Syngende stridsmenn
«Lovet være [Jehova], min klippe, han som opplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig. . . . Gud! En ny sang vil jeg synge deg, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge deg.» — Sl. 144: 1, 9.
1, 2. Er det i alminnelighet en nær forbindelse mellom sang og strid?
SANG og strid — synes du det er en merkelig kombinasjon? I virkeligheten er den ikke så merkelig som man fra først av kunne tro. Selv i forbindelse med denne verdens kamper og kriger er sang og strid ofte nøye forbundet med hverandre. I enda høyere grad er dette tilfelle med den krigføring Bibelen omtaler, både den av historisk og den av profetisk karakter, der kampen fant sted under Jehovas ledelse og med hans godkjennelse. Og hva hans folk i dag angår, er det sannelig i høyeste grad sant at de både er sangere og stridsmenn på én og samme tid.
2 Noe av den mest eggende musikk som finnes her i verden, er militærmusikken, musikk som har til hensikt å sette blodet i bevegelse og få føttene til å holde takten under marsjen. Det er også blitt komponert og sunget mange sanger som har til formål å vekke kampgløden og inngyte tillit til den ventede seier. Så har vi naturligvis også alle de sanger og all den musikk som egner seg til å gi uttrykk for seierherrenes triumferende følelser etterat kampen er over. Vi innrømmer imidlertid villig at det sjelden har passet å synge og kjempe samtidig, og da særlig ikke under de blodbad som anrettes av den moderne krig.
3. Hvor langt tilbake i tiden blir sang omtalt i Bibelen?
3 Vi er imidlertid langt mer interessert i den forbindelse mellom sang og strid som vi finner nedtegnet i Bibelen, for vi husker at «alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring», og særlig «for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til». (Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11, NW) Men før vi gir oss direkte i kast med dette emnet, er det nyttig å merke seg hvor dypt rotfestet omtalen av sang er i den hellige beretning. Langt tilbake i tiden, lenge før menneskeslekten ble skapt, eksisterte sangen, for blant de spørsmål Jehova rettet til Job, leser vi: «Hvor var du da jeg la jordens grunnvoller? . . . da morgenstjernene sang sammen, og alle Guds sønner ropte av fryd?» (Job 38: 4, 7, AS) Nær knyttet til dette har vi den meget opplysende beretning om Guds enbårne Sønn i hans før-menneskelige tilværelse, der han omtales som den personifiserte visdom. Denne beretningen går enda lenger tilbake i tiden, og sier: «[Jehova] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. . . . da han la jordens grunnvoller — da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte [frydet meg, AS] alltid for hans åsyn; jeg lekte [frydet meg, AS] på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» (Ordspr. 8: 22, 23, 29—31) Det er ikke tvil om at hans gledesfylte samvær med Jehova og det at han lekte eller frydet seg for hans åsyn, ofte ville gi seg utslag i den herligste himmelske sang.
4. Hvilket spørsmål oppstår derved, og hva kan vi vente i forbindelse med svaret?
4 Når vi leser disse beretningene om sang i himmelen, oppstår følgende spørsmål hos oss: Blir det noe sted i Bibelen nevnt at Jehova selv synger? Svaret er meget interessant, for til vår forundring ser det ut til å være bare ett slikt sted, og det finnes i en profeti som nå får sin oppfyllelse, en profeti som også er forbundet med strid og kamp. Dette markerer begivenheten som enestående i sitt slag, og den skal bli behørig behandlet lengre ut i vårt studium.
5. a) Hvor dypt rotfestet er den musikalske evne hos menneskeheten? b) Hvor kan vi finne noe som er enda bedre enn musikk, og hvorfor?
