Jeg har aldri sluttet å lære

Jeg ble født i 1927 i en liten by i nærheten av Chicago i Illinois i USA. Mamma og pappa hadde fem barn: Jetha, Don, meg, Karl og Joy. Vi hadde alle lyst til å bruke hele livet på å tjene Jehova. Jetha gikk i den andre Gilead-klassen i 1943. Don begynte på Betel i Brooklyn i New York i 1944, Karl begynte i 1947, og Joy begynte i 1951. Jeg ble veldig oppmuntret av at de og foreldrene mine var så flinke, og jeg ville gjerne være som dem.

Mamma og pappa likte å lese i Bibelen, og de elsket Gud. Det smittet over på oss barna. Men pappa hadde mistet respekten for kirkesamfunnene etter at han var soldat i Europa under den første verdenskrig. Mamma, som var veldig takknemlig for at han hadde overlevd, sa til ham: «Karl, la oss gå i kirken sånn som vi pleide.» Pappa svarte: «Jeg kan følge deg dit, men jeg går ikke inn.» Hun spurte: «Hvorfor ikke?» Da svarte han: «Under krigen så jeg at prester velsignet soldatene og våpnene deres! De tilhørte samme religion, men var på hver sin side i konflikten. Støttet Gud virkelig begge sider?»

Da mamma senere var i kirken, kom det to Jehovas vitner hjem til oss. De tilbød pappa bind 1 og 2 av bibelstudieverktøyet Lys, som forklarte Åpenbaringsboken. Pappa ble interessert, og han tok imot bøkene. Da mamma så bøkene, begynte hun å lese dem. Så en dag kom hun over en annonse i lokalavisen der det sto at alle som var interessert, kunne komme på et bibelstudium der man skulle bruke nettopp de bøkene. Hun bestemte seg for å dra. Da hun kom fram, var det en eldre kvinne som åpnet døren. Mamma holdt opp en av bøkene og spurte: «Er det her dere studerer disse?» Den eldre kvinnen svarte: «Ja, vennen min. Kom inn.» Uken etter tok mamma oss barna med, og etter hvert gikk vi dit hver uke.

På et av møtene ble jeg spurt om å lese Salme 144:15. Der står det at de som tilber Jehova, er lykkelige. Jeg likte det verset veldig godt. Det gjorde også inntrykk på meg å lese 1. Timoteus 1:11, der det står at Jehova er ‘den lykkelige Gud’, og Efeserne 5:1, som oppfordrer oss til å ‘etterligne Gud’. Jeg forsto at det virkelig er en ære å få tilbe Skaperen, og at jeg burde være takknemlig for det. Det at jeg forsto det, har betydd mye for meg hele livet.

Den nærmeste menigheten lå i Chicago, 32 kilometer unna. Men det var ingen hindring for oss, så vi var alltid på møtene, og jeg fikk lære mer om Bibelen. Jeg husker en gang Jetha fikk svare. Da jeg hørte det hun sa, tenkte jeg: «Det visste jeg også! Jeg kunne også ha rukket opp hånden for å svare.» Etter det begynte jeg å forberede egne svar. Men det viktigste var at søsknene mine og jeg fikk et bedre og bedre vennskap med Jehova, og i 1941 ble jeg døpt.

Jeg husker spesielt godt stevnet i Cleveland i Ohio i 1942. Familien vår og mange andre familier lå i telt på en campingplass i nærheten av stevnestedet. Brødre og søstre i over 50 andre byer i USA fikk programmet overført via telefon. Den andre verdenskrig raste, og motstanden mot Jehovas vitner økte. På kvelden så jeg grupper av brødre som parkerte bilene sine med lyktene vendt utover. De hadde blitt enige om at en fra hver bil skulle holde vakt hele natten. Hvis de så noe mistenkelig eller det kom noen som ville skape problemer, skulle brødrene skru på lyktene for å blende angriperne, og så skulle de tute med bilhornet. Da kunne andre løpe bort for å hjelpe til. Jeg tenkte: «Jehovas folk er virkelig forberedt på alt!» Jeg følte meg veldig trygg, så jeg sov godt, og det skjedde heldigvis ingenting.

Når jeg mange år senere tenker tilbake på dette stevnet, kan jeg ikke huske at mamma viste noen tegn på at hun var redd eller bekymret. Hun stolte på Jehova og hans organisasjon. Jeg kommer aldri til å glemme det gode eksempelet hennes.

Mamma hadde begynt som pioner rett før stevnet, så hun fulgte spesielt godt med på de talene som handlet om heltidstjenesten. På vei hjem sa hun: «Jeg vil veldig gjerne fortsette som pioner, men jeg kommer ikke til å klare det og samtidig ta meg av alt hjemme.» Så spurte hun om vi kunne hjelpe til. Vi sa ja, og hun ga hver av oss ett eller to rom som vi skulle rydde hver morgen før frokost. Etter at vi hadde dratt på skolen, sjekket hun at huset var i orden, og så gikk hun ut i tjenesten. Hun var travel, men hun tok alltid godt vare på oss barna. Når vi kom hjem til lunsj eller kom hjem etter skolen, var hun alltid der. Av og til tok hun oss med ut på feltet etter skoletid, og det hjalp oss til å forstå hva det ville si å være pioner.

Jeg begynte som pioner da jeg var 16 år. Selv om pappa ikke var et vitne ennå, var han interessert i hvordan pionertjenesten min gikk. En kveld fortalte jeg ham at jeg ikke hadde funnet noen som ville studere Bibelen sammen med meg, til tross for at jeg virkelig hadde prøvd hardt. Etter en liten pause spurte jeg: «Kunne du tenke deg å studere Bibelen sammen med meg?» Han tenkte seg om og svarte: «Ja, jeg kommer ikke på noen gode grunner til å si nei.» Den første jeg studerte Bibelen med, var pappa, og det føltes som en fantastisk gave!

