Er du villig til å lytte?
«HVERT menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» Det er et godt råd som vil spare dem som følger det, for mange sorger og bekymringer. — Jak. 1: 19.
Dette rådet ble gitt av en som visste hva det vil bety både å lytte og å la være å gjøre det. Han var en halvbror av Jesus Kristus. Han vokste uten tvil opp sammen med Jesus og kjente hans gode egenskaper — hans kjærlighet, hans ydmykhet og hans forstand. En skulle kanskje ha trodd at Jakob og hans bror Judas (som skrev Judas’ brev i Bibelen) ville ha vært blant de første som ble Jesu etterfølgere og apostler. Men det var de ikke.
Apostelen Johannes har skrevet ned hva som skjedde cirka seks måneder før Jesu død. Han forteller:
«[Jesu] brødre sa da til ham: Dra bort herfra og gå til Judea, for at også dine disipler kan få se de gjerninger som du gjør! for ingen gjør noe i lønndom og attrår dog selv å være alminnelig kjent; gjør du sådanne ting, da åpenbar deg for verden! For heller ikke hans brødre trodde på ham.» — Joh. 7: 3—5.
Det var først etter Jesu død og oppstandelse at hans halvbrødre begynte å tenke over det de hadde hørt, men ikke hadde lyttet til. Da trakk de den slutning at han virkelig var Messias. Men fordi de ikke lyttet mens han levde, gikk de glipp av den glede å kunne tjene sammen med ham og bli undervist direkte av ham i de tre og et halvt årene han forkynte det gode budskap. Det var bare som følge av Jehovas og Jesu ufortjente godhet at de til slutt fikk sine øyne åpnet og ble godtatt som Kristi etterfølgere og ble hans åndelige brødre.
Hvordan lytter du, særlig når Gud taler til deg gjennom sitt Ord? Eller hvordan lytter du når en av hans representanter, en tilsynsmann eller en annen trofast bror, taler? Legger du deg det som blir sagt, på hjertet, slik at du virkelig forstår det og anvender det på deg selv? Ordspråket sier: «Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt!» (Ordspr. 19: 20) Og kong David, som ble tuktet strengt, skrev: «La en rettferdig slå meg i kjærlighet og tukte meg! For sådan hodeolje vegre mitt hode seg ikke!» — Sl. 141: 5
TILSYNSMENN BØR LYTTE
Du har kanskje en stilling som innebærer at du fører tilsyn med andre. Hvordan lytter du til det andre har å si? Det kan være at du er tilsynsmann i den kristne menighet, eller at du er formann på en verdslig arbeidsplass. Har du det «for travelt» til å lytte når noen som du fører tilsyn med, kommer til deg med et forslag? Eller avfeier du vedkommende, som om det han sier, er noe som det er under din verdighet å lytte til? Kanskje du til og med ler av det han foreslår. Eller det kan være at du straks kommer med et skarpt «nei» i stedet for å være åpen for en samtale.
Hvis du gjør noe av dette, er du egentlig ikke kvalifisert til å være tilsynsmann. Du er ikke tilnærmelig og omgjengelig. Du handler på en egenrådig og selvgod måte, stikk i strid med det krav som stilles til tilsynsmenn i Titus 1: 7: «En tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod.»
Det kreves også at en tilsynsmann skal holde «fast på det troverdige ord hva hans undervisning angår». (Tit. 1: 9, NW) Men hvis den som henvender seg til deg med et forslag, et problem eller en forespørsel, gir uttrykk for et uriktig syn og du avviser ham uten å lytte og resonnere med ham, har du ikke undervist ham. Du har kanskje bare gjort ham enda mer overbevist om at han har rett. Det er sannsynlig at han er blitt nedslått og senere vil være lite villig til å henvende seg til deg igjen. Han forteller kanskje også andre om hvor lite hensynsfullt du behandlet ham, med det resultat at også de vil nøle med å henvende seg til deg i framtiden.
En som fører tilsyn med andre, bør innse at «hvor det er mange rådgivere, der er frelse». (Ordspr. 11: 14) Det kan ofte hjelpe en til å unngå å begå en alvorlig feil. Jehova Gud, vår Skaper, er den eneste som ikke trenger råd fra noen. (Es. 40: 13, 14; Rom. 11: 33—36) Som tilsynsmann vil du kunne ha svært stort utbytte av å drøfte forskjellige spørsmål med en annen. Du kan få nye idéer på den måten. Det kan også føre til at du holder deg à jour med det som foregår, og at du vet hva de som arbeider sammen med deg, mener. Hvis du lytter når noen kommer til deg med et problem eller en forespørsel, og gransker saken nøye fra alle synsvinkler, vil du kunne unngå store problemer senere.
Moses ble utnevnt av Gud til å lede tre millioner mennesker. Likevel syntes han ikke at det var under hans verdighet å lytte til sin svigerfar, Jetro. På Jetros forslag utnevnte han noen menn til høvdinger, slik at ikke den byrde å treffe avgjørelser og dømme i saker mellom folket skulle hvile på ham alene. — 2 Mos. 18: 13—26.