5 Beretningen sier intet om hvorvidt det ble sunget i Edens hage den gang alt var fullkomment. Men det er vanskelig å forestille seg at det ikke var noen sang der, og særlig etterat mannen hadde fått sin vakre ledsagerske og medhjelp som kunne svare og stemme i sammen med ham, til sangfuglenes akkompagnement i de vakre omgivelsene. Det finnes ikke tvil om at musikalske evner og begavelse er dypt rotfestet hos menneskene, for blant Adams første etterkommere omtales Jubal som «stamfar til alle dem som spiller på harpe og fløyte». (1 Mos. 4: 21) Ja, den musikalske evne er likså dypt rotfestet som de to andre vidunderlige gaver Gud har gitt, evnen til å tale og skrivekunsten. Og enda menneskene i vår tid er blitt så ufullkomne og fremmede for sin Skaper og ulykkelig forblindet av «guden for denne tingenes ordning» (2 Kor. 4: 4, NW), så har de likevel overalt på jorden denne sterke trang til å uttrykke seg i musikk og sang. Det er nok så at den ofte blir fordervet og misbrukt, men gaven er nå likevel til stede. Vi finner virkelig mye vakkert i denne verdens musikk, men vi finner mye vakrere, herligere og mer tiltalende ting i Guds Ord, der Guds navn er skrevet på en vakrere måte.
Kamp og sang på Jehovas dag
6. Hvilket tema kommer vi til å følge når vi behandler dette emnet?
6 La oss da komme til det hovedemne vi skal behandle, og finne ut hva Bibelen har å si og hva vi kan lære til oppmuntring og rettledning for oss i forbindelse med dette tosidige emnet sang og kamp. Først vil vi ganske kort peke på hva som er vårt tema, og deretter vil vi vise hvordan dette tema blir grundig bekreftet av Guds Ord. Vi har siden 1914 e. Kr. levd i alle tiders mest begivenhetsrike tid, «på den dag», «Jehovas store dag». (Es. 26: 1; Sef. 1: 14; 3: 8, AS) På denne dag finner det sted mye kamp som Jehova er ansvarlig for. Striden blir i virkeligheten utkjempet av Kristus Jesus, som i profetiene kan svare til Jehovas «arm». (Sl. 98: 1) Kristus Jesus har himmelske hærstyrker som er stilt til hans rådighet. Guds folk på jorden har også en rolle å spille. Etter en rekke seirer, som fører til en fullstendig og endelig seier over alle Guds fiender i Harmageddon-slaget, blir en stor og evig frelse tilveiebrakt. Det framgår av at «en ny himmel og en ny jord» blir fast opprettet, og denne frelse er til gagn for alle dem som skal vinne evig liv i denne nye verden. (Es. 65: 17) Denne herlige frelse, som allerede er i ferd med å bli til virkelighet, er hovedtemaet for vår sang, som vel å merke gir all ære og all pris til ham som den med rette tilkommer, til Jehova, gjennom hans sterke, «hellige arm».
7. Hvilket profetisk drama omfatter både sang og strid, og hvilken spesiell hensikt fra Jehovas side ble åpenbart der?
7 De fleste av våre lesere er velkjente med den rikdom av bibelske beviser som slår fast at 1914 e. Kr. avmerket begynnelsen på Jehovas dag. Disse beviser har ofte vært detaljert behandlet i disse spalter, så i stedet for å legge fram beviser for dette årstallet, vil vi nå først behandle et av de profetiske dramaer som ble utspilt i det virkelige liv under Guds ledelse og ved den forbindelse han hadde med sitt utvalgte folk, Israel. Det illustrerer kraftig våre dagers stridsspørsmål, og inneholder både sang og strid. Vi hentyder til den anledning da Gud hjemsøkte Egypt for å sette i verk en mektig utfrielse og frelse for Israels barn, og som David omtalte da han spurte: «Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk — som Israel — et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk, for å gjøre seg et navn?» (2 Sam. 7: 23) I forbindelse med dette husker vi også at Gud fikk Moses til å underrette og advare Farao om det stridsspørsmål som denne gudenes kamp dreide seg om. Dette er nedtegnet i 2 Mosebok 9: 16, og Paulus siterer det på følgende måte: «Nettopp i denne hensikt har jeg latt deg bestå, forat jeg i forbindelse med deg kan vise min makt, og forat mitt navn kan bli forkynt overalt på jorden.» — Rom. 9: 17, NW.
