Lykkelige er de som Gud tilretteviser

«Lykkelig er den førlige mann som du tilretteviser, o Jah, og som du underviser fra din lov.» — Sal. 94: 12, NW.

1, 2. Hvordan bør vi se på tilrettevisning fra Gud?

NÅR hendte det sist at du i ord eller gjerning kom til kort når det gjelder å leve opp til Guds rettferdige veier og normer? Sannsynligvis er det ikke så lenge siden, kanskje bare noen timer eller dager. Vi vet jo at vi alle synder, at vi kommer til kort med hensyn til å gjenspeile Guds herlighet på rette måte. — 1. Kong. 8: 46; 1. Joh. 1: 8—10.

² Vi kan være glad for at Jehova i sin kjærlighet ønsker å tilrettevise oss, og at han er i stand til å gjøre det. «Kan han ikke irettesette, han som tilretteviser nasjonene, han som gir menneskene kunnskap? Lykkelig er den førlige mann som du tilretteviser, o Jah.» Hvis vi ’lar Jehova tilrettevise oss’, vil vi bli lykkelige, for vi vil da være i harmoni med ham. — Sal. 94: 10, 12, NW.

3. Hvilke spørsmål skal vi nå ta opp til drøftelse?

³ De kristne kan stole på Bibelens forsikring: «Herren tukter den han elsker.» (Hebr. 12: 6) Vi er derfor glad for at vi her kan komme med en bibelsk redegjørelse for spørsmål som har tilknytning til irettesettelse, anger og utstøtelse. To artikler i denne serien står i dette nummer av Vakttårnet, og de andre tre artiklene ville bli trykt i neste nummer. Disse fem artiklene skulle hjelpe alle til å få en klar forståelse av de bibelske prinsipper som er berørt, og ’la seg sette i den rette skikk, la seg formane, ha ett og samme sinn og holde fred’. — 2. Kor. 13: 11, LB.

4, 5. Hvordan sørger Jehova Gud for at vi blir tilrettevist?

⁴ Gud tilretteviser oss ofte på en slik mild og forsiktig måte at vi ikke engang merker at vi får tilrettevisning. Det kan være at vi leser noe i Guds Ord som får oss til å ta avstand fra en uheldig handlemåte, eller som korrigerer vår tenkemåte. Andre ganger kan en tilrettevisning fra Gud være mer poengtert og til og med noe smertefull. Men han vet hvilken grad av tilrettevisning vi trenger, og hvilken form som vil være best for oss. (Jer. 30: 11) Hvor godt er det ikke når vi villig tar imot Guds tilrettevisning! Han tukter oss i kjærlighet, akkurat som en far tukter en sønn han er glad i. Det er også mye mer forstandig av oss å ta imot en begrenset eller behersket tilrettevisning fra Jehova Gud enn å bli straffet i den grad at vi blir utryddet. — Jer. 10: 24; Hebr. 12: 5.

⁵ Noen ganger kommer Gud med tilrettevisning gjennom mennesker. Han sendte profeter og dommere til Israels folk. Men han kan også komme med tilrettevisning til enkeltpersoner. En av Jobs falske «trøstere» måtte innrømme at Job hadde «rettledet mange». (Job 4: 3; 16: 2) For en velsignelse det må ha vært å bli tilrettevist av Job, en mann som utmerket seg ved sin gudhengivenhet! Men vi kan spørre oss selv: ’Er jeg mottagelig for nyttig tilrettevisning av dette slaget, tilrettevisning som riktignok kommer fra et menneske, men som er basert på Guds fullkomne visdom?’

TILRETTEVIS HVERANDRE I KJÆRLIGHET

6. På hvilket grunnlag kan vi bli tilrettevist av en bror?

⁶ Jesus viste at vi måtte regne med å få, og også gi, kjærlig tilrettevisning. Det han sa, gjaldt tilfelle da noen følte at de personlig var blitt alvorlig krenket, men i prinsippet kan det anvendes på mange situasjoner. Jesus sa: «Dersom din bror gjør en synd mot deg, så tal ham til rette, og hvis han angrer, skal du tilgi ham.» (Luk. 17: 3) Og apostelen Paulus skrev at en «Herrens tjener» «med mildhet [skulle] vise til rette» andre. — 2. Tim. 2: 24, 25.

