KNIV

Et skjæreredskap, enten med én eller med to egger. Kniver som ble brukt i fortiden i Bibelens land, var laget av stein (særlig flint), kobber, bronse eller jern.

Det hebraiske uttrykket maʼakhẹleth, som bokstavelig betegner et spiseredskap, blir også brukt om store kniver, for eksempel slike som man parterte offerdyr med. Det var en ’slaktekniv’ (hebr. maʼakhẹleth) Abraham tok i hånden da han skulle til å ofre Isak (1Mo 22: 6, 10), og en levitt brukte samme type kniv til å dele sin avdøde medhustru opp i tolv stykker med (Dom 19: 29). Ordspråkene 30: 14 omtaler «en generasjon hvis tenner er sverd, og hvis kjeveben er slaktekniver»; her er altså det samme hebraiske ordet brukt i et bilde på råskap og grådighet.

Josva laget «flintkniver» som skulle brukes til omskjæring av Israels sønner ved Gibeat-Ha’aralot. (Jos 5: 2–4) Den ene delen av den hebraiske betegnelsen på disse knivene, chẹrev, blir vanligvis gjengitt med «sverd». (Jf. Jos 5: 2, NW, fotn.) Den alminnelige «kanaaneiske» flintkniven var ca. 15 cm lang, tveegget og forholdsvis tykk langs midten av bladet.

I oldtiden brukte skrivere og sekretærer ofte en type kniv når de skulle spisse rørpennene sine, og når de skulle fjerne tekst. I Jeremia 36: 23 blir det fortalt at en bokrull som Jeremia hadde skrevet på Jehovas befaling, ble skåret i stykker med «sekretærens kniv».

Mange kobberkniver fra gammel tid har et rett blad som er mellom 15 og 25 cm langt. Man har også funnet noen med bøyd spiss. Skaftet og bladet var ofte i ett stykke, men noen kniver hadde treskaft.

I Ordspråkene 23: 1, 2 blir det anbefalt at man ’setter en kniv for strupen’ når man spiser sammen med en konge, et bilde som tydeligvis skal understreke at man bør beherske sin appetitt i en slik situasjon.