8. Hvordan ble Guds kunngjorte hensikt oppfylt, særlig i forbindelse med den andel Moses og Israels barn hadde i den?
8 Legg nå nøye merke til hvordan denne uttalelsen fikk sin oppfyllelse. Den ble først og fremst oppfylt ved Guds mektige gjerninger og ved hans strid på sitt folks vegne, som begynte med en rekke plager i Egypt og kulminerte i den veldige ødeleggelse av alle Faraos hærer i Det røde hav. Dette forårsaket at Jehovas navn og ry ble spredt vidt og bredt, noe som ble bevitnet både av Rahab og gibeonittene. (Jos. 2: 10; 9: 9) Men disse mektige gjerninger kunne likevel ikke i seg selv nevne ved navn ham som æren tilkom. Her var det Moses kom inn i bildet, foruten alle Israels barn. Dette hellige navn ble først kunngjort i Faraos nærvær, og stridsspørsmålet ble klarlagt, som vi finner det nedtegnet i 2 Mosebok 5: 1, 2. Det begynte som en ordkrig, en kald krig. (Hvem kan si at Moses ikke var en stridsmann?) Men etterat dramaets høydepunkt var nådd, da Israel sto trygt på den andre siden av Det røde hav etter å ha gått på tørt land midt igjennom det, og nå kunne stå og se tilbake og være vitne til hvordan fiendens styrker ble fullstendig tilintetgjort, da steg en stor, triumferende lovsang opp til Jehova. Moses førte an med disse uforlignelige åpningsord: «Jeg vil synge for Jehova, for han har seiret herlig: hesten og dens rytter har han kastet i havet. Jehova er min styrke og sang, og han er blitt min frelse; dette er min Gud, og jeg vil prise ham; min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. Jehova er en stridsmann; Jehova er hans navn.» — 2 Mos. 15: 1—3, AS.
9. Hvilke punkter bør vi merke oss i beretningen i 2 Mosebok, 15. kapitel?
9 Når du leser ordene i denne sangen i 2 Mosebok, 15. kapitel, legg da merke til hvor sterkt ettertrykk det blir lagt på at all herlighet og pris for denne store frelse skulle gis til Jehova. Legg også merke til språkets skjønnhet og kraft, og det inntrykk av poesi og musikk som de korte, enkle ord og uttrykk gir oss, enda vi ikke leser det på originalspråket, hebraisk. Vi får også vite at «profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk etter henne med trommer og dans. Og Mirjam sang fore: Lovsyng [Jehova], for han er høyt opphøyd; hest og mann styrtet han i havet». (2 Mos. 15: 20, 21) Kanskje de sang og danset til langt ut på natten, og vi kan formelig se for oss det hele, den luftige friluftsballsalen under en sort fløyelshimmel som var besådd med stjerner, med en oppadstigende måne som nå ikke lenger var full, og som en dramatisk bakgrunn rullet de mørke bølgene inn fra havet, der alle Egypts hærskarer nå lå dypt begravet.
