Vi var 11 foreldreløse barn — hvordan greide vi oss?

Fortalt av Maria Lucia Vinhal

«HVIS Gud virkelig elsket oss, ville han ikke tatt fra oss både pappa og mamma på så kort tid!» «Hvis Gud er allmektig, hvorfor reddet han ikke da mamma fra å dø, for han visste jo at hun ville etterlate seg 11 barn?»

På denne måten argumenterte jeg gang på gang overfor mine katolske venner og slektninger, som hevdet at det var Guds vilje at pappa hadde begått selvmord, og at mamma fire måneder etterpå døde av hjerteslag. Skremt og forvirret spurte jeg meg selv: «Hvordan skal jeg,en jente på 17 år, greie å ta meg av ti yngre søsken, den minste av dem bare en måned gammel?»

Vår familiebakgrunn

Vi hadde vært en troende katolsk familie. Pappa var skolelærer og var også kasserer og religionslærer ved kapellet i nærheten. Jeg sang i koret. Vi tilhørte begge den religiøse ordenen Saint Vincent de Paul. Hele familien deltok i våre daglige andakter og annen kirkelig virksomhet, for det var ikke så mye annet å ta seg til i den stille småbyen der vi bodde, i det indre av staten Goiás i Brasil.

Pappa hadde et sterkt ønske om å lære og forstå Bibelen, og han leste ofte i den, noen ganger til ut i de små timer. Jeg husker at jeg en gang hørte ham gråte fordi han ikke kunne forstå Jobs ord: «Hvem vil gi meg dette, at du måtte beskytte meg i helvete?» (Job 14: 13, Douay) «Hvis Job var en trofast tjener,» spurte pappa høyt, «hvorfor bad han da om å bli sendt til helvete for å få beskyttelse?» Pappa hadde også andre spørsmål som han ikke kunne finne svar på: Hvorfor må vi lide så mye? Har Gud glemt oss? Han gikk til og med til flere protestantiske kirker for å få svar på sine spørsmål — men forgjeves.

Vårt stille, enkle liv styrtet i grus den 24. juni 1974, da to av mine fettere kom til meg med det forferdelige budskapet: «Maria Lucia, din far har tatt livet av seg!» En uheldig forretningstransaksjon hadde ruinert ham, og det hadde gjort pappa fullstendig fortvilt. Sjokket og smerten ble for mye for mammas svake hjerte, og fire måneder senere døde også hun. Så satt vi igjen, 11 foreldreløse, i den ytterste fattigdom og overveldet av sorg.

Hvordan skulle vi greie det?

Jeg arbeidet den gang i et supermarked, hvor jeg tjente svært lite. Gjeldsposter måtte betales, og vi begynte å lide nød. Av og til hadde vi ikke engang nok mat. En av mine kolleger skjønte hvor ille det var fatt, og samlet inn mat til oss fra dør til dør. Selv om jeg syntes det var flaut å ta imot denne maten, var jeg takknemlig for at hun viste oss slik vennlighet, og jeg var også takknemlig for den hjelpen vi fikk fra naboer.

Huset vårt hadde tilhørt mor, og derfor hadde vi iallfall et sted å bo. Noe senere begynte vi også å få en liten pensjon. For å skaffe litt mer penger begynte 12 år gamle Paulo å arbeide i forretningen hos en slakter, og Silvio, som nettopp var fylt 11, begynte å levere melk. Husarbeidet tok 15-årige Lucia Maria og niårige Maria Aparecida seg av. Det var rett og slett ikke mulig at alle 11 kunne bo sammen, og det ble derfor bestemt at de seks minste skulle bo hos slektninger en tid. Vi andre fikk mer enn nok med å prøve å hanskes med hverdagens mange problemer.

Det var så mange avgjørelser som måtte treffes, og som berørte oss alle sammen, og siden jeg var den eldste, ble det gjerne til at jeg måtte ta den endelige avgjørelsen. Av og til var det vanskelig for de andre å godta min avgjørelse, siden jeg fremdeles var så ung. En gang prøvde jeg for eksempel å få Paulo til å være stille, fordi han bråket slik at vi andre ikke kunne lese.