7. Hva bør skje når noen begår en alvorlig synd?

⁷ Hyrdene eller de utnevnte tilsynsmenn i menigheten er interessert i hver enkelt av de kristne, i tillegg til at de ønsker å beskytte hjorden som et hele. (Hebr. 13: 17; 1. Pet. 5: 2, 3) Når noen begår en alvorlig synd, bør de eldste derfor få rede på det. Synderen bør selv «kalle til seg menighetens eldste». Hvis en annen kristen får kjennskap til denne alvorlige synden, må han si fra til de eldste, både av hensyn til synderen og for at menigheten kan holdes ren. (3. Mos. 5: 1) De eldste vil da kunne hjelpe ham som har falt i synd, og føre ham tilbake og derved ’redde hans sjel fra døden’. — Jak. 5: 14, 16, 19, 20.

8. Hvordan bør vi betrakte mindre feil som våre brødre begår?

⁸ Det hender også at noen gjør seg skyldige i feil eller forseelser av mindre alvorlig art. Da kan modne kristne være i den stilling at de kan gi tilrettevisning og hjelp basert på Bibelen. Vi må naturligvis vokte oss for å bli altfor kritiske når det gjelder andres uvesentlige feil, for Gud oppfordrer oss til å være langmodige og overbærende mot hverandre. (Kol. 3: 12, 13) Vi må ’være ydmyke og sette de andre høyere enn oss selv og ikke tenke bare på vårt eget beste, men også på de andres’. (Fil. 2: 3, 4) Gud forsikrer oss om at «å bære over med urett er en pryd». — Ordsp. 19: 11.

9, 10. Hva bør gjøres hvis det ser ut til at en bror begår et feiltrinn?

⁹ Men det kan hende at vi ser at en av våre kristne omgangsfeller begår et feiltrinn eller er i ferd med å komme opp i en farlig situasjon fordi han følger en dårlig handlemåte. Når vi er sammen med en bror privat, legger vi kanskje merke til at han er tilbøyelig til å drikke for mye. Det virker ikke som om han er en dranker, men det er tydelig at han ’er tilbøyelig til megen vin’. (1. Tim. 3: 8, EN) Noen kunne gi ham tilrettevisning for å hjelpe ham. Men hvem?

¹⁰ Paulus skrev til de kristne i Galatia: «Om et menneske begår et feiltrinn før han er klar over det, bør dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd.» (Gal. 6: 1, NW) En kristen som har åndelige kvalifikasjoner, kan vennlig og taktfullt komme med tilrettevisning på forskjellige måter. Han kan for eksempel si noe generelt i løpet av en samtale, slik at det ikke gir inntrykk av å være et direkte råd. (Ordsp. 15: 23) Eller han kan komme med noen formanende ord helt privat. Men noe som er svært viktig, er at han ikke lar seg drive av en kritisk ånd, men av kjærlig omtanke for sin bror. — 1. Kor. 13: 4, 5.

11. Hvordan kunne brødrene og søstrene i Filippi hjelpe til med et problem som noen der hadde?

¹¹ Det finnes også andre situasjoner da kristne brødre og søstre kan hjelpe. Paulus skrev følgende om et problem i Filippi:

«Jeg sier til Evodia og Syntyke: Kom til enighet, som kristne! Og så ber jeg deg, du som med rette heter Synzygus, om å hjelpe disse to. For de har kjempet med meg for evangeliet.» (Fil. 4: 2, 3)