10. Hvordan blir dette drama oppfylt i vår tid, og hvilken slutning leder det oss til?
10 I dag er vi vitne til hvordan dette profetiske drama holder på å gå i oppfyllelse like for våre øyne. Farao og hans mektige menn og militære styrker er et passende bilde på dem som er fiender av Gud og av Guds folk, nemlig Satan og hans ledende representanter, hans «ætt», og alle den gamle verdens styrker. På den annen side er Moses og Israels barn, innbefatende Mirjam og alle de kvinner som var med, et passende bilde på Kristus Jesus (den forutsagte profet som var større enn Moses) og de styrker for den nye verden som Guds folk på jorden utgjør, innbefattende alle som er med og «synger Moses’, Guds slaves sang, og Lammets sang». (Ap. gj. 3: 22, 23; Åpb. 15: 3, NW) På samme måte som Farao og hans hærskarer, under sine guders innflytelse, spottet Jehova, og drev det så vidt at de ble hørt helt fram til katastrofen i Det røde hav, så trosser også nå «kongene [herskerne og lederne] på hele den bebodde jord» Jehova og hans kunngjorte hensikt og advarsel, og under demonisk påvirkning blir de ført framover mot Harmageddon. (Åpb. 16: 13—16, NW) Når vi ser hele dramaet under ett, kan vi se at Moses og Israels barn ved det standpunkt de tok imot Farao, ved å motstå hans krav og hans press og ved å kunngjøre Jehovas navn og hensikt og synge denne lovsangen til slutt, med rette kan beskrives som syngende stridsmenn, selv om de ikke kjempet med krigsvåpen. Står ikke Jehovas folk i nøyaktig samme stilling i dag, og kan de ikke beskrives på samme måte?
11. Hvilket spørsmål blir stilt angående tiden da Moses’ sang ble sunget?
11 Men vi hører noen si: «Når denne sangen som Moses førte an i, ikke ble sunget før etterat de egyptiske hærskarer var ødelagt i Det røde hav, tyder da ikke det på at vi ikke kan istemme en forent sang med triumferende lovprisning av Jehova før Harmageddon er over og alle våre fiender er blitt ødelagt?» For å få den rette forståelse av dette viktige spørsmål, skal vi se på andre deler av Bibelen som har tilknytning til det samme emne.
Nøkkelen til situasjonen
12. a) Hvor i Bibelen og på hvilken måte blir Rikets fødsel beskrevet? b) Hvilken nøyaktig kunngjøring fulgte etter krigen i himmelen?
12 Når vi går tilbake til 1914 e. Kr., som vi er blitt enige om å fastsette som begynnelsen på Jehovas dag, blir vi påminnet om at dette vendepunkt i iverksettelsen av Guds hensikter i Åpenbaringens 12. kapitel blir markert med Rikets fødsel, det at et guttebarn ble født av den symbolske kvinne som ble «sett i himmelen». «Det brøt ut krig i himmelen» kort etter dette, og følgen av den ble at Satan og hans engler ble kastet ut av himmelen og ned til jorden. (Åpb. 12: 3, 5, 7, NW) Alt dette var over i 1918 e. Kr., som det ofte ut fra Bibelen er blitt forklart i disse spalter. Legg godt merke til den nøyaktige ordlyd av det jublende triumfrop som da ga gjenlyd i de himmelske haller: «Nå er frelsen og makten og vår Guds rike kommet og hans Kristi myndighet.» — Åpb. 12: 10, NW.
13. Hvordan utgjør denne kunngjøringen nøkkelen til situasjonen og hva fører det igjen til?
13 Der har vi nøkkelen til hele situasjonen. Det var den første i en rekke seirer som brakte Sion frelse og sikret opprettelsen av den «nye himmel» og den «nye jord». Vi forveksler ikke denne krigen i himmelen med Harmageddon-slaget, men på grunn av denne første seier og på grunn av vår ubegrensede tro på Jehova og hans innsatte konge, Kristus Jesus, vet vi uten skygge av tvil at den endelige seier ved denne ’trofaste og sanndrue’ stridsmann er absolutt garantert. (Åpb. 19: 11) Og på grunn av denne seier og på grunn av vår tro og innvielse av oss selv, av vårt liv, til Jehova, så har følgende uttrykk også fått en lykkelig anvendelse på oss: «Og de seiret over ham på grunn av Lammets blod og på grunn av sitt vitnesbyrds ord, og de elsket ikke sine sjeler trass i dødsfare engang.» Derfor er det som det videre sies: «Vær derfor glade [fryd dere og syng], dere himler og dere som bor i dem!» Hvem kunne gjøre noe annet enn synge? — Åpb. 12: 11, 12, NW; se også 1 Joh. 5: 4; Ef. 2: 6.