Vi studerte boken «Sannheten skal frigjøre eder». Etter en stund forsto jeg at pappa prøvde å hjelpe meg til å bli flinkere til å studere Bibelen og til å undervise andre. En kveld etter at vi hadde lest et avsnitt, sa han for eksempel: «Jeg ser at dette står i boken. Men hvordan vet du at det som står her, er sant?» Jeg var ikke forberedt på det spørsmålet, så jeg sa: «Jeg kan ikke bevise det for deg her og nå, men neste gang vi skal studere, skal jeg ha et svar.» Og det hadde jeg. Jeg fant vers som støttet det som sto i avsnittet han hadde spurt om. Etter det begynte jeg å forberede meg bedre til studiene våre, og jeg lærte å gjøre undersøkelser. Det bidro til at både jeg og pappa vokste åndelig. Han brukte det han lærte, og han ble døpt i 1952.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. På den tiden ble Jethaa misjonær, og Don begynte på Betel. Begge elsket oppgavene sine, og det var veldig inspirerende for meg. Derfor søkte jeg på både Betel og Gilead, og så lot jeg Jehova bestemme hva jeg skulle gjøre. Hva førte det til? Jo, i 1946 ble jeg invitert til Betel.

I årenes løp har jeg hatt mange forskjellige oppgaver på Betel. Det har ført til at jeg har fått lære mange nye ting. I de 75 årene jeg har vært på Betel, har jeg fått lære å trykke bøker og føre regnskap. Jeg har også fått lære om import og eksport. Men det jeg er aller mest takknemlig for, er all den bibelske undervisningen jeg har fått. Jeg er spesielt glad i dagstekstdrøftelsene og forelesningene vi har her på Betel.

Jeg har også lært mye av lillebroren min, Karl, som begynte på Betel i 1947. Han var utrolig dyktig til å studere Bibelen og undervise andre ut fra den. En gang ba jeg ham om å hjelpe meg med en tale jeg hadde fått i oppdrag å holde. Jeg forklarte Karl at jeg hadde funnet masse stoff, men at jeg slet med å finne ut hva jeg skulle bruke. Han ledet meg til løsningen på problemet mitt ved å stille bare ett spørsmål: «Joel, hva er temaet?» Jeg tok poenget – bare bruk det stoffet som er relevant, og legg bort resten. Det kommer jeg alltid til å huske.

For å trives på Betel må man være engasjert i felttjenesten. Når man er det, kan man få fine opplevelser. Jeg husker spesielt godt en opplevelse jeg hadde en tidlig kveld i Bronx i New York. En bror og jeg besøkte en kvinne som tidligere hadde tatt imot Vakttårnet og Våkn opp! Vi introduserte oss og sa: «I kveld deler vi oppmuntrende tanker fra Bibelen med dem vi treffer.» Hun svarte: «Hvis det er om Bibelen, så kom inn.» Vi leste og snakket om flere vers som handlet om Guds rike og den nye verden. Hun likte tydeligvis det hun lærte, for uken etter hadde hun invitert flere av vennene sine til å bli med på studiet. Hun og mannen hennes kom etter hvert i sannheten.

Jeg hadde lett etter en ektefelle i rundt ti år da jeg traff henne som ble kona mi. Hva hjalp meg til å finne en god kone? Jeg ba og tenkte over spørsmålet: Hvilke mål ønsker jeg at vi skal ha som ektepar?

Etter stevnet på Yankee Stadium i 1953 møtte jeg en søster som het Mary Aniol. Hun og Jetha hadde gått i samme Gilead-klasse, og de var misjonærpartnere. Mary fortalte glødende om misjonæroppdraget i Karibia og alle bibelstudiene hun hadde hatt de siste årene. Etter hvert som vi ble bedre kjent, forsto vi at vi hadde de samme åndelige målene. Vi ble mer og mer glad i hverandre, og i april 1955 giftet vi oss. Mary var virkelig en gave fra Jehova og et godt eksempel for alle rundt seg. Hun kunne trives i et hvilket som helst oppdrag hun fikk. Hun jobbet hardt, elsket mennesker og satte alltid Guds rike først i livet. (Matt 6:33) Vi var i reisetjenesten i tre år, og i 1958 ble vi invitert til Betel.

Jeg lærte så mye av Mary. Da vi var nygifte, bestemte vi oss for eksempel for å ta bibellesningen vår sammen, og vi tok rundt 15 vers hver dag. Etter at en av oss hadde lest et stykke, snakket vi om versene og om hvordan vi kunne bruke dem i livet vårt. Mary fortalte ofte om ting hun hadde lært på Gilead eller i misjonærtjenesten. Disse samtalene var lærerike. De hjalp meg til å forbedre talene mine, og de ga meg noen gode tips til hvordan jeg kan oppmuntre søstre. – Ordsp 25:11.

Min kjære Mary døde i 2013. Jeg lengter etter å få treffe henne igjen i den nye verden! I mellomtiden har jeg bestemt meg for å stole på Jehova av hele mitt hjerte og fortsette å lære nye ting. (Ordsp 3:5, 6) Jeg blir både glad og trøstet når jeg tenker på hva Jehovas folk kommer til å gjøre i paradiset. Vi kommer garantert til å få opplæring av vår Store Veileder og lære nye ting om ham. Ja, jeg kan ikke få takket ham nok for alt han har lært meg, og for at han alltid har vært så god mot meg!