Evangeliene — historiske beretninger eller oppspinn?

MANGE steder i verden er beretningen om Jesus fra Nasaret — en mann som endret historiens gang — en del av folks kulturarv. Den er en del av den kunnskapen de får med seg i løpet av oppveksten. Mange betrakter evangeliene som kilder til tidløse sannheter og til talemåter som «la et ja være ja og et nei være nei». (Matteus 5: 37, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Det er trolig at evangelieberetningene er grunnlaget for noe av det som foreldrene dine, enten de var kristne eller ikke, lærte deg da du var barn.

For millioner av oppriktige etterfølgere av Kristus har evangeliene utgjort beskrivelsen av det mennesket som de har vært villige til å lide og dø for. Evangeliene har også gitt grunnlag for mot, utholdenhet, tro og håp og inspirert folk til å framelske slike egenskaper. Så er du ikke enig i at hvis disse beretningene skal forkastes som rent oppspinn, da bør bevisene for at de er det, være ugjendrivelige? I betraktning av den enorme innflytelse som evangelieberetningene har hatt på menneskers tanker og handlinger, ville du da ikke kreve overbevisende vitnesbyrd hvis noen ønsket å så tvil om deres autentisitet?

Vi oppfordrer deg til å tenke over en rekke interessante spørsmål i forbindelse med evangeliene. Se selv hva noen som har studert evangeliene — deriblant noen som ikke bekjenner seg som kristne — mener om disse spørsmålene. I lys av disse momentene kan du så trekke din egen konklusjon.

SPØRSMÅL TIL ETTERTANKE

◆ Kan det være at evangelieberetningene er skrøner som noen har pønsket ut?

Robert Funk, initiativtakeren til Jesus-seminaret, sier: «Matteus, Markus, Lukas og Johannes ’markedsførte Messias’ på en slik måte at han passet inn i den kristne lære som ble utformet etter Jesu død.» Men på den tiden da evangeliene ble skrevet, var mange som hadde hørt Jesu uttalelser og vært vitne til hans gjerninger, og som hadde sett ham etter hans oppstandelse, fortsatt i live. De beskyldte ikke evangelieskribentene for å drive med noen form for bedrag.

Tenk på Jesu Kristi død og oppstandelse. Det er ikke bare evangeliene som inneholder pålitelige beretninger om hans død og oppstandelse; det gjør også apostelen Paulus’ første kanoniske brev til de kristne i det gamle Korint. Paulus skrev: «Jeg har jo overgitt til dere, blant de første ting, det jeg også tok imot, at Kristus døde for våre synder i samsvar med Skriftene, og at han ble begravet, ja at han er blitt oppreist på den tredje dag i samsvar med Skriftene, og at han viste seg for Kefas, så for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang, hvorav de fleste fremdeles er i live, men noen har sovnet inn i døden. Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene; men aller sist viste han seg også for meg, som for en som er født for tidlig.» (1. Korinter 15: 3—8) Slike øyenvitner passet på at man holdt seg til de historiske fakta om Jesu liv.

De kristne greske skrifter inneholder ikke skrøner, eller oppdiktede beretninger, slik kritikere i vår tid hevder. Det gjør derimot noen dokumenter fra 100-tallet e.v.t. På den tiden ble det laget visse ubibelske beretninger om Kristus som følge av et frafall fra den sanne kristendom som utviklet seg i samfunn som ikke fulgte den lære som ble framholdt av den apostoliske menighet. — Apostlenes gjerninger 20: 28—30.

◆ Kan det være at evangeliene er legendesamlinger?

Skribenten og litteraturkritikeren C.S. Lewis fant det vanskelig å tro at evangeliene rett og slett var legendesamlinger. «Som litteraturhistoriker er jeg fullstendig overbevist om at uansett hva evangelieberetningene er, så er de ikke legender,» skrev han. «De er ikke fantasifulle nok til å være legender . . . . Mesteparten av Jesu liv er ukjent for oss, og ingen som fortalte en legende, ville la det være slik.» Det er også interessant at den kjente historikeren H.G. Wells, til tross for at han ikke hevdet å være kristen, erkjente at «alle de fire [evangelieskribentene] gir oss samme bilde av en svært klar personlighet; de virker overbevisende med hensyn til virkelighetstroskap».

Tenk på det som berettes om den oppstandne Jesus da han viste seg for sine disipler. En oppfinnsom forteller ville sannsynligvis ha gjort Jesu tilbakekomst til en iøynefallende begivenhet, latt ham holde en uforglemmelig tale eller være omgitt av stråleglans. Men evangelieskribentene forteller ganske enkelt at han stod foran sine disipler. Så spurte han: «Små barn, dere har vel ikke noe å spise?» (Johannes 21: 5) Bibelforskeren Gregg Easterbrook trekker denne slutningen: «Det er slike detaljer som tyder på at en beretning er sann, ikke oppdiktet.»

