«Én Herre, én tro, én dåp»
«[Det er] én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle.» — EFESERNE 4: 4—6.
1, 2. a) Hva viste Jehova tydelig gjennom Moses når det gjaldt ham selv? b) Var det rom for forskjellige religiøse oppfatninger i Israel?
«[JEHOVA] er vår Gud, [Jehova] er én. Dere skal ikke holde dere til andre guder, slike som grannefolkene deres dyrker. For [Jehova] din Gud som er midt iblant dere, han er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» Da israelittene var samlet på Moabs sletter like før de skulle gå inn i det lovte land, lot ikke Moses dem være i tvil om hvem som var deres Gud. Han viste tydelig at deres Gud, Jehova, er én Gud, og at Jehova venter udelt tilbedelse. I en tidligere tale hadde Moses sagt: «[Jehova] er Gud [den sanne Gud, NW], både oppe i himmelen og nede på jorden, han og ingen annen. Du skal holde hans forskrifter og bud som jeg gir deg i dag, så det kan gå godt for deg.» — 5. Mosebok 6: 4, 14, 15; 4: 39, 40.
2 Disse ordene gir ikke rom for forskjellige religiøse oppfatninger. Israel hadde en Gud. Og Jehova viste tydelig hva som var den eneste antagelige måten å tilbe ham på.
Jødiske sekter oppstår
3. Hva skjedde til slutt fordi de fleste jøder ikke fortsatte å være trofaste mot Jehova?
3 De fleste israelitter fortsatte imidlertid ikke å utøve den rene tilbedelse av den eneste sanne Gud, Jehova, men ble frafalne og begynte å tilbe avguder. (Jeremia 17: 13; 19: 5) På grunn av dette ’gikk det dem ikke godt’. I 607 f. Kr. ble Jerusalem ødelagt av babylonerne, og mange jøder ble bortført til Babylonia. En trofast rest vendte imidlertid tilbake til Jerusalem 70 år senere og begynte å bygge et annet tempel for tilbedelsen av Jehova. Men etter hvert som tiden gikk, falt de fleste jøder fra og ble til slutt splittet i forskjellige sekter.
4, 5. a) Beskriv noen av de jødiske sekter som oppstod etter fangenskapet i Babylon. b) Var disse sektene til fordel for jødene? Forklar.
4 I det fjerde eller det tredje århundre før Kristus oppstod hasideerne («de fromme»). De la for dagen en overdreven iver etter å holde den jødiske loven og blir derfor satt i forbindelse med to andre sekter som oppstod i det annet århundre før Kristus — esseerne og fariseerne. Både esseerne og fariseerne antok den greske læresetningen om sjelens udødelighet. Saddukeerne derimot trodde ikke på et liv etter døden. Bibelen omtaler den uenighet og splid som eksisterte mellom saddukeerne og fariseerne på apostlenes tid. (Apostlenes gjerninger 23: 7—10) Et jødisk oppslagsverk sier: «Spenningen mellom de to førte til og med til massakrer og borgerkrig.» — The Concise Jewish Encyclopedia.
5 Selotene var en annen jødisk sekt som eksisterte i det første århundre etter Kristus. De var militante nasjonalister som bidrog mye til å få i stand det vellykkede jødiske opprøret mot romerne i år 66 e. Kr. Etter dette forsøkte de å dominere andre bevæpnede sekter i Jerusalem, noe som førte til borgerkrig og store lidelser. Slike væpnede stridigheter mellom rivaliserende jødiske sekter fortsatte helt opp til og også under den endelige romerske beleiring og ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e. Kr. Det er tydelig at denne sekteriske splittelse og mangel på troskap mot den forente, rene tilbedelse av den ene Gud, Jehova, ikke var til fordel for jødene.
De første kristne var ikke en sekt
6. Hvorfor holdt de første kristne seg borte fra jødiske sekter?
6 Det er overflødig å si at de første kristne holdt seg borte fra de jødiske sekteriske stridighetene. De visste at fariseerne og saddukeerne hørte til Jesu bitreste fiender. Kristi etterfølgere kunne ikke godta esseernes tro på sjelens udødelighet eller deres sans for det asketiske klosterlivet. Og ettersom de var nøytrale, hadde de absolutt ikke noe til felles med de nasjonalistiske selotene. (Johannes 17: 16; 18: 36) De kristne utøvde tvert imot den forente, sanne tilbedelse av den eneste sanne Gud, i samsvar med Jesu ord til en ikke-jødisk kvinne: «Den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.» — Johannes 4: 23.
