Jehova dekker alle mine behov

Fortalt av John E. (Ted) Sewell

FOR hvert skritt vi tok gjennom den fuktige jungelen i Thailand, tenkte jeg: ’Det må da finnes enklere måter å komme fra Bangkok til Burma på!’ Jeg var sårbent og gjennomvåt av svette, men det eneste jeg tenkte på, var at vi kunne komme ut for tigrer, svarte bjørner eller elefanter som var kjent for å streife omkring i disse skogene — for ikke å snakke om de giftige slangene. Hvorfor la Frank Dewar og jeg ut på denne farefulle reisen?

Vi var begge misjonærer i Thailand, og vi hadde nettopp fått vite at det skulle holdes et tredagers stevne i Rangoon i Burma fra 26. til 28. november 1938. Den slunkne lommeboken vår tilsa at vi måtte komme oss fra Bangkok til Rangoon på billigst mulig måte, og en del av den turen innbefattet en 80 kilometer lang vandring gjennom jungelen.

Vi drog med tog fra Bangkok den 16. november, gikk over i en liten buss, ble padlet over elven Ping i en stor kano som var laget av en uthult trestamme, og så begynte den lange vandringen gjennom jungelen. Frank hadde studert kartet og endelig bestemt seg for en rute som syntes å være gjennomførlig. Det var ingen veier vi kunne følge, men bare en smal sti som var blitt til som følge av at veifarende hovedsakelig hadde fulgt en telefonlinje.

De eneste dyrene vi fikk øye på, var utallige apekatter i trærne. Det var vi takknemlig for. Men vi gledet oss over synet av hengeorkideene, som var så vakre at de kunne ta pusten fra en. Da skyggene ble lange om ettermiddagen, lurte vi på hvorvidt det var trygt å sove i jungelen. Den var så annerledes enn skogene i Australia, hvor jeg ofte hadde sovet under åpen himmel om natten. Vi var også blitt advart mot smuglere, som var kjent for å rane og til og med skade veifarende.

Hjertet sank i livet på oss da vi stod ansikt til ansikt med noen som så ut som villmenn; hver av dem hadde en stor, bredbladet kniv i beltet. De stoppet oss og spurte hvor vi skulle. Da vi forklarte at vi var på vei til Rangoon, hvor vi skulle overvære et kristent stevne, så de skeptisk på oss, men fortsatte videre uten å gjøre oss noe.

Ikke lenge etter møtte vi to unge menn som så mer vennligsinnet ut. Med våre begrensede kunnskaper i thai fikk vi leid dem til å føre oss gjennom jungelen til Burma. Da mørket falt på, stoppet vi ved et stort tre hvor det var en stige som førte opp til en treplattform mellom grenene. Der sov vi alle fire.

Neste kveld kom vi fram til en liten landsby, hvor vi fikk overnatte på verandaen til et primitivt hus. Den tredje dagen kom vi til landsbyen Mae Sot ved den burmanske grensen. Her sa vi farvel til de to veiviserne våre og betalte dem gladelig for deres tjenester.

Etter at vi hadde krysset elven og kommet inn i Burma, reiste vi med en liten buss over fjellene, og deretter gikk vi om bord i en elvebåt som førte oss til Moulmein. Resten av veien fram til Rangoon reiste vi med tog, og det virket så bekvemt etter den besværlige vandringen til fots. Vi brukte en uke på hele reisen, men det gledebringende åndelige fellesskapet vi hadde med våre brødre, var vel verdt anstrengelsene. Det var bare ett av de mange bevisene for at Jehova har dekket alle mine behov. Men la meg fortelle hvordan jeg havnet i Thailand.

Jeg blir klar over mitt åndelige behov

Folks levemåte var i ferd med å forandre seg da jeg ble født i Vest-Australia i 1910. Den første verdenskrig som begynte i 1914, syntes å påskynde dette. Selv om jeg bare var omkring sju år, husker jeg godt at mor skrev brev til far, som var med i krigen i Europa. En gang sa mor til meg: «Du vet, Bibelen sier at det skal bli krig og rykter om krig.» Hun forklarte ikke noe mer om det, men jeg ble nysgjerrig.

Flere år senere, i 1934, støtte jeg på en skolekamerat da jeg var på vei hjem til den gården hvor jeg arbeidet. Han fortalte meg at noen av Jehovas vitner fra Perth nylig hadde vært der. Familien hans hadde kjøpt bøkene deres, men de hadde bestemt seg for at de ikke ville lese dem. Jeg ble nysgjerrig og fikk boken Liv av ham.

Mens jeg red hjemover i den klare kveldsluften, lyste månen, slik at jeg kunne lese overskriften til hvert kapittel. Da jeg kom fram til gården, fortsatte jeg å lese i lyset fra en parafinlampe. Da forstod jeg for første gang at Gud har et personlig navn — Jehova. Jeg var henrykt over å få vite at Gud har en vidunderlig hensikt med jorden, ja, at lydige mennesker vil oppnå liv på en paradisisk jord. Denne boken besvarte virkelig alle spørsmålene mine!

