En ødemark bærer frukt

FORTALT AV ARTHUR MELIN

Det var en klar vårdag i 1930, og jeg stod på kaien i Prince Rupert i Britisk Columbia. Jeg så ned på båten som hvilte på den tørre bunnen av havnebassenget, og tenkte: ’Hvor er det blitt av alt vannet?’ Dette var første gang jeg opplevde tidevannet på vestkysten av Canada, hvor havet kan synke opptil sju meter på bare seks timer. Men hvordan hadde det seg at en bondegutt fra innlandet var havnet ved stillehavskysten?

JEG var blitt innbudt til å få del i større privilegier i heltidstjenesten for Jehova ved å slutte meg til mannskapet på båten «Charmian». Vi skulle sette i gang forkynnelsesarbeidet langs den isolerte vestkysten fra Vancouver til Alaska. Denne strekningen dekket mesteparten av Britisk Columbias mange mil lange kystlinje, hvor det var få aktive lovprisere av Jehova. Det fantes bare en liten gruppe Rikets forkynnere i Prince Rupert.

Jeg var ivrig etter å komme i gang, så da jeg gikk av toget, satte jeg straks kursen mot havnen for å finne «Charmian» og treffe resten av mannskapet, Arne og Christina Barstad. Det var ingen om bord, så jeg gikk igjen. Da jeg kom tilbake senere på dagen, ble jeg rystet. Det så ut som om havet hadde tørket ut!

Men hva var det som førte til at jeg fikk dette interessante oppdraget?

En åndelig arv

Min verdsettelse av åndelige ting fikk sin begynnelse hjemme på slettene i Alberta i Canada. Far hadde funnet en traktat skrevet av Charles Taze Russell i Zion’s Watch Tower Tract Society, og den forandret livet hans fullstendig. Far begynte å forkynne for naboene, trass i at han hadde det travelt med gårdsdriften i Calmar i Alberta. Det var for 100 år siden, i begynnelsen av 1890-årene.

Det var i dette gudfryktige hjemmet jeg ble født den 20. februar 1905 som det åttende barnet av i alt ti brødre og søstre. Far og andre i denne svenske kolonien sluttet seg til de internasjonale bibelstudentene. Med tiden bygde de et møtelokale som senere ble kalt en Rikets sal. Det var en av de første i Canada.

Arbeidet på gården hindret oss aldri i å overvære kristne møter, og på noen av disse ble det holdt taler av besøkende foredragsholdere som var sendt ut av Selskapet Vakttårnet. Talene bygde opp et oppriktig ønske i oss om å ta del i forkynnelsesarbeidet. Som følge av dette har nesten alle i vår familie vandret trofast i lyset fra Bibelens sannhet.

Jeg begynner å forkynne

Tidlig i 1920-årene fikk jeg for første gang i oppdrag å forkynne. Jeg skulle dele ut invitasjoner til et offentlig foredrag fra dør til dør i Edmonton. Mens jeg stod der alene, lærte jeg noe verdifullt: Stol på Jehova. (Ordspråkene 3: 5, 6) Hvor glad var jeg ikke fordi jeg med Jehovas hjelp klarte å utføre dette første oppdraget!

Min tillit til Jehovas synlige organisasjon og hans tro og kloke slave-klasse fortsatte å vokse etter hvert som organisasjonen fikk større forståelse av hans sannhetsord. Mange av kristenhetens skikker, for eksempel jule- og fødselsdagsfeiring, ble lagt av. Man fokuserte ikke lenger så mye på personlig frelse; i stedet begynte man å legge den rette vekt på betydningen av forkynnelsen av Riket. Alt dette hadde stor innvirkning på mitt liv. Ikke lenge etter at jeg hadde innviet meg til Jehova den 23. april 1923, gjorde jeg heltidstjenesten til mitt mål.

