Liberia hører den ’nye sangen’

VED daggry høres bulbulenes melodiøse sang over hele Liberia. I generasjoner har disse fuglenes triller vekt landsbyboerne til en ny dags arbeid under den tropiske solen. Liberierne kaller en vanlig bulbulart for pepperfugl, og derfor er Liberia blitt kalt «pepperfuglens land».

Navnet Liberia, som kommer fra det latinske ordet liber, fri, får en imidlertid til å tenke på noe annet. I 1822 kom frigitte slaver som vendte tilbake fra Amerika til sine forfedres kontinent, til elven Mesurados munning og dannet den kolonien som ble Monrovia. Andre slo seg ned i Buchanan, Greenville og Harper, og kolonistene inngikk avtaler med de innfødte stammefolkenes konger. Disse som vendte tilbake fra Amerika, brakte med seg negro spirituals — sanger som kombinerte afrikanske rytmer med bibelske temaer og gav uttrykk for deres lengsel etter frihet. I samsvar med denne lengselen fikk kolonien deres navnet Liberia i 1824. I 1847 ble den den første negerrepublikk i Afrika.

I de senere år er det blitt hørt en annen sang i dette landet. Denne sangen blir ikke sunget av bulbulene eller av hjemvendte slaver, men av et stadig større kor som følger denne oppfordringen fra den bibelske salmisten: «Syng en ny sang for [Jehova]! Hele jorden, syng for ham! Fortell blant folkene: [Jehova] er konge.» (Salme 96: 1, 10) Ja, dette er sangen om Guds opprettede rike med Jesus Kristus som konge. Den blir sunget av vordende arvinger til Jehovas himmelske rike. De og deres medarbeidere forkynner med glede det gode budskap om dette riket for alle folkeslag — også for dem i Liberia — nå i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, 14, vers 3 fra NW) Når og hvordan ble denne sangen først hørt i Liberia? Og hvilken virkning har dens ransakende budskap hatt på takknemlige lyttere?

Den ’nye sangen’ når Liberia

Harry C. Behannan var en begavet svart pianist som hadde opptrådt mange steder i Europa. I 1946 avsluttet han sin musikkarriere for å tjene som en av Jehovas vitners misjonærer. I seks måneder gikk han alene fra hus til hus for å utbre sannheten om Guds rike. Han leverte over 500 bøker og fikk mange venner. Men så skjedde det noe tragisk. Bror Behannan døde av tropefeber. Men den ’nye sangen’ døde ikke hen, for etter ham kom det andre misjonærer.

I 1947 kom George Watkins (som hadde vært amatørbokser) og hans kone, Willa Mae, for å tjene i Monrovia, hovedstaden i Liberia. Tålmodig og flittig underviste de ydmyke liberiere og lærte dem «å holde alt det [Jesus] har befalt». (Matteus 28: 19, 20) I september 1948 var det blitt en gruppe på 15 som tok del i tjenesten for Riket sammen med dem. Da ble den første menigheten av Jehovas vitner opprettet i Liberia.

Forkynnelsesarbeidet spredte seg raskt nedover kysten til havnebyen Harper og til Kakata og omkringliggende landsbyer og blant de kisitalende gummitapperne på Firestone-plantasjen. I 1952 opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i Liberia. Året etter ble den første Rikets sal og et misjonærhjem bygd i McDonald Street i Monrovia. Det var spennende tider. I dag er det 1724 som lovpriser Jehova i dette landet, og de oppnår fine resultater blant de vennlige, gjestfrie og ydmyke menneskene.

Respons på den ’nye sangen’ i den senere tid

Jehovas vitner fra de 16 største stammene i Liberia og misjonærene og de andre som har kommet for å tjene der hvor behovet er større, har nå forent sine røster i kunngjøringen av Rikets budskap. I den senere tid har de gjort en ekstra innsats for å vekke interesse hos dem som søker sannheten. Hvert vitne bruker gjennomsnittlig over 27 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet, og antall heltidstjenere er blitt mer enn tredoblet de siste fem årene. Slike bestrebelser har brakt både dem og andre mange velsignelser. Her skal vi få høre om noen av dem.

