Er utendørsforkynnelse anerkjent?

Forkynnelse i katedraler, kirker og bedehus har lenge vært anerkjent og betraktet som noe verdig og opphøyet. Hvordan forholder det seg med utendørsforkynnelse?

FOLK som kommer på besøk til London, blir ofte slått av hvor mange det der er som benytter seg av å forkynne utendørs. Der kan man ofte se en prest stå ute, kanskje like foran inngangen til en kirke, og preke for en flokk mennesker som står omkring på gressplenen eller fortauet. De friluftsmøter som Frelsesarméens forkynnere holder rundt om på torg og åpne plasser, er også velkjent. Mange har hatt besøk på dørene av mormonernes forkynnere eller misjonærer, og hvem har ikke hatt besøk av et Jehovas vitne som var opptatt med å gå fra hus til hus og forkynne det gode budskap om Guds rike? Etter som utendørsforkynnelse stadig blir mer og mer utbredt, reiser det seg et interessant spørsmål.

Er utendørsforkynnelse anerkjent? Med dette mener vi å spørre hvordan det forholder seg med denne form for forkynnelse på fire viktige punkter, nemlig: 1) Viser historien at den har vært anerkjent og at den har vært effektiv? 2) Hvilket behov er det for den nå i denne tiden da praktisk talt alle som ønsker det, har mulighet til å gå i en kirke eller et bedehus? 3) Blir den juridisk sett anerkjent av myndigheter og domstoler? Og 4) hva har Guds Ord, Bibelen, å si om utendørsforkynnelse?

Det er alminnelig at vår tids mennesker betrakter utendørsforkynnelse som noe forholdsvis nytt. Når man undersøker historien, blir man imidlertid nødt til å forandre sitt syn på den saken. «Utendørsforkynnelse er ikke en av de ’nye metoder’,» skrev Edwin Hallock Byington i boken Open-Air Preaching. «Det var den opprinnelige måte å utbre Guds åpenbarte vilje blant menneskene på. Den er ikke bare ’like gammel som selve forkynnelsen’, men i flere hundre år var den den eneste forkynnelsesmetode som ble benyttet. ’Vi har all grunn til å tro,’ sier Spurgeon, ’at Enok, den sjuende fra Adam, ikke ønsket seg noen bedre talerstol enn en åsside da han profeterte, og at Noah var en rettferdighetens forkynner som var villig til å drøfte forskjellige spørsmål med sine samtidige i sitt skipsbyggeri.’»¹

Benyttet i middelalderen og under reformasjonen

Når man studerer historien bak utendørsforkynnelsen nærmere, blir man hurtig klar over at dette var en metode som ble benyttet i ikke liten utstrekning i middelalderen. Historikeren Byington påpeker at den katolske kirkes St. Frans begynte sitt virke som misjonær ved å gå rundt og forkynne i Assisis gater. «Om St. Dominicus,» skrev Byington, «er det sagt at han forkynte for alle han møtte . . . langs landeveien.»²

«Reformasjonens morgenstjerne», den engelske teolog John Wycliffe, gikk sterkt inn for utendørsforkynnelse. Han fikk tilslutning av mange oppriktige menn på sin tid, og dem lærte han opp til forkynnere og sendte dem ut for å forkynne evangeliet. Om Wycliffes forkynnere sier professor Lechler: «De vandret fra landsby til landsby, fra by til by og fra grevskap til grevskap uten opphold og uten å hvile, og forkynte, underviste og advarte hvor som helst de kunne finne villige tilhørere, somme tider i en kirke eller et kapell, somme tider på kirkebakken når de fant kirken stengt, og somme tider på gater og torg.»³

En annen historiker skriver om dem: «De gikk kledd på en egen enkel måte og hadde ikke innhentet tillatelse fra stedets ordinarius. Det var deres vis å forkynne sin lære åpent, ikke bare i kirker og på kirkebakker, men også midt på torg og markedsplasser, ja, faktisk overalt hvor det var samlet mange mennesker.»⁴