Under de iskalde vintrene på prærien brukte vi hest og slede når vi forkynte i landdistriktene. En gang tilbrakte jeg to uker sammen med en gruppe som var ute i det som var kjent som husvognarbeidet. Disse spesielle bilene viste seg å være anvendelige i forkynnelsen på de store, åpne slettene i de kanadiske prærieområdene. Til tross for økonomiske problemer, vanskelige værforhold og store avstander klarte jeg med enkelte opphold å holde ut i pionertjenesten i Alberta i omkring tre år fram til den minneverdige dagen i 1930, da jeg ble innbudt til å tjene langs stillehavskysten. Invitasjonen forvirret meg litt, for jeg visste jo ingenting om sjø eller båter.

Det tok imidlertid ikke lang tid etter at jeg var kommet til Prince Rupert, før jeg følte meg fullstendig hjemme sammen med de nye medarbeiderne mine på båten. Bror Barstad var en erfaren sjømann og hadde vært fisker i mange år. De neste seks årene var preget av intens forkynnelse der vi seilte langs kysten av Britisk Columbia fra Vancouver til Alaska. Da lærte jeg noe annet: Ta alltid imot de oppgaver Jehova gir deg, og nøl aldri.

Vi sår sannhetens sæd langs kysten

Den første havnen vi besøkte våren 1930, var Ketchikan i Alaska, hvor vi lastet 60 kartonger med litteratur om bord. I løpet av de neste ukene besøkte vi alle i Ketchikan, Wrangell, Petersburg, Juneau, Skagway, Haines, Sitka og andre spredte bosetninger. Deretter gjennomarbeidet vi hele kysten av Britisk Columbia før sommeren var omme. Vi besøkte avsidesliggende tømmerhoggerleirer, tettsteder hvor man drev med fiskeforedling, indianerlandsbyer og småbyer så vel som isolerte nybyggere og fangstfolk. Av og til var det vanskelig å slippe fra ensomme fyrvoktere som var svært glad for å få noen å prate med.

Etter hvert utrustet Selskapet oss med reisegrammofoner og plater med opptak av bibelske foredrag. Vi bar disse med oss i tillegg til bøker, bibler og blad. Ofte måtte vi bære dem med oss når vi klatret over klipper og knauser ut mot havet. Når det var lavvann, måtte vi noen ganger dra dem opp vaklevorne stiger til brygger høyt over oss. Jeg var glad for at jeg hadde fått god fysisk trening da jeg var yngre og arbeidet hjemme på gården.

Høyttaleranlegget om bord på båten var et kraftig redskap til å spre budskapet om Riket med. Sjøen reflekterte lydbølgene, så de innspilte foredragene kunne ofte høres flere kilometer borte. En gang spilte vi et bibelsk foredrag mens vi lå for anker i en avsidesliggende vik på øya Vancouver. Neste dag sa folk som bodde lenger inne på øya, oppspilt til oss: «I går hørte vi en preken fra himmelen!»

Ved en annen anledning var det et eldre ektepar som sa at de hadde hørt at det kom musikk ned fra pipen, men at de ikke hadde hørt noen ting da de gikk ut. Da de så kom inn igjen, hørte de en stemme. Hva var det som hadde hendt? Vel, vi hadde faktisk byttet plate mens de var ute. Vi pleide nemlig først å spille musikk for å fange folks oppmerksomhet og så spille et bibelsk foredrag.

Ved enda en annen anledning lå vi for anker i nærheten av en indianerlandsby som lå på en øy. Da kom to unge innfødte gutter roende ut for å se hvor stemmene kom fra. Noen på øya trodde at det var stemmene til døde forfedre som hadde våknet til live igjen.

Det var ikke uvanlig at vi leverte 100 bøker om dagen til arbeidere på avsidesliggende fiskeforedlingsanlegg. Det var ikke så mye som distraherte dem, så de hadde tid til å tenke på åndelige ting. Med tiden var det mange av dem som bodde isolert, som ble Jehovas vitner. På senere turer så vi fram til å besøke dem for at det skulle bli «en utveksling av oppmuntring». — Romerne 1: 12.

