Hjelp andre til å tilbe Gud

«Hvis . . . en ikke-troende eller et vanlig menneske kommer inn, blir . . . hans hjertes hemmeligheter . . . kjent, slik at han vil falle på sitt ansikt og tilbe Gud.» — 1. KORINTER 14: 24, 25, NW.

1—3. Hvordan ble mange i Korint hjulpet til å oppnå Guds godkjennelse?

DA APOSTELEN PAULUS var på sin andre misjonsreise, oppholdt han seg ett og et halvt år i Korint. Der «viet Paulus seg helt til forkynnelsen». Hva førte det til? «Mange . . . i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt.» (Apostlenes gjerninger 18: 5—11) De ble «helliget . . . kalt til å være hellige». — 1. Korinter 1: 2, LB.

² Senere kom Apollos til Korint. Priskilla og Akvilas hadde tidligere hjulpet ham til å få «grundigere kjennskap til Guds vei». Blant annet ble spørsmålet om dåpen klarlagt for ham. På den måten ble han en kristen som hadde Guds velvilje eller godkjennelse. (Apostlenes gjerninger 18: 24 til 19: 7) Apollos på sin side hjalp nå korintere som en gang hadde vært ’revet med til stumme avguder’. (1. Korinter 12: 2) Disse menneskene fikk sannsynligvis bibelsk undervisning i sitt hjem. De kunne også lære ved å være til stede på kristne møter. — Apostlenes gjerninger 20: 20; 1. Korinter 14: 22—24.

³ Resultatet av denne undervisningen var at mange tidligere ’ikke-troende og vanlige mennesker’ ble ledet til sann tilbedelse. Det må ha vært en glede å se menn og kvinner gjøre fremskritt og bli døpt og vinne Guds godkjennelse. Det er fremdeles en glede å være vitne til en slik utvikling.

Hjelp til ’ikke-troende og vanlige mennesker’

4. Hvordan blir mange i vår tid hjulpet i likhet med disse menneskene i Korint?

⁴ Jehovas vitner i vår tid adlyder også Jesu befaling om å gjøre mennesker av alle folkeslag til disipler og døpe dem. (Matteus 28: 19, 20) Når de har sådd sannhetens sæd i mottagelige hjerter, går de tilbake og vanner. (1. Korinter 3: 5—9; Matteus 13: 19, 23) Jehovas vitner tilbyr gratis ukentlige hjemmebibelstudier, slik at folk kan få svar på sine spørsmål og lære Bibelens sannheter å kjenne. De interesserte blir også innbudt til Jehovas vitners lokale møter, akkurat som «ikke-troende» i det første århundre kom på møtene i Korint. Men hvordan bør Jehovas vitner se på dem som studerer Bibelen og kommer på møtene?

5. Hvilket bibelsk grunnlag har vi for å utvise forsiktighet når vi har med visse mennesker å gjøre?

⁵ Vi gleder oss over å se at de søker Gud. Men vi er samtidig klar over at de ennå ikke er døpte troende. Husk også to forhold som ble påpekt i foregående artikkel: 1) Israelittene opptrådte med forsiktighet overfor fremmede innbyggere som riktignok befant seg blant Guds folk og overholdt visse lover, men som ikke var omskårne proselytter, brødre i tilbedelsen. 2) Når de kristne i Korint hadde samkvem med ’ikke-troende og vanlige mennesker’, var de på vakt på grunn av Paulus’ oppfordring: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre?» — 2. Korinter 6: 14.

6. Hvordan kan «ikke-troende» bli «irettesatt» på møtene, og hva slags irettesettelse dreier det seg om?

⁶ Selv om ’ikke-troende og vanlige mennesker’ hilses velkommen blant oss, er vi altså samtidig klar over at de ennå ikke følger Guds normer. Bibelen antyder i 1. Korinter 14: 24, 25 (NW) at de kan trenge å bli «nøye gransket» og endog «irettesatt» ved det de lærer. Denne irettesettelsen er ikke av en slik art at de blir innkalt til et dømmende utvalg i menigheten, ettersom de ennå ikke er døpte medlemmer av den. Det som skjer, er at de nye gjennom det de lærer, blir overbevist om at Gud fordømmer enhver egoistisk og umoralsk handlemåte.

