Mennesket lever ikke av brød alene – hvordan jeg overlevde i nazistiske fangeleirer

Fortalt av Joseph Hisiger

«Hva leser du?» spurte jeg en medfange. «Bibelen,» svarte han og tilføyde: «Jeg bytter den gjerne bort mot en ukes brødrasjon.»

JEG er født 1. mars 1914 i forvaltningsdistriktet Moselle, som den gang var en del av Tyskland. Da den første verdenskrig endte i 1918, ble Moselle gitt tilbake til Frankrike. I 1940 ble det igjen annektert av Tyskland. Så, da den annen verdenskrig endte i 1945, ble Moselle igjen en del av Frankrike. Hver gang ble min nasjonalitet forandret, og jeg lærte derfor å snakke både fransk og tysk.

Foreldrene mine var ivrige katolikker. Hver kveld før vi gikk til sengs, la hele familien seg på kne for å be. Om søndagen og på nasjonale helligdager gikk vi i kirken. Jeg tok min religion alvorlig og tilhørte en katolsk gruppe som leste i katekismen sammen.

Engasjert i Jehovas vitners forkynnelse

I 1935 fikk foreldrene mine besøk av to av Jehovas vitner. Samtalen dreide seg om religionenes innblanding i den første verdenskrig. Etter dette ble jeg enda mer interessert i Bibelen, og i 1936 spurte jeg presten om jeg kunne få en bibel. Han sa at jeg måtte studere teologi for å kunne forstå den. Men det gjorde meg bare enda mer oppsatt på å få tak i en bibel.

I januar 1937 begynte en arbeidskamerat, Albin Relewicz, som var et av Jehovas vitner, å snakke med meg om hva Bibelen lærer. «Har du en bibel?» spurte jeg. Det hadde han, og litt senere viste han meg Guds navn, Jehova, i den tyske Elberfelder Bibel, som han gav meg. Jeg ble en ivrig bibelleser og begynte å gå på Jehovas vitners møter i Thionville, en by i nærheten.

I august 1937 ble jeg med Albin på et internasjonalt stevne som vitnene holdt i Paris. Der begynte jeg å forkynne fra dør til dør. Ikke lenge etter ble jeg døpt, og i begynnelsen av 1939 ble jeg pioner, eller heltidsforkynner. Jeg ble sendt til byen Metz. I juli ble jeg så innbudt til å arbeide ved Jehovas vitners avdelingskontor i Paris.

Vanskeligheter under krigen

Jeg arbeidet bare ved avdelingskontoret en kort tid, for i august 1939 ble jeg innkalt til militærtjeneste i den franske hær. Av samvittighetsgrunner ville jeg ikke delta i krigen, så jeg ble idømt fengselsstraff. I mai, mens jeg satt fengslet, gjorde Tyskland et lynangrep på Frankrike. I juni var Frankrike beseiret, og jeg var igjen blitt tysk. Så da jeg ble løslatt fra fengselet i juli 1940, drog jeg hjem for å bo hos foreldrene mine.

Ettersom vi nå var underlagt naziregimet, kom vi sammen i det skjulte for å studere Bibelen. Vi fikk tak i Vakttårnet gjennom Maryse Anasiak, en modig kristen kvinne som jeg pleide å møte i en bakerbutikk, hvor innehaveren var et av Jehovas vitner. Fram til 1941 klarte jeg å unngå de vanskelighetene som vitnene i Tyskland ble utsatt for.

En dag fikk jeg imidlertid besøk av Gestapo. Etter at offiseren hadde gjort det klart at Jehovas vitners virksomhet var blitt forbudt, spurte han om jeg hadde tenkt å fortsette å være et vitne. Da jeg svarte bekreftende på det, sa han at jeg måtte bli med ham. Mor fikk sjokk og besvimte. Da Gestapo-offiseren så dette, bad han meg bli værende for å ta meg av henne.

På den fabrikken hvor jeg arbeidet, sa jeg ikke «Heil Hitler!» til bestyreren. Jeg nektet også å bli medlem av nazipartiet. Dagen etter ble jeg derfor arrestert av Gestapo. Under forhørene nektet jeg å oppgi navnene på andre Jehovas vitner. Forhørslederen slo meg hardt i hodet med skjeftet på en revolver, og jeg mistet bevisstheten. Den 11. september 1942 dømte Sondergericht (en spesialdomstol) i Metz meg til tre års fengsel «for å ha drevet propaganda på vegne av Foreningen Jehovas vitner og bibelforskerne».

To uker senere forlot jeg Metz fengsel og la ut på en reise som i etapper førte meg til tvangsarbeidsleiren Zweibrücken. Der ble jeg en del av et arbeidslag som skulle vedlikeholde jernbanen. Vi skiftet ut tunge jernbaneskinner, boltet dem fast og la ned steinene i jernbanesporet på nytt. Det eneste vi fikk av næring, var et krus kaffe og omkring 60 gram brød om morgenen og en tallerken med suppe midt på dagen og om kvelden. Så ble jeg overført til et fengsel i en by i nærheten hvor jeg arbeidet i et skomakerverksted. Etter flere måneder ble jeg sendt tilbake til Zweibrücken, denne gang for å arbeide ute på jordene.

