Har FN løsningen?
Kan FN tette igjen bruddene?
FRANCE
CHINA
U.S.S.R.
GREAT BRITAIN
U.S.A.
TERRORISME
NASJONALISME
SELVISKHET
HAT
NARKOTIKA
KRIMINALITET
KRIG
TRYKKFEIL er typografenes forbannelse. I en amerikansk avisartikkel om De forente, nasjoner var en «i» og en «t» blitt byttet om. I stedet for De forente (United) nasjoner kunne en derfor lese om De oppløste (Untied) nasjoner.
Feilen kunne naturligvis la seg bortforklare. Selv om FN fremdeles eksisterer etter 30 år, har det absolutt vært tider da det ville ha vært riktigere å tale om «oppløsning» enn om samling eller forening. Hvert land har gått sine egne veier og søkt sine egne interesser framfor å gå sammen om å fremme det som tjener alles beste.
Rosverdige formål
De forente nasjoner har rosverdige formål. I organisasjonens pakt heter det: «De forente nasjoners formål er: 1) å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet.»
Artikkel 55 i FN-pakten lyder: «Med det formål å skape de faste forhold og den materielle velstand som er nødvendig for fredelige og vennskapelige forhold mellom nasjonene grunnlagt på respekten for prinsippet om folkenes likestilling og selvbestemmelsesrett, skal de Forente Nasjoner fremme: a. høyere levestandard, full beskjeftigelse og betingelser for økonomisk og sosialt framskritt og utvikling; b. løsningen av mellomfolkelige økonomiske, sosiale og helsemessige og dermed beslektede spørsmål, mellomfolkelig samarbeid på kulturens og undervisningens felter; og c. almen respekt for og overholdelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.»
Dette er rosverdige formål, men i hvilken utstrekning er de blitt realisert? I hvilken utstrekning lar det seg gjøre å realisere dem? En artikkel i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1965 henledet oppmerksomheten på visse kjensgjerninger som er like aktuelle nå, 14 år senere: «Når vi bedømmer 20 års FN-historie og en lang liste over forliks- og meglingstiltak, ser vi at De forente nasjoner har oppnådd gode resultater i tilfelle hvor ’supermaktene’ ikke har vært direkte innblandet.»
Artikkelen henledet oppmerksomheten på det gode arbeid som er blitt utført på andre områder av FN’s organisasjoner, deriblant av Verdens helseorganisasjon (WHO), FN’s organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO) og FN’s barnefond (UNICEF).
Det finnes også FN-organer som for eksempel arbeider for en fredelig utnyttelse av verdensrommet, av atomenergien og av havbunnen. Spørsmål i forbindelse med miljøet, industriutviklingen og den økonomiske utvikling er også blitt behandlet. FN har et fond for kontroll av narkotikamisbruk. Det er også blitt utrettet mye på krisehjelpsområdet. Noe av det mest bemerkelsesverdige som er blitt utrettet i den forbindelse, er de hjelpetiltakene som ble truffet for millioner av Bangladesh-flyktninger etter krigen med Pakistan.
En komité som skal forebygge og kontrollere forbrytelser, har også utrettet et godt arbeid. Den første store internasjonale kvinnekonferanse ble arrangert i FN’s regi i Mexico City i 1975.
Et grunnleggende problem
Det er imidlertid ikke disse gode resultatene som vanligvis blir lagt til grunn når selve organisasjonen skal vurderes. Artikkelen sa videre at FN «må venne seg til den tanke at organisasjonen vil bli målt med et politisk målebånd».
Men det er ikke så lett å bruke et «politisk målebånd». FN er ikke noen vanlig politisk regjering. FN er noe helt annet. Det er ikke en verdensregjering. Det ble heller ikke opprettet som en verdensregjering, selv om den nåværende generalsekretæren, Kurt Waldheim, innrømmer: «I FN’s første tid var det mange som var bekymret for at organisasjonen skulle krenke de enkelte lands uavhengighet og suverenitet.»
Men hvordan kunne den det? FN har ingen myndighet til å vedta lover, langt mindre til å håndheve lover. FN’s avgjørelser er ikke bindende for medlemslandene. Samtlige medlemsland er suverene og blir betraktet som likestilt. Det er selve denne mangel på virkelig myndighet, en myndighet som alle medlemslandene kan respektere og godta, som øyensynlig er en av de største mangler ved organisasjonen.