7. Hvilke ytterligere fremskritt ønsker mange nye å gjøre, og hvorfor?

⁷ Mange udøpte kan etter hvert få et ønske om å gjøre mer enn bare det å overvære møter fordi de er interessert i å lære. Jesus forklarer hvorfor det er slik: «En lærling står ikke over sin mester [lærer, NW], men når han er utlært, blir han som sin mester [lærer, NW].» (Lukas 6: 40) En som studerer Bibelen, ser at hans lærer betrakter felttjenesten som en viktig og gledebringende gjerning. (Matteus 24: 14) De som har satt seg inn i Bibelens sannheter og vært til stede på kristne møter, og som derfor har vokst i troen, vil kanskje også ta følgende ord til seg: «Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse.» (Jesaja 52: 7; Romerne 10: 13—15) Selv om de ikke er døpt, vil de kanskje ha et ønske om å bli Rikets forkynnere og slutte seg til Jehovas vitners menighet.

8, 9. a) Hva bør skje når en som studerer Bibelen, ønsker å delta i den offentlige forkynnelsen? b) Hva gjør to eldste som har et møte med en som vil bli forkynner, og den som har undervist ham? c) Hvilket ansvar får en ny forkynner?

⁸ Når en forkynner blir klar over at en han studerer Bibelen sammen med, ønsker å delta i felttjenesten, kan han drøfte saken med den presiderende tilsynsmann. Tilsynsmannen vil så sørge for at to eldste har et møte med den som studerer Bibelen, og den som underviser ham. De eldste gleder seg når nye ønsker å tjene Gud. De venter ikke at de nye har like mye kunnskap som de døpte, som har kommet lenger i sannheten, og som det kreves mer av. Men de eldste ønsker likevel å konstatere at de nye har en viss kunnskap om Bibelens lære, og at de har brakt sitt liv i harmoni med Guds prinsipper, før de deltar i felttjenesten sammen med menigheten. Det er derfor gode grunner til at to eldste har et møte med en som vil bli forkynner, og den forkynneren som leder studiet med vedkommende.a

⁹ De to eldste vil forklare den nye at han kan levere inn en felttjenesterapport når han har deltatt i forkynnelsen etter å ha blitt kvalifisert til det, og at det da vil bli fylt ut et Forkynnerens opptegnelseskort på hans navn. Dette vil være et tegn på at han er knyttet til Jehovas vitners teokratiske organisasjon og har underordnet seg under den. (Dette gjelder også alle de andre som leverer inn felttjenesterapporter.) I samtalens løp bør det også bli redegjort for den bibelske veiledningen som blir gitt på sidene 97—99 i boken Organisert for å fullføre vår tjeneste.b På dette tidspunkt vil det også passe at den nye får et personlig eksemplar av denne boken.

10. a) Hvordan kan en udøpt forkynner fortsette å gjøre fremskritt, og med hvilket mål for øye? b) Hvorfor blir betegnelsen «anerkjent som tilsluttet menigheten» skiftet ut? (Se fotnoten.)

¹⁰ En som er blitt kvalifisert til å virke som en udøpt forkynner av det gode budskap, har beveget seg i retning av å bli et ’menneske som har Guds velbehag’.c (Lukas 2: 14) Selv om vedkommende ikke er innviet og døpt, kan han nå rapportere sin forkynnelsesvirksomhet sammen med millioner av mennesker over hele jorden som aktivt ’forkynner Guds ord’. (Apostlenes gjerninger 13: 5; 17: 3; 26: 22, 23) Det kan opplyses i menigheten at vedkommende er en ny udøpt forkynner. Han bør fortsette å studere Bibelen, delta i møtene, praktisere det han lærer, og fortelle det videre til andre. Om ikke lenge vil han da ønske å gå til det skritt å underkaste seg den kristne dåp og derved bli godkjent av Gud og få det «merke» han må ha for å bli frelst. — Esekiel 9: 4—6.

Hjelp til dem som feiler

11. Hva vil menigheten gjøre når døpte kristne begår overtredelser?

¹¹ I foregående artikkel drøftet vi hva menigheten gjør for å hjelpe døpte kristne som begår alvorlige synder. (Hebreerne 12: 9—13) Og vi så at menigheten ifølge Bibelen kan bli nødt til å utstøte døpte overtredere som ikke angrer, og deretter unngå ethvert fellesskap med dem. (1. Korinter 5: 11—13; 2. Johannes 9—11; 2. Tessaloniker 2: 11, 12) Men hva kan gjøres hvis en udøpt forkynner begår alvorlige feiltrinn eller synder?

