En tunge som kan «styrke den trette»
JEHOVA GUD har gitt dette løfte: «Jeg [gir] dere hyrder, slike som jeg vil ha, og de skal vokte dere med kunnskap og forstand.» Er det ikke oppmuntrende å vite at vi blir tatt hånd om av åndelige hyrder som har både kunnskap og forstand? — Jeremia 3: 15.
En som har forstand, behandler ikke andre på en overfladisk måte. Han går mer inngående til verks. I Jesaja 44: 18 blir forstand knyttet sammen med hjertet til forskjell fra øyet. Det er særlig nødvendig at hyrder har kunnskap og forstand når de tar seg av «nedtrykte sjeler». Jesaja viste hva som ellers er nødvendig: «[Jehova] min Gud har gitt meg en disippels tunge, så jeg med mitt ord kan styrke den trette.» — Jesaja 50: 4.
En må ha blitt opplært av Jehova for å vite hvordan en «kan styrke den trette». De eldste kan gi mange nedtrykte mennesker god hjelp når de er godt kjent med Bibelen og bruker den og legger god forståelse for dagen. De fleste eldste setter pris på nyttige forslag i forbindelse med sin hyrdegjerning. Det kan være at de har gjort en smertefull erfaring og derfor er klar over at selv om det har vært velment, har noen av deres bestrebelser gitt skuffende resultater. Det vi skal ta for oss her, er hvordan en kan hjelpe mennesker som er blitt nedtrykt. Det er tydelig at de eldste skulle behandle disse på en annen måte enn noen som ikke ville «underordne seg», eller som fór med «tomt snakk» i menigheten. — 1. Tessaloniker 5: 14, NW; Titus 1: 10—13.
Forskjellige eksempler kan ofte hjelpe en til å forstå hva som er den rette og hva som er den urette måten å gå fram på.
«Plagsomme trøstere»
Da Job var nedtrykt, fikk tre av vennene hans høre om det som hadde rammet ham, og kom for å «vise ham sin medkjensle og trøste ham». (Job 2: 11) De var dårlig utrustet til oppgaven fordi de ikke hadde det rette syn på saken. De hadde på forhånd gjort seg opp den mening at hvis noen led, var det fordi han hadde gjort noe galt. Som følge av dette forstod de ikke Jobs problemer og hva det hele dreide seg om. Interpreter’s Bible sier om deres «trøst»:
«Den blir irriterende. . . . Den er en kommentar fra sidelinjen, ispedd noen gode råd. . . . i likhet med en som sitter trygt på stranden og slenger ut et par oppmuntrende ord til noen stakkars sjeler som kjemper på det store, mørke dypet mot høye bølger som får dem til å miste pusten. Det Job trenger, er et menneskes oppriktige medfølelse. Det han får, er en rekke absolutt ’sanne’ og absolutt vakre religiøse klisjéer og moralske plattheter.»
Hva var noe av det som virket så irriterende? Elifas resonnerte kjølig: ’Hør her, du har styrket andre. Når du nå selv er i vanskeligheter, foruroliger det deg. Bør du ikke stole på din egen ulastelighet?’ Bildad tilføyde: ’Hvis du bare ville se mer hen til Gud, ville han reise deg opp igjen.’ Hvor ufølsomt var ikke dette! Særlig i betraktning av at Job allerede stolte på Gud. Hvordan ville du ha følt det? Disse tilsynelatende velmenende ordene ’knuste’ Job i stedet for å være til trøst for ham. Det er ikke så merkelig at han sa: ’Hadde dere bare vært i mitt sted!’ — Job 4: 3—6; 8: 5, 6; 16: 2, 4, 5; 19: 2.