Under selve reformasjonen ble det drevet utendørsforkynnelse i meget stor utstrekning. I boken Open-Air Preaching kommer det fram at Martin Luther engang hadde en tilhørerskare på 25 000 på torget i Zwickau. En annen som henla en del av sin forkynnelse til byenes torg og plasser, var Johann Huss. Under reformasjonen var det misjonærer som forkynte langs landeveiene i hele Europa. Hvor virkningsfull må ikke all denne utendørsforkynnelsen ha vært! For å stanse virkningen av protestantenes utendørsforkynnelse drev den katolske kirke sin egen utendørsforkynnelse. «Roma sendte ut sine egne friluftsforkynnere,» skrev Byington, «som fikk satt en stopper for deres innflytelse ved å ta til gjenmæle mot dem i folks nærvær på gater og torg. . . . En av dem var Robert, cistercienserordenens grunnlegger, som fikk tillatelse av pave Urbanus II til å forkynne overalt. Som han reiste fra by til by og fra provins til provins, anså han ikke sin tillatelse for å være begrenset til bare å gjelde kirkebygninger, og forkynte på landeveiene og i skogene.»⁵

Og hva med jesuittene? De kjente til fordelene ved utendørsforkynnelse. En historiker skrev om deres orden: «Dens medlemmer var en slags feltmunker, rede til å virke som forkynnere, lærere, misjonærer, handelsmenn, oppdagelsesreisende eller politikere. Ordenen benyttet et hvilket som helst middel for å vinne, en hvilken som helst metode for å herske både over nasjoner og kirker.»⁶

Da reformasjonen var over, hadde ikke protestantene glemt verdien av utendørsforkynnelsen. Metodistkirkens grunnlegger, John Wesley, var en aktiv friluftsforkynner. Han forkynte i parkene og i gatene. Ja, han betraktet faktisk hele verden som sitt kirke sogn.⁷ Wesley organiserte etter hvert en stor gruppe av både fastboende og omreisende forkynnere. De forkynte utendørs, i private hjem og hvor som helst de ellers kunne finne tilhørere. En historiker forteller om dem: «Landet ble oppdelt i områder, og i disse reiste forkynnerne omkring, hver for en fastsatt tid. I 1765 var det tjuefem området England, to i Wales, fire i Skottland og åtte i Irland, og antallet steg hurtig trass i en ikke liten forfølgelse. Uroligheter forekom ikke så sjelden, og Wesleys liv var ofte i fare.»⁸

Som brosjyren Preaching in the Open Air viser, har ikke bare metodistene, men også baptistene, presbyterianerne, de episkopale og andre trossamfunn i uminnelige tider drevet forkynnelse i gater og parker.⁹

Historien bærer altså et tydelig vitnesbyrd om at det er en hevdvunnen og effektiv metode å forkynne utendørs. Og likevel er det mange som har trodd at det er noe nytt.

Er det nødvendig i vår tid?

La gå med det at utendørsforkynnelsen har vært effektiv med hensyn til å vende menneskene til religionen, men er det noe behov for en slik virksomhet nå i vår tid da det knapt finnes det menneske i hele kristenheten som ikke har et eller annet kirketårn innen synsvidde? Hvordan kan det være noe slikt behov når det i hvert fall i enkelte land, som for eksempel i Amerika, er slik at folk strømmer til kirkene i store mengder? Dette får oss til å stille noen granskende spørsmål.

Hva kommer det av at prester og religiøse ledere i forskjellige ortodokse trossamfunn har måttet ty til bingospill, basarer og andre ikke-åndelige geskjefter for å få folk til å komme til kirken? Hva kommer det av at predikantene er så ivrige etter å få et Billy Graham-korstog til sin by? Hva kommer det av at Billy Graham uttalte følgende da han skulle begynne sitt korstog i New York: «Noen prester er blitt motløse og skuffet. . . . I samtaler med mange av dem fant vi nesten en følelse av fortvilelse. Prester som ikke kunne være enige med oss i teologiske spørsmål . . . er villige til å samarbeide simpelthen fordi det ikke synes å være noen annen utvei i sikte»?¹⁰

Hva kommer det av at over halvparten av New Yorks 8 000 000 innbyggere — eller 54,9 prosent av dem — ikke står tilsluttet noe religionssamfunn? Hvorfor kunne en av metodistenes øverste ledere uttale at både hinduismen, buddhismen og muhammedanismen betrakter De forente stater som en fruktbar mark for misjonsarbeid? Hvorfor står det følgende i boken The New Ordeal of Christianity, som nylig er blitt utgitt: «Det en blir mest slått av i forbindelse med de protestantiske kirkene i England i dag . . . er hvor tomme de fleste av dem er. . . . Situasjonen er om mulig enda dystrere i Skottland enn i England. Og i Skandinavia er den skremmende»?¹¹

