Hvor stor innflytelse har De forente nasjoner i verden?

DE FORENTE NASJONER, som ble opprettet i 1945, har nå eksistert i nesten 30 år. Hvor stor innflytelse har denne organisasjonen i verden i dag? Er den nå i ferd med å vokse i styrke etter at den i flere år har vært inne i en periode da den ble sterkt svekket?

Det ser slik ut. Utviklingen i den senere tid tyder på at denne verdensorganisasjonen vil komme til å spille en svært betydningsfull rolle i de kommende verdensbegivenheter. Bibelens profetier peker i den samme retning.

En hadde store forventninger da FN ble opprettet på konferansen i San Francisco i 1945. «Den viktigste forsamling siden Herrens nattverd,» skrev New York-bladet Post i sitt referat av konferansen.

Verden hadde nettopp opplevd historiens største, militære ragnarok, som ble avsluttet med to ødeleggende atombombeeksplosjoner. Løftet om at den nyopprettede organisasjonen skulle være det organ som forente alle nasjoners bestrebelser for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, vant gjenklang hos krigstrette mennesker. Det skapte forventninger om en ny tid med framgang og velstand gjennom et internasjonalt samarbeid som var uten sidestykke i historien.

I de første årene tiltrakk FN seg verdens oppmerksomhet. Opprettelsen av republikken Israel, grensestriden i Kashmir mellom India og Pakistan, krigsutbruddet i Korea, Suezkrisen og lignende begivenheter førte til at FN ble førstesidestoff i avisene overalt i verden. Det lyktes organisasjonen å vinne visse seirer — å holde flere eksplosive situasjoner under kontroll — enten ved å få i stand en avtale om våpenhvile eller ved å få gjennomført en rask bileggelse av konflikten. FN’s imponerende hovedkvarter ved East River på Manhattan ble en stor turistattraksjon.

Det begynner å gå tilbake

Men i løpet av 1960-årene begynte FN å føre en forholdsvis ubemerket tilværelse; offentlighetens interesse for organisasjonen begynte å avta. I 1970 ble organisasjonen sarkastisk omtalt som «diskusjonsklubben ved East River», en «talerstol for propaganda» og en «internasjonal psykiaters behandlingsbenk» som nasjonene kom til for å beklage seg. Tilhørerplassene var for en stor del tomme. Presseomtalen avtok. En tid var det til og med fare for at FN skulle gå konkurs fordi noen av medlemslandene ikke betalte bidrag.

Det er sant at mange av FN’s organer, for eksempel Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken, FN’s organisasjon for ernæring og landbruk og FN’s organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur oppnådde betydelige resultater i store deler av verden. Men FN skulle først og fremst være et politisk redskap. Og det var på verdenspolitikkens område organisasjonens største svakhet ga seg til kjenne.

Helt fra begynnelsen av hadde FN naturligvis visse «medfødte» begrensninger og svakheter. Som det sies i The World Book Encyclopedia for 1970: «FN er ikke en verdensregjering. Normalt kan organisasjonen bare foreta undersøkelser og komme med anbefalinger.» Dette gjelder særlig Generalforsamlingen, FN’s hovedorgan, som kan utarbeide og vedta resolusjoner — men disse resolusjonene er ikke bindende for organisasjonens medlemmer.

Sikkerhetsrådet, som har 15 medlemmer, er mer handlekraftig og kan treffe avgjørelser som er bindende. Men hvert av rådets fem faste medlemmer (De forente stater, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og China) har vetorett.

FN’s nåværende generalsekretær, Kurt Waldheim, har beskrevet problemet slik:

«En må ikke vente at De forente nasjoner skal utføre mirakler. Vi består av suverene nasjoner. Vi kan bare utrette det våre medlemsland tillater oss å utrette.»

Mangel på enhet har i vesentlig grad hindret verdensorganisasjonens besluttsomhet og handlekraft. Allerede et år etter De forente nasjoners opprettelse var det for en stor del bare i navnet enheten kom til uttrykk. Det ble fort en «kald krig» mellom de kommunistiske land og de vestlige land.

Vi bør huske at FN’s sammensetning i 1945 var helt annerledes enn den er i dag. Opprinnelig var det 51 medlemsland. Av disse var det 22 på den vestlige halvkule (De forente stater og Canada innbefattet) og omkring et dusin andre i den vestlige delen av Europa og Det britiske samvelde. Blant de øvrige var det bare en håndfull kommunistiske land og nøytrale land.