Det er naturligvis ingen eldste i en kristen menighet som ønsker å gjenspeile den holdning eller demoninspirerte filosofi som disse «vennene» gav uttrykk for. (Job 4: 15, 16) Likevel må hyrder som skal gi trøst, fra tid til annen minne seg selv om ikke å gjøre lignende feil. Eldste som skal forsøke å hjelpe en som er nedtrykt, vil sannsynligvis spørre vedkommende om hvorfor han føler seg så ille til mote. Kanskje den som er nedtrykt, tror at han har mistet Guds ånd. Ut fra bibelske eksempler, for eksempel David, vet de eldste at en syndig handlemåte kan føre til depresjon. (Salme 38: 2—7) Sammen med den som er nedtrykt, kan de kanskje lese skriftsteder i Bibelen som tar for seg en kristen oppførsel, og så spørre: ’I betraktning av det Bibelen sier, har du da noen virkelig grunn til å tro at Gud har tatt sin ånd bort fra deg?’ I stedet for å fortelle ham at han ikke har gjort noe galt, eller kanskje antyde at han har gjort noe galt, kan det være en fordel å la ham trekke sin egen slutning. Han blir kanskje klar over at det ikke finnes noe virkelig grunnlag for hans skyldfølelse. Hvis han på den annen side har gjort noe galt, kan de eldste hjelpe ham til å «gå rett fram på veien» og igjen glede seg over å ha Jehovas godkjennelse. — Hebreerne 12: 12, 13.
En som er nedtrykt, føler seg ofte uten noen rimelig grunn overveldet av skyldfølelse. Forstandige eldste vil forstå slike situasjoner. En nedtrykt kristen kvinne som satte stor pris på å få besøk av kjærlige hyrder som forsøkte å hjelpe henne, var overbevist om at hun hadde mistet Guds ånd. En av de eldste sa: «Forsøk å tenke nøye over om det virkelig er et eller annet galt du har gjort.» Kvinnen satt bare og gråt. «Men jeg kan ikke komme på noe. Vil dere at jeg skal finne på noe? Vil det hjelpe?» snufset hun. De eldste fikk tak i poenget og prøvde å hjelpe henne på andre måter.
Jobs venner hadde allerede trukket den slutning at Job hadde gjort et eller annet galt. Eldste som vet hvordan de kan «styrke den trette», vil behandle hver situasjon «uten fordommer og uten å være partisk». (1. Timoteus 5: 21) Når de stiller spørsmål, vil de ikke komme med anklager, men de vil vise medfølelse og virkelig anstrenge seg for å sette seg i den andres sted.
Forstandige rådgivere
Elihu viste at han hadde forstand, selv om han av og til var nokså direkte i sin veiledning. Han var en god tilhører. Han svarte ikke ’før han hadde hørt’. Bibelen sier rett ut: «At noen svarer før han har hørt, er dumt og til skam for ham.» (Ordspråkene 18: 13) Han roste Job for hans trofasthet og oppmuntret ham til å uttale seg. Den forstand Elihu viste, gjorde hans ord mer ’overbevisende’. — Job 32: 4, 11; 33: 5—7, 32; Ordspråkene 16: 23, NW.
Jehova er det største eksempel på en forstandig rådgiver. Den måten han handlet med profeten Jona på, viser at han har empati og medfølelse. Jona ble harm da Jehova bestemte at han ikke ville utrydde ninivittene og derved oppfylle profetens domsbudskap. Jona ble så nedtrykt at han ville dø. Hvordan behandlet Jehova ham da? Sa han: ’Hør nå her, Jona, du er bare selvopptatt. Har du ingen kjærlighet i ditt hjerte? Alt du tenker på, er hvordan du tar deg ut i andres øyne!’ En slik uttalelse ville kanskje ha vært sann. Men den ville antagelig bare ha fått ham til å føle seg enda mer skyldbetynget og nedtrykt. Hva gjorde Jehova?
«Har du grunn til å være harm?» spurte Jehova. Det var et enkelt spørsmål som skulle få ham til å tenke. Det lå ingen anklage eller fordømmelse i det. Selv om Jona ikke straks reagerte positivt, oppgav Jehova ham ikke, men sørget for at det vokste opp en stor plante som skjermet ham mot den brennende solen. Så gjorde Jehova bruk av en illustrasjon som tydeligvis gikk rett til hjertet på Jona. Jehova lot den store planten dø. Da Jona ble harm fordi planten døde, hjalp Jehova ham til å forstå hvor mye mer dyrebart ninivittenes liv var enn denne plantens liv. Skulle ikke han ha enda mer medlidenhet med dem enn med bare en plante? En enkel, men effektiv illustrasjon. — Jona 4: 1—11.