Jeg levde, men ikke av brød alene

I fengselet delte jeg celle med en ung mann fra Nederland. Jeg lærte meg språket hans til en viss grad og fikk fortalt ham om min tro. Han gjorde så fine åndelige framskritt at han spurte meg om jeg kunne døpe ham i elven. Da vi kom opp av vannet, omfavnet han meg og sa: «Joseph, jeg er din bror!» Da jeg ble sendt tilbake for å arbeide med vedlikehold av jernbanen, ble vi atskilt.

Han jeg delte celle med denne gangen, var tysk. En kveld begynte han å lese i en liten bok – en bibel! Det var da han tilbød meg bibelen sin mot en ukes brødrasjon. «Det er i orden!» svarte jeg. Selv om en ukes brødrasjon virkelig var et stort offer, angret jeg aldri på den avgjørelsen. Jeg begynte å forstå betydningen av Jesu ord: «Mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn.» – Matteus 4:4.

Nå som jeg hadde fått meg en bibel, var utfordringen å få beholde den. I motsetning til andre fanger fikk ikke Jehovas vitner lov til å ha en bibel. Jeg leste derfor i den i all hemmelighet om natten, under teppet. Om dagen stakk jeg den under skjorten og bar den med meg. På grunn av faren for ransaking lot jeg den aldri ligge igjen i cellen.

En dag under navneoppropet oppdaget jeg imidlertid at jeg hadde glemt bibelen min. Den kvelden skyndte jeg meg tilbake til cellen, men bibelen var borte. Etter å ha bedt til Gud gikk jeg for å snakke med vakten. Jeg sa at noen hadde tatt en bok som var min, og at jeg ville ha den tilbake. Det virket som han ikke brydde seg noe særlig, men det lyktes meg å få tak i bibelen min igjen. Jeg takket Jehova av hele mitt hjerte!

En annen gang ble jeg sendt i dusjen. Mens jeg tok av meg de skitne klærne, lot jeg bibelen falle ned på gulvet. Uten at vakten så det, skjøv jeg den mot dusjen med foten. Der holdt jeg den skjult mens jeg vasket meg. Da jeg så kom ut av dusjen, skjøv jeg bibelen inn under stabelen med rene klær.

Oppmuntrende og nedslående opplevelser i fangenskapet

En morgen i 1943 mens fangene tok oppstilling på gårdsplassen, så jeg Albin! Han var også blitt arrestert. Han sendte meg et gjenkjennende blikk og la hånden på brystet som symbol på vårt brorskap. Så viste han ved hjelp av gester at han skulle skrive til meg. Idet vi passerte hverandre dagen etter, slapp han ned en papirlapp. Men vakten så det, og vi måtte begge sitte i enecelle i to uker. Vi fikk bare vann og gammelt brød og sov på treplanker uten noe teppe over oss.

Så ble jeg overført til fengselet i Siegburg, hvor jeg arbeidet på et blikkenslagerverksted. Arbeidet var utmattende, og matrasjonene var utilstrekkelige. Om natten drømte jeg om alle slags delikatesser – kaker og frukt – og jeg våknet med rumlende mage og tørr hals. Jeg veide litt over 45 kilo. Men hver dag leste jeg i den lille bibelen min og fikk en grunn til å leve.

Endelig fri!

Plutselig en morgen i april 1945 flyktet vaktene fra fengselet og lot portene stå på vidt gap. Jeg var fri! Men for å komme til hektene igjen måtte jeg først være på sykehuset en stund. I slutten av mai kom jeg hjem til foreldrene mine. De hadde gitt opp håpet om at jeg fortsatt var i live. Da mor så meg, begynte hun å gråte av glede. Sørgelig nok døde foreldrene mine kort tid senere.

Jeg gjenopptok kontakten med Thionville menighet. For en glede det var å treffe min åndelige familie igjen! Det var virkelig oppmuntrende å høre at de hadde vært trofaste til tross for mange prøvelser. Min kjære venn Albin hadde dødd i Regensburg i Tyskland. Senere fikk jeg vite at min fetter Jean Hisiger var blitt et av Jehovas vitner og ble henrettet fordi han av samvittighetsgrunner hadde nektet å utføre militærtjeneste. Jean Queyroi, som jeg hadde samarbeidet med på avdelingskontoret i Paris, hadde utholdt fem år i en tysk arbeidsleir.a

Jeg begynte raskt å forkynne i Metz igjen. På den tiden var jeg ofte sammen med familien Minzani. Tina, datteren deres, ble døpt den 2. november 1946. Hun var ivrig i forkynnelsen, og jeg likte henne veldig godt. Vi giftet oss den 13. desember 1947. I september 1967 begynte Tina som heltidsforkynner, noe hun var helt til hun døde i juni 2003, 98 år gammel. Jeg savner henne forferdelig.

I en alder av godt over 90 år er jeg i dag klar over at Guds Ord alltid har gitt meg styrke til å utholde de prøvelser jeg er blitt stilt overfor. Jeg har til tider hatt tom mage, men jeg har alltid kunnet fylle sinnet og hjertet med næring fra Guds Ord. Og Jehova har gjort meg sterk. ’Det han har sagt, har bevart meg i live.’ – Salme 119:50.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

Min gode venn Albin Relewicz

[Bilde på side 21]

Maryse Anasiak

[Bilde på side 22]

Den bibelen som kostet meg en ukes brødrasjon

[Bilde på side 23]

Jeg og min forlovede, Tina, i 1946

[Bilde på side 23]

Jean Queyroi og hans kone, Titica