Kapittel 4

Hvordan kom alderdom og død inn i verden?

SELV om folk flest betrakter alderdom og død som noe normalt, er det likevel noe som volder dem hodebry. Dette framgår av det faktum at det gjennom mange hundre år er blitt overlevert legender som forsøker å forklare hvorfor menneskene blir gamle og dør.

En versjon av en gammel gresk myte forteller om kvinnen Pandora, som åpnet en eske eller et kar som hun hadde fått beskjed om å holde lukket. Dette, ble det sagt, førte til «alderdom», «sykdom», «sinnslidelser» og andre «plager» som har hjemsøkt menneskene.

Enkelte innfødte stammer i Australia tror at menneskene opprinnelig hadde utsikt til å leve evig. Men de måtte holde seg borte fra et bestemt hult tre. Da villbier gjorde dette treet til sitt tilholdssted, fikk kvinnene lyst på den honningen som var der. En kvinne som ikke brydde seg om mennenes advarsel, brukte en stridsøks på treet. Da fløy ifølge legenden en stor flaggermus ut. Denne flaggermusen var «Døden». Da den hadde sloppet ut fra treet, gjorde den krav på alle som den berørte med vingene.

Det er verdt å merke seg at legender som vi finner hos andre folk rundt om på jorden, på lignende måte sier at døden skyldes ulydighet, og at det ifølge legendene ofte var en kvinne som først ble innblandet.

HVA ER ÅRSAKEN TIL LIKHETSTREKKENE?

Når enkelte leser slike myter, vil de kanskje stille Bibelens forklaring på hva som er årsaken til alderdom og død, i klasse med dem. De kan til og med påpeke at visse trekk ved mytene svarer til Bibelens beretning. Men hvorfor finnes det slike likhetstrekk? Kan det være at disse legendene har et faktisk grunnlag som bare er blitt fordreid?

Bibelen kaster selv lys over disse spørsmålene. Den viser at menneskene i det gamle Babel i Kaldea ble atspredt fordi de gjorde opprør mot Gud ved å trosse hans befaling. (1 Mosebok 11: 2—9) Bibelske ættetavler viser at dette fant sted på en tid da noen trofaste Guds tjenere, som kjente sannheten om livet og årsaken til døden, ennå levde. (1 Mosebok 6: 7, 8; 8: 20, 21; 9: 28; 10: 1—9; 11: 10—18; 1 Krønikebok 1: 19) Men ettersom de fleste ringeaktet sannheten om Guds hensikt med menneskene, kan en ikke vente at de på en nøyaktig måte skulle bevare sannheten om hvordan døden kom inn i verden. Etter hvert som de spredte seg ut over jorden og tiden gikk, ble kjensgjerningene fordreid og utbrodert; det oppsto myter. Deres mytiske forklaringer på hva som er årsaken til aldring og død, er nokså forskjellige, men en kan se at det finnes et felles grunnlag for dem.

Dette er ikke bare en antagelse. Det finnes opplysninger som tydelig viser at religiøse myter, myter om døden innbefattet, har et felles opphav. Oberst J. Garnier sier:

«Ikke bare egypterne, kaldeerne, fønikerne, grekerne og romerne, men også hinduene, buddhistene i China og i Tibet, goterne, angelsakserne, druidene, meksikanerne, peruanerne, de innfødte i Australia og til og med de ville på Sydhavsøyene må alle ha fått sine religiøse oppfatninger fra en felles kilde og et felles senter. Overalt finner vi de mest forbausende likhetstrekk når det gjelder riter, seremonier, skikker, tradisjoner og deres guders og gudinners navn og forhold.» — The Worship of the Dead.

Og hva er deres felles opphavssted? Peker kjensgjerningene i retning av Kaldea, det sted som Bibelen antyder? Professor George Rawlinson sier:

«Den slående likhet mellom det kaldeiske system og det klassiske [i første rekke det greske og det romerske] mytologiske system synes å være verdt å vie spesiell oppmerksomhet. Denne likheten er for framherskende og i visse henseender for stor til at en kan få den mistanke at det bare er tilfeldighetene som har frambrakt en slik overensstemmelse. I det greske og det romerske panteon og i det kaldeiske panteon kan en se den samme generelle gruppering [av guder og gudinner]; det er ikke sjelden en ser de samme slektskapsforhold; og i noen tilfelle utgjør til og med de klassiske guddommers kjente navn og titler den mest interessante illustrasjon og forklaring som viser at de har kaldeiske opphav.»

