Hold tritt med den nye verdens samfunn

«Vi har forlatt alt og fulgt deg.» — Matt. 19: 27.

 1. Hva er den nye verdens samfunn, og hvorfor er det nødvendig at de som elsker rettferdighet, holder tritt med det?

DEN nye verdens samfunn er et voksende samfunn av Ordets tjenere som øver sin innflytelse over hele den bebodde jord. Det er en levende, aktiv og livsfrisk organisasjon, med en åndelig velstand som savner sidestykke i kristendommens historie. Overalt hvor dette samfunn gjør sin innflytelse gjeldende, tiltrekker det seg oppmerksomhet fra oppriktige mennesker. Det skinner som et fyrlys i denne mørke verden og kunngjør håpets og livets ord for alle som kommer innenfor dets grenser. Det er nå nødvendig at de som ønsker å leve i den nye, rettferdige verden, holder tritt med den nye verdens samfunn. Hvorfor? Jo, fordi dette samfunnet nå snart skal føre alle sine medlemmer i trygghet gjennom den største av alle trengsler, Harmageddon-krigen, og leder dem inn i en strålende, ny verden som Gud skaper, en verden hvor menneskeheten skal få glede seg over evig fred, velstand og lykke. — Matt. 24: 21.

 2. a) Hvorfor kan vi si at Jehova står bak den nye verdens samfunn? b) På hvilken måte reflekterer den nye verdens samfunn Jehovas tanker?

² Jehova Gud er denne enestående organisasjons Byggmester og Skaper, og det er han som står bak dens blomstrende tilstand. Bare han kunne uttenke en slik glimrende ordning for å bevare sitt folk. Bare han har makt til å støtte og oppholde et så omfattende foretagende i disse farlige tider. Og bare han har den visdom og den ånd som må til for å hjelpe det til å fullføre hans hensikt i overensstemmelse med hans guddommelige vilje. Det er derfor Jehova, og han alene, som har ansvaret for at den nye verdens samfunn er til, for dets enorme vekst og for dets framgang. Han er derfor med rette gjenstand for all pris og ære. Som apostelen Paulus så treffende bemerket: «Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» Etter som den nye verdens samfunn er Guds bygning, hans «akerland», reflekterer det Jehovas tanker overfor menneskeheten ved å fremme den sanne tilbedelse på jorden, ved å bevege seg framover med tiltagende kunnskap, ved å arbeide med tanke på åndelig vekst og velstand og ved å holde tritt med sitt hode, Kristus Jesus, som viser veien hen imot den fullkomne dag. — 1 Kor. 3: 5—9; Sl. 127: 1.

 3. Hvordan har Jehova inspirert håpet om den nye verden, og hvordan har dette håpet virket på enkelte mennesker?

³ Lenge før menneskene kunne vente en ny verden, begynte Jehova Gud å bygge dens grunnvoller og inspirere håpet om den. Han drev mennesker til å skrive og uttale profetier angående den kommende verden hvor rettferdigheten skal bo. Disse profetiene ble en kilde til umåtelig glede, håp og oppmuntring for velvillige mennesker i alle generasjoner. De har gitt menneskene den nødvendige impuls til å gå på i tro og til å se fram til deres endelige oppfyllelse. Da Jehova ga Abram denne befaling: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg,» adlød Abram uten å nøle fordi han trodde på Guds løfte om en ny verden. Paulus forteller oss at Abraham adlød Gud «så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme; ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». Det var Abrahams store ønske om å få leve i Jehovas nye, lovte verden som gjorde det mulig for ham å forlate sitt hjemland og være tilfreds med å leve som utlending i telt, slik at han kunne arve løftet. Sara, hans hustru, holdt seg villig til ham i hans utlendighet og tilkjennega derved sin tro på Guds løfte. Ved tro vandret de begge framover mot et nytt land i håpet om en ny verden. — 1 Mos. 12: 1—3; Heb. 11: 8—10.

 4—6. a) Hvilke andre har satt pris på dette løftet om en ny verden? b) Hvordan tilkjennega Jesus sin villighet til å bli delaktig i Jehovas løfte?

