Er Bibelens geografiske skildringer nøyaktige?

SOLEN er nettopp gått ned over Palestina. Året er 1799. Etter en varm dag på marsj har den franske hær slått leir, og Napoleon, hærføreren, hviler i teltet sitt. I skjæret fra et stearinlys leser en av tjenerne hans høyt fra en fransk bibel.

Dette hendte tydeligvis ofte under Napoleons felttog i Palestina. Han fortalte senere i sine memoarer: «Når de lå i leir på ruinene av oldtidsbyene, leste de høyt fra Bibelen hver kveld . . . Skildringenes analogi og sannferdighet var påfallende: Etter så mange hundre år og så mange forandringer passer beskrivelsene fremdeles på dette landet.»

Også reisende som besøker steder i Midtøsten i vår tid, kan med letthet se for seg bibelske begivenheter som fant sted der. Før den franske hær erobret Egypt, visste utlendinger lite om dette gamle landområdet. Så begynte vitenskapsmenn og forskere, som Napoleon hadde sendt til Egypt, å gi verden detaljert innblikk i Egypts tidligere prakt. Dette har gjort det lettere å forestille seg det ’harde arbeidet’ som israelittene en gang ble tvunget til å utføre. — 2. Mosebok 1: 13, 14.

Den kvelden da israelittene ble utfridd av Egypt, samlet de seg ved Ramses og vandret til de befant seg «like ved ørkenen». (2. Mosebok 12: 37; 13: 20) Der befalte Gud dem å «snu om» og «slå leir nede ved sjøen». Denne merkelige manøvren ble oppfattet som om israelittene hadde «gått seg vill», og Egypts farao drog ut med sin hær og 600 stridsvogner for å ta sine tidligere slaver til fange igjen. — 2. Mosebok 14: 1—9.

Utgangen av Egypt

Ifølge Josefus, en historiker som levde i det første århundre etter vår tidsregning, trengte den egyptiske hær israelittene «inn på et smalt sted» og holdt dem tilbake «mellom utilgjengelige, bratte skrenter og havet». Nøyaktig hvor israelittene gikk gjennom Rødehavet, er det ingen som med sikkerhet vet i dag. Men det er lett å forestille seg begivenheten når en står på toppen av en fjellkjede der en har utsikt over den nordlige enden av Rødehavet. Interessant nok kalles dette fjellet Jebel ‛Ataqah, som betyr «utfrielsens fjell». Mellom denne fjellkjeden og Rødehavet er det en liten slette som innsnevres mot et punkt der lavbergene nesten rager ut i sjøen. På den andre siden av Rødehavet finnes en oase med mange kilder. Den heter ‛Ayun Musa, som betyr «Moses’ brønner». Mellom disse to punktene har havbunnen bare en svak helning, i motsetning til andre steder, hvor den skråner bratt nedover til mellom 9 og 18 meters dybde.

Kristenhetens troløse teologer har forsøkt å bortforklare det miraklet Gud utførte da han lot vannet i Rødehavet dele seg og gjorde det mulig for israelittene å flykte gjennom det som på tørt land. De henlegger begivenheten til en grunn myr eller sump nord for Rødehavet. Men dette stemmer ikke med den bibelske beretning, som gjentatte ganger forteller at israelittene gikk tvers gjennom Rødehavet på et sted der det var så mye vann at farao og hele hans hær druknet, ja, ble oppslukt. — 2. Mosebok 14: 26—31; Salme 136: 13—15, EN; Hebreerne 11: 29.

Sinai-ørkenen

De barske forholdene på Sinaihalvøya er levende beskrevet i den bibelske beretning om israelittenes vandringer. (5. Mosebok 8: 15) Var det virkelig mulig for en hel nasjon å leire seg ved foten av Sinai-fjellet for å motta Guds lov og siden trekke seg tilbake og stå «langt borte»? (2. Mosebok 19: 1, 2; 20: 18) Finnes det et sted som er stort nok til at en folkemengde som bestod av anslagsvis tre millioner mennesker, kunne forflytte seg slik?