Jeg fortsetter i tjenesten sammen med en ektefelle

I 1931 giftet jeg meg med Christina Barstads søster, Anna. Etterpå fortsatte vi sammen i pionertjenesten, og vi kunne glede oss over mange givende opplevelser i årenes løp. Hvaler, sjøløver, seler, delfiner, hjorter, bjørner og ørner holdt oss med selskap blant majestetiske fjell, små og isolerte bukter og barskoger med furu og douglasgran. Det hendte flere ganger at vi måtte hjelpe utslitte hjorter og kalvene deres når de prøvde å svømme over sund med sterk strøm for å unnslippe rovdyr.

En ettermiddag så vi en havørn som fløy lavt over vannet med en stor laks i klørne. Fisken var for stor til at ørnen klarte å løfte den helt opp av vannet, så den satte kursen mot land med fangsten på slep. En av mannskapet, Frank Franske, øynet muligheten og løp langs land for å møte den trette ørnen og tvinge den til å gi slipp på fangsten. Den kvelden fikk vi pionerer en deilig laksemiddag, og ørnen lærte seg å dele med andre, om enn noe motvillig.

På en liten øy ved nordenden av øya Vancouver bodde det et ektepar som het Thuot, som tok imot sannheten. Mannen kunne ikke lese, men var en viljesterk, selvstendig person i midten av 90-årene, og hans kone var i midten av 80-årene. Han ble imidlertid så grepet av sannheten at han ydmykt lot sin kone lære ham å lese. Snart kunne han studere Bibelen og Selskapets publikasjoner på egen hånd. Mindre enn tre år senere hadde jeg gleden av å døpe begge to på denne avsidesliggende øya — robåten vår var dåpsbasseng.

Vi hadde også gleden av å se Sallis-familien i Powell River reagere positivt på budskapet om Riket. Walter leste brosjyren Krig eller fred? og forstod straks at dette var sannheten. Snart sluttet hele familien seg til Walter i pionerenes rekker i Vancouver, hvor «Charmian» lå i vinteropplag. Han viste seg å være svært ivrig, og i årenes løp vant han seg et godt navn hos alle brødrene i Vancouver-distriktet. Han fullførte sitt jordiske løp i 1976 og etterlot seg en stor familie av Jehovas vitner.

Vi overvant motstand

Presteskapet i indianerlandsbyene motarbeidet ofte arbeidet vårt, for de så på oss som krypskyttere på deres åndelige jaktmarker. Presten i Port Simpson forlangte at høvdingen der skulle forby oss å besøke folk i landsbyen. Vi henvendte oss til høvdingen og spurte om han mente at presten hadde rett til å antyde at folket hans var for uvitende til å tenke selv. Vi foreslo at menneskene der skulle få muligheten til å lytte til en drøftelse av Guds Ord og selv bestemme hva de ville tro. Hva ble resultatet? Jo, han gav oss lov til å fortsette å forkynne i landsbyen.

En annen landsbyhøvding stoppet i flere tiår ethvert forsøk fra rådsmedlemmer og religiøse grupper på å hindre Jehovas vitner i å henvende seg til folket hans. «Så lenge jeg er høvding,» sa han, «er Jehovas vitner velkomne.» Riktignok var vi ikke alltid velkomne overalt, men trass i motstand ble vi aldri tvunget til å reise fra noe sted. Vi fikk alltid fullføre vår tjeneste der vi la til land.

Problemer på havet

I årenes løp hadde vi mange vanskeligheter på grunn av uvær, tidevann, skjulte skjær og noen ganger motortrøbbel. En gang drev vi for nær øya Lasqueti, som ligger cirka 16 mil nord for Vancouver. Vi rente på et skjær og ble liggende der mens tidevannet sank, fullstendig overlatt til vær og vind. Hvis været var blitt dårlig, ville båten ha blitt slått til pinneved mot klippene. Vi klatret opp på skjæret og gjorde det beste ut av den vanskelige situasjonen. Vi spiste lunsj, studerte og ventet på at sjøen igjen skulle stige.

