’Å sørge for sin husstand’ — hvordan man kan klare det i et utviklingsland

«HVIS noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» Dette sa apostelen Paulus. (1. Timoteus 5: 8) Samtidig som det er blitt stadig vanskeligere å forsørge en familie i velstående land, kan denne oppgaven representere en enda større utfordring i et utviklingsland.

I Afrika er for eksempel økonomiske problemer snarere regelen enn unntaket. Det er mangel på jobber, og når de er å få, kan det være at både mann og kone må arbeide for i det hele tatt å få råd til det aller nødvendigste. Familieoverhoder må kanskje reise langt av gårde for å finne arbeid, noe som betyr at ektefellen og barna må klare seg alene i flere måneder — eller år. Det kan også være vanskelig å få tak i en hensiktsmessig bolig. Mange afrikanske familier er store, og derfor er boligstrøkene gjerne overfylt og mangler grunnleggende bekvemmeligheter. På slike steder lever folk ofte under helsefarlige forhold.

En annen faktor er at lokale skikker, gamle tradisjoner og populære synspunkter kan stride mot veiledningen i Guds Ord, Bibelen. Ta for eksempel noen vanlige holdninger som gjelder ekteskap og barn. Enkelte familieoverhoder mener at de bare er forpliktet til å betale husleien og de obligatoriske skolepengene. De overlater til sin kone — og noen ganger også til eldre barn — å skaffe til veie slike livsfornødenheter som mat og klær.

Videre finnes det enkelte ektemenn som har det synet at «mine penger er mine penger, men dine penger er mine penger også». En slik holdning kan vekke bitre følelser hos en ektefelle som har sin egen inntekt. En kvinne i Tanzania beklaget seg: «Pengene går med til fyll og blir ikke brukt på oss eller på barna. Vi deltar i arbeidet, eller utfører mesteparten av det, men han tar alle pengene og sier at de er hans — at han har tjent dem.»

De kristne setter imidlertid Guds Ord foran lokal kultur og alminnelige synspunkter. Bibelen gir nyttig veiledning om hvordan man skal ta seg av sin familie. Den sier for eksempel at «barna bør . . . ikke spare til foreldrene, men foreldrene til barna». (2. Korinter 12: 14) Gudfryktige menn som er i stand til å arbeide, overlater ikke i dovenskap til sin kone eller til barna å skaffe familien mat og klær, for den forpliktelsen hviler helt og holdent på familieoverhodets skuldrer. — 1. Korinter 11: 3.

Sant nok tjener ikke alltid ektemannen nok til å dekke alle de behov hans familie har. Men hvis hans kone er i lønnet arbeid, har han ingen grunn til å bli fornærmet. I stedet skal en kristen mann behandle sin kone som en respektert «partner». (Malaki 2: 14) Han kan ikke hjerteløst ta de pengene hun har slitt for å tjene, og sløse dem bort uten å bry seg om hennes følelser. Han og hans kone skal tvert imot ’rådføre seg med hverandre’ for å finne ut hvordan midlene kan brukes på beste måte til gagn for hele familien. (Ordspråkene 13: 10) En ektemann bør om mulig også gi sin kone en viss økonomisk frihet, slik den ’dyktige hustru’ hadde i bibelsk tid. (Ordspråkene 31: 10, 11, 16) Det å følge Bibelens veiledning i slike spørsmål bidrar til at familien blir lykkelig og tilfreds.

Problemer i forbindelse med arbeidsløshet

Hva med dem som lever i områder med stor arbeidsløshet? Når det er vanskelig å få jobb og lønningene er lave, har mange afrikanske familieoverhoder søkt arbeid langt borte fra hjemmet — i gruver og fabrikker og på gårder og plantasjer. Hvis en kristen mann kom i en slik situasjon, kunne han lett bli isolert fra trosfeller og bli utsatt for svært dårlig omgang. (Ordspråkene 18: 1; 1. Korinter 15: 33) Selv om familien prøvde å gjøre det beste ut av det, ville de sannsynligvis lide fordi det ikke var en far hjemme som tok ledelsen i forbindelse med åndelig virksomhet og gav følelsesmessig støtte. Ironisk nok kan et langt fravær også bidra til nettopp det man tenkte at det skulle forhindre — økonomiske problemer.

Én mor forteller: «Mannen min drog for å grave etter gull. Han planla å være tilbake etter én eller høyst to måneder. Det ble til et helt år! Jeg satt igjen med seks barn å ta meg av. Så var det husleien som skulle betales. Siden jeg ikke hadde så god helse, måtte jeg få behandling på sykehuset, og det kostet også penger. Videre trengte vi klær, og vi måtte jo spise hver dag. Jeg hadde ikke noen jobb. Det var hardt. Det vanskeligste var å ta seg av barna åndelig sett — å lede familiestudiet og ta med barna på møtene og ut i forkynnelsesarbeidet. Med Jehovas hjelp klarte vi på en eller annen måte å komme oss gjennom det.»

