Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste

Fortalt av A. E. Tharp

JEG har nå lagt et kvart sekel bak meg i heltidstjenesten for Jehova og hans Konge, og tenker tilbake på hvilken glederik, travel tid det har vært.

I 1929 hadde min far abonnement på Den gylne tidsalder. Han hadde også noen av de bøkene Selskapet Vakttårnet hadde utgitt på den tiden. Artikkelserien «Da verden ble forrykt» av Daniel Morgan, som gikk i Den gylne tidsalder, fanget min oppmerksomhet, og jeg likte den. Sommeren etter kom jeg over min fars eksemplar av boken Skapelsen hos en nabo. Jeg var da seksten år og var nettopp ferdig med et kurs i geologi på skolen, så jeg fikk boken med meg hjem og leste den med stigende interesse. Da jeg kom til avsnittet om innvielse, foretok jeg en uforbeholden innvielse til Jehova. Den sommeren jeg var blitt uteksaminert fra den høyere skole, ble jeg døpt i en beverdam og begynte å gå ut i forkynnelsen sammen med de få brødrene på stedet, for å fullføre min tjeneste.

Ifølge opplysningene i Vakttårnet skulle vi samme høst få besøk av to av Selskapets reisende representanter, nemlig A. H. Macmillan i følge med G. Y. McCormick. Under sitt besøk spurte bror Macmillan meg: «Hvorfor er du ikke pioner?» Han forsikret meg om at Selskapet ville la meg bli pioner til tross for at jeg fremdeles var meget ung, og jeg sendte straks et brev til Brooklyn. Den kjærkomne utnevnelsen kom snart. I januar 1932 tok jeg landeveien fatt til mitt distrikt om lag fem kilometer borte. Sommeren etter brukte jeg min brors sykkel; så var det noen som ga meg en gammel hest, og jeg kjørte rundt i kjerre til om høsten, da min bror sluttet seg til meg. Han arbeidet som pioner sammen med meg til sin død to år senere.

I Miles City i Montana ventet en annen partner og jeg på å få vår distriktstildeling som spesialpionerer. Vi fikk tildelt Milwaukee i Wisconsin som felt. Det året (1938) brukte vi å spille grammofon ved dørene og tilby boken Fiender. Våre opplevelser var mange. Noe utenom det vanlige var det den gangen jeg fikk foretrede for kontorsjefen ved Allis Chalmers Corporation og spilte platen «Resolusjon» for ham og hans stab. Vi fikk også oppleve begynnelsen til de pøbelangrepene som kom til å spre seg over hele landet to år senere. Dessuten lærte vi mye av at vi arbeidet sammen med en stor menighet. Der fikk jeg også min første opplæring som foredragsholder, en opplæring som trengte atskillig finpuss på Gilead flere år senere.

Til slutt ble Aarne og jeg skilt fra hverandre for godt, og jeg fikk i oppdrag å arbeide som sonetjener, deretter som spesialpioner igjen, etterfulgt av arbeid som tjener for brødrene. I denne tiden, mens jeg befant meg i Kansas og Oklahoma, forekom det hyppige pøbelangrep og arrestasjoner. Disse opplevelsene knyttet oss enda fastere sammen, og lærte oss å adlyde organisasjonens instrukser mer fullstendig.

Etter bror Rutherfords død fikk vi vite at en bygning som Selskapet hadde reist nord i staten New York mens han levde, var blitt innredet til å huse Gilead-skolen hvor det skulle utdannes brødre som skulle utføre misjonærtjeneste. Ville jeg reise hvis jeg ble innbudt til å gå på skolen? Kom jeg til å være villig til å kutte over bestående bånd og forlate venner jeg hadde, for å kunne tjene i et annet land?

Da jeg om høsten 1943 i Danville i Kentucky møtte en som var blitt uteksaminert fra den første klassen, gikk det opp for meg hvilken uvurderlig betydning opplæringen ved Gilead hadde. Han arbeidet som tjener for brødrene. Vi hadde kjent hverandre i Texas for mange år siden. Det hadde foregått en tydelig forandring med ham, og jeg ga i det minste hans utdannelse ved Gilead æren for en del av den. Vår samtale overbeviste meg om at det var et alvorlig skritt å reise til Gilead, men det var vel verdt å ta.