Påstanden om at evangelieberetningene er legender, altså mer eller mindre ukritiske fortellinger, er dessuten i strid med den rabbinske undervisningsmetoden som var alminnelig utbredt på den tiden da evangeliene ble skrevet, og som la vekt på nøyaktighet. Et fremtredende trekk ved denne metoden var utenatlæring — en hukommelsesteknikk hvor man gjør bruk av gjentagelser eller repetisjon. Dette taler for at Jesu uttalelser og gjerninger er blitt nøyaktig og omhyggelig referert, og at beretningene ikke er oppdiktet eller utbrodert.

◆ Hvis evangelieberetningene er legender, hvordan kan de da ha blitt samlet så raskt etter Jesu død?

Ifølge tilgjengelige vitnesbyrd ble evangeliene skrevet mellom år 41 og år 98 e.v.t. Jesus døde i år 33. Det betyr at beretningene om hans liv ble samlet i løpet av relativt kort tid etter at han hadde fullført sin tjeneste. Dette utgjør et vektig argument mot påstanden om at evangelieberetningene rett og slett er legender. Legender og myter blir utformet over tid. Ta for eksempel eposene Iliaden og Odysseen, som tillegges den greske dikteren Homer, og som omfatter myte- og sagnstoff. Noen mener at det tok hundrevis av år før teksten til disse to helteeposene fikk sin endelige form. Hvordan forholder det seg med evangeliene?

I sin bok Caesar and Christ skriver historikeren Will Durant: «At noen ganske få og alminnelige menn . . . skulle ha vært i stand til å konstruere en så sterk og betagende personlighet, en så opphøyd etikk og en så inspirerende visjon av menneskelig brorskap, ville ha vært et mirakel som var enda mer utrolig enn noen av dem som det berettes om i evangeliene. Etter to århundrer med historisk-kritisk bibelforskning er hovedtrekkene ved Kristi liv, personlighet og lære fortsatt nokså klare og utgjør de mest fengslende innslag i den vestlige verdens historie.»

◆ Ble evangelieberetningene senere omformulert på grunn av forhold i det første kristne samfunn?

Noen kritikere hevder at politiske krefter i det første kristne samfunn fikk evangelieskribentene til å omformulere Jesu livshistorie eller føye noe til den. Et grundig studium av evangelieberetningene viser imidlertid at de ikke er blitt fikset på. Hvis evangelieberetningene om Jesus var blitt forvansket av de kristne i det første århundre, hvorfor inneholder teksten da fortsatt negative bemerkninger om både jøder og hedninger?

At dette er tilfellet, finner vi et eksempel på i Matteus 6: 5—7, hvor følgende uttalelse av Jesus blir sitert: «Når dere ber, skal dere ikke være som hyklerne; for de liker å stå og be i synagogene og på hjørnene av de brede gatene for å bli sett av mennesker. Jeg sier dere i sannhet: De får nå fullt ut sin lønn.» Dette var tydeligvis en fordømmelse av jødiske religiøse ledere. Jesus sa videre: «Når dere ber, si da ikke det samme om og om igjen, slik som folk av nasjonene [hedningene] gjør, for de tror at de vil bli bønnhørt fordi de bruker mange ord.» Evangelieskribentene siterte ikke slike uttalelser av Jesus i et forsøk på å vinne tilhengere. De skrev ganske enkelt ned uttalelser som Jesus Kristus virkelig hadde kommet med.

Tenk også på evangelieberetningene om den kvinnen som kom til Jesu grav og fant den tom. (Markus 16: 1—8) Ifølge Gregg Easterbrook var det slik at «i oldtidens samfunn i Midtøsten ble kvinners vitnesbyrd ifølge sakens natur betraktet som upålitelig: For eksempel var to menns vitnesbyrd tilstrekkelig til at en kvinne kunne bli dømt for ekteskapsbrudd, mens kvinners vitnesbyrd aldri kunne føre til at en mann ble dømt». Ikke engang Jesu egne disipler trodde på kvinnen! (Lukas 24: 11) Det er derfor svært usannsynlig at noen skulle ha funnet på en slik beretning.

Fraværet av lignelser i Apostlenes gjerninger og i brevene er et sterkt argument for at lignelsene i evangeliene ikke ble tilføyd av noen av de første kristne, men var blitt fortalt av Jesus selv. En omhyggelig sammenligning av evangeliene og brevene viser dessuten at verken det som apostelen Paulus eller andre skribenter av De kristne greske skrifter skrev, er blitt omformulert, og at Jesus ikke er blitt tillagt uttalelser som andre hadde kommet med. Hvis det første kristne samfunn hadde omformulert disse skriftene og tillagt Jesus visse uttalelser, burde vi kunne vente å finne iallfall noe av stoffet fra brevene i evangelieberetningene. Ettersom vi ikke gjør det, kan vi med sikkerhet trekke den slutning at stoffet i evangeliene er ekte og autentisk.

◆ Hva med tilsynelatende selvmotsigelser i evangeliene?

Kritikerne har lenge hevdet at evangeliene er fulle av selvmotsigelser. Historikeren Durant bestrebet seg på å undersøke evangeliene på en objektiv måte — som historiske dokumenter. Selv om han sier at det er tilsynelatende uoverensstemmelser i dem, trekker han denne konklusjonen: «Uoverensstemmelsene gjelder bare bagateller [uvesentlige detaljer], ikke hovedinnholdet; i det alt vesentlige stemmer de synoptiske evangelier bemerkelsesverdig godt overens og danner et ensartet bilde av Kristus.»