12. a) Hvorfor er det mulig også for udøpte som synder, å få barmhjertig hjelp? b) Hvordan kan prinsippet i Lukas 12: 48 anvendes i forbindelse med graden av ansvar når noen begår overtredelser?

¹² Judas oppfordret menigheten til å vise barmhjertighet mot salvede kristne som hadde begynt å tvile, eller som hadde gjort seg skyldig i kjødelige synder, dersom de angret. (Judas 22, 23; se også 2. Korinter 7: 10.) Ville det ikke da være enda mer passende å vise barmhjertighet mot udøpte som har feilet, men som viser anger? (Apostlenes gjerninger 3: 19) Jo, for de har ikke så solid bakgrunn åndelig sett, og de har en mer begrenset erfaring i å leve som kristne. De har kanskje ikke lært Guds tenkemåte å kjenne i visse spørsmål. De har ikke vært gjennom den rekken av bibelske samtaler som de eldste pleier å ha med nye forkynnere før de blir døpt. Og de har ikke underkastet seg den alvorlige handling som vanndåpen er. Dessuten sa Jesus at «den som meget er gitt, av ham skal meget kreves». (Lukas 12: 48, EN) Det kreves altså mye av dem som er døpt, for de har fått større kunnskap og flere velsignelser og samtidig et spesielt ansvar. — Jakob 4: 17; Lukas 15: 1—7; 1. Korinter 13: 11.

13. Hva vil de eldste gjøre for å hjelpe hvis en udøpt forkynner begår et feiltrinn?

¹³ I samsvar med Paulus’ veiledning ønsker brødre med åndelige kvalifikasjoner å hjelpe en udøpt forkynner som uforvarende begår et feiltrinn. (Jevnfør Galaterne 6: 1, NW.) De eldste kan sørge for at to av dem (kanskje de to som tidligere har hatt et møte med den nye) forsøker å bringe vedkommende i en rett tilstand igjen, hvis han ønsker å få hjelp. De vil ikke gjøre dette ut fra en ønske om å irettesette med strenghet, men de vil gjøre det med barmhjertighet og i en mildhetens ånd. (Salme 130: 3) I de fleste tilfelle er bibelsk formaning og praktiske forslag alt som skal til for å få vedkommende til å angre og gjøre rette stier for sine føtter.

14, 15. a) Hva kan gjøres hvis overtrederen angrer oppriktig? b) Hvilken kort opplysning kan bli gitt i visse tilfelle?

¹⁴ De to eldste vil gi slik rettledning som passer i den udøpte overtrederens situasjon. I noen tilfelle vil de kanskje sørge for at vedkommende i en periode ikke får være med på den teokratiske tjenesteskolen eller komme med kommentarer på møtene. Eller de kan pålegge ham å la være å delta i den offentlige tjenesten sammen med menigheten inntil han har gjort større fremskritt åndelig sett. Når det har skjedd, kan de si til ham at han kan være med i felttjenesten igjen. Hvis overtredelsen ikke er alminnelig kjent og ikke har utgjort en fare for hjordens renhet, er det ikke nødvendig å gjøre menigheten oppmerksom på den ved å komme med en kunngjøring.

¹⁵ Hvordan stiller det seg så hvis de to eldste finner at vedkommende angrer oppriktig, men overtredelsen er kjent av mange? Eller hvordan stiller det seg hvis overtredelsen blir alminnelig kjent på et senere tidspunkt? I begge tilfelle kan de underrette menighetens tjenesteutvalg, som vil sørge for at det blir gitt en enkel opplysning som lyder slik: «En sak som angår . . . er blitt behandlet, og han [hun] fortsetter å tjene som en udøpt forkynner i menigheten.» I forbindelse med alle slike saker kan eldsterådet avgjøre om det vil være tilrådelig at det på et senere tidspunkt blir holdt en bibelsk tale med veiledning angående den form for overtredelse som det dreier seg om.

16, 17. a) Hvilke to forhold kan gjøre det nødvendig å komme med en annen slags opplysning? b) Hva går denne opplysningen ut på?