De første jeg ville fortelle dette til, var foreldrene mine, som bodde på en liten gård omkring 140 kilometer unna. Det tok halvannen dag å ri dit. Da jeg fortalte mor hva jeg hadde lært, ble jeg overrasket over å høre at hun hadde den samme bibelske litteraturen som meg og studerte den! På den lange hjemturen en uke senere hadde jeg mye å tenke på, for jeg hadde lært av studiene mine at det ikke bare er kunnskap og tro Gud krever av oss. Nå forstod jeg at de sanne kristne må følge Jesu Kristi eksempel og tjene Jehova personlig ved å forkynne for andre. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å gjøre det hver helg fra da av.

Det åpner seg spennende muligheter

For å kunne forkynne for folk i vårt jordbruksdistrikt, hvor det var spredt bebyggelse, kjøpte jeg en T-Ford som var blitt ombygd til lastebil. Jeg hadde med meg sengetøy og noen andre nødvendige ting og besøkte gårdbrukerne hele lørdag ettermiddag. Jeg sov i lastebilen og fortsatte å forkynne fra gård til gård søndag formiddag. Jeg drog hjem igjen sent om ettermiddagen.

I april 1936 symboliserte jeg min innvielse ved å la meg døpe på et lite stevne i Perth. I en av talene på det stevnet ble det understreket hvor viktig det var å være opptatt i heltidstjenesten som pioner. Jeg visste at jeg ikke hadde noen bibelske forpliktelser som hindret meg i å delta i dette viktige arbeidet, så derfor begynte jeg som pioner i desember 1936.

To robuste pionerer, Arthur Willis og Bill Newlands, kom til Perth med lastebil akkurat den måneden. De hadde reist fra Sydney på østkysten ni måneder tidligere og forkynte tvers over Australia. Du kan tro jeg ble begeistret da Selskapet utnevnte meg til å slå følge med dem på tilbaketuren. De gav meg en uvurderlig opplæring, som jeg aldri har glemt.

Tvers over Nullaborsletten

Navnet Nullarbor betyr «ingen trær». Det er en passende beskrivelse av det tørre, bare slettelandet i det indre Australia. I midten av 1930-årene hadde vi en reiserute på omkring 1600 kilometer på de mest humpete veiene en kan tenke seg.

Vi sov på feltseng om natten, vanligvis under åpen himmel. Det regner sjelden, og det er praktisk talt ikke dugg i den delen av landet. Da vi slo oss til ro om kvelden under den funklende stjernehimmelen i den klare, rene luften, tenkte jeg ofte på de innledende ordene i Salme 19: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.»

Det sies at jernbanelinjen som krysser Nullarbor, er den lengste i rett linje i hele verden. Den er over 480 kilometer lang og uten en eneste kurve eller sving. Vi likte å forkynne for nybyggerne på de små tettstedene langs jernbanelinjen og for folk som bodde på sauefarmer eller kvegfarmer. Jordeiendommene i den delen av Australia var enorme. Jeg husker en farm på over fire millioner mål, hvor husene lå omtrent 80 kilometer fra inngangsporten.

Til slutt kom vi til Katoomba i Blue Mountains vest for Sydney, akkurat tidsnok til minnehøytiden den 26. mars 1937. Vår omflakkende tilværelse hadde vært glederik og åndelig berikende, men det var en fin avveksling å kunne være en tid sammen med en av Guds folks menigheter.

Delta eller ikke?

Det hersket fremdeles forvirring med hensyn til de «andre sauer» da minnehøytiden ble feiret i 1937. Noen mente at det var det mål av tro og kristen nidkjærhet en person la for dagen, som viste hvorvidt vedkommende hadde fått et himmelsk kall. Som så mange andre som var i en lignende situasjon som meg, deltok jeg derfor ved å forsyne meg av symbolene. Året etter var det mange av oss pionerer som igjen var usikker på hvorvidt vi skulle delta.

Innerst inne så vi fram til å få leve på en paradisisk jord, men likevel var det mange som følte at vår nidkjærhet og pionertjeneste var et bevis for at vi var åndssalvet. Jehova gav oss svaret på det gjennom sin jordiske organisasjon i rette tid. The Watchtower for 15. mars 1938 (Vagttaarnet for 15. mai 1938) kom den ettermiddagen vi skulle feire minnehøytiden. Hovedartikkelen, «Hans hjord», var et inngående studium av Johannes 10: 14—16. Tenk deg hvor glade vi ble for denne klare utredningen som besvarte spørsmålene våre!

Artikkelen gav eksempler på hvordan Guds ånd hadde virket på hans tjenere i gammel tid og satt dem i stand til å gjøre kraftige gjerninger lenge før noen fikk et himmelsk kall. Gud utøser på lignende måte i dag sin ånd over sine innviede tjenere som har fått et jordisk håp. Vi gledet oss over at vi forstod forskjellen mellom det å være avlet av den hellige ånd og det å bli drevet av Guds ånd til å gjøre hans vilje.