Det hadde tydeligvis oppstått et problem eller en uoverensstemmelse mellom disse to salvede kristne kvinnene. Apostelen oppfordret ikke filipperne til å ta parti i denne uoverensstemmelsen. Det ville dele menigheten i to motstridende grupper og resultere i splittelse, misunnelse og strid. (1. Kor. 1: 10—13; 3: 2—9) Det er en alvorlig fare som må unngås. Uten å diskutere kvinnenes følelser eller synspunkter kunne brødrene og søstrene i likhet med Synzygus (navnet betyr medarbeider) gi dem tilrettevisning ved å oppmuntre dem til å strebe etter kristen enhet, til å tilgi hverandre og samarbeide i kjærlighet. (Matt. 5: 23—25; Ef. 4: 1—6, 31, 32; Tit. 2: 3—5) Hvis en av dine medtilbedere gir deg den slags velbegrunnet tilrettevisning, bør du betrakte det som et uttrykk for kjærlighet. — Sal. 141: 5.

VÆR BESTEMT

12, 13. Hvilken mer alvorlig situasjon kan oppstå i en menighet?

¹² Det kan hende at en kristen som følger en handlemåte som er i strid med Guds rettledning, ikke forandrer seg, trass i at han får hjelp, kanskje til og med fra de eldste. Dette er ikke et tilfelle som bare dreier seg om en uoverensstemmelse mellom to personer. Det dreier seg heller ikke om en som ennå ikke har nådd full kristen modenhet, og som på ulike måter viser at han fortsatt trenger å vokse åndelig sett. Paulus erkjente at det ville finnes umodne kristne, som måtte hjelpes med tålmodighet og kjærlighet og ut fra et ønske om at de måtte gjøre fremskritt. (Rom. 14: 1; 15: 1; 1. Kor. 13: 11; Fil. 3: 15, 16) Men i tillegg til slike personer kan det finnes noen som velger å følge en handlemåte som riktignok ikke ennå kan betegnes som en alvorlig synd, men som likevel er tydelig i strid med Guds veiledning.

¹³ Vi bør ikke bli rystet over at det fra tid til annen kan finnes noen kristne som er slik. Bibelen sier: «I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen til simpelt.» (2. Tim. 2: 20) Menigheten ble sammenlignet med et hus hvor det kunne finnes noen som var lik simple kar, og hvis handlemåte eller innflytelse var lite oppbyggende eller usunn. Timoteus og andre trofaste kristne ble oppfordret til å ’holde seg borte’ fra slike simple kar. — 2. Tim. 2: 21, LB; jevnfør Romerne 16: 17.

14, 15. Hvilket problem oppstod i en menighet i Tessalonika, og hvordan kunne de kristne reagere på et slikt problem?

¹⁴ I samsvar med denne forståelsen og anvendelsen av Paulus’ ord ser vi at det var et slikt tilfelle i det gamle Tessalonika. Menigheten som et hele fikk beskjed om at noen som tydeligvis var sunne og friske, ikke ville arbeide. De ville leve på andre, stikk i strid med Guds ord om dovenskap. Paulus skrev derfor: «Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss.» — 2. Tess. 3: 6; Ordsp. 20: 4; 24: 30; Fork. 5: 11, 17; 10: 18.

¹⁵ Ja, det kan være noen som ’ikke lar seg tukte med ord’, deriblant med den bibelske veiledning som menigheten får av de eldste, men fortsetter å handle i strid med Guds prinsipper. De kristne kan derfor føle at de må ’trekke seg tilbake’ fra ham, slik Paulus råder dem til. — Ordsp. 10: 17; 29: 19.

«MERK EDER HAM»

16. Hvilket råd gav Paulus til tessalonikerne?

¹⁶ Paulus fortsatte å veilede tessalonikerne med hensyn til hvordan de burde oppføre seg overfor dem som var late og førte et uordentlig liv: «Dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, for at han må gå i seg selv, og hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror!» (2. Tess. 3: 14, 15, EN) De kristne kan følgelig ’merke’ seg noen som fortsetter å ringeakte Guds prinsipper.

17. a) Hvorfor er det nødvendig å utvise forsiktighet når vi følger dette rådet? b) Hva sa Jesus i den forbindelse?