Når de eldste skal oppmuntre noen som er nedtrykt, må de etterligne Jehova og Elihu. Gi oppriktig ros. Gjør bruk av enkle og direkte uttalelser og spørsmål. Bruk et lettforståelig språk. Snakk tydelig og bestemt, men still ikke spørsmål som kan virke skremmende. Illustrasjoner som kan få den som er nedtrykt, til å tenke eller til å bli følelsesmessig engasjert i noe annet (for eksempel i likhet med Jona, som ble harm fordi planten døde), kan brukes for å hjelpe ham til å forstå feilen ved sin egen tenkning. Men husk: «Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.» (Ordspråkene 25: 11) Hvis vedkommende har en feilaktig tankegang, bør de eldste hjelpe ham til å overvinne den gradvis. Gå inn for å bygge opp hans selvaktelse. «Bekymring gjør mannen tung om hjertet, men gode ord gjør ham glad.» — Ordspråkene 12: 25.
Men hva slags forslag kan en eldste forsøke å komme med overfor en som er nedtrykt?
Hjelp fra meningsfylte bønner
«Selv om jeg følte at Jehova forstod meg fullt ut, var jeg til sine tider så deprimert og redd at jeg mente det var håpløst å be,» forteller en som var nedtrykt. Eldste som er klar over at slike følelser er vanlige hos mange som er deprimert, kan imidlertid oppmuntre disse til å være utholdende i bønn. Men hva skal de be om?
«Jeg bad Jehova om enten å hjelpe meg til å holde ut eller å vise meg hvor jeg kunne finne hjelp,» forteller en nedtrykt ung kvinne. En 33 år gammel kvinne som hadde en ikke-troende, brutal mann, ble nedtrykt. Hun sa: «Når jeg ble svært engstelig og anspent eller redd, vendte jeg meg straks til Jehova, av og til på mine bare knær, og bønnfalt ham gråtende om å hjelpe meg med å overvinne dette. Det er svært viktig å uttrykke seg poengtert når en ber. Mange ganger fikk jeg straks lindring.» En 41 år gammel kvinne sa: «Når jeg var nedtrykt, fant jeg det vanskelig å forme en bønn. Men Romerne 8: 26 var til stor trøst for meg. Jeg kunne bare si til Jehova: ’Vær så snill og hjelp meg!’»
De eldste kan be sammen med og for en som er nedtrykt. De bør naturligvis unngå å si noe som kan få vedkommende til å føle seg enda mer skyldbetynget. Å be til Jehova, mens den som er nedtrykt, hører på, om å hjelpe ham eller henne til å forstå hvor glad andre og også Jehova er i vedkommende, vil være oppbyggende. De eldste kan også vise den som er nedtrykt, hvilken lindring det kan gi å be oppriktige bønner til Jehova og stole på ham. — 1. Samuelsbok 1: 9—18.
Hjelp den trette til å få forstand
«Det hender at folk føler at de har mistet troen, og de er ofte svært skyldbetynget på grunn av dette,» sier dr. Nathan Kline, som leder avdelingen for mentalhygiene ved Rockland forskningsinstitutt i staten New York. «Selv om det kan være tilfelle da noen har kommet til kort i åndelig henseende, mener jeg at det i mange tilfelle sannsynligvis ikke er et spørsmål om mangel på tro, men et tidlig tegn på depresjon.» Han kom med denne uttalelsen etter at han hadde merket seg disse symptomene hos en rekke pasienter som var svært religiøse. Å hjelpe en person som er svært nedtrykt, til å forstå dette kan derfor ofte befri vedkommende for unødig skyldfølelse.
Et av Jehovas vitner som har hjulpet mange «nedtrykte sjeler» til å bli friske, sier: «Den unødige skyldfølelsen som noen pådrar seg selv, er utrolig. Jeg føler meg skyldbetynget på grunn av urette ting jeg har gjort, men jeg tror også at når Jehova har tilveiebrakt en gjenløsning for å råde bot på dette, kan jeg ikke gå rundt og plage meg selv for alltid. Dette er en av de ting jeg anstrenger meg for å få dem jeg skal hjelpe, til å forstå.» Det er nødvendig at vedkommende forstår at hvis han virkelig angrer det urette han har gjort, og ikke ønsker å gjøre det igjen og virkelig forsøker å ’rette på det urette’, kan han være forvisset om at gjenløsningen vil kunne gi ham god samvittighet. Når en hjelper personer som er «bedrøvet på en måte som Gud vil», til å forstå at Jehova er barmhjertig og tilgir, bidrar det ofte til å lette deres depresjon. — Salme 32: 1—5, 11; 103: 8—14; 2. Korinter 7: 9—11, NW.
