Hvem blir godkjent av Jehova?

’Fortsett å arbeide på deres egen frelse . . . for det er Gud som for sitt velbehags skyld virker i dere, så dere både skal ville og virke.’ — FILIPPERNE 2: 12, 13, NW.

1, 2. I hvilken forbindelse ble det kunngjort at Jesus hadde Guds godkjennelse, og hvorfor bør dette interessere oss?

ET VENDEPUNKT i historien var nådd: Døperen Johannes hadde vært opptatt med å forkynne Guds budskap og døpe angrende mennesker i vann da han ble oppsøkt av en mann som han visste var rettferdig. Denne mannen var Jesus. Han hadde ikke begått noen synder som han trengte å angre, men likevel bad han om å bli døpt «for å oppfylle all rettferdighet». — Matteus 3: 1—15.

² Da Johannes ydmykt hadde gått med på dette og Jesus steg opp av vannet, skjedde følgende: «Himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.» Det skjedde også noe mer: «Det lød en røst fra himmelen: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i [som jeg har godkjent, NW].’» (Matteus 3: 16, 17; Markus 1: 11) For en enestående kunngjøring dette var! Vi liker alle å behage en vi har respekt for. (Apostlenes gjerninger 6: 3—6; 16: 1, 2; Filipperne 2: 19—22; Matteus 25: 21) Forestill deg da hvordan du ville føle det hvis den allmektige Gud kunngjorde: ’Jeg har godkjent deg!’

3. Hva bør vi være interessert i å få vite angående Guds godkjennelse?

³ Er det mulig for mennesker å bli godkjent av Gud i våre dager? Forestill deg et menneske som er «uten håp og uten Gud i verden», og som er ’fremmed for livet i Gud’. (Efeserne 2: 12; 4: 18) Kan dette mennesket komme ut av en slik situasjon og bli godkjent av Jehova? Og i tilfelle hvordan? La oss se litt på dette.

Hva innebar hans ord?

4. a) Hva ligger det i det greske ordet for «godkjent» som forekommer i Guds kunngjøring? b) Hva er spesielt interessant ved bruken av ordet i denne forbindelse?

⁴ Når evangelieberetningene gjengir Guds forsikring om at han «har behag i» eller har «godkjent» Jesus, benyttes det greske verbet eudokéo. (Matteus 3: 17; Markus 1: 11; Lukas 3: 22) Det betyr «synes godt om, se med velvilje på, ha behag i», og dets substantiviske form har betydningen «godvilje, velbehag, gunst, ønske, lyst». Eudokéo blir ikke utelukkende brukt i forbindelse med Guds godkjennelse. Det blir for eksempel også brukt i forbindelse med de kristne i Makedonia, som hadde «funnet behag i» å gi økonomisk støtte til andre. (Romerne 10: 1, NW; 15: 26, NW; 2. Korinter 5: 8, NW; 1. Tessaloniker 2: 8, NW; 3: 1, NW) Det var imidlertid Gud og ikke mennesker som gav uttrykk for sin anerkjennelse av Jesus. Dette ordet blir først brukt om Jesus etter at han ble døpt. (Matteus 17: 5; 2. Peter 1: 17) Det er interessant å legge merke til at Lukas 2: 52 benytter et annet ord — kháris — i forbindelse med at Jesus som udøpt gutt vant Guds og menneskers «gunst» (NW).

5. a) Hva er det som viser at også ufullkomne mennesker kan bli godkjent av Gud? b) Hvem er «velviljens mennesker»?

⁵ Kan også ufullkomne mennesker som oss oppnå Guds godkjennelse? Svaret er heldigvis ja. Da Jesus ble født, kunngjorde englene: «Ære i det høye der oppe til Gud, og på jorden fred blant velviljens [eudokías] mennesker.» (Lukas 2: 14, NW) Den greske teksten må her forstås slik at englene sang om en forestående velsignelse for «mennesker som Gud godkjenner».a Professor Hans Bietenhard skriver om denne forståelsen av ordgruppen en anthrópois eudokías: «Ordgruppen sikter til de mennesker som Gud har velbehag i . . . Det dreier seg derfor ikke om menneskers godvilje . . . Det handler om Guds suverene og nådige vilje, som utvelger seg et folk til frelse.» Som Jehovas vitner lenge har hevdet, fremgår det følgelig av Lukas 2: 14 at det er mulig for ufullkomne mennesker å oppnå Guds velbehag, å bli godkjent av Gud, ved å innvie seg og la seg døpe.b

6. Hva mer bør vi lære om Guds godkjennelse?

⁶ Du er antagelig klar over forskjellen mellom det å være ’fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av onde gjerninger’ og det å være godkjent som venner av vår rettferdige og vise Gud. (Kolosserne 1: 21; Salme 15: 1—5) Men selv om du gleder deg over å høre at mennesker kan bli godkjent, vil du kanskje vite hvordan en kan bli det. Vi kan lære mye om dette av Guds tidligere handlinger.