Arthur Stanley, en bibelforsker og oppdagelsesreisende som levde på 1800-tallet, besøkte området rundt Sinai-fjellet og beskrev det synet som møtte medlemmene av ekspedisjonen da de hadde klatret opp Ras Safsafa: «Det virket slående på oss, slik det har gjort på alle som har sett og beskrevet det. . . . Her skrånte den lave, vidstrakte, gule sletten ned mot selve foten av klippene. . . . I betraktning av at det så godt som ikke forekommer slike kombinasjoner av slette og fjell i dette området, er det at det finnes én slik kombinasjon, og det i nærheten av det gamle Sinai, i sannhet et viktig bevis for at beretningen er ekte.»

Det lovte land

I det 40. året israelittene vandret i ørkenen, gav Moses denne beskrivelsen av hva som kjennetegnet det landet de skulle dra inn i: «[Jehova] din Gud vil føre deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og vann fra dypet, som strømmer fram i dal og på fjell.» — 5. Mosebok 8: 7.

Hele nasjonen fikk snart erfare hvor nøyaktig dette løftet var, da menn, kvinner, barn og innflyttere samlet seg i den fruktbare Sikem-dalen mellom Ebal-fjellet og Garisim-fjellet. Seks av stammene stod ved foten av Garisim-fjellet. De seks andre stammene tok oppstilling på motsatt side av dalen, ved foten av Ebal-fjellet. Slik stod stammene oppstilt for å høre hvilke velsignelser fra Jehova Gud nasjonen ville få hvis de adlød hans lov, og hvilke forbannelser de ville bli underlagt hvis de unnlot å holde hans lov. (Josva 8: 33—35) Men var det nok plass til hele nasjonen i denne trange dalen? Og hvordan hørte alle uten moderne høyttaleranlegg?

Jehova Gud kunne ha forsterket levittenes stemmer ved hjelp av et mirakel. Men det ser ut til at et slikt mirakel ikke var nødvendig. Det er en glimrende akustikk i denne dalen. Bibelforskeren Alfred Edersheim, som levde på 1800-tallet, skrev: «Alle reisende er enige om to ting: 1. At alt som ble sagt i dalen, uten vanskeligheter ville kunne høres tydelig både fra Ebal og fra Garisim. 2. At det var tilstrekkelig plass ved disse to fjellene til at hele Israel kunne stå der.»

William Thomson, en annen forsker som levde på 1800-tallet, beskrev det han opplevde i denne dalen, i sin bok The Land and the Book: «Jeg har ropt for å høre ekkoet og så forestilt meg hvordan det må ha vært når levittene med høy røst erklærte . . . : ’Forbannet være den mann som gjør et utskåret bilde, en vederstyggelighet for Jehova.’ Og så det veldige AMEN, som — ti ganger høyere — steg opp fra den store menigheten, runget og gav ekko fra Ebal til Garisim og fra Garisim til Ebal.» — Jevnfør 5. Mosebok 27: 11—15.

Jisre’el-sletten

Nord for Sikem ligger en annen fruktbar dal, som skråner oppover fra et nivå som ligger under havoverflaten, og vider seg ut til en enorm slette. Hele dette området kalles Jisre’el-sletten eller Jisre’els dal. Nord for denne slettedalen ligger Galileas høyland, der Jesu hjemby, Nasaret, lå. I sin bok The Historical Geography of the Holy Land sier George Smith: «Nasaret ligger i et skålformet søkk i terrenget, omgitt av høydedrag; men for et syn som møter deg i det øyeblikk du har kommet opp på kanten av denne skålen! Foran deg ligger [Jisre’el-sletten], der betydningsfulle kamper fant sted . . . Den er et historisk kart til Det gamle testamente.»

