Forbilder på familieenhet holder fram et løfte

«Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i ethvert folkeslag er det menneske som frykter ham og gjør rettferdighet, antagelig for ham.» — Ap. gj. 10: 34, 35, NW.

 1, 2. a) Hvilke forhold i kristenheten har gjort dens tilbedelse av Gud til noe tomt og unyttig? b) Hvilke lignende forhold finnes i den hedenske verden, men hvilken hensikt vil Gud gjennomføre?

DEN som trofast utfører Jehovas rettferdige krav, behøver aldri å føle seg underlegen eller utenfor blant Guds folk. Rettferdighetens og upartiskhetens prinsipper, som råder i den kristne menighet, ble innført av Kristus Jesus allerede før den første krets av Jehovas vitner begynte å virke i Jerusalem straks etterat Guds virksomme kraft var blitt utgytt over de ett hundre og tjue disipler som var forsamlet pinsedagen i året 33 e. Kr. Kristenheten:s folk har i denne henseende som i så mange andre gjort tilbedelsen til noe tomt og unyttig ved å stille opp en spesiell klasse av utdannede prester som gjør krav på en begunstiget plass i organisasjonen, og som ved det eksempel de gir, opphøyer enkelte som kanskje er innflytelsesrike, og fornedrer det store flertall, slik at mange oppriktige mennesker føler at de er uvelkomne og uønskede.

² Dette forholdet er ikke begrenset til kristenheten. Over hele verden er det blitt reist skillemurer, som kan se ut til å ha splittet menneskeslekten for alltid. Familie er blitt satt over familie, stamme over stamme; klasser er delt opp i underklasser, og innenfor noen lands grenser er det opprettet kaster som ubønnhørlig bestemmer ens omgang og foreskriver hele ens livsløp fra fødselen av. Men hva kan man gjøre med det, vil noen spørre. Det kan umulig være noe håp om en bedring i vår generasjon! «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte.» (Gal. 6: 7) Det som var Jehovas hensikt, nemlig at det skulle være enhet og harmoni i familieforholdet over hele jorden, skal avgjort bli gjennomført, og de som stoler på dette, insisterer ivrig på at den upartiske anerkjennelse og likestilling som allerede finnes i hans sanne menigheter i vår tid, må overvåkes like nidkjært som de ble av hans folk i tidligere tider.

Den første ordning viser hensikten

 3. Hvilken vidtrekkende hensikt ga Gud til kjenne ved å gi Adam forplantningsevne?

³ Adam og Eva hadde i Eden utsikt til å få en familie som en dag ville komme til å fylle hele jorden. Forplantningsevnen, som de hadde fått av Jehova, sin egen store Far, var i sannhet et bevis på den enhet som skulle råde i hele denne veldige menneskelige familie. Kunne kanskje ikke denne første mann med rette si at alt kjød på jorden, som var dannet i hans store Guds og Fars bilde og likhet, ville utgå fra hans egen kropp? Var ikke hans hustru og medhjelp i denne omfattende forplantningen selv blitt dannet av hans eget ribben, slik at hun var ’ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt’? Og nå skulle den, forening som Jehova Gud hadde opprettet for dem og for deres etterkommere, frambringe fra disse første foreldre hundrer, tusener, ja millioner av deres eget slag, alle i slekt med hverandre, alle barn av Adam og sønner av Gud. — 1 Mos. 1: 28.

 4. Hva ble resultatet av Adams ringeakt for Guds hensikt, og hvordan forverret Kain situasjonen?

⁴ For en tragedie var det ikke at før det første vakre lille barnet var blitt født til ære for Skaperen, kastet Adam med vilje bort sin lovlige rett til denne arven, evig liv fra Gud, og ble bokstavelig talt kastet ut fra Guds store familieorganisasjon! Og for en hån mot Jehovas uttalte hensikt var det ikke da Adams første sønn, som var avlet i hans bitterhet, fikk det formastelige navn Kain av sin forhåpningsfulle mor, for, sa hun: «Jeg har fått en mann ved Jehovas hjelp»! (1 Mos. 4: 1, AS) Han viste seg imidlertid i sannhet som sin kjødelige fars sønn da han etter å ha foretatt en urett tilbedelseshandling, sto opp og sprengte det som var igjen av Adams familieenhet ved skjendig å myrde sin egen bror. «Og av hvilken grunn drepte han ham? Fordi hans egne gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» — 1 Joh. 3: 12, NW.