Hvorfor hevdet historikeren Arnold Toynbee: «Det er et åndelig vakuum i verden»?¹² Hvorfor skrev presten John O’Brien i Catholic Herald Citizen og oppfordret «enhver katolikk, leg eller lærd» til å benytte «i det minste én time i uken til å gå fra ’hus til hus’»?¹³ Og hvorfor skrev Marcus Bach følgende om Jehovas vitner i The Christian Century: «Hvilket råd burde vi gi til dem som skriker opp om at ’noen burde se å stanse dem’? . . . Det gis bare ett svar: Jehovas vitner utgjør ingen trusel, men en utfordring til den tradisjonelle kirke til atter en gang å avlegge vitnesbyrd!»?¹⁴

Svaret er nå innlysende: Det finnes millioner mennesker som ikke bryr seg om religion. De har unnlatt å søke hen til de tradisjonelle religiøse bygninger, og de religiøse ledere innser nå at det er behov for en metode i tillegg til den konvensjonelle forkynnelse som drives i slike bygninger, for å få folk til å interessere seg for religion. J. Benson Hamilton gir en treffende beskrivelse av tingenes tilstand, og skriver: «Av grunner som ikke trenger nærmere forklaring, nærer en stor gruppe blant vårt folk fordommer mot våre religiøse bygninger. De vil ikke overvære en gudstjeneste der, uansett hva som blir brukt til trekkplaster. For slike mennesker må evangeliet forkynnes langs veikanten, på gatehjørnene, på strandbredden, på fjellet og i skogen.»¹⁵

Det er altså et presserende behov for å ta i bruk den mest effektive måten til å komme i kontakt med folk på! Behovet for det som enkelte kirkefolk har kalt «aggressiv kristendom», er enda større nå enn da en av New Yorks ledende gateforkynnere, dr. John W. Kennion, henvendte seg til borgermesteren i New York med følgende ord: «Jeg har vært opptatt med å opphøye Kristus i gatene i vår by . . . og i løpet av denne tiden har det stort sett hersket alminnelig enighet blant folk om at denne metoden er nødvendig og nyttig og av stor verdi, etter som den er best egnet til å fylle behovet til de ’masser’ som er uten Jesu Kristi herlige evangelium, og som på grunn av forskjellige omstendigheter ikke kan gå dit hvor frelsens basun vanligvis lyder. Disse gudstjenestene på åpen gate når denslags individer i Deres bys befolkning som ingen av våre komitéer, foreninger og misjonærer henvender seg til eller kan nå.»¹⁶

Ja, enten utendørsforkynnelsen foregår på gatene, i parker eller fra hus til hus, er den en effektiv metode som det er et anerkjent behov for. «Det er den letteste og mest effektive måte å føre kristendommen inn i nye områder på,» skrev E. H. Byington. «Uten den ville misjonærarbeidet være lammet, og all framgang ville skje langsomt og usikkert. Den har alltid vært den raskeste metode til å nå dem som befinner seg utenfor kirkens innflytelse.»¹⁷

Juridisk anerkjent

Noe så viktig som utendørsforkynnelsen fortjener juridisk anerkjennelse. Den har det. Ved mange anledninger har friluftsforkynnere oppnådd juridisk anerkjennelse, men det er sjelden den er blitt formulert så kraftig som av De forente staters militære utskrivningsmyndigheter:

«Den alminnelige oppfatning av ’forkynnelse og undervisning’ går ut på at den må være muntlig og foregå fra en prekestol eller plattform. Det er ikke det som er det avgjørende. Forkynnelse og undervisning er hverken begrenset til å bli drevet noe bestemt sted eller til å foregå muntlig. Det er ikke den metode som blir anvendt for å overføre kunnskapen, som avgjør dens verdi, og den berører heller ikke dens hensikt eller mål. Man kan forkynne eller undervise fra en prekestol, fra fortauskanten, ute på markene eller ved husdørene. Man kan rope sitt budskap ut ’fra hustakene’ eller skrive det ’på stentavler’. Man kan holde en ’bergpreken’. . . . Man kan gå omkring i gatene og i sin daglige samtale med sine medmennesker fortelle dem om de idealer som ligger til grunn for ens religiøse overbevisning, eller man kan spre sitt budskap ved hjelp av det skrevne eller trykte ord, men like fullt er man en religiøs forkynner hvis man har begynt å anvende en slik metode fordi man mener det er den beste måten å innprente religiøse prinsipper i folks sinn og hjerte på.»¹⁸

