Forent på grunnlag av kjærlighet til Gud

NOE som særmerket den kristne menighet da den ble dannet i det første århundre, var dens enhet — og dette til tross for det mangfold som gjorde seg gjeldende blant menighetens medlemmer. Disse menneskene, som tilbad den sanne Gud, kom fra land i Asia, Europa og Afrika. De kom fra forskjellige samfunnslag — noen var prester, andre var soldater, slaver, flyktninger, håndverkere, tjenestemenn og selgere. Noen var jøder, andre ikke-jøder. Mange hadde vært utuktige, homoseksuelle, drankere, tyver eller pengeutpressere, men da de ble kristne, sluttet de med sin dårlige livsførsel og ble nær forent i troen.

Hva var det som gjorde at kristendommen i det første århundre kunne forene alle disse menneskene? Hvorfor levde de i fred med hverandre og med folk i sin alminnelighet? Hvorfor engasjerte de seg ikke i oppstander og konflikter? Hvorfor var kristendommen i det første århundre så annerledes enn vår tids store religioner?

Hva knyttet menighetens medlemmer sammen?

Det som framfor noe annet forente de troende i det første århundre, var deres kjærlighet til Gud. Datidens kristne erkjente at de først og fremst var forpliktet til å elske den sanne Gud, Jehova, av hele sin sjel og av hele sitt hjerte og sinn. Apostelen Peter, som var jøde, ble for eksempel en gang bedt om å oppsøke en utlending i hans hjem, en han normalt ikke ville hatt noe nært forhold til. Det som fikk ham til å adlyde, var i første rekke hans kjærlighet til Jehova. Peter og andre kristne på hans tid stod i et nært forhold til Gud, et forhold som var basert på nøyaktig kunnskap om Guds personlighet og om hva han liker og misliker. Etter hvert forstod alle Jehovas tilbedere at det var hans vilje at de skulle være «forent i samme sinn og i samme tankegang». — 1. Korinter 1: 10; Matteus 22: 37; Apostlenes gjerninger 10: 1—35.

Troen på Jesus Kristus knyttet de kristne ytterligere sammen. De ønsket å følge nøye i hans fotspor. Han påla dem å elske hverandre. Han sa: «Slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. . . . Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 34, 35) Deres kjærlighet skulle ikke bare være en overfladisk følelse. De skulle ha en selvoppofrende kjærlighet. Hva ville det føre til? Jesus sa i en bønn angående dem som trodde på ham: «Jeg kommer med en anmodning, . . . at de alle skal være ett, liksom du, Far, er i forening med meg og jeg i forening med deg, at også de skal være i forening med oss.» — Johannes 17: 20, 21; 1. Peter 2: 21.

Jehova utgjøt sin hellige ånd, sin virksomme kraft, over sine sanne tjenere. Denne ånden virket til fremme av enheten blant dem. Den hjalp dem til å forstå Bibelens lære, som ble godtatt i alle menighetene. Alle Jehovas tilbedere forkynte det samme budskapet — at Jehovas navn skulle bli helliget gjennom hans messianske rike, en himmelsk regjering som skal herske over hele menneskeheten. De første kristne forstod at de var forpliktet til å sørge for at de ikke var «en del av denne verden». Under oppstander og militære konflikter forholdt de seg nøytrale. De gikk inn for å holde fred med alle. — Johannes 14: 26; 18: 36; Matteus 6: 9, 10; Apostlenes gjerninger 2: 1—4; Romerne 12: 17—21.

Alle de troende påtok seg sin del av ansvaret for å fremme enheten blant dem. Hvordan gjorde de det? Ved å passe på at deres livsførsel var i samsvar med Bibelen. Apostelen Paulus skrev i den forbindelse til de kristne: «Dere skal legge av den gamle personlighet, som svarer til deres tidligere livsførsel» og «ta på den nye personlighet». — Efeserne 4: 22—32.

Enheten ble bevart

De troende i det første århundre var naturligvis også ufullkomne, og det oppstod situasjoner som truet deres enhet. I Apostlenes gjerninger 6: 1—6 blir det for eksempel fortalt at det oppstod en uoverensstemmelse mellom de gresktalende og de hebraisktalende jødiske kristne. De gresktalende følte at de ble diskriminert. Da apostlene fikk vite om dette, grep de straks inn og sørget for at saken ble løst på en rettferdig måte. Senere oppstod det uenighet om et lærespørsmål. Det oppstod en kraftig diskusjon om de forpliktelser som påhvilte ikke-jøder i den kristne menighet. Det ble så truffet en avgjørelse på grunnlag av bibelske prinsipper, og denne avgjørelsen ble godtatt av alle. — Apostlenes gjerninger 15: 1—29.