De fleste av FN’s medlemmer var således alliert med De forente stater, og i mange år stemte flertallet slik som De forente stater stemte. Denne vestlige overlegenhet i makt stilte kommunistblokken og dens ledende nasjon, Sovjetunionen, i en ugunstig stilling. Dette var en av hovedårsakene til at Sovjetunionen brukte sin vetorett i Sikkerhetsrådet over 100 ganger i løpet av de første 20 år av FN’s eksistens. Da en nådde fram til 1960-årene, hadde bildet endret seg drastisk. De strålende forhåpninger ble mer og mer gjort til skamme.

En vesentlig årsak til svekkelsen

I løpet av organisasjonens fem første år ble det bare opptatt ni nye medlemmer, slik at det samlede medlemstall kom opp i 60. Men i 1960 var det 99 medlemmer. I dag er det 138. Langt de fleste nye medlemmer har kommet fra Asia og Afrika (hvor flere og flere tidligere kolonier har oppnådd uavhengighet, ofte med FN’s hjelp). Denne forandringen i FN’s sammensetning var en vesentlig årsak til at organisasjonen ble svekket og mistet prestisje. Hvorfor?

På den ene side betydde denne økningen i medlemstallet at organisasjonen virkelig ble verdensomspennende. Men på den annen side ble den vestlige innflytelsen mindre og mindre. Nidkjærheten og begeistringen for FN avtok, særlig i De forente stater.

En av hovedårsakene til skuffelsen hadde å gjøre med stemmeavgivningen i Generalforsamlingen. Der hadde hvert eneste av de utallige små medlemsland, hvorav noen hadde under én million innbyggere, samme stemmerett som de større land, for eksempel Storbritannia, Brasil, De forente stater og Sovjetunionen. For «supermaktene» var dette ofte en hemmende faktor.

I løpet av de siste ti årene har de afrikanske og de asiatiske stater oppnådd flertall i FN (de utgjør nå over 70 av de 138 medlemmer). Dette var uten tvil i høy grad medvirkende til at det endelig etter 20 års bestrebelser lyktes å få Kommunist-China med dets enorme befolkning på omkring 800 millioner mennesker opptatt som medlem. Det at Kommunist-China i 1971 fikk permanent sete i Sikkerhetsrådet i stedet for Nasjonalist-China, bidro også til å endre FN totalt. Det var tydelig at situasjonen aldri igjen ville bli som den var i verdensorganisasjonens barndom.

Til tross for økningen i antall medlemsland så verden ikke noe tegn til at FN hadde oppnådd ny styrke. Den såkalte «tredje verden», som består av de fattige utviklingsland, hadde kommet i den ekstraordinære situasjon at den kunne få vedtatt resolusjoner i Generalforsamlingen trass i motstand fra «supermaktene». Men landene i den «tredje verden» hadde ikke midler til å sette disse resolusjonene ut i livet. Den alminnelige skuffelse og håpløshet fortsatte. Verdensorganisasjonen skalv, stønnet og jamret seg, men kunne vanligvis ikke samle sin styrke og gå til handling.

Det var som det ble sagt i en lederartikkel i bladet Life i 1970: «Nasjonal egeninteresse er fortsatt fellesnevneren i internasjonal politikk, og den virkelige makt ligger der hvor den alltid har ligget — hos stormaktenes regjeringer og militære styrker.»

Hvorfor er det da grunn til å tro at De forente nasjoner nå er i ferd med å oppnå makt og innflytelse igjen? Hvilke faktorer er det som bidrar til dette? Hvilken rolle vil verdensorganisasjonen komme til å spille for alle menneskers framtid?

[Kart på side 413]

(Se den trykte publikasjonen)

Det fargelagte område representerer FN-medlemmer eller territorier som administreres av FN-medlemmer. De få hvite områder er ikke-medlemmer

NÅ DA FN HAR 138 MEDLEMSLAND, ER ORGANISASJONEN VIRKELIG VERDENSOMSPENNENDE. DET HAR FORANDRET DEN FRA Å VÆRE EN ORGANISASJON SOM HOVEDSAKELIG BESTO AV VESTLIGE LAND, TIL Å BLI EN ORGANISASJON HVOR DE AFRIKANSKE OG DE ASIATISKE STATER ER I FLERTALL