Dette er virkelig et fornuftig, logisk syn på utendørsforkynnelsen. Hvor ufornuftig er det ikke å se annerledes på det! Hvem av oss kunne tenke seg at Kristus Jesus begrenset sin forkynnelse til bare å foregå på bestemte steder? Holdt Kristus historiens mest berømte preken i en katedral eller en annen religiøs bygning? Nei! Det var jo bergprekenen, og den holdt han under åpen himmel.

Sa ikke Kristus Jesus: «Se, jeg står for døren og banker»?¹⁹ Men i vår tid er det få av det ortodokse religiøse presteskap som forkynner fra dør til dør, hvis det da er noen i det hele tatt. Det er ikke noe rart at det er et slikt skrikende behov for mennesker som vil gå fra hus til hus og forkynne.

Det er til almenhetens fordel at forkynnelsen fra hus til hus er blitt juridisk anerkjent av dommere ved høye domstoler. Følgende bemerkelsesverdige uttalelse er hentet fra en flertallsavgjørelse som ble truffet av De forente staters Høyesterett i 1943:

«Denne form for religiøs virksomhet inntar den samme høye plass ifølge det første grunnlovstillegg som tilbedelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene. Den har det samme krav på beskyttelse som de mer ortodokse og konvensjonelle former for religionsutøvelse. . . . Vi bare fastholder at det å forkynne sin religiøse tro eller å forkynne evangeliet ved å distribuere religiøs litteratur og ved å foreta personlige besøk, er en eldgammel form for evangeliseringsarbeid som har like stort krav på grunnlovens beskyttelse som de mer ortodokse former. . . . Men den kjensgjerning at den religiøse litteraturen blir ’solgt’ av omvandrende forkynnere og ikke blir ’gitt bort’, forvandler ikke evangeliseringen til et kommersielt foretagende. Hvis det var tilfelle, ville det å sende kollektbøssen rundt i en kirke, gjøre kirkens tjeneste til et kommersielt foretagende. . . . Vi [kan] atter sette rettighetene til omvandrende evangelister som kunngjør sin religiøse tro og sine læresetninger ved hjelp av litteraturspredning, på den høye plass konstitusjonen gir dem.»²⁰

Den anerkjennelse som teller mest

Selv om utendørsforkynnelsen ikke var blitt juridisk anerkjent av menneskene, ville ikke det ha betydd så meget. Det som til syvende og sist teller, er hva Guds Ord har å si om denne metoden. Når vi undersøker Bibelen, får vi se at kristendommens grunnlegger benyttet alle mulige metoder for å spre det gode budskap om Riket. Enkelte ganger forkynte han i synagogene, men oftere holdt han til ute i det fri, for han «gikk omkring i byene og lærte».²¹ Kristus forkynte alle steder hvor han traff folk: «Da han så folket, gikk han opp i fjellet, og da han hadde satt seg, kom hans disipler til ham. Og han opplot sin munn, lærte dem.»²²

Ved en annen anledning «gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen, og meget folk samlet seg om ham, så at han gikk ut i en båt og satte seg der; og alt folket sto på stranden. Og han talte meget til dem».²³

Jesus sendte ut sine apostler og disipler forat de skulle forkynne på samme måte som han. Om Paulus kan vi lese: «Han holdt da samtaler i synagogen med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget hver dag med dem han traff på.»²⁴ «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus.»²⁵ Og om apostlene er det skrevet: «De fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus.»²⁶