 5. Hvordan demonstrerte så Gud sin hensikt, nemlig å befolke jorden gjennom familier?

⁵ Men at Guds hensikt, å befolke jorden, likevel skal bli utført gjennom familieordningen, demonstrerte han tydelig femten hundre og tjueseks år senere, i Noahs dager. Den guddommelige beretning sier: «Dette er de ætter som stammer fra Noahs sønner Sem, Kam og Jafet: De fikk sønner etter vannflommen. Fra disse bredte de som bor på hedningenes kyster, seg ut i sine land, med sine forskjellige tungemål, etter sine ætter, i sine folkeslag.» (1 Mos. 10: 1, 5) Oppdraget om å formere seg, som ble gitt på nytt til Noah på en forbilledlig måte, fikk en symbolsk oppfyllelse i de sytti familiene som er nevnt her i det tiende kapitel av 1 Mosebok, og som ble grunnlagt som et patriarkalsk samfunn. Da åtte hundre og femti sju år til var gått, ble det ytterligere understreket da Jehova organiserte etterkommerne av familieoverhodet Abraham til et folk og delte det i stammer og «kunngjorde deres stamtavler etter deres familier, ved deres fedres hus». (4 Mos. 1: 18, AS) Ja, det er ikke tvil om at familieforholdet er Guds verk, og han har utøst sin rike velsignelse over dem som anerkjenner og på rette måte verdsetter hans ordning med dette sterke enhetens bånd. Som salmisten sa: «Han opphøyer den fattige fra elendighet, og gjør ham til familier lik en hjord.» — Sl. 107: 41, AS.

 6. Hvordan kan det vises at Gud ikke innførte et familie-kastesamfunn?

⁶ Noen vil sikkert innvende: Blir ikke i virkeligheten kastesamfunnets gyldighet bevist av den kjensgjerning at Gud ikke bare ga bemyndigelse til familiekastesystemet, men faktisk innførte det i disse tilfellene? Og ville ikke denne delingen bli årsak til uenighet og til slutt til klasseskille, som ville føre til at én familie ble hevet over en annen gjennom en anerkjent eller framtvunget overlegenhet? Paulus, som var vel hjemme i historien om Guds handlinger overfor sitt folk, sa nei. Da han sto på Areopagus med atenerne og de mange fremmede besøkende foran seg, kom han taktfullt, men bestemt med en uttalelse som utjevner klasseforskjellen: «Og [Gud] gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate, og han forordnet de fastsatte årstider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, forat de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham.» (Ap. gj. 17: 26, 27, NW) Paulus innførte ikke et nytt prinsipp med hensyn til dette, for om lag fjorten år tidligere sa Peter følgende da han forsto at den første uomskårne hedningekristne var godtatt av Gud: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i ethvert folkeslag er det menneske som frykter ham og gjør rettferdighet, antagelig for ham.» (Ap. gj. 10: 34, 35, NW) Her gjentok den naturlige jøde Peter under inspirasjon av Guds virksomme kraft det som Moses, som Guds mellommann for det jødiske folk, selv hadde minnet jødene om ved begynnelsen av deres historie: «For [Jehova] eders Gud han er gudenes Gud . . . som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver.» (5 Mos. 10: 17) Det er også skrevet om den trofaste kong Josafat at da han satte dommere over folket, formante han dem: «Akt vel på hva I gjør! For I dømmer ikke for mennesker, men for [Jehova], og han er hos eder så ofte I dømmer. . . . Vær varsomme i hva I gjør! For hos [Jehova] vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver.» (2 Krøn. 19: 6, 7) Det er derfor klart at uansett den måten han har valgt å sette i verk sin hensikt på, så ville Jehovas prinsipper for rettferdighet og likhet som han fastsatte fra begynnelsen av sine handlinger overfor menneskene og som er uutslettelig nedtegnet som en bestanddel av hans egne hellige uttalelser, ikke tillate ham å begunstige enkelte individer på grunn av slektskap, og de ville heller ikke tillate ham å vise partiskhet og foretrekke visse elitefamilier. Den uenighet og det klasseskille som plager verden i dag, er ikke et resultat av Jehovas ordning i forbindelse med menneskene, men er tvert imot resultatet av en organisert bestrebelse i direkte opposisjon mot Guds vilje og hensikt.