⁴ Spørsmålet blir da: Er vi villige til å gjøre det samme, det vil si, å legge for dagen den samme villighet og tro på Guds løfter som Abraham og hans hustru Sara gjorde? Det faktum at Abraham ikke arvet løftet i sin levetid, skremte ikke Isak eller Jakob fra å følge i Abrahams fotspor med hensyn til å tro på Gud og fra å anbefale sine barn å gjøre det samme. Jesus sa følgende om Abraham: «Abraham, eders far, frydet seg til å se min dag; og han så den og gledet seg.» Disse patriarker hadde så sterk tro på Guds løfte at de var villige til å gi alt, til og med selve livet, for å kunne arve løftet om den nye verden. — Joh. 8: 56; Heb. 11: 39.

⁵ Moses la for dagen den samme tro på Guds løfte. Han som var blitt oppdratt ved Faraos hoff, «aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter». Moses tok imot Guds kall da han var åtti år gammel, og han forlot da hyrdelivet for å bli Jehovas vitne overfor Farao og en leder for Israels folk. I Israel har vi et eksempel på at et helt folk fattet håp i forbindelse med Jehovas løfte om en ny verden. Paulus nevner en stor «sky av vitner» som la vekk alt som tynget, for å kunne bli delaktige i løftet. — Heb. 11: 26, 27; 12: 1.

⁶ Det fremste vitne i denne store «sky av vitner» var Kristus Jesus: «Som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig forat han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling.» Jesus ga hele seg selv, og det var langt mer enn hele menneskeslekten for øvrig hadde muligheter til å gi. Han ga alt for å kunne bli delaktig i Jehovas løfte om en ny verden. Han illustrerte hvor villig han var til å gjøre dette, ved hjelp av flere lignelser: «Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en aker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren. Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.» Han gikk så sterkt inn for saken at han kunne si følgende til en skriftlærd som ønsket å følge ham: «Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» Jesus beklaget seg ikke over alt han måtte unnvære, men anbefalte sine etterfølgere å følge den samme løpebane hvis de ville oppnå Riket. — Fil. 2: 5—9, NW; Matt. 13: 44—46; 8: 20; Kol. 1: 15, 16.

 7. a) Hvilket råd ga Jesus dem som ønsker å komme inn i den nye verden? b) Hva vil det si å følge Kristus?

⁷ Jesus visste hva som skulle til for å overvinne denne verden. Han sa derfor: «Hvis noen ønsker å komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpel og følge meg stadig. For enhver som ønsker å redde sin sjel, skal miste den; men enhver som mister sin sjel for min skyld, skal finne den. For hva gagn vil det være for et menneske om han vinner hele verden, men forspiller sin sjel? eller hva vil et menneske gi i bytte for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gjengjelde enhver etter hans oppførsel.» Det å følge Jesus Kristus betyr derfor å praktisere kristendom. Det betyr å fornekte seg selv og vie sitt liv til kristendommens prinsipper. Det gjør det påkrevet å ta opp «torturpelen» og bli delaktig i samme slags vanskeligheter og lidelser som Jesus. Det betyr å gi avkall på sine egne, personlige ambisjoner og ønsker om å opphope seg rikdom og skaffe seg ære og makt. Profeten Job sa: «Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit? . . . da hadde jeg fornektet Gud i det høye.» Det å følge Kristus betyr derfor å vende hele den gamle verden ryggen, og oppgi livet med, hvis det er påkrevet. Det gjør det påkrevet med en fullstendig troskap og lojalitet overfor kristendommen, akkurat som en soldat vier uavhengighetens og frihetens sak full troskap og lojalitet. Paulus framholder dette med klarhet: «Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i livets sysler, forat han kan tekkes sin hærfører.» Kristne mennesker som følger etter Kristus, må alltid være beredt til å gjøre sin plikt like villig som profeten Esaias. Da han hørte spørsmålet: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» svarte han: «Her er jeg, send meg!» Etter som det ikke var noen bånd som bandt ham til denne gamle verden, var han fri og i stand til å svare på Jehovas kall. Dette var den attråverdige stilling trofaste menn som Abraham, Isak, Jakob og andre befant seg i på grunn av sin tro. Alle de som holder tritt med den nye verdens samfunn, må også være i en slik stilling. Matt. 16: 24—27, NW; Job 31: 24, 28; 2 Tim. 2: 4; Es. 6: 8.

