Besøk av eldste til gagn for Guds folk
«Så reiste de tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia. De styrket disiplene, oppfordret dem til å holde fast ved troen og sa: ’Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.’» — Apg. 14: 21, 22.
1. Hvorfor er besøk av reisende tilsynsmenn like viktige i vår tid som de var i det første århundre?
I DET første århundre avla apostlene og andre eldste i egenskap av reisende tilsynsmenn fra tid til annen besøk i de kristne menigheter. I dag avlegger reisende tilsynsmenn regelmessig besøk i over 42 000 menigheter av Jehovas vitner verden over. Har de besøkene som ble foretatt i gammel tid, og de som blir foretatt i vår tid, mye til felles? Ja, det har de virkelig. Grunnen til det er at de behov de kristne i vår tid har, for en stor del er de samme som dem de kristne på apostlenes tid hadde. Vi trenger den oppmuntring og den praktiske hjelp som blir gitt ved slike besøk, for å kunne fortsette å gjøre Guds vilje under vanskelige forhold.
2. a) Hvilket arbeid er like aktuelt nå som i det første århundre, i betraktning av de problemer som de kristne den gangen ble stilt overfor, og som vi blir stilt overfor nå? b) Hvorfor har de kristne alltid satt pris på å få besøk av eldste?
2 På grunn av nedarvede ufullkommenheter ble de første kristne stilt overfor omtrent de samme problemer som dem vi blir stilt overfor i dag. (Rom. 3: 23) De fristelser de møtte, var ikke så forskjellige fra dem vi må motstå. (1. Kor. 10: 13) De levde midt i en ond tingenes ordning, som fremdeles eksisterer, og som vi alle lengter etter å bli utfridd av. (Gal. 1: 4) Deres fremste fiende, Djevelen, må vi også motstå. (1. Pet. 5: 8) I tillegg til at de troende i det første århundre hadde sine kjødelige svakheter å stri med, var utsatt for press fra verden og møtte motstand fra de usynlige, onde åndemakter, hadde de et arbeid å utføre. De hadde fått i oppdrag å forkynne det «gode budskap» og gjøre disipler. Det samme oppdraget har Jehovas vitner i vår tid fått, og det må fullføres før enden på denne ugudelige verden kommer. (Matt. 28: 19, 20; Apg. 1: 8) Guds folk i vår tid setter pris på å få besøk av åndelig modne menn som en foranstaltning som er truffet med tanke på å styrke og oppmuntre dem og hjelpe dem på andre måter, og det samme var tilfelle i den første kristne tid.
3. Hvilken nytte kan vi ha av å se på noen beretninger om besøk av eldste på apostlenes tid og trekke fram paralleller i vår tid?
3 De besøk som ble foretatt på apostlenes tid, gir oss som lever nå, verdifull veiledning. (Apg. 14: 21—23; 15: 36) La oss nå se på noen bibelske beretninger og trekke fram paralleller i vår tid. Det bør hjelpe oss til å øke vår verdsettelse av foranstaltningen med slike «gaver i form av mennesker» som tjener oss, og som bestreber seg på å dekke våre behov. — Ef. 4: 8, 11, 12, vers 8 fra NW.
HVORDAN BESØK AV ELDSTE BLE BETRAKTET
4. Hvordan var et besøk i menigheten i Antiokia til hjelp for brødrene?
4 Det var etter møtet i Jerusalem i år 49 e. Kr. at Judas og Silas ble sendt til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Hva ville du ha fått oppleve hvis du hadde vært der den gangen? Ifølge Apostlenes gjerninger 15: 32 talte de to ’profetene’ Judas og Silas «mange ganger til brødrene og oppmuntret og styrket dem». Tidligere hadde det vært forskjellige meninger blant brødrene i Antiokia angående spørsmålet om omskjærelse. Men etter at menigheten hadde mottatt et brev som var blitt til ved åndens ledelse, og hadde fått besøk av disse to ’profetene’, var dette spørsmålet ikke lenger noe problem. Menigheten hadde grunn til å glede seg. — Apg. 15: 2, 22—31.