 7. Hva ville gjøre det mulig for de mange familieenheter som var organisert av Noah, å bevare en felles enhet, og hva ville avgjort sprenge den?

⁷ At denne konklusjonen er riktig, bekreftes av beretningen om motstanden mot Guds ordning med det patriarkalske samfunn etter vannflommen. Som vi allerede har sett, hadde Gud truffet en ordning gjennom Noah for å befolke jorden på en symbolsk måte ved de sytti familieoverhoder, etterkommere av Noah. Noah, som var en klok organisator og som kjente til de fallgruver ufullkomne mennesker er omgitt av i sin ærgjerrige streben, nektet å opphøye noen som helst familie over en annen, eller å tillate noen, ham selv innbefattet, å bli gjort til konge og derved herske over sine brødre. Han visste at menneskene ikke trengte noen annen forenende kraft enn anerkjennelsen av Jehova som den høyeste Overherre, og godkjennelsen av Hans lov som menneskenes rette regel for handling. Han forfektet klokt ved sin egen handlemåte at troskap mot disse prinsippene ville gjøre det mulig for alle de mange familier og folk som skulle utvikle seg på naturlig måte fra denne begynnelsen, å «bo på hele jordens overflate», og gjøre det i fred og enhet. Dette samme symbol innebar at en partisk opphøyelse av en bestemt klasse ville sprenge dette harmoniske samfunn. Hvilke begivenheter var det som fulgte, og som skulle komme til å bevise at dette var sant? Noah levde lenge nok til å få se nettopp et slikt forsøk i denne retning.

«Herrefolk»-programmer bringer ødeleggelse

 8. Hva var det første organiserte forsøk på å opprette et kastesystem, og hva resulterte det i?

⁸ Fra Noahs yngste sønn Kams linje trådte det fram en streber lik Kain, hvis ærgjerrige ønske det var å ha en fremtredende stilling. Den beryktede Nimrod, hvis navn fremdeles er knyttet til den samvittighetsløse dreping av dyr, ga seg i kast med et program om å bygge en verden under én mann, i tross mot Jehova. I stedet for å holde fast på det dengang grunnfestede og anerkjente prinsipp om familieenhet og på det program Gud hadde gitt Noah om at familiene skulle utvandre til jordens ytterste ender, begynte han å arbeide i motsatt retning og med andre mål for øye. Det er tydelig at hans program om å opphøye en sentralisert menneskelig regjering og undertvinge folket med vold, fikk vind i seilene, for det er skrevet om hans tilhengere: «Så sa de: Kom, la oss! bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!» Jehova ville vise at dette ikke var hensikten med at han hadde inndelt menneskene i familier, og han ville vise sitt mishag med et slikt utslag av «klasse-overlegenhet», og så tvang han igjennom at hans egen hensikt ble utført ved den enkle forholdsregel å forvirre deres språk. «Så spredte [Jehova] dem derfra over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.» (1 Mos. 11: 4, 8) Således endte menneskenes første organiserte forsøk på i tross mot Jehova å opprette et system med overlegne «kaster», med et forsmedelig nederlag.