«Hvilken rett har du til å bestemme over oss?» svarte han. Etter en hissig diskusjon gikk han og ble borte hele natten. Neste morgen gikk jeg ut for å lete etter ham, rød i øynene av gråt, og jeg tenkte til og med på å gå på politistasjonen. Men hvor lettet ble vi ikke da Paulo kom hjem senere på formiddagen, sorgløs og smilende! Han hadde tilbrakt natten hos noen venner! Men slike uoverensstemmelser hadde vi ikke mange av.

Foruroligende spørsmål

Det var fremdeles religiøse spørsmål som foruroliget oss. Ettersom vennene våre hadde sagt at Gud hadde tatt foreldrene våre, trodde vi at han, om det var sant, sannsynligvis ville komme og ta resten av oss også, én for én. Så hver gang en av oss ble syk, var vi redde for at Gud skulle komme og ta en til! Det fylte oss med skrekk! Vi hadde også lært at hvis et menneske begikk selvmord, ville sjelen hans komme til helvete, og jeg spurte ofte meg selv: ’Blir pappa virkelig pint i flammer nå?’ Da jeg spurte presten om det, ville han ikke svare meg. Det gjorde meg svært ulykkelig, og jeg begynte å tvile på min religion.

Som medlem av den religiøse ordenen Saint Vincent de Paul samlet jeg fremdeles inn tiender til kirken. En mann jeg besøkte, spurte meg om hva pengene skulle brukes til, og hvilket bibelsk grunnlag det var for å samle inn slike tiender. Jeg kunne ikke gi ham svar. Da jeg kom til ham måneden etter, stilte han de samme spørsmålene. Jeg bestemte meg for å spørre presten.

«Det er for å dekke kirkens utgifter,» svarte han.

«Og det bibelske grunnlaget?» spurte jeg videre.

Intet svar. Jeg begynte å gråte, for jeg visste at jeg ikke ville kunne gi mannen svar på hans spørsmål. Navnene på dem som gav bidrag, ble dessuten lest høyt på møtet i vårt samfunn, og de som gav mye, ble lovprist. Men du kan sikkert tenke deg hvordan jeg følte det da navnet mitt ble lest opp og det ble fortalt i alles påhør at jeg ikke hadde vært i stand til å gi noe som helst!

Alt dette gjorde meg mer og mer desillusjonert. Vi satte selvfølgelig stor pris på den materielle hjelpen vi fikk etter mors død, men når jeg nå tenker tilbake på det, innser jeg jo at alle de ritualene vi fulgte i kirken, bidrog lite til å sette meg i stand til å ta hånd om ansvaret for de andre i familien og gi dem moralsk opplæring.

Svarene på spørsmålene

Seks måneder etter mors død åpnet det seg en mulighet til å få svar på spørsmålene. En dame som het Yolanda, besøkte arbeidsplassen min og tilbød et gratis hjemmebibelstudium til en av kollegene mine. Hun sa hun var et av Jehovas vitner. Jeg hørte på det hun hadde å si, og ble fengslet av tittelen på den blå boken som hun tilbød, «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg hadde ikke penger å kjøpe noen bok for, men en av dem jeg arbeidet sammen med, gav meg senere et eksemplar som en gave.

Da jeg kom hjem, slukte jeg boken, og da jeg noen dager senere møtte dona Yolanda igjen, bad jeg henne inntrengende: «Gi meg adressen din, så jeg kan komme til deg og være med på det bibelkurset du lovte oss.» Og for en mengde spørsmål jeg hadde! Det som imponerte meg mest under bibelstudiet, var den måten hun besvarte mine spørsmål på — fra vår bibel. Det var akkurat det som hadde manglet da jeg tidligere hadde kommet til presten med spørsmålene mine.

Et skriftsted som rørte meg dypt, var Johannes 5: 28, 29, som lyder: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» Lucia Maria og jeg gråt av glede over muligheten til å få se mor igjen!