5. Hva blir det sagt i Filipperne 2: 20—22 om Timoteus’ kvalifikasjoner?
5 Det var den ydmyke, selvoppofrende ånd de eldste la for dagen, som gjorde at de var til så stor oppmuntring for brødrene. Paulus skrev for eksempel om sin misjonærpartner Timoteus: «Jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak.» Timoteus’ medarbeider Paulus hadde ingen betenkeligheter ved å sende ham til menigheten i Filippi, for han visste at han ville være nidkjær når det gjaldt å ’gjøre tjeneste for evangeliet’ blant dem. — Fil. 2: 20—22.
6. a) Hvordan høstet brødrene på Kreta gagn av at Titus fulgte Paulus’ veiledning? b) Hvilken virkning ville Titus’ veiledning ha på unge og gamle, menn og kvinner?
6 Eldste som ble sendt til et bestemt område, ble vanligvis værende der en tid for å styrke brødrene. Det var stort behov for at Titus ble igjen på Kreta for å løse de problemer som hadde oppstått der. Han fikk i oppdrag å «rette på det som var mangelfullt, og utnevne eldste i by etter by». I betraktning av at noen kunne anklages for å være uregjerlige, fare med tomt snakk og føre folk vill, skulle Titus også irettesette dem som trengte det, med strenghet, slik at de kunne bli «sunne i troen». (Tit. 1: 5—14, NW) Han skulle veilede og formane eldre menn og kvinner foruten unge menn og kvinner og slaver, ’så de i ett og alt kunne være en pryd for Guds, vår frelsers lære’. — Tit. 2: 1—10.
7. a) Hvilke kvalifikasjoner hadde tilsynsmenn som besøkte menighetene, den gangen? b) Hvordan skulle ifølge 1. Korinter 11: 1 trofaste eldste i likhet med Paulus betraktes?
7 Det er tydelig at det var godt kvalifiserte tilsynsmenn som besøkte menighetene i det første århundre og ga dem den veiledning de trengte. De hadde alle mange års erfaring i forkynnelses arbeidet, i å påta seg ansvar som eldste og i å utholde vanskeligheter. Etter at Paulus hadde regnet opp all den forfølgelse og alle de farer han hadde vært utsatt for, viste han hvor stor ansvarsfølelse han hadde, ved å si: «For ikke å snakke om alt det andre, så har jeg det daglige presset, omsorgen for alle menighetene.» (2. Kor. 11: 23—28) Titus, Timoteus og andre hadde nøye samarbeidet med ham og opplevd de samme tingene. (2. Kor. 8: 23; 2. Tim. 3: 10, 11) På grunn av den enestående tro de la for dagen, var de eksempler til etterfølgelse. — 1. Kor. 11: 1.
8. Hvilken formaning fikk de eldste i Efesos, og hva syntes de om Paulus?
8 Det var ikke bare det at brødrene i høy grad respekterte disse eksemplariske eldste som besøkte menighetene, på grunn av deres gode arbeid, men de ga også uttrykk for stor hengivenhet for dem som mennesker. Et godt eksempel på dette er det som hendte da Paulus tok avskjed med de eldste fra Efesos. Han formante dem: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn.» (Apg. 20: 28, NW) Han advarte dem så om at det ville finne sted et frafall, og oppfordret dem til å våke og hjelpe de svake. Etter at han hadde bedt en bønn sammen med de eldste, tok han avskjed med dem, og de var sterkt beveget. De var spesielt bedrøvet over at han hadde sagt at de aldri skulle få se ham igjen. — Apg. 20: 29—38.
PRAKTISK HJELP TIL MENIGHETENE
9. Hvilken ros og oppmuntring ga besøkende tilsynsmenn menighetene?
9 De reisende tilsynsmennene i det første århundre roste ofte de troende for de gode egenskaper de la for dagen. «De hellige» i menigheten i Kolossæ fikk for eksempel slik ros. Epafras hadde fortalt om deres gode gjerninger og om deres kjærlighet, og dette var noe Paulus takket Gud for. (Kol. 1: 2—8) Paulus’ besøk i Tessalonika ga enestående resultater. Senere skrev han til de troende der og kom inn på deres tro, som viste seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid og deres utholdenhet. De hadde tatt imot ordet under trengsler og hadde med rette tatt slike menn som Paulus, Silvanus (Silas) og Timoteus til forbilde. (1. Tess. 1: 1—7) Ved det disse eldste sa, og ved det eksempel de satte, underviste de disiplene i det første århundre og viste dem hvordan Guds ånds frukt kunne legges for dagen i det daglige liv. De ble oppmuntret til å ha full tillit til Jehova og stadig vende seg til ham i bønn. Menighetene gledet seg over slike besøk, og de var klar over at de bidro til at de ble styrket og oppmuntret til «å holde fast ved troen». — Apg. 14: 22.