Selv om en som er nedtrykt, er plaget av urette tanker, er det ingen grunn til at han skal føle seg uverdig og «fordømt av Gud». Bibelen advarer mot å framelske og «fullbyrde» slike tanker. (Jakob 1: 14, 15; Galaterne 5: 16, EN) Så lenge han anstrenger seg for å avvise slike tanker, bør han ikke føle seg overveldet av skyld.
En som er nedtrykt, kan for eksempel bli fylt av harme eller vrede. En eldste oppnår ikke mye ved å si: ’Du må ikke føle det på den måten,’ eller: ’Du bør ikke føle det slik.’ Saken er at vedkommende føler det slik! Bibelen erkjenner realistisk at en person fra tid til annen kan bli vred og harm, men den advarer mot å la vreden komme til uttrykk. (Salme 4: 5, EN; 37: 8) Den oppfordrer oss til ikke å fortsette å være i en opphisset tilstand. (Efeserne 4: 26, 27, NW) En forstandig eldste kan derfor ved hjelp av noen få enkle spørsmål finne ut hvorfor vedkommende er harm. Etter at han er blitt hjulpet til å analysere situasjonen (slik Jona ble), vil han kanskje innse at det ikke finnes noe fornuftig grunnlag for hans harme. Hvis noen har fornærmet ham, kan han kanskje bli hjulpet til å ta visse bibelske skritt og derved overvinne sin harme. — Kolosserne 3: 13; Matteus 5: 23, 24; Lukas 17: 3, 4.
En som er nedtrykt, kan ofte bli brakt på rett kjøl igjen og unngå å bli grepet av dyp depresjon — en tilstand som kan kreve legehjelp — hvis en eldste på et tidlig tidspunkt er oppmerksom på at vedkommende har en negativ innstilling. En eldste kan også hjelpe den som er nedtrykt, eller hans familie til å bli klar over når tilstanden har nådd det punkt da det er nødvendig å søke legehjelp. Dette betyr ikke at de eldste vil ’opptre som leger’, eller foreskrive hvilken form for behandling vedkommende bør få. De vil kanskje henvise til artikkelen «Forskjellige former for behandling av dyp depresjon», som stod i Våkn opp! for 8. mars 1982. Denne artikkelen omtaler forskjellige former for behandling uten å gjøre seg til talsmann for noen bestemt.
Hjelp til å gjenvinne likevekten
«Jeg hang i som om det gjaldt livet, hvert minutt dagen lang,» sier en 40 år gammel kristen kvinne om sitt anfall av dyp depresjon. Etter at hun hadde kommet seg, sa hun om en av årsakene til depresjonen: «For ikke å svikte eller skuffe noen og for å oppfylle de kravene jeg stilte til meg selv når det gjaldt familien og felttjenesten, fulgte jeg en timeplan som slet meg fullstendig ut. Jeg gjorde dette i åtte år. Til slutt sa legen at jeg var ’utbrent’. Når jeg ser tilbake på den tiden, føler jeg at selv om jeg hadde mine grunner for å følge en slik timeplan, burde jeg ha vært mer fornuftig.»
En som er nedtrykt, kan ofte bli urimelig, og de eldste må derfor undertiden hjelpe ham til å gjenvinne likevekten i sin virksomhet. Det er klart at de vil oppmuntre ham til å utføre en helhjertet tjeneste for Gud. Det har hendt at noen som har vært plaget av dyp depresjon, ikke har kunnet ta del i forkynnelsen fra hus til hus. Hvis deres tilstand har tillatt det, har de i stedet vært med et annet vitne som har ledet et bibelstudium, og har tatt del i drøftelsen i den utstrekning de har vært i stand til det.
Husk at apostelen Paulus oppfordret de kristne til å «fremstille [sine] legemer som et offer som er levende, hellig og antagelig for Gud, en hellig tjeneste med [sin] forstand». (Romerne 12: 1, NW) Ja, en persons forstand kom også inn i bildet. Det greske ordet som er oversatt med «forstand» (logikos), betyr bokstavelig å være «logisk», «fornuftig». Gud venter derfor av oss at vi skal gjøre det som er fornuftig, rimelig. Alle har forskjellige evner og forskjellig fysikk, og deres situasjon kan være forskjellig. En helhjertet tjeneste betyr at den enkelte gjør det han eller hun er i stand til å gjøre, og ikke hva andre er i stand til. — Markus 12: 30; Kolosserne 3: 23.