 9. Hvilket lignende forsøk ble gjort av den første verdensmakt, og hvordan gikk det med den?

⁹ Dette skulle ikke på noen måte komme til å bli menneskenes siste forsøk. Denne dyre lærepengen førte heller ikke til at andre folk avholdt seg fra å gjøre nye og enda kraftigere anstrengelser for å bli «herrefolket». Neste gang var det Egypt, den første verdensmakt, som reiste seg som forkjemper for ideen om en bestemt rases overlegenhet, og de ble drevet av den egensindighet de hadde arvet fra Adam og av et umettelig begjær etter å herske over sine brødre. De hadde jo gjort israelittene til slaver i landet, og av frykt for at disse skulle formere seg sterkt og vende seg imot dem i krigstid, satte de i verk tiltak som hadde til hensikt å utrydde israelittene som et folk. «Da bød Farao alt sitt folk og sa: «Hver sønn som fødes, skal I kaste i elven, men hver datter skal I la leve.» (2 Mos. 1: 22) De resonnerte som så at når alle sønner ble utryddet, ville israelittenes døtre til slutt bli nødt til å gifte seg med egyptiske menn; rasen ville da gradvis bli absorbert, og faren for at egypterne skulle bli beseiret, ville være over. Men de regnet ikke med Jehovas makt og hensikt, og heller ikke med israelittenes urokkelige tro. Jehova hørte sitt folks rop og oppreist.e en befrier for dem, og ved sin egen sterke arm førte han dem ut midt for øynene på hele Egypt, og knuste dette første verdensrikes makt. Således resulterte Egypts «herrefolk»-program i dets egen ødeleggelse. De ble fordømt av Gud ved denne nye, umiskjennelige demonstrasjon av hans stilling i spørsmålet om en klasses eller rases overlegenhet.

10. Hvilket moderne «herrefolk»-program fulgte samme oppskrift?

¹⁰ På samme måte har Jehova Gud i våre dager demonstrert at han er imot dem som ønsker å bli opphøyd som «herrefolk». I vår tids historie møter vi den samme ånd av abnormt utviklet egoisme og intoleranse legemliggjort i Hitler og i hans forsøk på folkeutryddelse. Kjensgjerningene har uomtvistelig bevist hans hat til Guds utvalgte folk i denne tid, Jehovas vitner. Og fordi de kjødelige jøder engang var Guds utvalgte folk, har de alltid vært skyteskiver for Satans og hans håndlangeres angrep. Derfor er det ikke noe å undre seg over at de også følte undertrykkelsens jernhånd og ble brakt nesten til randen av utryddelse i de land som var dominert av nazistene. Men etter dette vanvittige menneskes mishandling av Jehovas trofaste vitner og etter hans voldsomme motstand mot Rikets budskap ble også han slått til jorden og hans «herrefolk» med ham. Alle slike «herskernaturer» bør merke seg dette!

11. Hva er grunnene til at man ikke kan si at Jehova var gunstig stemt overfor raseoverlegenhet ved å opphøye Israel?

¹¹ Her kan det igjen være noen som vil komme med en innvending. Viste ikke Jehova at han ikke var en motstander av dette prinsippet da han valgte israelittene som sitt folk og opphøyde dem over alle andre folk? Kan det ikke sies at Jehova var gunstig stemt overfor raseoverlegenhet når det gjaldt det jødiske folk? Vi vender oss igjen til Guds Ord, og finner der et ettertrykkelig Nei! Jehova villedet ikke israelittene med hensyn til grunnen til at han hadde utvalgt dem: «Deg har [Jehova] din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant [Jehova] behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blant alle folk; men fordi [Jehova] elsket eder, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte [Jehova] eder ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.» (5 Mos. 7: 6—8) Dette folks overlegenhet avhang uten tvil av at de var og fortsatte å være et folk som opphøyde Jehovas navn, for salmisten sang: «Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde.» — Sl. 106: 8.