10. a) Hvorfor kunne en ikke inngå kompromiss med hensyn til den åndelige og moralske renhet? b) Hvordan oppmuntret disse eldste de utnevnte hyrder i de lokale menigheter?
10 Apostlene og de eldste sørget uten tvil for at menighetene den gangen virket på en ordnet, harmonisk måte, og at Kristi stilling som hode ble anerkjent. (Ef. 4: 15, 16) De var klar over at den åndelige og moralske renhet måtte bevares. Det var ikke rom for kompromiss. Hvordan kunne ellers den kristne menighet være atskilt fra verden og bli brukt som et ærbart redskap i Jehovas gjerning? (2. Kor. 6: 14—17; 1. Tess. 4: 3—8; 2. Tim. 2: 20—22) De eldste avla besøk i menighetene og skrev brev til dem for å understreke betydningen av å vise lydighet og oppfylle Guds krav og for å hjelpe de utnevnte hyrder og den hjord som var overgitt i deres varetekt. — 1. Pet. 5: 1—5.
11. Hvilken oppmuntring og veiledning kan besøkende tilsynsmenn gi alle tilsynsmenn i menighetene i vår tid i tråd med den veiledning Paulus ga Timoteus?
11 Paulus formante den unge tilsynsmannen Timoteus: «Vær et forbilde for de troende . . . ta deg av skriftlesningen, forkynnelsen og undervisningen . . . så alle kan se at du gjør fremskritt.» (1. Tim. 4: 12—15) Når de reisende tilsynsmenn i vår tid kommer på besøk, gir de lignende råd. Og akkurat som Paulus oppmuntret Timoteus, oppmuntrer de alle tilsynsmenn i menighetene til å ’forkynne ordet, holde iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, irettesette, gi reprimander, formane, med all langmodighet og lærekunst’ og å ’gjøre en evangelists gjerning’ og på den måten utføre sin tjeneste fullstendig. — 2. Tim. 4: 1—5, NW.
12. Hvilken veiledning når det gjaldt å dømme i saker ble gitt til menigheten i Korint?
12 Apostlene nølte ikke med å si hva som skulle gjøres med hensyn til å dømme i saker. Da Paulus fikk kjennskap til et tilfelle i Korint hvor en alvorlig synd hadde fått gå upåaktet hen, sa han i et brev hva han ville ha gjort hvis han hadde vært til stede, og oppfordret sterkt de ansvarlige i menigheten til å ’få den onde bort’ fra sin midte. (1. Kor. 5: 3, 13) Han påpekte også at personlige uoverensstemmelser mellom brødre skulle behandles av menn som var skikket til å dømme. (1. Kor. 6: 1—6) Slik veiledning hjalp de ansvarlige brødre til å korrigere sin tenkemåte.
EN KJÆRLIG FORANSTALTNING MED TANKE PÅ Å STYRKE OSS
13. a) Hvorfor kan vi være takknemlige for den foranstaltning Jehova har truffet ved å sørge for trofaste tilsynsmenn, dem som regelmessig besøker menighetene innbefattet? b) Hvilken bakgrunn har mange reisende tilsynsmenn?