Etter som utendørsforkynnelsen har fått en slik avgjort anerkjennelse, er det sannelig rart at det er så mange mennesker som mener at all religiøs virksomhet burde henlegges til og begrenses til kirker og andre religiøse bygninger. Hvorfor skulle Guds Ord forkynnes på bare ett sted når Guds Sønn sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn»?²⁷ Åndelig føde er livsviktig. Det er bokstavelig føde også, og bokstavelig føde kan man få tak i overalt, for den blir frambudt i forretninger, ute i det fri, på torg og gatehjørner og fra hus til hus. Burde ikke den viktige åndelige føden bli utdelt ved hjelp av like effektive metoder, særlig i betraktning av at vi står ansikt til ansikt med noe som en prest kalte et «religiøst vakuum som er større enn noensinne»?²⁸ Og bør noen, uansett hvor høy stilling han har i livet, se ned på en metode som nyter en så overveldende anerkjennelse? A. F. Schaufflers ord gir uttrykk for den ubestridelige konklusjon:

«Hvis nå utendørsforkynnelsen hadde vært et nytt eller et ubibelsk foretagende, burde vi nok ha stanset litt og tenkt nøye over saken før vi forsøkte denne metoden. Men ettersom den er ’gammel som alle haugene’, har rikelig bibelsk støtte og vår Herres personlige godkjennelse, hvorfor i all verden skulle vi da nøle så mye som et øyeblikk?

«Jeg kan se for meg apostelen Paulus ved et av vår tids prestemøter . . . hans bemerkninger . . . ’Jeg begikk en stor feil, og hvis jeg kunne gjøre min gjerning om igjen, ville jeg ikke forkynne fra trappen til borgen Antonia eller fra Areopagos-høyden.’ For en umulig tanke! Jeg kan heller tenke meg at han ville komme med noen krasse uttalelser om den sløvhet som vår tids menighet legger for dagen ved at den ikke gjør bruk av enhver anledning til å kunngjøre evangeliet om den velsignede Herre. . . . Av hele mitt hjerte . . . anbefaler jeg denne metoden for alle som ønsker å adlyde sin Herres bud og ’gå ut på veiene og ved gjerdene og nøde dem til å komme inn’.»²⁹

HENVISNINGER

 ¹ Open-Air Preaching av Edwin Hallock Byington (Hartford, Connecticut, 1892; Hartford teologiske seminar), s. 9.

 ² Ibid., s. 30.

 ³ John Wycliff av professor Lechler (London, 1878; Kegan Paul & Co.), bind 1, s. 310.

 ⁴ Life of John Wycliffe av Robert Vaughan (London, 1881; Holdsworth og Vaughan), bind II, s. 163.

 ⁵ Open-Air Preaching, s. 29, 30.

 ⁶ History of the Christian Church, Blackburn (New York, 1879; Cranston & Stowe).

 ⁷ Open-Air Preaching, s. 71.

 ⁸ History of the Christian Church, s. 629.

 ⁹ Preaching in the Open Air, en brosjyre av George Charles Smith (London, 1829; W. K. Wakefield), s. 4, 9, 10, 12, 25—28.

¹⁰ The Nation, 11. mai 1957.

¹¹ The New Ordeal of Christianity av Paul Hutchinson (New York, 1957; Association Press).

¹² The Christian Century, 20. februar 1957.

¹³ Catholic Herald Citizen, 5. januar 1957.

¹⁴ The Christian Century, 13. februar 1957.

¹⁵ Empty Churches and How to Fill Them av J. Benson Hamilton (New York, 1879; Phillips og Hunt), s. 64.

¹⁶ Report of Four Years’ Labor of Love and Deeds of Mercy, en brosjyre av dr. John W. Kennion (Brooklyn Job and Hook Printing Department, 1880), s. 3 i innledningen.

¹⁷ Open-Air Preaching, s. 25.

¹⁸ Selective Service in Wartime, annen rapport fra sjefen for den amerikanske utskrivningstjeneste, 1941—1942, s. 239—241, under overskriften «Special Problems of Classification».

¹⁹ Åpb. 3: 20.

²⁰ Murdock v. Pennsylvania, 319 U.S. 105 (3. mai 1943).

²¹ Mark. 6: 6.

²² Matt. 5: 1, 2.

²³ Matt. 13: 1—3.

²⁴ Ap. gj. 17: 17.

²⁵ Ap. gj. 20: 20, NW.

²⁶ Ap. gj. 5: 42, NW.

²⁷ Matt. 4: 4.

²⁸ New York Times, 21. januar 1957, den presbyterianske presten David H. C. Reed.

²⁹ Open-Air Preaching, et forord i boken av A. F. Schauffler.