¹⁶ Det kan forekomme at en udøpt forkynner som har gjort noe galt, ikke vil ta imot kjærlig hjelp. Det kan også forekomme at en udøpt forkynner bestemmer seg for at han ikke vil fortsette å gjøre fremskritt og bli døpt, og at han underretter de eldste om at han ikke ønsker å bli betraktet som en forkynner. Hva skal da gjøres? Slike som faktisk aldri er blitt godkjent av Gud, blir ikke utstøtt. Ordningen med å utstøte overtredere som ikke angrer, gjelder dem som ’kalles brødre’, dem som er døpt. (1. Korinter 5: 11, EN) Betyr så dette at den urette handlingen blir ignorert? Nei!

¹⁷ De eldste er forpliktet til å ’være hyrder for den Guds hjord som de har hos seg’. (1. Peter 5: 2) Hvis to eldste som tilbyr sin hjelp, konstaterer at en udøpt forkynner ikke angrer og ikke er kvalifisert til å være en forkynner, vil de underrette vedkommende om dette.d Og hvis en som ikke er døpt, sier til de eldste at han ikke lenger ønsker å bli betraktet som en forkynner, vil de ta hans avgjørelse til etterretning. I begge tilfelle er det på sin plass at menighetens tjenesteutvalg sørger for at det på et passende tidspunkt blir gitt en enkel opplysning som lyder slik: « . . . er ikke lenger en forkynner av det gode budskap.»

18. a) Hva vil kristne mennesker basere sin handlemåte på når de har hørt en slik kunngjøring? b) Er det nødvendig at vi helt unngår udøpte som har begått feiltrinn?

¹⁸ Hvordan vil Jehovas vitner deretter betrakte en slik person? Vedkommende var altså tidligere en ’ikke-troende’ som kom på møtene. Deretter ønsket han å bli en forkynner av det gode budskap og ble også kvalifisert til å være det. Dette er ikke lenger tilfellet, og derfor er han igjen et menneske av verden. Bibelen forlanger ikke at forkynnerne skal unngå å snakke med ham, for han er ikke utstøtt.e Men de kristne vil utvise forsiktighet når det gjelder slike mennesker av verden som ikke tilber Jehova, slik israelittene gjorde overfor uomskårne, fremmede innflyttere. Denne forsiktigheten bidrar til å beskytte menigheten mot enhver «liten surdeig» eller fordervende innflytelse. (1. Korinter 5: 6, EN) Hvis vedkommende på et senere tidspunkt skulle gi uttrykk for et oppriktig ønske om at det blir ledet et bibelstudium med ham, og de eldste finner dette i orden, vil det kanskje bidra til at han på nytt forstår hvilket privilegium det er å tilbe Jehova sammen med hans folk. — Salme 100.

19. Hvordan kan de eldste gi ytterligere privat hjelp i enkelte tilfelle?

¹⁹ Hvis de eldste ser at en bestemt person av denne kategori utgjør en spesiell fare for hjorden, kan de privat advare dem som er i faresonen. Den tidligere forkynneren er kanskje en ungdom som har gitt etter for drukkenskap eller umoral. Til tross for at det er blitt opplyst at han ikke lenger er en udøpt forkynner, forsøker han kanskje å omgås noen av de unge i menigheten. I et slikt tilfelle bør de eldste snakke direkte med foreldrene til dem som er i faresonen, og kanskje også med disse unge selv. (Hebreerne 12: 15, 16; Apostlenes gjerninger 20: 28—30) I de sjeldne tilfellene da saken gjelder en bråkmaker eller en som er voldsom og farlig, kan vedkommende få beskjed om at han er uønsket på møtene, og at ethvert forsøk fra hans side på å overvære et møte, vil bli betraktet som en ulovlig handling.

Hjelp mindreårige til å tilbe Gud

20. Hvordan hjelper kristne foreldre sine barn, og hva fører det til?

²⁰ Bibelen pålegger foreldre å undervise sine barn i Guds sannheter. (5. Mosebok 6: 4—9; 31: 12, 13) Jehovas vitner har derfor lenge oppfordret kristne familier til å ha et ukentlig bibelstudium. Kristne foreldre bør oppmuntre sine små til å gjøre stadige fremskritt på veien til innvielse og dåp og oppnå Guds godkjennelse. (Ordspråkene 4: 1—7) Vi ser gledelige resultater av dette i menighetene — hundretusener av eksemplariske unge mennesker som elsker Jehova og ønsker å tjene ham i all evighet.

21—23. a) Hva skjer først og fremst når mindreårige barn begår feiltrinn? b) Hvilken rolle spiller menighetens eldste i slike situasjoner?