13 Fordi Jehovas ånd virker på hans folk, finnes det i dag arbeidsomme, kvalifiserte menn med mange års erfaring som besøker menighetene. (Jevnfør Efeserne 4: 11, 12.) Selv om de er ufullkomne, legger de for dagen mange av de fine egenskaper som kjennetegnet Paulus, Silas, Barnabas, Timoteus og de andre eldste i det første århundre. Det finnes for tiden mange reisende tilsynsmenn som har over 30 års erfaring i heltidstjenesten. En av dem som tjener som kretstilsynsmann, begynte i heltidstjenesten for 55 år siden, i en alder av 18 år. (Fork. 12: 1) Han har tjent helt siden den gangen, og de siste 30 årene har han besøkt menighetene. Praktisk talt alle disse mennene har også tjent som tilsynsmenn i lokale menigheter og som pionerer. Andre har arbeidet som misjonærer i mange år eller tjent ved et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Det er en velsignelse å ha besøk av slike menn i en menighet, og alle vil kunne bli styrket av de åndelige ting de har å dele med menigheten. Deres besøk kan være til hjelp for oss i vår tjeneste og tilbedelse, og også når det gjelder å utvikle en kristen personlighet.
14. Hva er det som viser at disse eldste er kvalifisert og hva bestreber de seg på å bygge opp hos andre?
14 De representanter som blir sendt til menighetene, er alltid menn som tar ledelsen i det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. De har forstått ordet og bærer god frukt. (Matt. 13: 23) Fordi de forstår hva Guds rike innebærer, og er klar over hvilken alvorlig tid vi lever i nå i de siste dager, er de oppmerksom på at arbeidet er presserende, og de er ivrige, ikke slappe. (Rom. 12: 11) Fordi de har en slik innstilling, bestreber de seg på å bygge opp andre, slik at de får den samme ånd, en evangelists ånd, som særmerket den første kristne menighet. — Apg. 5: 42; 8: 1—4.
15. a) Hvordan betrakter de reisende tilsynsmenn Jesu befalinger i Matteus 24: 14 og 28: 19, 20? b) Hvilken hjelp gir de menighetene i dag, og hvilket eksempel setter de for dem? Hvordan utgjør dette en parallell til det som hendte etter pinsedagen i år 33 e. Kr.?
15 På grunn av den store vekt de reisende tilsynsmenn legger på Jesu befaling om å forkynne det «gode budskap» og gjøre disipler, føler de seg tilskyndt til å holde fram dette tofoldige oppdraget som et hellig privilegium som de er blitt betrodd av Gud. (Matt. 24: 14, NW; 28: 19, 20) De vet hva som hendte etter pinsedagen i år 33 e. Kr., og også senere, etter at Kornelius og hans hus var blitt omvendt, nemlig at de troende vokste hurtig i antall, og at de ble grundig undervist, slik at de kunne leve i samsvar med det «gode budskap» og forkynne det på en virkningsfull måte for andre. (Apg. 2: 46, 47; 5: 14; 6: 7; 10: 44—48; 20: 20) I dag oppfordrer reisende tilsynsmenn så mange som mulig til å ta del i vitnearbeidet sammen med dem, slik at antallet av de troende kan øke. De gir hjelp til dem som mangler erfaring. Den nidkjærhet disse besøkende eldste legger for dagen, og den fine måten de tar ledelsen på, bidrar til at vitnearbeidet blir utvidet. De sier som Paulus: «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1. Kor. 9: 16.
16, 17. a) Hvilken veiledning kan reisende tilsynsmenn gi Guds folk for å beskytte dem mot verdslighet? b) Hvordan kan de hjelpe brødrene til å bekjempe materialismens besnærende innflytelse?
16 Det må dessuten utføres et stort arbeid for å hjelpe dem som er knyttet til menighetene, til å gjøre framskritt hva det å leve som kristne angår. (2. Pet. 1: 5—10) Enkelte som ennå ikke har kvittet seg med en verdslig innstilling, forsøker kanskje å føre inn vaner som ville innebære at det ble tatt lett på de høye normer for oppførsel som kommer til uttrykk i Guds ord. For å beskytte menighetene mot verdslighet må de reisende tilsynsmenn vise skjønnsomhet og merke seg tendenser i den retning. De vil oppmuntre Guds folk til nøye å følge Bibelens prinsipper med hensyn til levevaner og moral og i sin omgang med andre, både på det personlige plan og i forbindelse med selskapelig samvær. (1. Kor. 10: 31—33; 1. Pet. 1: 14—16; Hebr. 13: 18) De må minne de eldste om at de må innta en fast holdning for å kunne bevare renheten i menighetene både med hensyn til moral og til lærespørsmål og i åndelig henseende.