Emmanuel innrettet seg slik at han både kunne ta seg av sin store familie og være pioner i Gardnersville. Han traff Varney og Lucinda og begynte et hjemmebibelstudium med dem. Men de mente det var synd å skifte religion. Emmanuel viste dem hva boken Resonner ut fra skriftene sier om det. De lånte boken, leste andre ting som stod der, og begynte å gå på kristne møter. Kort tid senere begynte de i den kristne tjeneste. I mellomtiden hadde husverten deres — en prest — lagt merke til hvordan de hadde forandret oppførsel. Han spurte om de ville bruke stuen hans når de skulle studere Bibelen. Etter at han hadde vært på et områdestevne, var han overbevist om at han hadde funnet sannheten, og bad om at det måtte ledes et bibelstudium med ham også.

Tamba, et tidligere spiritistisk medium fra provinsen Lofa, reagerte positivt på den ’nye sangen’ og ble fri. Fordi han hadde vært bekymret for sin syke sønn, hadde han rådført seg med åndene. De hadde forsikret ham om at sønnen kom til å leve, men hadde hevdet at hans kone la hemmelige planer om å drepe sønnen. Tamba ofret til åndene og bønnfalt dem om å drepe hans kone, så hun ikke kunne skade sønnen. Hvordan gikk det? Det skjedde ikke noe med henne, men sønnen døde. Sint og frustrert kastet Tamba alt sitt spiritistiske utstyr. I sin sorg gjorde det dypt inntrykk på ham å høre om oppstandelseshåpet og den kommende, paradisiske jord. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, begynte å leve et rent liv og innviet seg til Jehova. Siden da har han hjulpet sin familie og ni andre der hvor han bor, fram til innvielse.

Mange oppriktige menneskers liv er blitt berørt av den ’nye sangen’. Herbert fikk på grunn av sine evner som fotballspiller et stipend som gjorde at han kunne studere ved universitetet i Monrovia og få arbeid i statsforvaltningen. Men da han fikk vite hva Bibelen sier om konkurranseånd, ville han ikke lenger satse på en idrettskarriere. (Galaterne 5: 26, NW) Nå gleder han seg over sin nye løpebane — heltidstjenesten.

James spurte det vitnet som studerte med ham, hvordan han kunne slutte med marihuana. Han ble oppmuntret til å be til Jehova om det, og han bad ham om hjelp til å slutte. Et par uker senere klarte han ikke å motstå trangen, og han røykte marihuana igjen. På veien hjem gikk han rett mot en jernbjelke og begynte å blø kraftig rundt øyet. Han kom til å huske på det han hadde bedt om, og bestemte seg for at han aldri mer skulle vende tilbake til den gamle uvanen. I dag er han alminnelig pioner og menighetstjener.

Den ’nye sangen’ har også appellert til Samuel, en eldre mann fra krahn-stammen. Før hadde han en av de øverste stillingene i provinsen Montserrado. Hva var det som fikk ham til å gi avkall på en stilling med høy lønn og begynne i heltidstjenesten? «Det som gjorde inntrykk på meg, var at jeg i min egen bibel kunne finne støtte for alt det Jehovas vitner sa, lærte og gjorde,» sa Samuel. Han tilføyde at han blant Jehovas vitner har funnet den kjærlighet Jesus beskrev i Johannes 13: 34, 35. Han så at medlemmene i det kirkesamfunnet han tilhørte før, var helt annerledes. De «kranglet bestandig om pengespørsmål i selve kirken,» sa han. Samuel er nå alminnelig pioner.