Disse eksemplene viser at uoverensstemmelser ikke førte til etniske splittelser eller til en fastlåst læremessig uenighet i den kristne menighet i det første århundre. Hvorfor gjorde de ikke det? Fordi de faktorene som bandt menighetens medlemmer sammen — deres kjærlighet til Jehova, deres tro på Jesus Kristus, deres selvoppofrende kjærlighet til hverandre og det at de lot seg lede av den hellige ånd og hadde den samme forståelse av Bibelens lære og var villige til å endre sin livsførsel — hadde en virkning som var sterk nok til å bevare denne menighetens enhet og fred.

Mennesker som tilber i enhet i vår tid

Er det mulig å oppnå enhet på den samme måten i vår tid? Kan de samme faktorene fremdeles knytte sammen folk som har den samme tro, og sette dem i stand til å leve i fred med folk av alle raser i alle verdensdeler? Ja, det kan de. Jehovas vitner, som nå finnes i over 230 land, øysamfunn og territorier, er forent i et verdensomfattende brorskap. Og de er forent på grunn av de samme faktorene som bandt de kristne sammen i det første århundre.

Det som først og fremst bidrar til den enheten som rår blant Jehovas vitner, er deres hengivenhet for Jehova Gud. Den innebærer at de bestreber seg på å være lojale mot ham under alle forhold. Jehovas vitner viser også tro på Jesus Kristus og på hans lære. Som kristne viser de en selvoppofrende kjærlighet til sine medtroende, og de forkynner det samme gode budskap om Guds rike i alle de landene hvor de er i virksomhet. De er villige til å snakke med folk fra alle trosretninger, raser, nasjonaliteter og samfunnslag om dette riket. Jehovas vitner forholder seg også nøytrale til det som skjer i verden, og dette hjelper dem til å stå imot det politiske, kulturelle, sosiale og kommersielle presset som virker så splittende på menneskene. Alle Jehovas vitner er klar over at de er forpliktet til å fremme enheten ved å leve i samsvar med Bibelens normer.

Deres enhet appellerer til andre

Deres enhet har ofte vakt interesse hos mennesker som ikke er Jehovas vitner. Ilsea var for eksempel en gang katolsk nonne i et kloster i Tyskland. Hva var det som fikk henne til å føle seg tiltrukket av Jehovas vitner? Hun sier: «De er de beste menneskene jeg har truffet. De går ikke i krig, de gjør ikke noe ondt, og de ønsker å hjelpe folk til å få leve lykkelig på en paradisisk jord under Guds rikes styre.»

Et annet eksempel er Günther. Under den annen verdenskrig var han stasjonert i Frankrike som tysk soldat. En dag holdt en protestantisk prest gudstjeneste for soldatene i Günthers avdeling. Presten bad om Guds velsignelse og beskyttelse og om seier. Etter gudstjenesten gikk Günther til sin post som utkikksmann. Gjennom kikkerten kunne han på den andre siden av kamplinjen se fiendtlige soldater som også var samlet til gudstjeneste under ledelse av en prest. Günther sa senere: «Sannsynligvis bad også den presten om Guds velsignelse og beskyttelse og om seier. Jeg undret meg over hvordan det var mulig for kristne kirkesamfunn å stå på hver sin side i den samme krigen.» Disse inntrykkene festet seg i Günthers minne. Da han senere kom i kontakt med Jehovas vitner, som ikke deltar i krig, sluttet han seg til deres verdensomfattende brorskap.

Ashok og Feema tilhørte tidligere en av Østens religioner. I hjemmet sitt hadde de et alter som var viet til en gud. Da familien deres ble rammet av alvorlig sykdom, gransket de sin religion nærmere. Ashok og Feema hadde samtaler med Jehovas vitner, og Bibelens lære og den kjærligheten som rådde blant vitnene, gjorde inntrykk på dem. De er nå selv ivrige forkynnere av det gode budskap om Jehovas rike.

Ilse, Günther, Ashok og Feema er forent med millioner av Jehovas vitner i et verdensomfattende brorskap. De tror på Bibelens løfte om at de samme faktorer som forener dem i deres tilbedelse i dag, snart vil forene alle mennesker som er lydige mot Gud. Da vil det ikke lenger finne sted grusomheter, uenighet og splittelser på religiøst grunnlag. Hele verden vil være forent i tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. — Åpenbaringen 21: 4, 5.

[Fotnote]

[Bilde på sidene 4 og 5]

De første kristne var forent selv om de hadde forskjellig bakgrunn