Innbydelse til å dra ut

Andre spennende begivenheter i 1938 var det besøk Selskapet Vakttårnets president, bror Rutherford, avla oss, og det stevnet som ble holdt på Sydney Sports Ground. På stevnet ble pionerer oppfordret til å dra ut for å tjene i Burma, Malaya, Siam (nå Thailand) og Java (nå Indonesia). Hector Oates, Fred Paton og jeg var glad for at vi ble sendt til Burma.

Jeg hadde aldri vært utenlands før. Men to måneder senere befant jeg meg på et skip sammen med andre pionerer som var på vei til sine tildelte distrikter. Vi kom til Singapore den 22. juni 1938, og på kaien ble vi møtt av Bill Hunter, som allerede tjente som pioner der. Vi syntes alt virket fremmedartet og interessant da vi betraktet lokalbefolkningens klær og skikker og hørte språk vi ikke forstod.

Bror Hunter gav meg et telegram fra Australia som forandret mitt tildelte distrikt fra Burma til Malaya. Fred Paton og Hector Oates skulle fortsette til Burma uten meg. Jeg var glad for at jeg skulle samarbeide med to erfarne misjonærer, Kurt Gruber og Willy Unglaube. De kom fra Tyskland, men de hadde tjent i Malaya en tid.

Etter at jeg hadde vært tre måneder i Malaya, ble jeg sendt til Thailand. Willie Unglaube skulle dra sammen med meg, og vi skulle tjene sammen med Frank Dewar, som hadde utført misjonsarbeid der tidligere. Vi ankom med tog i september 1938, fant et sted hvor vi kunne bo midlertidig, og begynte å forkynne. Vi syntes at thailenderne var vennlige og tålmodige da vi kjempet med det uttrykksfulle språket deres.

Stimulerende stevne i Rangoon

Det var fra Bangkok i Thailand vi la ut på den slitsomme turen til Rangoon i Burma, som jeg beskrev tidligere. Det var første gang det var blitt holdt et stevne i Burma, og under det offentlige foredraget var det over 1000 til stede i det vakre rådhuset. De måtte stenge dørene fordi det ikke var plass til flere. Det var bare noen få Jehovas vitner i Burma og de omkringliggende land, så de fleste av dem som kom for å høre foredraget, var folk som hadde reagert positivt på de mange tusen løpesedlene som ble utdelt før stevnet.

Dette var styrkende for oss som hadde kommet fra isolerte misjonærdistrikter. Da stevnet var over, drog vi hjem til Thailand — men denne gangen tok vi en annen vei, slik at vi ikke måtte gå gjennom jungelen.

Japansk invasjon

Trusselen om krig hang over Sørøst-Asia. Da de japanske styrkene okkuperte Thailand, la de ned forbud mot Jehovas vitners arbeid der. Alle briter, amerikanere og nederlendere ble internert i en fangeleir, hvor de skulle være så lenge krigen varte. George Powell, en pioner som hadde flyttet fra Singapore for å arbeide sammen med oss i Bankok, ble fengslet sammen med meg. Vi var sammen i fangeleiren i tre år og åtte måneder.

Mens vi var internert, var det ikke mulig for oss å motta ny litteratur eller brev fra Selskapet. Men vi erfarte sannheten i salmistens ord: «[Jehova] støtter enhver som faller, og reiser alle nedbøyde opp.» — Salme 145: 14.

Tilbake til Australia

Da krigen sluttet i 1945, drog jeg tilbake til Australia. Ettersom jeg nå fikk sunn mat og bedre livsvilkår, gjenvant jeg min gode helse og kunne begynne som pioner igjen. I 1952 ble jeg så utnevnt til kretstilsynsmann, et privilegium jeg hadde i de neste 22 årene. I 1957 giftet jeg meg med Isabell, som hadde vært pioner i 11 år, og vi fortsatte i kretstjenesten som mann og hustru.

På grunn av helseproblemer var det vanskelig å fortsette å reise hele tiden, så i 1974 slo vi oss ned i Melbourne for å være pionerer der. Fra tid til annen tjener jeg som assisterende kretstilsynsmann, og jeg hadde det privilegium å undervise på pionertjenesteskolen for ikke så lenge siden. Min kone har alltid vært en trofast støtte for meg i dette arbeidet. Jeg er nå 78 år gammel og er dypt takknemlig mot Jehova for at han fortsatt dekker alle mine behov.

Når jeg nå ser tilbake på de årene som har gått, tenker jeg ofte på hvordan Jehova har undervist oss, reist oss opp igjen når vi har feilet, og tuktet oss for å lutre oss som sine tjenere. Jeg husker de gangene Gud hjalp meg til å holde ut prøvelser som det ikke stod i menneskers makt å utholde. Disse minnene er en kilde til styrke og en stadig påminnelse om at Jehova virkelig har dekket alle mine behov.

[Bilde på side 10]

Et bilde som nylig ble tatt av meg og min kone, Isabell

[Bilde på side 12]

Forkynnelse i Nullarbor