¹⁷ Vi må imidlertid utvise stor forsiktighet når vi følger denne guddommelige veiledningen. Fordi vi er ufullkomne, kan vi være tilbøyelige til å komme med personlige vurderinger basert på våre egne sympatier og antipatier, for eksempel når det gjelder andres klesdrakt eller hårfasong. Men hvis brødrene i sin alminnelighet ikke synes at en søster kler seg usømmelig, uanstendig eller sjokkerende, bør vi erkjenne at hun ganske enkelt har en annen smak. (1. Mos. 37: 3, 4; Joh. 19: 23; 1. Tim. 2: 9, 10) Vi er ikke blitt bedt om å dømme våre brødre og søstre i uvesentlige spørsmål som gjelder smak og behag, eller i samvittighetsspørsmål. (Rom. 14: 4, 10—12) Og selv om noen skulle ha et urett syn på noe som virkelig er en bagatell, må vi huske Jesu råd:

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, . . . Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» — Matt. 7: 1—3.

18. Hva bør gjøres når det er helt klart at noen handler stikk i strid med Guds veiledning?

¹⁸ Men hvordan forholder det seg hvis det er en som i betydelig grad avviker fra Guds prinsipper, en som kanskje er svært lat eller kritisk, som «farer med tomt snakk» og stadig ’gir seg av med ting som ikke kommer ham ved’? (2. Tess. 3: 11, EN) Eller problemet kan bestå i at noen prøver å utnytte andre materielt, søker underholdning som åpenbart er upassende, eller blir innblandet i tvilsom oppførsel som ennå ikke er av en slik natur at et dømmende utvalg må gripe inn.a De eldste har prøvd å hjelpe ham, men han fortsetter som før. Det kan være at han påvirker andre i menigheten eller utgjør en fare for andre. De eldste kan drøfte saken og bestemme at én av dem skal holde en bestemt, direkte tale om saken basert på Bibelen i menigheten. De eldste vil dermed kunne «stoppe munnen på» den som «fører et uordentlig liv» og «ikke vil underordne seg», uten å nevne vedkommende ved navn. — Tit. 1: 10—13.

19. Hvordan kan andre i menigheten reagere hvis problemet fortsetter å gjøre seg gjeldende?

¹⁹ Hvis en slik situasjon gjør seg gjeldende i en menighet, kan de enkelte kristne føle seg forpliktet til å ’merke seg’ vedkommende.b Paulus forklarer hva dette blant annet innebærer, når han sier: «Ha ingen omgang med ham, for at han må gå i seg selv.» (2. Tess. 3: 14, EN) Det vil innebære at du ikke har noen selskapelig omgang med den som du har ’merket’ deg. Du skal ikke kunngjøre eller offentliggjøre din private beslutning og heller ikke prøve å påvirke andre. Men du personlig vil unngå hans selskap, i samsvar med den sunne veiledning som menighetens eldste har gitt. Du vil imidlertid ikke avvise ham fullstendig, for han er fremdeles din bror, en medkristen som Kristus har dødd for. I stedet for å nære hat til din bror bør du ’tale ham til rette’. Hvordan? En form for tilrettevisning er at du vennlig, men bestemt adlyder befalingen om ’ikke å ha omgang med ham’, samtidig som du selv setter et godt eksempel. Men du kan gjøre mer enn det for å hjelpe ham. — 3. Mos. 19: 17; Tit. 2: 7, 8.

20. Hvilket ansvar har du hvis du har ’merket’ deg noen?

²⁰ Du kommer fremdeles til å være sammen med den ’merkede’ kristne på menighetens møter og i felttjenesten. Derved har du anledning til å gjøre det som du også er forpliktet til å gjøre når du har ’merket’ deg ham: «Hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror!» (2. Tess. 3: 14, 15, EN) Hvis du ikke oppfylte denne forpliktelsen, men behandlet den ’merkede’ som en fiende, ville du følge en like ukjærlig handlemåte som han.