12. Hvorfor ville ikke Gud for alltid bevare Israel som et folk på grunn av vennskapet med Abraham?

¹² Gud hadde nok sagt at det var på grunn av den ed han hadde svoret deres fedre, men at han ikke derved for alltid bandt seg til å bevare hele folket som sitt eget folk, går tydelig fram av det som hendte i ørkenen i det annet år etterat de dro ut av Egypt. Da ti av de tolv speiderne som var sendt inn i Kana’an for å utspeide landet, kom tilbake med en ugunstig og fryktaktig rapport, ble Jehova vred på folket for denne åpenbare mangel på tro. «Og [Jehova] sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte meg, og hvor lenge vil de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem? Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, [gjøre dem arveløse, AS], og så vil jeg gjøre deg til et større og sterkere folk enn dette.» (4 Mos. 14: 11, 12) Mange hundre år senere bevitnet også Johannes døperen dette punktet da han fordømte visse av Abrahams naturlige etterkommere: «Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? Bær derfor frukter som er omvendelsen verdige, og gi eder ikke til å si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan oppvekke Abraham barn av disse stener.» (Luk. 3: 7, 8) Det er tydelig at Jehova ikke var interessert i et folk bare for deres egen skyld eller på grunn av en formodet «overlegenhet» som deres stilling hos ham kunne gi dem. Han oppreiste heller ikke her et «herrefolk» som for alltid skulle kunne gjøre fordring på en begunstiget stilling på grunn av Guds vennskap med deres forfader Abraham. Jehova Gud forandrer aldri sine rettferdige prinsipper, og har konsekvent hevdet den stilling han inntok i Eden.

Det forbilledlige Israel en forent familie

13. Hvordan understreket Jehova at presteskapet ikke var en spesiell kaste?

¹³ Det er derfor ikke så merkelig at det ikke var adgang til noe klasseskille i Israels organisasjon under Loven, og Jehova grunnla heller ikke et kastesystem da han innsatte presteskapet som et tjenesteorgan og et middel for israelittene til å nærme seg Gud. Jehova framhevet jødenes syndbetyngede tilstand, og derfor var det nødvendig at det ble truffet en ordning slik at de kunne nærme seg Jehova i tilbedelse. Prestene, som var vigslet og helliget til denne tjenesten, kunne skaffe til veie dette midlet til å nærme seg Gud gjennom de forskjellige offer og offergaver som var forordnet under lovpaktens vilkår. Men selv om prestene hadde fått dette spesielle privilegium, understreket Jehova likevel det faktum at han var Gud for hele Israel. «På den tid, sier [Jehova], vil jeg være alle Israels ætters [familiers, AS] Gud, og de skal være mitt folk.» — Jer. 31: 1.

14. Hvordan kom Levi stamme i denne begunstigede stilling?

¹⁴ For øvrig var det opprinnelig ikke levittene som var blitt tatt ut som Guds utvalgte. Da Jehovas engel gikk gjennom Egypt og slo i hjel alle egypternes førstefødte, ble alt førstefødt i alle israelittenes familier helliget av Jehova og ble hans på grunn av at deres liv var blitt spart. Alle familier var således likt representert som hans eiendom. Ifølge skikken i gammel tid skulle normalt de eldste sønnene i alle tilfelle tjene som prester når tiden var inne, men da Jehova opprettet sitt nasjonale prestedømme, tok han levittene i deres sted, i kraft av sin rett til å handle uavhengig. «Og [Jehova] talte til Moses og sa: Se, jeg har tatt levittene ut blant Israels barn i stedet for alle førstefødte, dem som åpner morsliv blant Israels barn, forat levittene skal høre meg til. For til deg hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt førstefødt i Egypts land, helliget jeg meg alt som førstefødt er i Israel, både folk og fe; de skal høre meg til, meg, [Jehova].» (4 Mos. 3: 11—13; se også versene 44—51) Derfor er det at Jehova sa til alle Israels familier da han innstiftet lovpakten: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» (2 Mos. 19: 5, 6) Det er derfor sikkert at Jehova med levittene ikke innsatte et opphøyd presteskap eller innførte noe klasseskille.