En som er syk, har ikke så stor styrke, selv om han i sitt hjerte og sinn ønsker å gjøre like mye i tjenesten for Gud som tidligere. Det er nok så at alle som ønsker å oppnå evig liv, må ’anstrenge seg på det kraftigste’, men en slik anstrengelse kan ikke alltid utelukkende måles i mengden av det arbeid de utfører. Det som det var mulig for Epafroditus å utføre i «arbeidet for Kristus» da han ble syk, kunne ikke sammenlignes med det han utførte da han var frisk. Likevel roser Paulus ham for de anstrengelser han gjorde seg. — Lukas 13: 24, NW; Filipperne 2: 25—30.
Endrede omstendigheter, for eksempel sykdom, kan hindre oss i fullt ut å utrette det som vi har et oppriktig ønske om å utrette. Hustruen til en reisende tilsynsmann ble for eksempel grepet av dyp depresjon. Hun forteller: «Hele mitt liv har jeg vært svært aktiv, og jeg har hatt stor glede av å tjene Gud. Men i omkring ni måneder hadde jeg den forferdelige følelsen av å være ’helt på bunnen’ og fant ingen lindring.» Hun og hennes mann måtte slutte i sitt arbeid med å besøke menighetene, og hun kom under legebehandling. Det gikk over et år før hun var frisk nok til igjen å kunne utføre den samme tjenesteoppgaven som tidligere. Nå er hun like frisk som før og skriver: «Jeg finner igjen glede i tjenesten. Men når jeg nå føler meg altfor trett og utkjørt, blir jeg hjemme og hviler og forsøker å gi akt på kroppens signaler. Nå kjenner jeg symptomene. Jeg takker Jehova for at jeg er i ferd med å bli bra igjen.»
Ja, hvor takknemlig kan vi ikke alle være for at vi har en Gud som verdsetter våre gaver og offer ’etter det vi har, og ikke etter det vi ikke har’! Dette er tilfelle enten slike offer er åndelige eller materielle eller har tilknytning til vår åndelige styrke. — 2. Korinter 8: 12.
Til sine tider kan det være nødvendig å hjelpe en som er nedtrykt, til å forstå hvordan han eller hun bør bruke sin styrke. En søster som led av dyp depresjon, sa: «Jeg var ulikevektig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si: ’Nei.’ Hver gang noen spurte meg om jeg kunne gjøre et eller annet, svarte jeg alltid: ’Ja.’ Jeg måtte lære å si: ’Nei, jeg beklager. Jeg kan faktisk ikke gjøre det nå. Kanskje jeg kan hjelpe deg en annen gang.’ Jeg måtte lære dette. Hvis ikke jeg hadde gjort det, ville jeg ha blitt gal.» En som stadig forsøker å gjøre mer enn han har styrke til, kan til slutt bli alvorlig deprimert. Vismannen sa: «Vær ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke for klok! Hvorfor vil du ødelegge deg? Vær ikke altfor ugudelig, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden?» — Forkynneren 7: 16, 17.
En må gjøre seg oppriktige anstrengelser hvis en skal kunne tale trøstende til nedtrykte sjeler. En må lære ved å gi akt på Guds Ords veiledning. Å være forstandig er også noe som må læres. Men resultatene av det er umaken vel verdt.
Hvilken glede er det ikke å se noen som er sønderknust, og som med tårer gir uttrykk for sine følelser, begynne å forandre seg! Etter hvert avløses tårene av et varmt smil. Hvor takknemlig er ikke en slik person for at det finnes kjærlige og forståelsesfulle hyrder! Og framfor alt gleder det vår medfølende, himmelske Far, som «trøster de nedbøyde». — 2. Korinter 7: 6, EN.
[Bilde på side 10]
Vi bør unngå å være som Jobs venner — plagsomme trøstere
[Bilde på side 11]
Øker du de nedtryktes problemer, eller trøster du dem virkelig?
[Bilde på side 13]
De eldste kan be sammen med og for en som er nedtrykt, idet de unngår å si noe som vil få vedkommende til å føle seg enda mer skyldbetynget