21. Hva er formålet med denne bibelske ordning? (4. Mos. 35: 12; 5. Mos. 19: 11, 12)

²¹ Det er å håpe at den ’merkede’ vil gå i seg selv. Han innser kanskje at det er på grunn av Bibelens påbud at du unngår selskapelig omgang med ham. Denne tukten kan hjelpe ham til å ’rette ut de slappe hender og styrke de vaklende knær, så det halte ikke går av ledd, men heller blir friskt igjen’. I betraktning av hvor mange lojale brødre det er som er knyttet til Guds menighet i vår tid, vil det sannsynligvis være sjelden at de kristne blir nødt til å ’merke seg’ en bror som «fører et uordentlig liv». Men når det skjer, vil kanskje tilrettevisning sammen med vedvarende formaninger gi «fred og rettferd som frukt». — Hebr. 12: 11—13.

MØTE MED ET UTVALG AV ELDSTE

22, 23. Hvordan skal tilfelle da det er blitt begått en alvorlig synd, behandles?

²² Som vi har vært inne på (i avsnitt 7), trenger en som har begått alvorlige synder, å bli viet oppmerksomhet av «menighetens eldste». (Jak. 5: 14, 15) Disse mennene er i den stilling at de kan gi bibelsk tilrettevisning til en som er blitt overlistet og har falt i synd av alvorlig art. De kan gi ham den åndelige hjelp han trenger. — Ordsp. 6: 23, EN.

²³ Vanligvis blir det utnevnt et utvalg som består av tre eldste, til å ta seg av en sak som gjelder en alvorlig overtredelse. Disse eldste skal ikke opptre som dommere eller «åndelige politimenn». De er hyrder for hjorden og viser at de er det, når de behandler den enkelte som har handlet galt. En som er hyrde for bokstavelige sauer, er ikke hevngjerrig, hard eller dømmesyk. Det må heller ikke de eldste være. De er der for å hjelpe, ikke for å fordømme. (Jud. 23) Deres mål er å få synderen til å vende om fra sin gale vei, hvis det er mulig. — Jak. 5: 19, 20.

24. Hva prøver de eldste å gjøre for synderen?

²⁴ Men når de eldste har å gjøre med en alvorlig synd, må de ’holde fast på det troverdige ord’, slik at de kan «formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som sier imot». (Tit. 1: 9, NW) De må derfor ikke unnlate å vise vedkommende direkte ut fra Bibelen at det han har gjort, er galt, og hvorfor han trenger å forandre sine veier. De ønsker at han skal angre og igjen komme i et fredelig forhold til Gud. — 1. Pet. 3: 10—12.

25. Hvilke spørsmål skal vi nå se på?

²⁵ Men hvordan skal de eldste irettesette dem som handler galt? Hva slags anger er det Gud har behag i? Hvordan kommer den til uttrykk? Hvordan skal de eldste behandle tilfelle av alvorlig synd hvor overtrederen angrer? Må overtrederen bli irettesatt i hele menighetens påhør. Disse spørsmålene blir tatt opp i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

[Ramme på side 17]

HVORDAN BLIR VI TILRETTEVIST AV GUD?

Noen ganger tilretteviser Gud oss gjennom Bibelen eller hjelpemidler til studium av Bibelen.

En annen kristen, særlig en eldste, kan på en kjærlig måte gjøre oss oppmerksom på en feil.

Hvis noen nekter å forlate en urett handlemåte, kan det bli nødvendig for de eldste å advare menigheten mot den aktuelle handlemåte eller tilbøyelighet.

Vi bør da føle at vi som enkeltpersoner bør ’merke oss’ (2. Tess. 3: 14, 15, EN) dem som handler utilbørlig.

Når vi gjør det, vil vi unngå selskapelig omgang med slike, MEN vi bør også ivareta vårt ansvar med hensyn til å hjelpe og formane dem, for de er fortsatt våre kristne brødre.

[Bilde på side 14]

Hvis du så at en annen kristen var i ferd med å komme opp i en farlig situasjon, ville du ikke da gi ham vennlig veiledning?

[Bilde på side 15]

Hjelp dem som trenger tilrettevisende oppmuntring, sa Paulus