Hvilken slutning trekker han av dette? Han sier:

«Vi kan neppe tvile på at det i de eldste tider på en eller annen måte ble formidlet trosoppfatninger og mytologiske forestillinger og begreper fra Den persiske bukts strender [hvor det gamle Babel lå] til middelhavslandene.»

Det Bibelen sier om hvordan religiøse oppfatninger ble utbredt, viser seg således å være i harmoni med de historiske kjensgjerninger. Hvis det er slik at Bibelen på en nøyaktig måte har bevart den sannhet som religiøse myter senere forvrengte, burde den bibelske beretning appellere til vår tenkeevne. Dens beretning burde være fornuftig. Er den det?

LIV AVHENGIG AV LYDIGHET

Når 1 Mosebok redegjør for hva som er årsaken til at menneskene eldes og dør, kommer den ikke med en eventyrfortelling fra et drømmeland, men forteller om noe som virkelig har funnet sted. Den beretter om et geografisk sted, Eden, og angir dets generelle beliggenhet ved hjelp av noen elver. To av disse elvene, Eufrat og Tigris (Frat og Hiddekel), er kjent den dag i dag. (1 Mosebok 2: 10—14; se fotnoten i UGT.) Bibelens kronologi viser at tidspunktet var 4026 f. Kr. eller kort tid deretter. Og Bibelens omtale av et første menneskepar er ikke uvitenskapelig. I publikasjonen The Races of Mankind står det:

«Den bibelske beretning om Adam og Eva, hele menneskeslektens far og mor, uttrykte for århundrer siden den samme sannhet som vitenskapen har påvist i dag, nemlig at alle folkeslag på jorden tilhører samme familie og har en felles opprinnelse.»

Etter at Bibelen har fortalt om hvordan det første menneske ble til, viser den hvordan Skaperen, Jehova Gud, lot menneskeslekten få sin start i et parklignende hjem. Han ga menneskene utsikter til å oppnå endeløst liv, men samtidig satte han en betingelse som de måtte oppfylle for å kunne fortsette å leve. Gud sa til mennesket: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» — 1 Mosebok 2: 16, 17.

Dette var et enkelt bud. Men er ikke det nettopp hva vi burde vente? Adam var alene på dette tidspunktet. Livet var enkelt og ukomplisert. Det var ikke noen problemer med å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold. Det fantes ikke noe press fra et grådig, kommersielt system. Det var ikke nødvendig med noen lover som skulle holde syndige tilbøyeligheter under kontroll hos det første menneske. Ettersom Adam var en fullkommen mann, hadde han ingen syndige tilbøyeligheter.

Selv om dette budet var enkelt, dreide det seg om moralske spørsmål som kunne få alvorlige konsekvenser. Hvis de første mennesker var ulydige og brøt det bud Gud hadde gitt dem, ville de gjøre opprør mot ham, som var deres Hersker. Hvordan det?

Det var Guds forbud som gjorde det til en urett handling å spise av frukten på «treet til kunnskap om godt og ondt». Det var ikke noen giftstoffer i frukten. Den var sunn, bokstavelig talt ’god å ete’. (1 Mosebok 3: 6) Guds forbud i forbindelse med treet understreket følgelig bare at mennesket med rette var avhengig av sin Skaper og Hersker. Ved å være lydige kunne den første mann og den første kvinne vise at de respekterte Guds rett til å gjøre dem kjent med hva som var «godt» eller godkjent av Gud, og hva som var «ondt» eller fordømt av ham. Hvis de var ulydige, ville de derfor gjøre opprør mot Guds overherredømme.

Jehova Gud sa at straffen for å gjøre opprør på denne måten var døden. Var denne straffen for hard? La oss se litt nærmere på det. Mener ikke nasjonene i verden at de har rett til å foreskrive dødsstraff for visse forbrytelser? Men disse nasjonene kan ikke gi noen liv eller opprettholde deres liv i det uendelige. Det kan imidlertid menneskets Skaper. Og Adam og Eva ble til fordi han ville det. (Åpenbaringen 4: 11) Var det ikke da riktig av livets Giver og Opprettholder å si at ulydighet mot ham fortjente døden? Naturligvis! Det er dessuten bare han som fullt ut forstår hvilke alvorlige skadevirkninger ulydighet mot hans lov vil få.

Ved å adlyde dette forbudet kunne de første mennesker, Adam og Eva, ha vist at de var takknemlige for alt det Gud hadde gjort for dem. Hvis de hadde latt det rette motiv tilskynde dem til å være lydige, ville det ha forhindret at de ble selviske og ignorerte sin Velgjører, Gud.