I denne slettedalen har arkeologene avdekket ruiner av byriker som Israel erobret på Josvas tid, nemlig Ta’anak, Megiddo, Jokneam og muligens Kedesj. (Josva 12: 7, 21, 22) Det var også i dette området Jehova mirakuløst utfridde sitt folk fra tallmessig overlegne, fiendtlige nasjoner på dommerne Barak og Gideons tid. — Dommerne 5: 1, 19—21; 6: 33; 7: 22.

Flere hundre år senere drog kong Jehu gjennom denne dalen til byen Jisre’el for å fullbyrde Jehovas dom over Jesabel og over Akabs frafalne hus. Fra vakttårnet i Jisre’el var det lett å se Jehus tropper nærme seg østfra på bortimot 20 kilometers avstand. Det må derfor ha vært rikelig med tid til at kong Joram kunne sende ut først én og så en annen ridende budbærer, og til at kong Joram i Israel og kong Akasja i Juda til slutt kunne spenne for vognene sine og møte Jehu før han kom til byen Jisre’el. Jehu drepte straks Joram. Akasja flyktet, men ble senere såret, og han døde ved Megiddo. (2. Kongebok 9: 16—27) George Smith skriver om slike steder hvor betydningsfulle kamper fant sted: ’Det er påfallende at ingen av beretningene inneholder geografiske skildringer som er fullstendig usannsynlige.’

Jesus så uten tvil ofte ut over Jisre’el-sletten og mediterte over de spennende seirer som var blitt vunnet der, og han visste at det var bestemt at han, den lovte Messias, skulle fylle rollen som en større Josva, en større Barak, en større Gideon og en større Jehu når det gjaldt opphøyelsen og herliggjørelsen av Jehovas overherredømme. Bibelen bruker faktisk Megiddo, byen med den mest strategiske beliggenheten i denne slettedalen, som et symbol på det området der Guds krig, Harmageddon (som betyr «Megiddos fjell»), vil bli utkjempet. Det kommer til å bli en verdensomfattende krig, der Jesus Kristus som kongers Konge vil tilintetgjøre alle fiender av Gud og av den kristne menighet, Guds sanne folk. — Åpenbaringen 16: 16; 17: 14.

Bibelen forteller at sinte jøder fra Nasaret en gang forsøkte å drepe Jesus ved å kaste ham ned fra «kanten av det fjellet som byen deres var bygd på». (Lukas 4: 29) Det er interessant at sørvest for vår tids Nasaret ligger en 12 meter høy klippe, der denne hendelsen kan ha funnet sted. Jesus unnslapp sine fiender, og Bibelen forteller videre at «han drog ned til Kapernaum». (Lukas 4: 30, 31) Kapernaum, som ligger ved Galilea-sjøen, har ganske riktig en mye lavere beliggenhet.

Disse og mange andre detaljer har fått flere enn Napoleon til å uttrykke forbløffelse over hvor nøyaktige Bibelens geografiske skildringer er. «[Bibelens] topografiske henvisninger er svært tallrike og fullstendig tilfredsstillende,» skrev Thomson i The Land and the Book. I boken Sinai and Palestine kommer Stanley med denne kommentaren: «Det er umulig ikke å bli slått av forbauselse over hvordan den skrevne historie og de naturlige geografiske forholdene hele tiden stemmer overens, og dette gjelder både Det gamle og Det nye testamente.»

Bibelens forbløffende nøyaktighet i geografiske spørsmål er bare ett bevis på at dette ikke er en bok som bare er skrevet av mennesker. De tre foregående numrene av Vakttårnet inneholdt artikler om andre trekk ved Bibelen. Vi vil oppfordre deg til også å lese dem.

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

JISRE’EL-SLETTEN

Jisre’el

Nasaret

Ta’anak

Megiddo

Jokneam

Kedesj

N

GALILEA-SJØEN

STORHAVET

kilometer

10

20

[Rettigheter]

Basert på et kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsrett til

[Bilde på side 5]

Israel fikk Loven ved Sinai-fjellet

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.