Jehova Gud lyttet til og med til Abrahams oppriktige forespørsel. Det var naturligvis ikke så å forstå at Abraham ga Jehova et råd eller fortalte ham noe han ikke visste. Jehova lyttet til Abrahams forbønn for eventuelle rettferdige innbyggere i Sodoma. Det var helt og fullt i harmoni med Jehovas barmhjertighet at ingen rettferdige skulle bli drept sammen med de ugudelige. Men vi kan merke oss at Jehova her som i mange andre tilfelle aktet sin tjener høyt som venn og medarbeider ved å lytte tålmodig og etterkomme hans bønn, skjønt det senere viste seg at det ikke engang fantes ti rettferdige i Sodoma. — 1 Mos. 18: 20—33; 15: 5; jevnfør Josva 10: 12—14.
Selv om dere ektemenn er familiens overhode, bør dere lytte til deres hustru som deres medhjelp. Dere bør vise respekt for det hun sier, og vie det tilbørlig oppmerksomhet. Det er viktig at ektefellene snakker sammen for at ekteskapet skal være lykkelig. Dette gjelder også forholdet til barna. Foreldrene bør lytte til deres spørsmål og problemer og vie dem den samme oppmerksomhet som spørsmål og problemer som voksne har. Det vil skape et godt og tillitsfullt forhold. — 1 Pet. 3: 7; Ef. 6: 4.
VURDER ANDRES UTTALELSER
Det er også viktig å vise god dømmekraft når en lytter til andres råd eller anmodninger. Adam var Evas overhode, men han oppfylte ikke sine plikter som overhode. Han skulle først og fremst ha vist Gud, som han skyldte alt, ubrytelig lojalitet. Men som Jehova senere sa til Adam: «Du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av . . . I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt.» — 1 Mos. 3: 17—19.
Du må også være nøye med hvem du lytter til for å få veiledning. I den kristne menighet bør du søke veiledning hos dem som har erfaring og en solid bakgrunn i tjenesten for Jehova Gud. Bibelen sier: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» — Heb. 13: 7.
Vi har eksempler på at det kan føre til døden eller til nederlag for et helt folk at en lytter til noen en ikke bør lytte til. Det gikk bra for kong Joas i Juda så lenge han lyttet til den kloke og trofaste ypperstepresten Jojada, men etter Jojadas død fulgte ikke Joas hans gode veiledning, men vendte seg til Judas høvdinger, som dyrket avguder. Han lyttet til deres dårlige veiledning, som var stikk i strid med Guds ord. Det førte til at han ble ansvarlig for mord, og at Judas folk led et sviende nederlag. Joas selv ble hjemsøkt av store lidelser og ble til slutt snikmyrdet. — 2 Krøn. 24: 17—25.
Tidligere hadde Salomos sønn Rehabeam opplevd at ti av Israels 12 stammer, som han var konge over, rev seg løs fra hans herredømme. Grunnen til det var at han ikke lyttet til de gamle, som hadde vært vise rådgivere for hans far, Salomo, men til de unge, som han hadde vokst opp sammen med. De rådet kongen til å avvise en bønn folket kom med, og i stedet bli enda hardere og mer undertrykkende og utilnærmelig. Fordi Rehabeam fulgte dette rådet, ble han skyld i at riket ble delt og aldri forent igjen, og det var en medvirkende årsak til at de ti stammene begynte å dyrke avguder. — 1 Kong. 12: 1—20.
Du kan selv komme i fare for å følge en gal handlemåte hvis du bare lytter til din nære familie eller dine venner eller til dem som unnlater å irettesette deg fordi de håper at de derved kan oppnå visse fordeler. Uansett hvem disse kan være, har du, hvis du er en kristen, ingen unnskyldning for å forlate Jehova, visdommens Kilde. — Ordspr. 2: 6—9.
Hvis noen, enten på en snedig måte eller helt åpenlyst, prøver å få deg til å ignorere Jehovas Ord eller forlate den kristne menighet, som er «sannhetens støtte og grunnvoll», bør du straks avvise ham. (1 Tim. 3: 15) Apostelen Paulus framholder følgende regel: «Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet!» (Gal. 1: 8) Før israelittene gikk inn i det lovte land, sa Moses til folket: «Om din bror, din mors sønn, eller din sønn eller din datter eller din hustru i din favn eller din venn, som du har så kjær som din egen sjel — om noen av disse lokker deg i lønndom og sier: La oss gå bort og dyrke andre guder . . . da skal du ikke samtykke og ikke høre på ham; du skal ikke spare ham og ikke ynkes over ham og ikke skjule ham . . . han søkte å føre deg bort fra [Jehova] din Gud.» — 5 Mos. 13: 6—10.
Men overfor dem som kommer til deg i all oppriktighet, enten for å spørre om noe eller for å korrigere deg på et punkt, må du aldri unnlate å legge barmhjertighet og omtanke for dagen, slik Jehova gjør. Du må også være ydmyk og ha et helhjertet ønske om framfor alt å behage Jehova. (Joh. 8: 29) Når du gjør det, vil du følge apostelen Paulus’ råd: «Kappes om å hedre hverandre!» — Rom. 12: 10.