«Men hvordan er det med pappa? Pines han i helvete?» var spørsmål som krevde svar. For en lettelse det var å lære at ordet «helvete» i Douay-oversettelsen er en gjengivelse av det hebraiske ordet sheol’, som betyr menneskehetens felles grav, og at ingen pines der! Dette besvarte også det spørsmålet far hadde stilt om Job, som bad om å bli beskyttet i helvete. Vi lærte også at pappas framtidige muligheter for å få liv hviler i den store Dommer Jehova Guds hender. Og i pine er han iallfall ikke! — Forkynneren 9: 5, 10.

Én for én begynte også resten av familien å studere Bibelen med andre vitner. Hvor takknemlige er vi ikke for den vennlighet og tålmodighet de viste da de lærte oss Bibelens sannheter! Vi fikk vite hvorfor Gud tillater det onde, og lærte at han ikke har glemt oss. Vi ble også klar over at Bibelen har gode råd å gi angående moral, ærlighet og respekt for myndighet og om hvordan vi bør behandle hverandre. — 1. Korinter 6: 9, 10; Hebreerne 13: 17, 18; Romerne 13: 1, 2; Matteus 7: 12.

Vi var fast bestemt på å praktisere det vi lærte, og vi sluttet en «pakt» oss imellom, som gikk ut på at om en feilet, skulle en annen irettesette ham. Paulo begynte for eksempel å trives godt på fester hvor det ble for mye drikking. Han fikk den rette veiledning, og etter en tid overvant han problemet og begynte å vise en mer alvorlig innstilling. Silvio, som er ett år yngre enn Paulo, tok ikke studiet av Bibelen alvorlig til å begynne med. Han gikk bare med oss på møtene i Rikets sal fordi vi forlangte at han skulle det. Men senere, etter hvert som vi gjorde fremskritt i studiet av Bibelen, begynte han å legge for dagen et sterkt ønske om å tjene Gud og påta seg ansvar. Han sier at det som hjalp ham, var den oppmuntring han fikk fra andre i menigheten.

Ikke lenger «foreldreløse»

Som familie betraktet følte vi at Jesu ord i Markus 10: 29, 30 hadde en spesiell mening for oss: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far . . . for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: her i tiden hus, brødre, søstre, mødre.» Ja, vi har nå mange ’brødre, søstre og mødre’ i åndelig forstand.

Dona Yolanda for eksempel studerte ikke bare Bibelen med oss, men brukte også mange timer på å lære oss hvordan vi skulle stelle bedre i huset, lage mat og vaske og stryke klær. Hadde det ikke vært for hennes «moderlige» råd, vet jeg ikke hvordan vi skulle ha greid oss. De kristne brødrene i den lille menigheten (på om lag 20 personer) var også oppmerksom på ting vi trengte. De sørget til og med for at vi skulle få huset reparert!

Noen av slektningene våre, som til da hadde vært svært lite interessert i hvordan det gikk med oss, ble foruroliget over all den oppmerksomhet som ble vist oss, og den dagen arbeidet på huset skulle ta til, troppet også de opp. «Dere vitner kan bare overlate dette til oss,» sa de. «Vi skal reparere huset.» Vi ble svært forbauset, men var også takknemlige for å få hjelp fra dem. Senere kom brødrene og avsluttet det elektriske arbeidet, og dermed hadde vi fått et hjem som var langt mer komfortabelt enn før.

Naboene ble jo også oppmerksom på all den kontakt vi hadde med vitnene. De ville ikke at vi skulle bli Jehovas vitner, og en dag da vi drog hjemmefra på vei til et møte i Rikets sal, ble vi stoppet av mannen som bodde på den andre siden av gaten.

«Dere får ikke gå på det møtet!» erklærte han.

«Hvorfor ikke?» spurte jeg.

«Fordi det er en ny religion som ble oppfunnet for kort tid siden. Deres far døde som katolikk, og dere må alle bli i den katolske kirke til dere dør. Gå hjem igjen!»

Vi skjønte jo at han mente det godt, men vi lot ikke denne episoden forstyrre oss.

En av de største gleder som bibelsk kunnskap gav oss, var opplevelsen av samhold innen familien. Vi studerte Bibelen sammen; vi bad sammen, og senere begynte vi å forkynne fra hus til hus sammen. Alt dette gav oss et samhold vi aldri før hadde opplevd. Etter hvert som tiden gikk, begynte vi også å tenke på hvordan vi skulle få ordnet oss slik at iallfall en av oss kunne få en større andel i forkynnelsen.