Vi kunne vente at en rettferdig og kjærlig Gud ville gi et slikt bud. Det var ikke et urimelig forbud. Han berøvet ikke menneskene det de trengte til livets opphold. Det fantes mange andre trær som kunne dekke deres behov for mat. Adam og Eva hadde derfor ikke noen grunn til å mene at de trengte frukten på «treet til kunnskap om godt og ondt».

Men beretningen viser at Eva en dag da hun ikke var sammen med sin mann, lot seg forlede til å spise av den forbudte frukt.a Senere lyktes det henne å overtale sin mann til å gjøre felles sak med henne ved å bryte Guds lov. — 1 Mosebok 3: 1—6.

Noen vil kanskje nå si at Gud kunne ha inntatt en ettergivende holdning da de første mennesker gjorde opprør. De mener kanskje at han kunne ha lukket øynene for deres overtredelse og ikke straffet dem. Men ville det ha vært det beste? Er det ikke slik at unnlatelse av å håndheve loven i vår tid har ført til ringeakt for rettferdige lover og til økning i kriminaliteten og voldshandlingene? Hvis Gud ikke hadde straffet Adam og Eva for deres overtredelse, ville det ha betydd at han oppmuntret dem og deres etterkommere til å begå andre lovovertredelser. Dette ville ha gjort Gud medansvarlig i slike handlinger.

Hvis Gud hadde vært ettergivende, ville det også ha oppstått tvil om hvorvidt Guds ord er pålitelig. Det ville da ha virket som om han ikke mener det han sier, og en ville ha kunnet trekke den slutning at en ustraffet kunne overtre hans lover.

Det er derfor innlysende at det var rett og rettferdig av Gud å håndheve sin lov og la de første mennesker ta følgene av sin overlagte ulydighet. Vi bør heller ikke overse at det ikke er noe som tyder på at de angret. Det er ikke noe som viser at de forandret hjertetilstand.

DEN GRUNNLEGGENDE ÅRSAK — SYNDEN

Da Adam og Eva gjorde opprør mot Gud, avskar de seg selv fra et godt forhold til ham. De var ikke i besittelse av uforgjengelighet eller udødelighet. Bibelen sier at Gud ved sin makt ’holder solen, månen og stjernene stående for alltid’. (Salme 148: 3—6, NW) Slik var det også med de to første mennesker. De var avhengig av Gud for å kunne fortsette å leve.

Da Adam og Eva nektet å holde Guds lov, avskar de seg selv fra Guds opprettholdende makt. Ettersom de ble fremmedgjort for Gud, mistet de dessuten hans ledelse. Den synd som brakte Adam og Eva i opposisjon til Gud, førte i sin tid til døden for dem.

Men etter at de hadde syndet mot Gud, hadde de fortsatt en forbausende livskraft. Dette kan vi se av den historiske beretning, som viser at Adam levde i 930 år. (1 Mosebok 5: 5) Men ordene «på den dag du eter av [treet til kunnskap om godt og ondt], skal du visselig dø» ble oppfylt på Adam, for Gud dømte Adam til døden på den dagen. — 1 Mosebok 2: 17.

Ved sin ulydighet førte menneskeslektens stamfar, Adam, ikke bare døden over seg selv. Han førte også døden over sine ufødte etterkommere. Av den grunn sier Bibelen: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Romerne 5: 12.

Ettersom Adam hadde mistet sin fullkommenhet, kunne han ikke bringe den videre til sine etterkommere. Helt fra begynnelsen av ble hans barn født med svakheter. Synden, som virket i hans kropp, gjorde det umulig for ham å få avkom som ikke hadde begrensninger og svakheter. Dette er i samsvar med det Bibelen sier i Job 14: 4: «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» Årsaken til at menneskene i vår tid eldes og dør, kan derfor spores tilbake til den synd de har arvet fra Adam. Som hans etterkommere får de den lønn som synden betaler — døden. — Romerne 6: 23.

Hva betyr egentlig dette? Gjør døden slutt på alle livsprosesser, eller er det noen del av mennesket som lever videre? Fortsetter mennesket å føre en bevisst tilværelse etter legemets død?

[Fotnote]

[Kart på side 28]

(Se den trykte publikasjon)

MANGE LANDS MYTOLOGI SKRIVER SEG FRA BABEL

HELLAS

BABEL

AFRIKA

INDIA

Den persiske bukt

[Bilde på side 32]

Bibelen sier at Gud ga de første mennesker utsikter til endeløst liv