14. Er det god grunn til å tro at krigen i himmelen allerede har funnet sted?
14 Kanskje noen nå spør: Hvordan kan dere være så sikre på dette, og på at krigen i himmelen allerede har funnet sted? Vi svarer: Den bevarelse, velstand og vekst som er blitt Jehovas folk til del mens de har tjent i enhet under ledelse av hans organisasjon siden 1918 e. Kr., trass i alt hat og all forfølgelse som deres fiender har ført over dem, utgjør et konkret bevis for at denne krigen er blitt avsluttet med hell. Alt dette er et like godt bevis for at denne krigen er over, som utgytelsen av den hellige ånd på pinsedagen var bevis for at Jesu gjenløsningsoffer var blitt godtatt i de himmelske haller.
15. Er det gode grunner for å trekke den slutning at Guds folk nå kan beskrives som syngende stridsmenn?
15 Det er ikke tvil om at Guds folk, «som holder Guds bud og har det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus», nå er innviklet i en krig med «dragen», selv om «våre stridsvåpen [ikke er] kjødelige», militaristiske. (Åpb. 12: 17, NW; 2 Kor. 10: 4) Ved Jehovas hjelp og vidunderlige omsorg gjennom hans organisasjon, Sion, viser de seg stadig å være seierherrer og fryder seg over Jehovas frelse. Hvem kan nekte for at Guds folk i dag med rette bør beskrives som syngende stridsmenn?
16. Hvilken bibelsk skikkelse er særlig kjent både som sanger og stridsmann, og hvem tilla han æren for det?
16 Det er så mye i Bibelen som bekrefter det som her er sagt, at vi finner det vanskelig å velge ut de mest passende steder. Men la oss da rette oppmerksomheten mot den andre bibelske skikkelse, som kanskje i enda høyere grad enn Moses var kjent som en liflig sanger og en stor stridsmann, ja, når det gjaldt bokstavelig sang og kamp var han avgjort bedre kjent. Vi hentyder naturligvis til David, som under inspirasjon beskrev seg selv som «Israels liflige salmist». Men i samsvar med vårt studium kan vi legge merke til hvordan han ga all æren til Jehova, som lærte ham å ’spille liflig’ på harpen, for han sier straks etter: «Jehovas ånd talte ved meg, og hans ord var på min tunge.» Og om sin dyktighet som kriger, skriver han: «Lovet være [Jehova], min klippe, han som opplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig.» — 2 Sam. 23: 1, 2, AS; Sl. 33: 3; 144: 1.
17. Hvem skrev mesteparten av salmene, og hvordan bør vi betrakte dem?
17 Under inspirasjon skrev David mesteparten av salmene. Det meste var basert på hans egne opplevelser, og viste forbilledlig de ting Jesus Kristus skulle oppleve, og også Kristi etterfølgere som klasse betraktet. De er ikke bare skjønne sanger, som består av rik, hellig poesi, men de er først og fremst profetier, en del av ’alt det som ble skrevet før til vår belæring’. Det er med dette i tankene vi ønsker å undersøke Salme 118. Den utgjør en bemerkelsesverdig bekreftelse av det faktum at det er nå, før Harmageddon, at man skal synge og juble «og [offentlig] kunngjøre Jehovas gjerninger» på grunn av den frelse som allerede er blitt oss til del. — Sl. 118: 17, AS.