7. Hva sa Jesus og Paulus, og hva viser deres ord angående sann kristen tilbedelse?
7 Paulus talte på vegne av de sanne kristne da han sa: «Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (1. Korinter 8: 6) Sann kristendom betyr forent tilbedelse av den ene Gud, Faderen, Jehova, utøvd gjennom den ene Herre, Jesus Kristus. Jesus sa til sine disipler: «Én er deres Leder, Kristus.» — Matteus 23: 10, NW.
8. Hvorfor kunne de første kristne ikke med rette kalles en sekt?
8 Det er nok så at medlemmene av de etablerte jødiske sektene foraktelig kalte de første kristne en sekt (gresk: haíresis, som betyr «en gruppe mennesker som skiller seg ut fra andre og følger sine egne læresetninger»). (Apostlenes gjerninger 24: 5; 28: 22) Men da apostelen Paulus stod foran landshøvdingen Feliks for å forsvare seg, avviste han denne feilaktige betegnelsen, idet han sa: «Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge den veien som de [hans religiøse fiender] kaller en sektlære.» (Apostlenes gjerninger 24: 14) De kristne kunne på ingen måte kalles en sekt, for de etterfulgte Jesus Kristus, ikke noe menneske. De var dessuten ikke en utløper av en av jødedommens sekter som eksisterte i det første århundre etter Kristus.
Ingen sekteriske splittelser
9, 10. a) Hvorfor var det ikke meningen at de kristne skulle splittes i forskjellige kirker og sekter? b) Hvilke teorier angående kristendommens opprinnelse er fullstendig falske?
9 Den første kristendom representerte ikke noen sekt. Det var heller ikke meningen at de kristne skulle splittes i atskilte sekter. I en bønn til sin Far bad Kristus om at hans disipler ’alle måtte være ett’. (Johannes 17: 21) Hans disipler skulle ’ha kjærlighet til hverandre’. (Johannes 13: 35) Dette utelukket at det kunne dannes sekter.
10 Dette faktum beviser at de teorier som blir framholdt av mange historikere og teologer angående de forskjellige former for kristendom, ikke er sanne. De taler om den «jødiske kristendom» (som etter sigende ble forsvart av Jakob, Peter og Johannes) i motsetning til «hedningenes kristendom» (som etter sigende ble forsvart av Paulus). De henviser til den «johannittiske [Johannes’] teologi» og den «paulinske [Paulus’] teologi» og hevder at kristendommen aldri ville ha blitt spredt over hele verden hvis ikke Paulus fullstendig hadde omformet den. Slike teorier blir framsatt av menn som ikke har noen tro på kristendommen, eller som godtar det som normalt at kristenheten er splittet i hundrevis av kirker og sekter.
11. a) Hvilke skriftsteder viser at det ikke var Paulus som fikk ideen til å spre kristendommen til ikke-jøder? b) Godkjente Paulus splittende sekter? c) Hvilken hendelse viser hvilken enhet det var mellom Paulus og hans medarbeidere?
11 Kjensgjerningene viser noe helt annet. Før Paulus ble en kristen, gav Jesus Kristus sine disipler i oppdrag å være hans vitner blant alle nasjoner. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8) Paulus kjempet mot enhver tendens til å følge mennesker. Han sa: «La det ikke være splittelse blant dere.» (1. Korinter 1: 10—15; 3: 3—5) Det er derfor helt meningsløst å hevde at Paulus hadde en annen oppfatning av kristendommen enn Jakob, Peter og Johannes. De var alle forent i det arbeid som består i å utbre det gode budskap. Ved en anledning, antagelig på det tidspunkt da det styrende råd holdt et møte i Jerusalem i år 49 for å drøfte omskjærelsen, samarbeidet disse fire mennene fullt ut med hensyn til hvordan de skulle dele forkynnelsesarbeidet mellom seg. — Galaterne 2: 7—9.
Advarsler mot uenighet
12. Eksisterte det noe uvennskap mellom Paulus og Peter?
12 Ettersom de første kristne var ufullkomne mennesker, kunne det naturligvis oppstå visse uoverensstemmelser — også blant dem som hadde stort ansvar i menigheten. I Antiokia i Syria irettesatte Paulus Peter angående et bestemt punkt. (Galaterne 2: 11—14) Men resulterte det i at Peter dannet en særskilt sekt, som om han ikke var enig i den såkalte paulinske kristendom? Nei, for flere år senere, omkring 64, omtalte han Paulus som sin kjære bror. — 2. Peter 3: 15, 16.