Når en ser bort fra saker som gjelder den internasjonale fred og sikkerhet, har FN for eksempel ingen mulighet til å gripe inn i de enkelte lands indre anliggender. Men dette er naturligvis også et fortolkningsspørsmål — hva er internasjonale saker, og hva er rent indre anliggender?
De forente staters president, Jimmy Carter, har vært sterkt opptatt av å tale menneskerettighetenes sak. Han har protestert når de i noen land er blitt krenket, noe som også utgjør et brudd på FN-pakten. Andre land anklager da USA for å gripe unødig inn i deres indre anliggender. Det forholder seg i virkeligheten slik at hvert land godtar det som det vil godta, og avviser det som det regner for å være en inngripen i dets rettigheter som en suveren stat. Problemet er det samme som for «Europas forente stater», bare i mye større målestokk!
En sterk nasjonalisme
Dette er i tråd med det en FN-brosjyre sier om Den internasjonale domstol (et av FN’s hovedorganer): «Domstolens vedtekter er en del av De forente nasjoners pakt, og hvert medlemsland har automatisk adgang til domstolen. Stater som er parter i vedtektene, kan når som helst avgi en erklæring om at de anerkjenner domstolens domsmyndighet i juridiske tvister. Flertallet av medlemslandene har ennå ikke godtatt denne domsmyndighet.» (Uthevet av oss) Det er altså en domstol uten reell myndighet, en «papirtiger»!
Da Kurt Waldheim så tilbake på FN’s virksomhet gjennom 30 år, sa han at et internasjonalt organ som virkelig skal kunne utrette noe, nødvendigvis må pålegge den individuelle suverenitet visse begrensninger. Han sa at selv om slike begrensninger er blitt innført på noen felter, har også «sterke, gjentatte forsikringer om nasjonalisme» gjenlydt verden over i løpet av de siste 30 årene.
«Sterke, gjentatte forsikringer om nasjonalisme» gjør det vanskeligere å oppnå enhet i verden. Kurt Waldheim beskrev hva FN egentlig står overfor: «Kanskje den vanskeligste av alle oppgaver er å befeste organisasjonens rolle som fredsbevarer ved å styrke den alminnelige respekt for de avgjørelser dens viktigste organer treffer.»
Det må innrømmes at det slett ikke er lett å styrke den «alminnelige respekt». N. J. Padelford og L. M. Goodrich kommer med følgende iakttagelse om FN i sin bok The United Nations in the Balance — Accomplishments and Prospects: «Det er blitt ventet at organisasjonen skal bevare freden når det ikke har vært fred i menneskenes hjerte . . . Organisasjonen kan ikke forhindre at menneskeheten styrter seg ut i en atomkrig, hvis nasjonene selv er oppsatt på å gjøre det. Den kan ikke tvinge stormaktene til å adlyde dens befalinger eller å følge dens forslag. . . . Den utgjør et forum, hvor statenes representanter kan drøfte tingene sammen, hvis de vil. Den kan framholde metoder for forebyggende diplomati, for megling og for fredsbevaring som en hjelp til å avgjøre tvister og opprettholde den internasjonale fred og sikkerhet. Men statene må være beredt til å godta og bruke disse, ellers vil forsøkene være dødfødt.» (Uthevet av oss)
Her er vi kommet til sakens kjerne. For at det skal kunne oppnås enhet, må alle være villige til å samarbeide til gagn for alle parter. Én slik villighet må skrive seg fra et ønske i hjertet og ikke bare fra sinnet. For å si det enkelt: Kjærlighet er nøkkelen til en forent verden.
Men nasjonalismen, det største problemet som står i veien for en forent verden, er ikke et uttrykk for kjærlighet. Nasjonalismen legger vekt på ett lands selviske interesser i stedet for å søke alle lands ve og vel.
Virkelig kjærlighet krever at vi ikke bare er interessert i og opptatt av det som kan gagne vårt eget land, men av det som kan gagne alle mennesker i hele verden. Det krever internasjonal tenkning.
Men det kan ikke vedtas lover om kjærlighet. Hvordan skal en så få folk til å legge kjærlighet for dagen? Er det noe som tyder på at nasjonene — enten de som sysler med tanken på et «Europas forente stater», eller de 151 landene som er medlemmer av FN — har anerkjent denne nøkkelen og vil bruke den til å åpne døren til en forent verden?