18. Hva er temaet for Salme 118, og hvordan har den forbindelse med Åpenbaringen 12: 10?
18 Det tema som ofte vender tilbake i denne salmen, finnes i uttrykket: «For hans miskunnhet varer evindelig!» Dette utgjør grunnlaget for den oppfordring salmen begynner med: «Å, takk Jehova.» (Sl. 118: 1, AS) Det er derfor en salme eller sang med takksigelse, ikke til noen skapning, ikke engang til David selv som på en så mektig måte ble brukt til å slå ned Israels fiender, men til Jehova, Israels virkelig mektige Stridsmann og Frelser. Denne tanken kommer gang på gang til uttrykk i salmen, når David forteller hvordan hans tallrike fiender, «alle hedninger», prøvde å undertvinge seg ham og det lille Israels rike. «De omgir meg som bier,» sier han treffende et sted. Så legger han til: «Men [Jehova] hjalp meg,» og dette leder ham videre til det særlige uttrykk som vi fester oss ved: «[Jehova] er min styrke [som en stridsmann] og lovsang, og han ble meg til frelse.» (Sl. 118: 10—14) Et rop som svarer nøyaktig til det vi finner i Åpenbaringen 12: 10.
19. Hvilke særlige begivenheter var knyttet til Davids framgang som stridsmann?
19 I samsvar med det argument som nettopp er framsatt, bør man også legge merke til at David ikke oppnådde sin meget sterke og overlegne stilling over sine fiender ved å vinne en enkelt overveldende seier, som var et bilde på Harmageddon. Det var ved en rekke seirer han oppnådde denne stilling. Dette passer med det som sies om Kristus Jesus, den større David: «Han dro ut med seier og til seier.» (Åpb. 6: 2) David ventet heller ikke til den endelige seier var vunnet, før han begynte å synge. Beretningen viser at begynnelsen til Davids framgang som Israels konge kan settes til den tid da han erobret Sions berg og grunnfestet sin trone der, og senere førte opp arken, som var midtpunktet for den sanne tilbedelse i Israel. (Se 2 Samuel, kapitlene 5 og 6.) Fra da av hadde han framgang, men han måtte fremdeles kjempe, og sang samtidig at Jehova «ble meg til frelse». Som beretningen sier: «David ble større og større, og [Jehova], hærskarenes Gud, var med ham,» inntil Jehova «hadde latt ham få ro for alle hans fiender rundt omkring». — 2 Sam. 5: 10; 7: 1.
20. Hvordan åpenbarer Salme 118 sin profetiske betydning for vår tid på grunnlag av disse begivenhetene?
20 Det er fra dette tidspunkt av, fra det tidspunkt av da Sion er fast grunnlagt etter en nødsperiode, at Salme 118 får sin anvendelse, både i Davids tilfelle og ved de hendelser som hans tilfelle pekte forbilledlig fram til. Det sikre holdepunkt i denne salmen, som fastsetter dette tidspunkt i den store oppfyllelse nå i vår tid, finnes i uttrykket: «Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.» (Sl. 118: 22) Vakttårnet for 15. mars 1952 knyttet dette skriftstedet sammen med Esaias 28: 16 og 1 Peter 2: 6, 7, og ga detaljerte beviser for at nedleggelsen av Sions hjørnesten i den fullstendige oppfyllelse fant sted i 1918 e. Kr., da Kristus ble framstilt som konge, i samsvar med miniatyr-oppfyllelsen ved hans første advent. (Se Matteus 21: 4—9.) Det var i sannhet en meget spesiell tidsperiode eller «dag». I motsetning til en 24-timers dag, som helt naturlig følger etter foregående dag, ble denne profetiske dag spesielt gjort av Jehova, og den gir grunn til stor fryd og mye sang, som det sies: «Dette er dagen som [Jehova] har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den!» (Sl. 118: 24) Legg også merke til hvordan David ikke bare taler for sin egen del, som når han sier: «[Jehova] er min styrke og lovsang,» men også medregner alle sanne israelitter, som når han deretter sier: «Det høres fryderop [sang] om frelse i de rettferdiges telt.» La oss derfor nå alle sammen fryde oss og synge høyt om Jehovas frelse, som han nå på denne sin egen dag har tilveiebrakt i Sion. — Sl. 118: 14, 15.