Han tok villig imot mennesker

7. Hva lærer vi om Guds innstilling av 2. Mosebok 12: 38?

⁷ I mange hundre år før ordene i Lukas 2: 14 ble kunngjort, tok Jehova gjerne imot mennesker som kom for å tilbe ham. Gud handlet naturligvis på en helt spesiell måte med Israels folk, som var innviet til ham. (2. Mosebok 19: 5—8; 31: 16, 17) Men husk hva som skjedde da israelittene drog ut fra trelldommen i Egypt: «En stor flokk av alle slags folk fulgte med.» (2. Mosebok 12: 38) Disse ikke-israelittene, som kanskje hadde hatt med Guds folk å gjøre, og som hadde vært vitne til de plagene som hadde rammet Egypt, valgte nå å dra sammen med israelittene. Noen gikk sannsynligvis helt over til deres tro.

8. Hvilke to kategorier fremmede bodde i Israel, og hvorfor ble de behandlet på forskjellig vis av israelittene?

⁸ Det forholdet som eksisterte mellom ikke-israelitter og Gud og hans folk, ble erkjent i lovpakten. Noen av de fremmede var innflyttere som bare var bosatt i Israels land, hvor de måtte adlyde de grunnleggende lovene, blant annet forbudet mot mord og påbudet om å holde sabbaten. (Nehemja 13: 16—21) Israelittene kastet seg ikke om halsen på disse fremmede som om de skulle vært brødre, men utviste en rimelig grad av forsiktighet når de snakket med dem eller kom i kontakt med dem, for de tilhørte ennå ikke Guds folk. En israelitt hadde for eksempel ikke lov til å kjøpe og spise skrotten av et selvdødt dyr som ikke var blitt tappet for blod, men fremmede som ikke var proselytter, kunne gjøre det. (5. Mosebok 14: 21; Esekiel 4: 14) Noen av disse fremmede innbyggerne kom kanskje i tidens løp til å gjøre som andre innflyttere, som var blitt omskårne proselytter. Først da ble de behandlet som brødre i den sanne tilbedelse, og da var de også forpliktet til å holde hele loven. (3. Mosebok 16: 29; 17: 10; 19: 33, 34; 24: 22) Moabittkvinnen Rut og den spedalske syreren Na’aman var ikke-israelitter som ble godtatt av Gud. — Matteus 1: 5; Lukas 4: 27.

9. Hvordan viste også Salomo hvilken innstilling Gud hadde til de fremmede?

⁹ Fra kong Salomos tid har vi også et eksempel på Guds villighet til å ta imot ikke-israelitter. Ved innvielsen av templet bad Salomo slik: «Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. . . . Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen . . . Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel.» (1. Kongebok 8: 41—43) Ja, Jehova hørte gjerne bønnene til oppriktige fremmede som søkte ham. Kanskje disse menneskene også ville lære hans lover å kjenne og la seg omskjære og bli godtatt som mennesker som tilhørte hans velsignede folk.

10. Hvordan må jødene ha behandlet den etiopiske embetsmannen, og hvorfor var det til gagn for ham å bli omskåret?

¹⁰ En som gjorde dette på et senere tidspunkt, var den mannen som hadde tilsyn med skattkammeret hos dronning Kandake i det fjerne Etiopia. Da han først fikk høre om jødene og deres tilbedelse, var sannsynligvis hans livsstil eller hans religiøse skikker til mishag for Jehova. Jødene måtte derfor vise et visst mål av overbærenhet mens denne fremmede mannen blant dem gransket Guds lov og satte seg inn i Guds krav. Det er tydelig at han må ha gjort fremskritt og foretatt de nødvendige forandringer, slik at han kunne bli omskåret. Apostlenes gjerninger 8: 27 forteller at han «hadde vært i Jerusalem for å tilbe Gud». (2. Mosebok 12: 48, 49) Dette tyder på at han på det tidspunkt var gått helt over til jødedommen. Han var derfor i en slik stilling at han kunne ta imot Messias og bli en døpt disippel av ham og derved komme i harmoni med Guds fremadskridende vilje.

De ikke-troende og den kristne menighet

11, 12. a) Hvilken ytterligere forandring fant sted da etiopieren ble døpt? b) Hvordan harmonerte dette med Filipperne 2: 12, 13?