Også noen mødre har følt at de har vært nødt til å reise fra familien og være borte i månedsvis om gangen for å tjene penger. Noen livnærer seg som omvandrende selgere og er sjelden hjemme. Dermed blir eldre barn tvunget til å påta seg foreldrenes rolle og får ansvaret for å lage mat, gjøre rent og til og med tukte sine yngre søsken. Den åndelige virksomheten kommer i bakgrunnen. Ja, familien kan virkelig bli utsatt for enorme påkjenninger!

Når de økonomiske forholdene er vanskelige, kan det selvfølgelig være at en far eller mor ikke finner noen annen måte å forsørge familien på enn å søke arbeid langt borte fra hjemmet. I bibelsk tid måtte Jakobs sønner tydeligvis forlate sine familier for å dra til Egypt og kjøpe korn. (1. Mosebok 42: 1—5) I slike situasjoner i dag må et familieoverhode veie de materielle fordelene ved en jobb langt hjemmefra mot de åndelige og følelsesmessige skadevirkningene av den lange atskillelsen. Mange familier foretrekker å utholde økonomiske vanskeligheter framfor å leve atskilt over lengre tid. De har merket seg det Paulus sa ifølge 1. Timoteus 6: 8: «Derfor, når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» — Jevnfør Ordspråkene 15: 17.

I mange tilfeller finnes det alternativer til det å reise langt bort. Ved å vise initiativ og oppfinnsomhet har noen klart å skaffe seg en inntekt av å utføre nyttige tjenester.a (Jevnfør Ordspråkene 31: 24.) Det kan også være et spørsmål om å være villig til å ha en lite prestisjefylt jobb som andre ser på som simpel. (Efeserne 4: 28) Apostelen Paulus ’strevde og slet natt og dag’ for å unngå å være en økonomisk byrde for andre. (2. Tessaloniker 3: 8) Kristne menn i dag kan følge hans eksempel.

Problemer i forbindelse med skolegang

Et annet problem har med skolegang å gjøre. For at barna skal få en skikkelig skolegang, er det i noen avsidesliggende områder vanlig at foreldrene sender dem av sted for at de skal bo hos slektninger i lange perioder om gangen. Atskilt fra foreldrene sine har slike barn ofte vanskelig for å få kommet på møter og få deltatt i felttjenesten. Siden de ikke får den tukt de trenger, havner de lett i dårlig selskap. Resultatet er at mange har forlatt den kristne levemåte.

Det er ingen tvil om at verdslig utdannelse har sine fordeler. Men Bibelen setter åndelig opplæring høyere, og Gud har gitt foreldrene ansvaret for å sørge for slik opplæring. (5. Mosebok 11: 18, 19; Ordspråkene 3: 13, 14) Det å sende et barn hjemmefra i lange perioder om gangen bidrar trolig snarere til å undergrave foreldrenes bestrebelser på å oppdra det «i Jehovas tukt og formaning». — Efeserne 6: 4.b

Hvis det ikke finnes noe skikkelig skoletilbud på hjemstedet, har foreldrene kanskje ikke noe annet valg enn å prøve å undervise barna i grunnleggende ferdigheter selv. De kan også få hjelp av vår «Store Veileder», Jehova. (Jesaja 30: 20) Lokale menigheter av Jehovas vitner gir undervisning på en rekke områder. Mange menigheter lærer folk å lese og skrive. Dessuten kan den teokratiske tjenesteskolen hjelpe et barn til å øve opp sin evne til å lese godt og tale tydelig.

Et likevektig syn på det å få barn

Det kan være særlig vanskelig å sørge for familien hvis en har en stor barneflokk. Afrikanske foreldre sier ofte at de elsker barn, og derfor får de så mange barn som de bare kan! Det kan nok være at barn blir betraktet som en økonomisk ressurs, men mange foreldre er ute av stand til å ta seg tilstrekkelig godt av en stor barneflokk.

Nå sier riktignok Bibelen at «sønner er en arv fra Jehova». (Salme 127: 3) Men husk at disse ordene ble ført i pennen i en periode da det var gunstige forhold i Israel. Senere førte alvorlig hungersnød og krig til at det ble særdeles vanskelig å ha barn. (Klagesangene 2: 11, 20; 4: 10) I betraktning av den vanskelige situasjonen som rår i mange utviklingsland, bør ansvarsbevisste kristne tenke alvorlig over hvor mange barn de realistisk sett kan oppdra og skaffe mat, klær og husrom til. Etter å ha beregnet omkostningene har mange ektepar kommet fram til at det er best å gå imot tradisjonen og begrense størrelsen på barneflokken.c — Jevnfør Lukas 14: 28.

Det er tydelig at vi lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—5) Etter hvert som denne tingenes ordning raser nedoverbakke mot sin uunngåelige ende, kommer presset på familiene i utviklingslandene utvilsomt til å øke. Likevel kan familieoverhoder klare å ta seg av både de fysiske og de åndelige behov hos sin familie hvis de holder seg nøye til prinsippene i Guds Ord. Jehova har nemlig gitt sine lojale tjenere dette løftet: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» (Hebreerne 13: 5) Ja, selv i fattige land kan de kristne klare den utfordringen det er å sørge for sin husstand.

[Fotnoter]