21. Hvilken handlemåte blir vi drevet til å følge når vi forstår disse sannhetene?
21 Når vi er klar over at Jehova har gitt oss den sannhet som kaster lys over hans Ord, og vi ikke bare forstår det og ser det bli oppfylt på denne herlige dag, men også får den forrett å være med på å oppfylle det, da takker vi med glede ’Jehova for hans miskunnhet’. Og ikke bare det, men vi blir fylt med den kampglød som gjør oss bestemt på å ’holde Guds bud’ i «det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus», «trass i dødsfare». Vi innvier oss og forplikter oss i uselviskhet til å følge denne handlemåte. Se hvor vakkert dette kommer til uttrykk: Jehova «er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høytidsofferet med rep like inn til alterets horn!» — Åpb. 12: 11, 17, NW; Sl. 118:27.
22. Hvordan har Esaias 12: 1—6 forbindelse med vårt studium?
22 Men festet du deg ved det vi sa (§ 20) om grunnleggelsen av Sion «etter en nødsperiode»? Det hentydes til dette i Salme 118, vers 18: «Hårdt tuktet [Jehova] meg, men til døden overga han meg ikke.» Men vend deg nå til Esaias, 12. kapitel, og se hvordan denne korte profetien med hvert eneste ord tydelig bekrefter hovedpunktene i vårt studium. Som det så ofte er blitt forklart i Vakttårnet, var Jehova vred på sitt folk i begynnelsen av «den tid», og det skyldtes at de hadde unnlatt å leve slik de skulle gjøre når de hadde fått i oppdrag å være syngende stridsmenn. Men i sin miskunnhet rådde Gud bot på situasjonen og trøstet sitt folk ved å gi frelse til Sion. «For en strålende ting han har gjort — vel kjent er dette over hele jorden.» [Es. 12: 5, Ro] Så finner vi igjen omkvedet: «For [Jehova], Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse. Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder.» Ja, som Jesus antydet i sin samtale med den samaritanske kvinnen ved en bokstavelig brønn, kan det livgivende sannhetens vann nå drikkes fritt og med glede av alle som tørster og ønsker å yte hellig tjeneste i den sanne tilbedelses ånd. Fra alle kanter høres nå et mektig rop som svar på den rungende befaling: «Rop høyt og juble, I Sions innbyggere! Stor er Israels Hellige midt iblant eder!» — Es. 12: 2, 3, 6; Joh. 4: 14, 23; Åpb. 22: 17.
23. Hvor i Bibelen blir det sagt at Jehova synger, hva er grunnen til hans sang og hvilken oppmuntring gir det oss?
23 Du husker vel også at vi i begynnelsen av denne artikkelen nevnte at det var ett sted i Bibelen hvor det ble sagt at Jehova selv synger. Vi finner det i Sefanias 3: 14—17 (AS). Til oppmuntring for oss som sangere blir vi først befalt å ’synge og rope høyt, å glede oss og fryde oss av fullt hjerte’. Hvorfor? Jo, fordi Jehova «har tatt bort [satt til side, Ro] dine straffedommer, han har ryddet bort din fiende [undertrykkere i likhet med babylonierne og Farao]; Israels konge, [Jehova], er i din midte, du skal ikke mer se noe ondt [«noen ulykke», Ro].» Til oppmuntring for oss som stridsmenn får vi så den stimulerende befaling: «På den dag skal det sies til Jerusalem: Frykt ikke! Sion, la ikke dine hender synke! [Jehova] din Gud er i din midte, en kjempe som frelser [fra fienden]; han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop [sang, AS].» Kunne vi avslutte dette studiet med en vakrere og mer opphøyd tanke? — Sammenlign dette med Salme 132: 13—18.