Ja, jeg ble innbudt, og jeg innfant meg på Gilead til den tredje klassen sammen med de andre som ble tatt ut til den klassen. Så hardt vi arbeidet! For første gang ble jeg liggende etter med lesingen av Vakttårnet og Ny Verden. Men arbeidet var glederikt, og nesten alle gjorde sitt ytterste for å nå opp til kravene. Den vennlighet og tålmodighet som instruktørene la for dagen, gjorde inntrykk på oss. Det var så mye som skulle studeres, at vi ønsket vi kunne fått et år å gjøre det på i stedet for fem måneder. Men så kom juli med eksamen, tjenestetildelinger og atskillelse. Jeg fikk i oppdrag å arbeide som tjener for brødrene, og det var enda morsommere etter Gilead enn det hadde vært før.

Omkring februar 1946 kom et brev fra bror Knorr til meg i McMinnville i Oregon. Jeg hadde endelig fått min utenlandske distriktstildeling, nemlig i Trinidad, Britisk Vest-India. Jeg fant det snart på kartet som en liten øy utenfor Venezuelas kyst, om lag ti grader nord for ekvator. Så tilbrakte jeg noen få dager sammen med min familie for å si farvel, en uke var jeg på Betel i Brooklyn for å lære litt om hvordan arbeidet ble lagt an ved kontoret, og så dro jeg av sted til Miami og videre til Trinidad!

Da vi landet på flyplassen i Trinidad i grålysningen, fikk jeg se en vakker grønn plett omgitt av skjønne fjell og sukkerrørmarker — mitt nye hjem! En bror fra min klasse på Gilead som var blitt sendt til en naboøy, var på besøk i Trinidad. Sammen med to andre hadde han kommet for å overvære den sammenkomsten som brødrene Knorr og Franz skulle tjene ved. Avdelingstjeneren var også på flyplassen, og vi ble snart kjent med hverandre, og sammen bega vi oss av sted til byen. Hvor annerledes! Oksekjerrer, palmetrær, små hytter og mørkhudede mennesker — det minte meg mye om mine dager i Laredo i Texas. Bror Knorr kjøpte den bygningen som skulle bli misjonærhjem og avdelingskontor. Der bodde jeg alene fra mai til oktober, da resten av misjonærene kom. Nesten hver søndag forkynte de stedlige brødrene og jeg sammen; vi hadde ofte offentlig foredrag, som lett lot seg arrangere i friluft, og som alltid ble godt besøkt den gang og fremdeles blir det. Da de andre kom, ble det ni av oss i hjemmet. Det var mye arbeid som måtte gjøres; vi begynte snart å få se resultater. Det var én menighet (60 forkynnere) i Port of Spain-området da hjemmet ble åpnet. Nå er det om lag 400 forkynnere fordelt på sju menigheter. Vi høstet snart samme erfaringer i hele avdelingens distrikt, og nå er det så mange som 3500 til stede ved de sammenkomstene som blir holdt regelmessig her som andre steder.

Avdelingen er godt organisert, og det er tydelig at den har Jehovas velsignelse. Av de opprinnelige ni er fremdeles noen her, og en av dem ble min hustru.

Til hver og en av dere, mine yngre brødre, som nå tenker på å behage Jehova, vil jeg si at det er godt å tenke på sin Skaper i sin ungdoms dager. Bli pioner; fortsett som pioner; du kommer aldri til å angre på det. Hvis du får innbydelse til å komme til Gilead, så reis, men ikke for senere å unndra deg. Hold fast ved din tjenestetildeling. Forfølgelse svekker ikke; det styrker dem som har et rent hjerte og som frykter Jehova. Husk, den nye verdens samfunn tilhører Jehova, og han vil utføre sin gode vilje ved hjelp av det og rette på alt i det som han ikke liker. Vi trenger ikke å bekymre oss; vi trenger å vokse i tro, i tålmodig utholdenhet, og som tjenere for Jehova som er udelt hengitt til ham, stadig bestrebe oss på å fullføre vår tjeneste. Hvis vi gjør vår del, kan vi være forvisset om at Jehova alltid vil gjøre sin del. Måtte vi nå alle arbeide slik at vi ved hans ufortjente godhet når fram, og fortsatt kan ha hans gunst, til hans navns opphøyelse og endeløse privilegier for oss i hans nye verden.