Tilsynelatende uoverensstemmelser i evangelieberetningene har ofte en naturlig forklaring. Et eksempel: Matteus 8: 5 sier at ’en offiser kom til Jesus og bønnfalt ham’ om å helbrede en tjener. I Lukas 7: 3 leser vi at offiseren ’sendte noen av jødenes eldste til Jesus for å be ham komme og redde slaven’. Offiseren sendte de eldste som sine representanter. Matteus sier at offiseren selv bønnfalt Jesus om å helbrede tjeneren, for mannen rettet denne anmodningen gjennom de eldste, som talte på hans vegne. Dette er bare ett eksempel som viser at påståtte uoverensstemmelser i evangelieberetningene som regel har en naturlig forklaring.

Hva med påstanden om at evangeliene ikke holder mål som historiske beretninger? Durant skriver: «I sin iver etter å legge fram beviser underkaster tilhengere av et historisk-kritisk bibelsyn Det nye testamente så strenge prøver på autentisiteten at hundrevis av kjente personer i fortiden — slike som Hammurabi, David og Sokrates — ville ha gått over i sagnfigurenes rekker hvis de var blitt underkastet de samme prøvene. Trass i fordommer og teologisk forutinntatthet ser vi at evangelistene gjengir mange episoder som skrønemakere ville ha utelatt — striden blant apostlene om å få fremtredende plasser i Riket, deres flukt etter at Jesus ble arrestert, Peters fornektelse . . . Ingen som leser om disse episodene, kan tvile på troverdigheten til den som står bak dem.»

◆ Er vår tids kristenhet tro mot evangelienes framstilling av Jesus?

Jesus-seminaret har erklært at det i sine undersøkelser av evangeliene «ikke føler seg bundet av de vedtakene som er fattet på kirkemøter». Historikeren Wells erkjente at det eksisterer en enorm kløft mellom Jesu lære slik den framstilles i evangeliene, og kristenhetens lære. Han skrev: «Det finnes ikke noe vitnesbyrd om at Jesu apostler noen gang hørte om treenigheten — iallfall ikke av Jesus. . . . [Jesus] sa heller ikke et ord om å tilbe hans mor, Maria, som den legemliggjorte Isis, Himmeldronningen. Alle de trekkene ved gudsdyrkelsen og alle de skikkene som er kristenhetens fremste kjennetegn, er ting han ikke beskjeftiget seg med.» En kan derfor ikke bedømme evangelienes verdi på bakgrunn av kristenhetens lære.

HVA ER DIN KONKLUSJON?

Hva mener du etter å ha tenkt over de ovennevnte momentene? Finnes det konkrete, overbevisende vitnesbyrd om at evangelieberetningene er rent oppspinn? Mange finner at de argumentene som er blitt framført for å trekke evangelienes autentisitet i tvil, er svake og lite overbevisende. For selv å kunne gjøre deg opp en mening må du lese evangeliene med et åpent sinn. (Apostlenes gjerninger 17: 11) Når du merker deg den ensartede, ærlige og pålitelige måten evangeliene skildrer Jesu personlighet på, vil du se at disse beretningene så visst ikke er en samling oppdiktede fortellinger.a

Hvis du undersøker Bibelen grundig og anvender dens veiledning, vil du oppdage at den kan forandre ditt liv til det bedre. (Johannes 6: 68) Dette gjelder i særlig grad Jesu uttalelser som er nedskrevet i evangeliene. Der kan du dessuten lære om den herlige framtid som de som følger Jesu ord, har i vente. — Johannes 3: 16; 17: 3, 17.

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Vitnesbyrd om autentisk reportasje

FOR noen år siden fortalte en australsk skribent som tidligere hadde vært kritisk innstilt til Bibelen: «For første gang i mitt liv gjorde jeg det som vanligvis er en reporters fremste plikt — jeg undersøkte fakta. . . . Og jeg ble svært overrasket, for det jeg leste [i evangeliene], var ikke legender, og det var ikke naturalistisk diktning. Det var reportasje. Første- og annenhånds beretninger om usedvanlige hendelser . . . Reportasje har en bestemt stil, og denne stilen finnes i evangeliene.»

E.M. Blaiklock, en professor i klassiske språk ved Auckland universitet, har kommet med en lignende uttalelse: «Jeg hevder å være historiker. Jeg betrakter den klassiske litteraturen med historikerens blikk. Og jeg kan forsikre dere om at Kristi liv, død og oppstandelse er bedre dokumentert enn de fleste andre fakta i oldtidshistorien.»

[Kart/bilder på sidene 8 og 9]

(Se den trykte publikasjonen)

FØNIKIA

GALILEA

Jordan

JUDEA

[Bilder]

«Kristi liv, død og oppstandelse er bedre dokumentert enn de fleste andre fakta i oldtidshistorien.» — PROFESSOR E.M. BLAIKLOCK

[Rettigheter]

Kart i bakgrunnen: Basert på et kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsrett til.