¹¹ Jesus befalte sine etterfølgere: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28: 19, 20) Den etiopiske proselytten som er nevnt ovenfor, hadde allerede kunnskap om Jehova og om den hellige ånd. Han kunne derfor bli døpt så snart Filip hadde hjulpet ham til å forstå og godta at Jesus er Guds messianske Sønn. Derved kunne han bli godkjent som en som tilhørte Jehovas folk, som fulgte Kristus. Han ville naturligvis måtte stå til regnskap overfor Gud og ’holde alt det som var befalt’ de kristne. Men med denne forpliktelsen fulgte også den storslagne utsikten til å oppnå frelse.

¹² Senere skrev Paulus at alle kristne må ’fortsette å arbeide på sin egen frelse med frykt og beven’. Dette var det mulig å gjøre fordi ’Gud for sitt velbehags [eudokías] skyld virker i dere, så dere både skal ville og virke’. — Filipperne 2: 12, 13, NW.

13. Hvordan må de kristne ha behandlet dem som ikke var så snare til å bli døpt som den etiopiske hoffmannen?

¹³ Etiopieren hadde allerede kommet så langt og var så godt kvalifisert at han straks kunne bli døpt, men det var ikke tilfellet med alle som kom i forbindelse med de sanne kristne. Noen som verken var jøder eller proselytter, hadde liten eller ingen kunnskap om Jehova og hans veier, og deres moral samsvarte heller ikke med hans normer. Hvordan skulle de behandles? De kristne skulle følge Jesu eksempel. Han verken oppmuntret til eller lukket øynene for synd. (Johannes 5: 14) Men han var likevel tolerant overfor syndere som søkte ham, og som ønsket å bringe sin livsførsel i harmoni med Guds veier. — Lukas 15: 1—7.

14, 15. Hva slags mennesker foruten salvede kristne kom på møtene i Korint, og hvilke forskjellige stadier kan de ha vært på åndelig sett?

¹⁴ At de kristne viste toleranse overfor dem som holdt på å lære om Gud, fremgår tydelig av noe Paulus sier om møtene i Korint. I forbindelse med en redegjørelse for bruken av de mirakuløse åndens gaver, som opprinnelig viste at de kristne hadde Guds velsignelse, nevner han «de troende» og «dem som ikke tror». (1. Korinter 14: 22) De «troende» var slike som hadde tatt imot Kristus og var blitt døpt. (Apostlenes gjerninger 8: 13; 16: 31—34) «Mange andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt.» — Apostlenes gjerninger 18: 8.

¹⁵ Ifølge 1. Korinter 14: 23, 24 (NW) kom også ’ikke-troende og vanlige mennesker’ på møtene i Korint, og de var velkommen.c Det varierte sannsynligvis hvor raskt de gjorde fremskritt i studiet av Guds Ord, og hvor snare de var til å praktisere det de lærte. Noen levde kanskje i synd fremdeles. Andre hadde kanskje fått et visst mål av tro og hadde kanskje også allerede foretatt visse forandringer i sitt liv, og det er mulig at de allerede før sin dåp hadde begynt å fortelle andre hva de hadde lært.

16. Hvilket gagn kunne slike mennesker ha av å være blant de kristne på menighetsmøtene?

¹⁶ Slike udøpte mennesker var naturligvis ikke «i Herren». (1. Korinter 7: 39) Hvis de tidligere hadde vært alvorlig på avveier moralsk og åndelig sett, er det forståelig at det kan ha tatt sin tid for dem å bringe sitt liv i harmoni med Guds normer. Men så lenge de ikke i ondskap forsøkte å undergrave menighetens tro og renhet, var de velkommen. Det de så og hørte på møtene, kunne ha den virkning at de ble «irettesatt», og at deres ’hjertes hemmeligheter ble gjort kjent’. — 1. Korinter 14: 23—25, NW; 2. Korinter 6: 14.

De som fortsetter å ha Guds godkjennelse, blir frelst

17. Hvilken oppfyllelse fikk Lukas 2: 14 i det første århundre?

¹⁷ Tusenvis av mennesker fikk høre det gode budskap gjennom den offentlige forkynnelsen som ble utført av døpte kristne i det første århundre. Mange trodde på det de hørte, angret sin tidligere livsførsel og ble døpt. De ’kunngjorde offentlig til frelse’. (Romerne 10: 10—15, NW; Apostlenes gjerninger 2: 41—44; 5: 14; Kolosserne 1: 23) Det var ingen tvil om at de døpte på den tiden hadde Jehovas godkjennelse, for han salvet dem med hellig ånd og adopterte dem derved som åndelige sønner. Apostelen Paulus skrev: «Han forutbestemte oss til å bli adoptert ved Jesus Kristus som hans sønner i samsvar med sin viljes velbehag [eudokían].» (Efeserne 1: 5, NW) Før århundret var omme, begynte derfor oppfyllelsen av den forutsigelsen englene kom med ved Jesu fødsel: «Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» — Lukas 2: 14.