Oppfordret til å gi alt

 8. Hva oppfordret Jesus sine etterfølgere til å gjøre, og hvordan tok de imot hans kall?

⁸ Da Jesus Kristus opprettet kristendommen, oppfordret han sine etterfølgere til å legge for dagen den samme tro, Abrahams tro. Og hans nærmeste apostler viste at de hadde denne tro. Legg spesielt merke til hvor beredvillig de tok imot Jesu kall: «Følg meg!» Den inspirerte beretning har følgende å si om Peter og Andreas, som var ute med sine garn og fisket den gangen Jesus vinket på dem: «De forlot straks sine garn og fulgte ham.» Om Jakob og Johannes, som ble kalt mens de holdt på med å bøte sine garn, sier beretningen: «De forlot straks båten og sin far og fulgte ham.» Da en disippel ønsket å vende tilbake for å begrave sin far, svarte Jesus: «Fortsett med å følge meg, og la de døde begrave sine døde.» Av dette framgår det at de ikke lot noe hindre seg. Hverken yrke, familie eller venner ble betraktet som det viktigste. De lot dette komme i annen rekke, og viet først og fremst sitt liv til det mest ønskverdige, til Guds rike. De strevde ikke i flere måneder med å legge seg opp midler før de sluttet med sitt arbeid, og foretok ikke forsiktige beregninger for å se om det ville være umaken verdt. Apostlene spurte heller ikke: Hva kan jeg få ut av dette? Nei, de tok imot kallet med det samme og la for dagen en sterk tro på Jehova, hans Sønn og den ordning som ble truffet forat de skulle kunne fortsette å leve. — Matt. 4: 18—22; 8: 22, NW.

 9. Hvordan skulle de verdsette Rikets privilegier?

⁹ Jesus hadde innprentet sine tilhengere hvor viktig det var å nå fram til Riket. Det ville være verdt alle omkostninger å oppnå det. Han framhevet at selvoppofrelse, hardt arbeid, utholdenhet og tålmodighet måtte til for å oppnå troens mål, som er vår sjels frelse. Han understreket at man måtte være fri for verdslige bånd og forpliktelser for å kunne følge ham til stadighet. Mat, klær, husly og andre livsfornødenheter ble betraktet som biting. «For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Vær altså ikke bekymret for den dag imorgen! for den dag imorgen skal bekymre seg for seg selv; hver dag har nok med sin egen plage.» Riket var hovedsaken. I sammenligning med det var alt annet som intet å regne. Paulus ga uttrykk for sitt syn på saken: «Han [Kristus] for hvis skyld jeg har lidd tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus.» Og apostelen Johannes resonnerte slik: «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Finnes det noen bedre grunn til å vende denne verden ryggen og innvie seg fullstendig og uforbeholdent til å tjene Guds rike? Hvis det var påkrevet med en absolutt tro og tillit til Jehova og Kristus Jesus for å holde tritt med den voksende kristne menighet i det første århundre, skal vi da tro at det klarer seg med mindre i dag? — Matt. 19: 27; 6: 32—34; Fil. 3: 8; 1 Joh. 2: 17.

10. Hva har det ført til at noen i trofasthet har rettet seg etter befalingen om å gjøre «disipler av mennesker av alle folkeslag»?

¹⁰ Troskap og lydighet mot det oppdrag å gå og gjøre «disipler av mennesker av alle folkeslag» har ført til at den kristne menighet har vokst slik at den i vår tid er representert over hele jorden av hengivne Ordets tjenere som forkynner det gode budskap om Guds opprettede rike. Særlig i de siste 37 årene har hundrevis av millioner av mennesker fått høre om den nye verdens guddommelige regjering. Av disse millioner har hundretusener forstått at dette er Guds livgivende budskap for vår tid. De har reagert på det med den samme tro og glede som fortidens profeter og Jesu disipler, og de har innvigd sitt liv til Gud ved Jesus Kristus og sluttet seg til de andre som holder Rikets strålende fakkel høyt hevet. Disse kristne vitner utgjør i fellesskap et samfunn som ikke er noen del av denne gamle verden. De er for Guds nye, rettferdige verden, og de utgjør derfor en ny verdens samfunn. — Matt. 28: 19, 20, NW; 24: 14.