Til tross for mange farer og ubehageligheter var det et sunt og glederikt liv. Da vi fikk de to sønnene våre, ble det imidlertid store forandringer. Vi fortsatte å bo om bord i båten, men når vi reiste så langt nord som til Oona River, gjorde Anna og guttene et opphold hos hennes foreldre der, mens vi andre fortsatte lenger nordover til Alaska. Når vi så kom sørover igjen, sluttet Anna og guttene seg til oss på nytt.

Jeg kan ikke huske at barna noen gang klaget eller ble syke. De hadde livbelter på seg hele tiden, og noen ganger måtte vi til og med binde et tau rundt dem. Ja, vi opplevde enkelte spennende øyeblikk.

Ytterligere forandringer

I 1936 måtte vi si farvel til «Charmian», og jeg fikk meg et verdslig arbeid. Senere fikk vi vår tredje sønn. Med tiden kjøpte jeg en fiskebåt som ikke bare skaffet oss et levebrød, men som også satte oss i stand til å fortsette å forkynne langs kysten.

Vi slo oss ned på øya Digby tvers overfor Prince Rupert, og snart ble det opprettet en liten menighet der. Mens arbeidet vårt var forbudt i Canada under den annen verdenskrig, pleide vi å dra med båt over til Prince Rupert om natten og føre en «lynkrig» i distriktet — vi la igjen litteratur ved hver eneste dør. Men det var aldri noen som satte de nattlige båtturene våre i forbindelse med distribuering av forbudt litteratur.

Landet bærer frukt

Etter hvert begynte stadig flere å komme sammen med Jehovas vitner, og i 1948 var det tydelig at vi trengte en Rikets sal i Prince Rupert. Vi kjøpte en militær bygning som lå tvers overfor havnen, og rev den. Så fløtte vi materialene over havnebassenget og kjørte dem til byggeplassen. Jehova velsignet det harde arbeidet vi nedla, så nå hadde vi vår egen Rikets sal.

I 1956 begynte jeg på nytt som pioner, og i 1964 begynte også Anna. Igjen reiste vi med båt langs stillehavskysten. En tid tjente vi også i kretstjenesten og besøkte menigheter fra Dronning Charlotte-øyene og østover over fjellene til Fraser Lake og senere så langt som til Prince George og Mackenzie. I årenes løp har vi reist tusenvis av kilometer med bil, båt og fly langs den nordvestlige stillehavskysten.

I Prince Rupert har vi gang på gang hatt fine opplevelser i tjenesten. Både Anna og jeg har studert med personer som senere har gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead og deretter tjent som misjonærer i fremmede land. For en glede det er å se at våre åndelige barn bringer ut det dyrebare budskapet om Riket til fjerne land!

Nå er vi begge over 80 år og sliter med dårlig helse, men vi er fremdeles glade for å kunne tjene Jehova. Den vakre naturen vi har opplevd i Alaska og Britisk Columbia, vekker dyrebare minner. Men det bringer enda større glede å se at den åndelige ødemark som en gang fantes i dette vidstrakte området, nå blomstrer og har mange menigheter av slike som lovpriser Jehova.

Det har vært særlig hjertevarmende å se barna våre, også våre åndelige barn, vokse opp og prise Jehova. Vi gleder oss over å ha hatt en liten andel i den åndelige veksten i denne delen av verden. Alaska har nå for eksempel sitt eget avdelingskontor som koordinerer arbeidet til over 25 menigheter.

I 1988 hadde vi her i Prince Rupert det privilegium å innvie en vakker, ny Rikets sal midt i byen. Ja, i likhet med Jesaja gleder vi oss over å kunne si: «[Jehova], du har gjort folket større . . . og vist din guddomsmakt; du utvidet alle landets grenser.» — Jesaja 26: 15.

[Bilde på side 21]

Vi reiste i kretstjenesten fra 1964 til 1967

[Bilde på side 24]

En slik båt ble brukt i forkynnelsesarbeidet langs kysten