18. Hvorfor kunne ikke de salvede kristne ta for gitt at de ville beholde sin godkjente stilling innfor Gud?

¹⁸ Hvis de ’som hadde Guds velbehag’, skulle bevare denne freden, måtte de fortsette å ’arbeide på sin frelse med frykt og beven’. (Filipperne 2: 12) Det var ikke lett, for de var fortsatt ufullkomne mennesker. De ville bli utsatt for fristelser og påvirkning til å handle galt. Hvis de gav etter for en urett handlemåte, ville de miste Guds godkjennelse. Jehova sørget derfor i sin kjærlighet for å gi dem åndelige hyrder som skulle hjelpe og beskytte menighetene. — 1. Peter 5: 2, 3.

19, 20. Hva skaffet Jehova til veie for å hjelpe døpte kristne til å fortsette å være hans godkjente tjenere?

¹⁹ Disse eldste i menighetene skulle legge seg Paulus’ formaning på hjertet: «Om et menneske uforvarende begår et feiltrinn, må dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å bringe vedkommende i den rette tilstand igjen i en mildhetens ånd, mens du holder øye med deg selv, av frykt for at også du kan bli fristet.» (Galaterne 6: 1, NW) Det er forståelig at en som gikk til det viktige skritt å la seg døpe, ville bli holdt ansvarlig i høyere grad enn før, akkurat som en innflytter som ble en omskåret proselytt i Israel, ville bli det. Men hvis en døpt kristen feilet, kunne han likevel få kjærlig hjelp i menigheten.

²⁰ Hvis noen begikk grove overtredelser, kunne en gruppe eldste i menigheten tilby vedkommende hjelp. Judas skrev: «Fortsett også å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden. Men fortsett å vise barmhjertighet mot andre, og gjør dette med frykt, idet dere hater til og med den underkledning som er blitt tilflekket av kjødet.» (Judas 22, 23, NW) Et døpt medlem av menigheten som fikk hjelp på denne måten, kunne fortsette å ha Jehovas godkjennelse og den fred som englene hadde talt om ved Jesu fødsel.

21, 22. Hvordan gikk det med syndere som ikke angret, og hvordan skulle lojale medlemmer av menigheten forholde seg til dem?

²¹ Det forekom en sjelden gang at en overtreder ikke angret. Da måtte de eldste utstøte ham for å beskytte den rene menigheten mot å bli fordervet. Dette skjedde med en døpt mann i Korint som levde i et umoralsk forhold. Paulus gav menigheten dette råd: «Jeg skrev . . . at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11.

²² Denne mannen i Korint hadde tatt det viktige skritt å la seg døpe, og han var blitt godkjent av Gud og var et medlem av menigheten. Det at han ble utstøtt, var derfor en alvorlig sak. Paulus sa at de kristne ikke skulle omgås ham, for han hadde gitt avkall på sin godkjente stilling innfor Gud. (Jevnfør 2. Johannes 10, 11.) Peter skrev følgende om slike utstøtte personer: «Det ville vært bedre for dem om de aldri hadde lært å kjenne den rette vei, enn at de først kjenner den og så vender seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem. Da er det gått med dem som det treffende heter i ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy.» — 2. Peter 2: 21, 22.

23. Fortsatte de kristne stort sett å ha Guds godkjennelse i det første århundre?

²³ Det er innlysende at Jehova ikke lenger kunne betrakte slike mennesker som godkjente når de var blitt utstøtt på grunn av overtredelser som de ikke angret. (Hebreerne 10: 38; jevnfør 1. Korinter 10: 5.) Det var tydeligvis bare et fåtall som ble utstøtt. De fleste som fikk «ufortjent godhet og fred fra Gud» og ble ’adoptert som sønner i samsvar med hans viljes velbehag’, forble trofaste. — Efeserne 1: 2, 5, 8—10, NW.

24. Hvilken side ved dette emnet bør vi se nærmere på?

²⁴ Slik er det stort sett i vår tid også. Men la oss se hvordan ’ikke-troende eller vanlige mennesker’ kan få hjelp til å bli godkjent av Gud i vår tid, og hva som kan gjøres for å hjelpe dem hvis de feiler. Dette vil bli behandlet i neste artikkel.

[Fotnoter]

Husker du?

◻ Fra hvilken tid av og på hvilken måte har mennesker ifølge Bibelen kunnet oppnå Guds godkjennelse?

◻ Hvordan stilte Jehova seg til de fremmede blant sitt folk, men hvorfor måtte israelittene finne den rette likevekt mellom aktsomhet og toleranse?

◻ Hva kan vi slutte oss til av opplysningen om at «ikke-troende» kom på kristne møter i Korint?

◻ Hva har Gud gjort for å hjelpe døpte kristne til å fortsette å være godkjente tjenere for ham?