17 I tråd med den veiledning Timoteus fikk, blir reisende tilsynsmenn oppfordret til å advare de kristne mot materialismens besnærende innflytelse. (1. Tim. 6: 9, 10, 17—19) De setter selv de åndelige ting på førsteplassen og oppmuntrer derved andre til å ’søke først Guds rike’. — Matt. 6: 33.
18. Hvorfor er det så viktig å oppnå åndelig modenhet og stabilitet, og hvordan kan Guds folk oppmuntres hva dette angår?
18 I en verden hvor menneskene blir kastet hit og dit av vinden fra forskjellige religiøse læresetninger, trenger Jehovas folk å være stabile, fullvoksne kristne. (Ef. 4: 13, 14) De må være grunnfestet og faste og ikke la seg rokke uten videre på grunn av en uavhengig tenkemåte eller følelsesmessig press. (Kol. 1: 23; 2: 6, 7) De reisende tilsynsmenn bør derfor med rette understreke hvor viktig det er for alle kristne å fortsette å vokse i den nøyaktige kunnskap om Gud. (Fil. 1: 9, 10; Kol. 1: 9—11, NW) De oppfordrer alle kristne til å studere — både privat, i familien og i menigheten — slik at de kan ta til seg «fast føde», ikke bare «melk», og på den måten fullt ut forstå «budskapet om rettferdighet» og få sine ’sanser øvd opp til å skille mellom godt og ondt’. (Hebr. 5: 12—14) Når de reisende tilsynsmenn undersøker en menighets åndelige tilstand, vil de gi bibelsk veiledning hva slike ting angår.
19. Hvordan hjelper reisende tilsynsmenn de forskjellige i samsvar med deres spesielle behov? (Jak. 5: 19, 20)
19 Disse eldste vil også besøke syke, gamle og andre i den utstrekning de har anledning til det. (Ordsp. 16: 31, NW; Matt. 18: 12—14; jevnfør Esekiel 34: 4.) Når noen vender seg til dem på grunn av personlige uoverensstemmelser, bør de på en kjærlig, men bestemt måte gi dem veiledning fra Bibelen med tanke på å gjenopprette et fredelig forhold. (1. Tess. 5: 14, 15) De kan ofte på en umerkelig måte gi åndelig oppbyggende veiledning til slike som er i tvil med hensyn til hva som er en passende, kristen oppførsel, eller til slike som må ’rives ut av ilden’. — Jud. 22, 23.
20. Hvordan har reisende tilsynsmenn og deres hustruer lagt en selvoppofrende ånd for dagen?
20 Akkurat som i det første århundre tjener disse reisende tilsynsmenn og deres hustruer under forskjellige forhold. Mange steder på jorden flytter de fra sted til sted hver uke. For å nå fram til isolerte områder eller til jungelområder må enkelte bruke hest eller kano eller gå lange strekninger over fjellområder eller gjennom trange pass. De utholder store vanskeligheter for å kunne være til gagn for menighetene. Mange har tatt imot tildelinger langt borte fra sin familie og sine nære venner. Men uansett hvilken situasjon de befinner seg i, bringer de villig slike offer og er rede til å tilpasse seg for det «gode budskaps» skyld. — 1. Kor. 9: 23, NW.
21. a) Hva bør et tilbakeblikk på den tjeneste disse eldste har utført, hjelpe oss til å verdsette? b) Hvilket spørsmål kan vi nå stille oss selv?
21 Når vi tenker over hvor mange måter trofaste eldste har styrket menighetene på, både på apostlenes tid og i nyere tid, må vi uvilkårlig sette pris på de anstrengelser de har gjort seg. Slike selvoppofrende eldste må virkelig regnes med blant dem som apostelen Paulus hadde i tankene da han skrev: «Nå ber vi dere, brødre, å ha aktelse for dem som arbeider hardt iblant dere og presiderer blant dere i Herren og formaner dere, og i kjærlighet sette dem særlig høyt på grunn av deres arbeid.» (1. Tess. 5: 12, 13, NW) Selv om vi har en slik aktelse for de reisende tilsynsmenn, kan vi spørre oss selv: Hvordan kan jeg personlig høste større gagn av deres besøk i framtiden? La oss nå se på det.