13, 14. a) Hvordan betraktet Paulus «splittelser» og «sekter»? b) Hva skulle ifølge Paulus gjøres med dem som dannet sekter?
13 Under guddommelig inspirasjon omtalte Paulus «splittelser» og «sekter» som «kjødets gjerninger». Han skrev: «Nå er kjødets gjerninger åpenbare, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme, fiendskap, strid, sjalusi, vredesutbrudd, tretter, splittelser, sekter . . . de som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» — Galaterne 5: 19—21, NW.
14 Ettersom de som forårsaker «splittelser» og danner «sekter», «ikke [skal] arve Guds rike», kan de ikke tolereres i den sanne kristne menighet. Paulus skrev derfor til Titus: «Tåpelige stridsspørsmål, ættetavler og strid og krangel om spørsmål i loven skal du vende deg bort fra, for slikt er unyttig og hensiktsløst. Hva angår en mann som danner en sekt, så forkast ham etter en første og en annen formaning, for du vet at en slik mann er blitt vendt bort fra veien og synder, fordømt av seg selv.» — Titus 3 : 9—11, vers 10, 11 fra NW.
Enhet i troen
15, 16. a) Hvorfor er det ikke rom for forskjellige åndsretninger innen den kristne menighet, og hva sier Paulus om dette? b) Betyr det at en kristen ikke kan bruke sin tenkeevne? c) Hva sier Peter, Judas og Paulus om faren ved å tvile og komme bort fra sannheten?
15 Det fremgår tydelig av alt det som er nevnt her, at den sanne kristendom ikke kan være splittet og oppdelt i forskjellige trossamfunn og sekter. Det kan ikke engang være forskjellige åndsretninger i den kristne menighet. Paulus skrev til korinterne: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at dere alle må tale i samsvar med hverandre, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fullstendig forent i samme sinn og i den samme tankegang.» — 1. Korinter 1: 10, NW.
16 Dette betyr ikke at sanne kristne vitner for Jehova ikke kan bruke sin tenkeevne. Apostelen Peter oppfordret de kristne til å bruke sin «klare tenkeevne» til å imøtegå «folk som farer med spott», og som skulle stå fram «i de siste dager» og benekte Kristi nærvær. (2. Peter 3: 1—4, vers 1 fra NW) Judas taler i sitt brev om «dem som tviler». (Judas 22) Men verken Peter eller Judas sier at en kristen kan fortsette å være en spotter eller en tviler. Peter sier til oss at vi må ’være på vakt’ mot de «ubefestede» som ’forvrenger Skriften’. (2. Peter 3: 16, 17, NW) Og Judas sier av tvilerne er i fare og må ’rives ut av ilden’. (Judas 23) De som er blitt villedet og har kommet bort fra sannheten, trenger å bli hjulpet «med mildhet» i håp om at de kanskje vil «komme til fornuft igjen, ut fra Djevelens snare». — 2. Timoteus 2: 23—26, vers 26 fra NW.
17. På hvilken måte vil en sann kristen bruke sin tenkeevne, og hva vil han oppriktig bestrebe seg på å gjøre?
17 En sann kristen bruker sin «klare tenkeevne» på en ydmyk måte. Paulus skriver: «Så formaner jeg dere, . . . at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått. Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» — Efeserne 4: 1—6.
Hvordan en kan oppnå enhet og bevare den
18. Hva ligger det i uttrykkene a) «én Gud»? b) «én Herre»? c) «én Ånd»? d) Hva er kristendommens eneste skrevne veiledning?
18 Paulus talte om «én Gud . . . som er over alle». Eller som Moses sa: «[Jehova] er vår Gud, [Jehova] er én.» (5. Mosebok 6: 4) Denne grunnleggende sannhet har aldri endret seg. Den er den viktigste faktor i den kristne enhet. Det er én Gud og én antagelig måte å tilbe ham på, nemlig «i ånd og sannhet». (Johannes 4: 23, 24) Den ’ene Herre’ er Jesus Kristus, «hodet for legemet», menigheten. (Kolosserne 1: 18) Uttrykket «én Ånd» sikter til Jehovas virksomme kraft, som forener. Jesus sa til sine disipler: «Hjelperen, den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere.» (Johannes 14: 26, 27, LB) ’Alt det de skulle bli minnet om’, ble nedskrevet i de kristne greske skrifter. Sammen med de hebraiske skrifter utgjør de kristne greske skrifter Bibelen, den sanne kristendoms eneste skrevne veiledning.
