikke oppfyllelsen av Guds løfte til dem, som vist i Hebreerne 11: 39: «Og enda alle disse hadde fått vitnesbyrd på grunn av sin tro, fikk de likevel ikke se oppfyllelsen av løftet.» Disse trofaste mennesker i fortiden kom ikke til en bokstavelig himmel, men så i stedet fram til den tiden da Gud den allmektige, som bor i himlene, skulle opprette sitt herredømme og sin myndighet her på jorden.

23. Hva slags regjering og herredømme så Abraham og andre trofaste mennesker fram til?

²³ Abraham og andre trofaste mennesker så fram til en by eller regjering som skulle komme, hvis byggmester og skaper Gud skulle være. Den skulle ha en himmelsk opprinnelse, og derfor kaller apostelen Paulus den for en himmelsk by eller stad. (Heb. 11: 8—10, 13—16) De håpet å få del i dens velsignelser ved oppstandelsen, og derfor erklærte de offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet. De hilste dette rike der Guds vilje skal skje på jorden som den skjer i himmelen, der jordens utbytte skal være for alle, og jorden skal vært fylt med kunnskap om Jehovas herlighet, liksom vannet som dekker havets bunn. (Pred. 5: 8, AS; Hab. 2: 14) Døden skal da ikke lenger være i besittelse av og utøve den høyeste makt og myndighet over menneskeslekten. Den skal ikke lenger være konge. I tusen år skal Kristus og hans brud regjere over den nye verden, og Satan skal være bundet.

24. Hvilken virkning burde denne kunnskapen ha på oss?

²⁴ Burde ikke kunnskapen om sannheten løsne vår tunge i takknemlighet for den befrielse Jehova har brakt oss fra uvitenhetens og overtroens, lenker? Burde den ikke få oss til å ønske å la millioner få kjenne sannheten, slik at de også kan oppnå befrielse fra Satans slaveri? Jesus sa til sine disipler at det som ble hvisket dem i øret, skulle de forkynne fra takene. Hva annet kan vi gjøre, vi som engang var syndens og dødens slaver, men nå er frie? Si til de fangne: Gå ut, tilbe Jehova i hellig prydelse!