²¹ Det er i første rekke foreldrene som er forpliktet til å tukte og irettesette sine barn og pålegge dem de restriksjoner eller foreta de kjærlige avstraffelser som de finner nødvendig. (Efeserne 6: 4; Hebreerne 12: 8, 9; Ordspråkene 3: 11, 12; 22: 15) Men hvis en mindreårig, udøpt forkynner gjør seg skyldig i alvorlige overtredelser, angår det også de eldste, som «våker over» hjordens «sjeler». — Hebreerne 13: 17.

²² Saker som angår slike overtredelser, bør stort sett behandles etter de retningslinjer som er trukket opp tidligere i denne artikkelen. To eldste kan få i oppgave å undersøke saken. De kan for eksempel først snakke med foreldrene (eller den ene av dem) om hva som har funnet sted, hvordan barnet stiller seg til det, og hvilken tilrettevisning som er blitt gitt. (Jevnfør 5. Mosebok 21: 18—21.) Hvis de kristne foreldrene har saken under kontroll, kan de eldste bare henvende seg til dem en gang iblant og tilby hjelp i form av nyttig veiledning, gode forslag og kjærlig oppmuntring.

²³ Av og til kan det fremgå av samtalen med foreldrene at det vil være best at de eldste har et møte med både det ulydige barnet og foreldrene. Tilsynsmennene kjenner unge menneskers begrensninger og tilbøyeligheter, og med dette i tankene vil de forsøke å tilrettevise den unge, udøpte forkynneren med mildhet. (2. Timoteus 2: 22—26) I noen tilfelle kan det vise seg at han ikke lenger er kvalifisert til å være en forkynner, og at det bør opplyses på en passende måte.

24. a) Hva er det riktig av foreldrene å gjøre selv om et barn har begått en alvorlig overtredelse, og hvordan kan de gjøre dette? b) Hvordan forholder det seg når det gjelder en mindreårig som er blitt utstøtt?

²⁴ Hva vil foreldrene deretter gjøre for sitt mindreårige barn som har feilet? De har fremdeles ansvaret for sitt barn, selv om den unge ikke lenger er kvalifisert til å regnes som en udøpt forkynner, ja, også dersom den unge er blitt utstøtt på grunn av en overtredelse som han har begått etter at han ble døpt. Akkurat som de vil fortsette å skaffe den unge mat, klær og tak over hodet, bør de også undervise og tukte ham i samsvar med Guds Ord. (Ordspråkene 6: 20—22; 29: 17) Kjærlige foreldre kan altså holde et hjemmebibelstudium med den unge, selv om han er utstøtt.f Han vil kanskje ha størst utbytte av rettledningen hvis de studerer med ham alene. Eller de vil kanskje bestemme at han kan fortsette å være med på familiestudiet. Selv om han har slått inn på gale veier, ønsker de at han skal vende tilbake til Jehova, slik som den bortkomne sønnen i Jesu lignelse. — Lukas 15: 11—24.

25. Hvorfor prøver vi i vår tid å vise «ikke-troende» kjærlig interesse og hjelpe dem?

²⁵ Det vi tar sikte på med vår forkynnelse og undervisning, er å hjelpe andre til å bli lykkelige tilbedere av den sanne Gud. ’Ikke-troende og vanlige mennesker’ i Korint ble tilskyndt til å «falle på sitt ansikt og tilbe Gud og erklære: ’Gud er virkelig blant dere’». (1. Korinter 14: 25, NW) I dag kan vi glede oss over å se at stadig flere mennesker kommer for å tilbe Gud. Dette er en strålende oppfyllelse av englenes kunngjøring: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag [eller Guds godkjennelse]!» — Lukas 2: 14.

[Fotnoter]

Husker du?

◻ Hvordan ser de kristne på «ikke-troende» som kommer på møtene?

◻ Hva gjør de eldste når en som studerer Bibelen, ønsker å delta i felttjenesten, og hva forplikter den nye seg til?

◻ Hva blir gjort hvis en udøpt forkynner begår en alvorlig synd?

◻ Hvordan kan foreldrene og de eldste hjelpe mindreårige barn som bor hjemme, selv om disse unge begår alvorlige feiltrinn?

[Bilde på side 16]

For en som ennå ikke er døpt, er det å bli en forkynner et viktig og ansvarsfullt skritt på veien mot det å få Guds godkjennelse