19. Hva står uttrykket «ett legeme» for, og hvem er blitt utnevnt til å tilveiebringe den samme åndelige føden til alle legemets lemmer?
19 «Ett legeme» er den kristne menighet, som Jesus er «hodet» for. (Efeserne 1: 22, 23) De enkelte salvede medlemmene av denne forente menighet vil alle få den samme åndelige føden. Deres «Herre» utnevnte en kollektiv «tro og klok forvalter»-klasse, menigheten av de salvede kristne på jorden siden pinsedagen i år 33. Ettersom «herren» fant at de som var igjen av denne menigheten trofast var opptatt med å ’gi mat’ da han kom for å inspisere den i 1919, satte han dem «over alt han eier». (Lukas 12: 42—44) Kjensgjerningene viser at denne «forvalter» siden 1919 trofast har tatt seg av ’alt det hans herre eier’.
20. a) Hvilken kontrast blir fremhevet i Jesaja 65: 11, 13 mellom Guds folk og religiøse frafalne? b) Hva har i høy grad bidratt til Jehovas folks enhet?
20 Kristus fant ikke at presteskapet i alle kristenhetens kirker og sekter delte ut den rette åndelige «mat» til hans ’andre tjenere’. Derfor er disse prestene og deres hjorder ’sultne’ åndelig sett. (Jesaja 65: 11, 13) Den ’tro og kloke forvalter’ har på den annen side sørget for at de enkelte salvede kristne og, siden 1935, en økende ’stor skare’ av «andre sauer» har fått rikelig med «mat i rette tid». (Åpenbaringen 7: 9, 10; Johannes 10: 16) Uansett hvilket språk alle disse vitnene for Jehova taler, eller hvor de bor på jorden, følger de alle det samme verdensomfattende studieprogram, som er basert på Guds Ord. Dette har bidratt mye til å fremme enheten blant dem og til å bevare den.
Jehovas folks vidunderlige enhet
21. Hvordan blir enheten bevart blant Jehovas vitner i dag, og hvordan svarer dette til den organisasjonsmessige ordning på apostlenes tid?
21 Det finnes nå om lag 45 000 menigheter av Jehovas vitner i over 200 land. Disse menighetenes enhet blir også bevart gjennom deres bibelske organisasjonsmetoder. «Apostlene og de eldste» i Jerusalem utgjorde et styrende råd for den kristne menighet i det første århundre. (Apostlenes gjerninger 15: 2) De og deres representanter utnevnte «tilsynsmenn» og «menighetstjenere» (EN) i menighetene og traff andre viktige avgjørelser. (Filipperne 1: 1; Titus 1: 5; Apostlenes gjerninger 14: 23; 16: 4) Det forholder seg på lignende måte i dag. En gruppe salvede kristne eldste utgjør Jehovas vitners styrende råd. Og akkurat som de avgjørelser som det styrende råd i det første århundre traff, ble meddelt menighetene, får Jehovas vitners menigheter i dag rettledning fra det styrende råd og besøk av reisende tilsynsmenn. (Apostlenes gjerninger 15: 22, 23, 30) Og som den gang blir menighetene i dag ’styrket i troen og vokser i tall for hver dag’. — Apostlenes gjerninger 16: 5.
22. Hva setter Jehovas vitner spesielt pris på, og hva vil de forent fortsette å gjøre?
22 Jehovas vitner er blitt befridd for kristenhetens sekteriske splittelse. Under ledelse av sin ’ene Herre’, Jesus Kristus, og hans «forvalter» fortsetter de forent å forkynne «dette gode budskap om riket». (Matteus 24: 14, NW) De vil fortsette å ’legge vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen’. Ja, de «holder stand i én Ånd» og ’kjemper med samme sinn for troen på evangeliet’. — Efeserne 4: 3; Filipperne 1: 27.
Husker du disse punktene?
◻ Hva slags tilbedelse ble til å begynne med utøvd i det gamle Israel?
◻ Hva skjedde blant de frafalne jøder i tiden fra det fjerde århundre før Kristus?
◻ Hvilke skriftsteder viser at det aldri har vært meningen at kristendommen skulle være sekterisk?
◻ Hvordan viser Bibelen at det ikke er rom for forskjellige åndsretninger innen den kristne menighet?
◻ Hvilke faktorer bidrar til å skape enhet blant Jehovas vitner, både når det gjelder deres forståelse av Bibelen og det arbeid de utfører?
[Bilde på side 19]
Over hele verden er Jehovas vitner forent i sin tilbedelse