Guds Ord er levende

Gud bruker de ringe

Amos bor i Tekoa, en liten by cirka 16 kilometer sør for Jerusalem. I øst ligger Juda ørken med sine runde, nakne åser, gjennomskåret av daler og fjellkløfter. I regntiden er det lite som vokser her. I dette området arbeider Amos som en ydmyk sauegjeter. Han utfører også sesongarbeid ved å klype fikener på morbærfikentrær, noe som framskynder og gjør frukten større og søtere. — Am. 1: 1; 7: 14, 15, NW.

Mens Amos gjeter sauer, blir han kalt til å tjene som Jehovas profet. Drevet av Guds ånd drar han nordover mot tistammeriket Israels område. Amos kunngjør modig et domsbudskap for kong Jeroboams, Joasj’ sønns, hus og forutsier også at Israel skal føres i fangenskap. — Am. 6: 7; 7: 9, 11.

Amasja, som er prest i Betel, et senter for kalvedyrkelsen, blir svært oppbrakt på grunn av det Amos profeterer. Han prøver å skremme Jehovas profet og sier til ham: «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Juda! Der kan du ha ditt levebrød, der kan du være profet. I Betel får du ikke lenger tale profet-ord; for det er en kongelig helligdom, ja, et rikstempel.» — Am. 7: 12, 13.

Amos blir styrket av Guds ånd og blir på sin post. «Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag,» sier han. «jeg er gjeter og dyrker morbærfiken [klyper fikener på morbærfikentrær, NW]. Men [Jehova] tok meg bort fra saueflokken, og [Jehova] sa til meg: ’Gå og vær profet for Israel, mitt folk!’» Han forteller så Amasja hvilken dom han vil få fordi han har motarbeidet Guds budskap: «Din kone skal drive utukt i byen [fordi hun blir krenket av soldater i erobrernes hær], dine sønner og døtre skal falle for sverd. Din jord skal måles ut til andre [av dem som kommer og inntar landet], selv skal du dø på uren grunn [utenfor Israels land].» — Am. 7: 14—17.

Det at Jehova i det niende århundre før vår tidsregning valgte Amos til å tjene som sin profet, illustrerer på en treffende måte at den Allmektige ikke er avhengig av de vise for å få fullført sin gjerning. Også i dag tjener det Guds hensikt å bruke ydmyke og ringe mennesker som er villige til å følge hans ånds veiledning. Og hvor fryktløst har ikke Guds tjenere forkynt om hans navn og hans rike! På denne måten blir de vise gjort til skamme. Jehova Gud understreker derved at det ikke er behov for deres visdom. De evner som de roser seg av, viser seg å være verdiløse. — 1. Kor. 1: 26—31.