11. Må medlemmene av den nye verdens samfunn frambære de samme offer som de kristne vitner i det første århundre?

¹¹ Er de nå som medlemmer av den nye verdens samfunn forpliktet til å frambære de samme offer og legge for dagen den samme tro som de kristne vitner i det første århundre? Ja. Det finnes nemlig ingen særregler angående oppførsel eller tjeneste for noen kristne i noe århundre. De følger alle det samme eksempel, Kristus Jesus. Peter skrev: «Dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.» Paulus formante: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» Vær «etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene». «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, forat vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» Foruten Kristi fullkomne eksempel har vi derfor også en skriftlig beretning om de eksempler vi har i Abraham og alle fortidens profeter, og denne lærerike beretningen må vi studere hvis vi skal holde tritt med den nye verdens samfunn. — 1 Pet. 2: 21; 1 Kor. 11: 1 og Heb. 6: 12, NW; Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11.

12. Hvilken sinnsinnstilling må prege dem som holder tritt med den nye verdens samfunn?

¹² Det blir stadig tydeligere at enhver som ønsker å holde tritt med den nye verdens samfunn, må være like beredvillig som de trofaste profeter og apostler var, når det gjelder å rette seg etter Jehovas forordninger. Vi kan ikke tillate oss å bli bundet fast til denne gamle verden og samtidig tro at vi kan holde følge med dette kristne samfunn av Ordets tjenere. Vi må være så frie at vi kan besvare kallet på samme måte som Abraham og Moses gjorde, og vi må være villige til å forlate den gamle verdens interesser og legge dem bak oss. Vi må være ivrige etter å svare på Mesterens kall: «Kom så og følg meg», og vi må besvare det på samme helhjertede måte som Peter: «Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Vi må forlate «alt», ikke med tungt hjerte i likhet med Lots hustru, men uten å angre på det senere, og med glede over at vi har fått en slik anledning. Paulus, som hadde forlatt alt, sa: «Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.» Den samme besluttsomhet og hengivenhet bør vi ha. — Mark. 10: 21; Matt. 19: 27; Ap. gj. 21: 13.

13. Hva kan man si om dem som fremdeles klamrer seg til den gamle verden, og hvilken formaning kan man gi dem?

¹³ Det finnes imidlertid fremdeles noen «kristne» som tror at det er mulig å leve i den nye verdens samfunn og den gamle verden samtidig. Men selv disse, som tydeligvis har vanskelig for å lære, finner sin oppgave mer og mer vanskelig. Deres innvielse har ikke vært fullstendig. De har ikke i virkeligheten forlatt «alt» og fulgt Kristus. Deres innvielse har vært forbeholden og ufullstendig. De higer fremdeles etter den forgjengelige tingenes ordnings luksus og fornøyelser. De vet at det krever tid å holde tritt med den nye verdens samfunn, og at det krever tid å være med på den gamle verdens fornøyelser. Hengivenheten blir derfor satt på prøve ved at forskjellige lyster trekker i hver sin retning, og det fører til anspenthet og skuffelse. En ustadig og ubesluttsom person mishager Jehova. Jakob sier: «Ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.» «Hold eder nær til Gud, og han skal holde seg nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede [ubesluttsomme, NW]! Kjenn eders nød og sørg og gråt! Eders latter vende seg til sorg, og gleden til bedrøvelse! Ydmyk eder for Herren, og han skal opphøye eder!» De som ikke vil gi seg med å føre en dobbelttilværelse, er ikke virkelig ydmyke. De beveger seg alltid på grensen av det tillatelige. De velger å ignorere Jehovas kloke veiledning. De kvier seg for å bryte over tvert med den gamle verden, og holder seg samtidig på et vis til den nye, helt til den gamle verden vinner dem fullstendig. Det er farlig å stå med et ben i hver leir, og det er umulig å tjene to herrer. «For han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» — Jak. 1: 7, 8; 4: 8—10; Matt. 6: 24.

Ikke rom for ubesluttsomhet

14, 15. a) Hvorfor gis det ikke rom for ubesluttsomhet nå? b) Hvorfor må man ha besluttsomhet og mot for å kunne holde tritt med den nye verdens samfunn?