15. a) Hvilke beviser er det for at ingen familier på utilbørlig vis fikk en fremtredende stilling i Israel? b) Hvordan ble partiskhet forhindret?

¹⁵ Som et ytterligere bevis for at ingen familier fikk noen uvanlig fremtredende stilling i Israel, kan det nevnes at ekteskap var tillatt mellom medlemmer av forskjellige stammer, selv om det ikke var tillatt i de tilfelle da deres arvelodd i landet derved ville gå ut av stammen. (4 Mos. 27: 5—11; 36: 1—12) Ekteskap med fremmede folk var riktignok forbudt, men under visse forhold kunne det endog inngås ekteskap med en kvinne som var tatt til fange i krig. (5 Mos. 21: 10—13) Vi husker at Rahab, en av Kristi Jesu formødre, ble hilst velkommen i Juda stamme av Salmon, som giftet seg med henne, og det samme var også tilfelle med Rut, som ble Boas’ hustru. (Matt. 1: 2—5; Jos. 6: 23, 25; Rut 4: 10, 13) Det er også bemerkelsesverdig i forbindelse med ekteskap at selv om en mann var en tjener, kunne han gifte seg med sin herres datter. (1 Krøn. 2: 34, 35) Av dette kan vi se at tjenerne hadde en meget gunstig stilling i Israel. Det er sant at slaveri var tillatt, men ble det ikke understreket at hele Israels folk var Jehovas slaver? (3 Mos. 25: 55, AS) Det var imidlertid ikke tillatt at en naturlig sønn av Abraham ble solgt for bestandig til ufrivillig slaveri for sine brødre. (2 Mos. 21: 2—8; 3 Mos. 25: 39—55; 5 Mos. 15: 12—18) Tjenere skulle for øvrig ikke undertrykkes på noen måte, men skulle behandles hensynsfullt. Hvis det ble tilføyd dem skade fra deres herrers side, skulle det erkjennes, og det skulle tilmåles straff eller gis passende vederlag, og det kunne gå så langt at en tjener ble gitt fri på grunn av tapet av et øye eller en tann. (2 Mos. 21: 20, 21, 26, 27, 32) Lønnen skulle heller ikke holdes tilbake; det ble forlangt øyeblikkelig betaling til enhver tid. (3 Mos. 19: 13; 5 Mos. 24: 14, 15) Det er derfor klart at selv om det oppsto klasser i Israel, så tillot ikke loven partiskhet av noe slag overfor noen gruppe eller noe enkeltindivid på grunn av vedkommendes livsstilling. Det var bare de som var nasjonens fiender, som ble forvist eller betraktet som utstøtt. — 5 Mos. 7: 1—3.

16. Hva er billedlig vist ved at en og samme lov gjaldt for innfødte og fremmede?

¹⁶ Her ser vi imidlertid enda en gang hvordan Guds barmhjertighet blir lagt for dagen. Selv om det var gitt uttrykkelig befaling om fullstendig å ødelegge alle som urettmessig var i det landet israelittene hadde fått i arv, traff Jehova en ordning for de fremmede som var velvillig innstilt overfor jødene. Hvis de var villige til å la seg omskjære og ville holde alle Israels lover, skulle de bli godtatt som en del av nasjonen og motta mange velsignelser i likhet med de innfødte jøder. (4 Mos. 15: 14—16) På alle måter er således Israels nasjon et vakkert bilde på den enhet som finnes i Jehovas folks menigheter i dag, og det at en og samme lov gjaldt både for innfødte og fremmede, er et utmerket bilde på at den samme teokratiske veiledning nå gjelder både for den «lille hjord!» av de salvede og de «andre får», som bor sammen som «én hjord», en familie uten splittelse.