Til da hadde Lucia Maria sydd for familien (og også for folk utenfor familien), og hun hadde gjort en god del av husarbeidet. Vi ordnet det slik at Maria Aparecida skulle lære å sy og også gjøre mer av husarbeidet, slik at Lucia Maria fikk frigjort en stor del av sin tid. Dermed ble det mulig for Lucia Maria å begynne som pioner i april 1978 og bruke det meste av sin tid i forkynnelsen. To år senere ble hun utnevnt som spesialpioner og begynte å bruke 140 timer i måneden til å undervise andre i Bibelen i en by langt unna, hvor det var i ferd med å bli opprettet en menighet av Jehovas vitner.

Det har nå gått 10 år siden det tragiske året 1974, da det så ut til at hele verden styrtet sammen for oss. Men for en forandring vi har opplevd! Etter hvert som situasjonen bedret seg for oss, materielt og spesielt åndelig, har vi kunnet samle det meste av familien igjen. I 1979 kom Dorinato tilbake for å være hos oss, og noen måneder senere fikk jeg bestemors tillatelse til å ta hjem Dalva og Lourdes. Alle tre har gjort fine fremskritt. De to sistnevnte ble døpt i 1980. For en lykke det var å se Bibelens sannheter slå rot i deres hjerte!

Så var det Beatriz’ tur. Den familien hun hadde bodd hos, var katolsk, og hun levde som katolikk sammen med dem. Vi trodde det ville bli vanskelig å få henne til å komme hjem. Men vi ble både forbauset og lykkelige over å få henne hjem i november 1981. Hun begynte å studere Bibelen sammen med oss, og i juli 1982 ble hun døpt. Nå leder hun sine egne bibelstudier. Jehovas arm var sannelig ikke for kort!

Så ble det Clodoaldos tur. I mai 1983 ble det endelig mulig for oss å få ham hjem, og nå tar han regelmessig del i vårt familiestudium av Bibelen og også i forkynnelsen. Vi ber om at både han og Dorinato vil gjøre fremskritt så de kan innvie seg og bli døpt. Den yngste, Alexandre, bor fremdeles hos slektninger. Selv om vi ikke ennå har fått tillatelse til å ta ham hjem, har vi kunnet treffe tiltak for å gi ham regelmessig åndelig hjelp. For tiden gleder han seg over å kunne lese boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord.

Etter at Paulo og Silvio ble døpt, tok de ledelsen i familiens bibelstudier og i bønn. Silvios verdslige arbeid har faktisk gitt ham så mye fritid at han i de siste ni månedene har kunnet være hjelpepioner. Paulo har for tiden det privilegium å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor her i Brasil. Jeg fortsetter fremdeles i mitt verdslige arbeid og bruker så mye tid som mulig i Jehovas tjeneste. Det sier seg selv at alt dette har gitt meg virkelig glede og tilfredshet etter alt det slitet jeg hadde tidligere.

Vi tenker ofte på det salmisten skrev i Salme 127: 1: «Hvis ikke [Jehova] vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.» Hvis ikke Jehova hadde ’voktet’ oss, er det sannsynlig at all min årvåkenhet når det gjaldt familien, ville vært til ingen nytte.

Det har vært fantastisk og gledelig for oss alle å studere, å lære og få snakke med andre om Jehovas vidunderlige hensikter. Han har virkelig vært en Far for oss, og vi er lykkelige over å kunne si det samme som David: «Syng for Gud, og pris hans navn, rydd vei for ham som drar fram gjennom ødemarkene. [Jehova] er hans navn . . . Farløses far . . . er Gud i sin hellige bolig.» — Salme 68: 5, 6.

[Bilde på side 26]

Sju medlemmer av familien Vinhal

[Bilde på side 27]

Alexandre ble født kort tid før hans mor døde

[Bilde på side 29]

Min søster Lucia Maria tjener nå som heltidsforkynner i Goiás i Brasil