Den ’nye sangen’ når et crescendo

Når det gjelder å synge til Guds pris, er det områdestevnet som er den lykkeligste tiden på året for Jehovas folk. I de senere år har det imidlertid vært en utfordring her i Liberia å finne et sted hvor det er plass til alle vitnene og de interesserte som kommer. I 1986 ble det holdt to stevner på det eneste egnede stedet. Til sammen var det over 4000 til stede, og det var flere enn det egentlig var plass til. Hva skulle man gjøre i 1987? Med hjelp fra de kinesiske myndigheter ble Samuel K. Doe sportsanlegg fullført akkurat i tide. Men hadde vi råd til å leie dette anlegget?

Fordi programmet dreide seg om undervisning, lot ledelsen oss få leie stadionet til en svært rimelig pris. Men bare et par uker før stevnet skulle holdes, ville ledelsen forhøye leien. Hvorfor? Fordi en framstående TV-evangelist fra USA nettopp hadde avsluttet en kampanje på stadionet, og de som hadde vært der, hadde etterlatt det i en sørgelig forfatning med søppel overalt. Ledelsen ble forsikret om at Jehovas vitner er annerledes. Dagen før stevnet sørget over 500 brødre og søstre for en grundig opprydding og rengjøring på stadionet. Etter stevnet var det en som overhørte en samtale hvor et medlem av den kinesiske ledelsen sa at det at vi hadde gått inn for å holde stadionet rent og pent, var verdt mer enn det vi hadde betalt for å bruke det.

Selve stevnet var en suksess. Det offentlige foredraget, «Hvem kan du ha tillit til i vår utrygge tid?», ble hørt av 5852, og det var et nytt høydepunkt. For en glede det var å se 101 nye symbolisere sin innvielse til Gud ved å bli døpt! Dåpen foregikk i to transportable bassenger på selve stevnestedet. Det var første gang i Liberia at dåpen fant sted på stevnestedet.

Siden det stadig var flere som reagerte positivt på den ’nye sangen’, ble det opprinnelige avdelingskontoret i McDonald Street i Monrovia til slutt for lite. Ikke engang bygningen i Sinkor, som ble kjøpt senere, var stor nok til å lagre all den bibelske litteraturen som trengtes for å dekke liberiernes åndelige behov. Det ble derfor kjøpt en stor boligbygning i nærheten av Paynesville Rikets sal som ble pusset opp, og den 28. mars 1987 ble det innviet et nytt avdelingskontor. Nå som Jehovas tjenere i Liberia har fått en så romslig bygning som dessuten har en svært gunstig beliggenhet, er de godt rustet til å ta seg av den økende interessen.

Hvor mye arbeid gjenstår i Liberia? I fjor var det 8600 til stede på minnehøytiden, det vil si fem ganger så mange som antall Rikets forkynnere. Det viser at det er store muligheter for å gjøre flere disipler. Og de nidkjære vitnene i Liberia tar imot utfordringen. De leder over 3000 hjemmebibelstudier hver måned. Det er vår bønn at mange flere her vil slutte seg til den stadig voksende ’store skare’ som reagerer positivt på den ’nye sangen’ og lovpriser Jehova. — Åpenbaringen 7: 9, 10.

[Ramme på side 28]

Fra hus til hus i Liberia

Vi står utenfor et leirklint hus. Istedenfor å banke på melder vi vår ankomst ved å rope: «Kpaw, kpaw, kpaw!»

Det er ingen som kommer ut, så vi går rundt huset og finner en familie som sitter på «kjøkkenet» — i en liten bod i hagen bak huset. En gryte med tykt, rødt palmesmør småkoker over et bål. Moren, som serverer risen, gir barna beskjed om å hente stoler til oss, og de piler inn i huset.

Familiemedlemmene setter seg så til rette på benken og følger nøye med når vi legger fram budskapet om Riket. De tar med glede imot brosjyren Du kan få leve evig på jorden!, og vi avtaler å komme igjen. Da vi reiser oss for å gå, sier de: «Så spiser vi!»

[Kart/bilder på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

SIERRA LEONE

LIBERIA

LOFA

MONTSERRADO

Monrovia

Kakata

Buchanan

Greenville

Harper

GUINEA

ELFENBEINSKYSTEN

ATLANTERHAVET

km 0 100 200 300

[Kart]

AFRIKA