¹⁴ På grunn av det økte tempo den nye verdens samfunn nå beveger seg framover i, gis det ikke rom for ubesluttsomhet. Selv en svak nølen betyr tapt terreng. Og jo mer og jo lenger vi nøler, desto mer må vi anstrenge oss for å nå igjen den nye verdens samfunn. Det betyr at vi må nedlegge et større arbeid og vise større besluttsomhet. Sannheten er at det nesten bestandig fører til ulykke å tape terreng på denne måten, for den nye verdens samfunn er på rask frammarsj og trenger med fasthet framover mot den fullkomne dag. Man må ha tro, mot og besluttsomhet for å kunne holde tritt med det. Dette er særlig tilfelle nå, for nå fordres det mer og mer av vår tid. Kallet til pionertjeneste, misjonærtjeneste og Betel-tjeneste bør besvares med disse ord: «Her er jeg, send meg!» Det må ofres større oppmerksomhet på forkynnelsen fra hus til hus, opplæringen av nye Rikets forkynnere, gjenbesøkene hos dem som viser interesse for Rikets budskap, og de hjemmebibelstudiene som blir holdt hos velvillige mennesker. Alt dette krever tid, vår tid og våre krefter. Men etter som vår tid er innvigd tid, tilhører den med rette Jehova. «Vet I ikke . . . at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» «Gi . . . Gud hva Guds er!» — Es. 6: 8; 1 Kor. 6: 19, 20; Matt. 22: 21.

¹⁵ Dette er imidlertid ikke alt vi har å ta oss av. Vi må også overvære og støtte menighetens studier og møter. Det krever forberedelser. Vi må ikke forsømme våre personlige studier, og heller ikke våre forpliktelser overfor vår familie. Enhver form for befatning med den gamle verden kan være en hindring og hemme vår framgang henimot den nye verden. Derfor rådet Jesus sine etterfølgere til å fornekte seg selv og ta opp torturpelen og følge ham til stadighet. Paulus ga et lignende råd: «La også oss legge vekk alt som tynger, og synden som vi så lett blir innviklet i, og la oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på vår tros leder og fullender, Jesus.» Hvis vi gir akt på denne kloke formaningen, vil det ikke være så vanskelig for oss å holde tritt med den nye verdens samfunn som det er for dem som holder på å segne under det nåværende livs byrder. — Heb. 12: 1, 2; Matt. 16: 24, NW.

16. Hvilke spørsmål bør alle medlemmer i den nye verdens samfunn stille seg selv?

¹⁶ Hvis denne gamle verden får legge beslag på oss utenat det er nødvendig, tjener det til å svekke vår glød. Det hindrer vår framgang og dreper den gleden vi normalt høster ved å tjene Jehova. Ja, hvis vi ikke bremser på foretagender som har tilknytning til den gamle verden, kommer de til å sette en stopper for vår framgang. Hvert eneste medlem av den nye verdens samfunn bør være sterkt opptatt av sin framgang henimot den nye verden, og spørre seg selv: Hvor befinner jeg meg i forhold til den nye verdens samfunn? Holder jeg tritt med det? Forsømmer jeg den nye verdens interesser til fordel for gjøremål som har tilknytning til den gamle verden? Besvarer jeg teokratiske kall på samme måte som de trofaste profeter og apostler? Eller lar jeg verdslige interesser oppsluke min tid? Jesus uttalte følgende til en rik ung mann med god moral som ønsket å oppnå evig liv: «Ett fattes deg: gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg meg! Men han ble ille til mote over den tale og gikk bedrøvet bort; for han var meget rik. Og Jesus så seg om og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for de rike å komme inn i Guds rike!» La ikke penger, materialisme eller noe annet som har tilknytning til denne verden, hindre deg i å vinne evig liv. — Mark. 10: 17—30.

17. Taper en kristen noe på å bryte ut fra den gamle verden?

¹⁷ Det var etter Jesu samtale med denne unge mannen at Peter sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus svarte: «Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.» Jesus gjorde med andre ord Peter oppmerksom på at de kristne ikke taper noe på å oppgi den gamle verden, og Jehovas kristne vitner taper heller ikke noe på å gjøre det samme for å holde tritt med den nye verdens samfunn. Vi får hundrefold igjen for alt vi gir avkall på, og mer enn det. Den salvede levning vil i tillegg til dette få et herlig liv i himmelen som Kristi brud, og Herrens andre får kommer til å oppnå evig liv på en paradisisk ny jord. Dette blir den belønning de får fordi de ikke taper troen, men tillitsfullt beveger seg framover mot den nye verden sammen med den nye verdens samfunn.