Lid ikke skibbrudd på din tro på grunn av motløshet eller andres personlighet
’Strid den gode strid, idet du har tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra seg og lidt skibbrudd på sin tro.’ — 1 Tim. 1: 18, 19.
1. Hvordan kan de kristne sammenlignes med skip i åpen sjø?
DE KRISTNE i denne urettferdige verden av mennesker kan sammenlignes med skip som befinner seg i åpen sjø. Både de kristne og slike skip er i konstant fare. Stormer som lager høye bølger, kan brekke et skip i to. Skjær og isfjell kan lage svære flenger i skipet, slik at det raskt går under. Dårlig sikt eller mangel på drivkraft eller et ødelagt ror kan føre til sammenstøt med andre skip eller grunnstøting. De kristne kan på lignende måte lide skibbrudd på sin tro hvis de ikke alltid er våkne for de farer som lurer i denne verden. De millioner av mennesker som utgjør denne verden, og som ikke kjenner Gud, er som et opprørt hav, og de kristne må holde seg flytende på toppen av dette folkehavet. (Es. 57: 20, 21) Jesus var klar over at hans disipler måtte fortsette å oppholde seg en tid i denne verden, men de skulle ikke være noen del av den. (Joh. 17: 11, 14—16) I likhet med et skip kan de holde seg flytende i sjøen, men når sjøen begynner å strømme inn i skipet, er det grunn til å slå øyeblikkelig alarm.
2. Hvordan kan denne verdens innstilling være en fare for de kristne?
2 De kristne må derfor alltid passe på at den innstilling som er så vanlig i denne tingenes ordning, ikke får trenge inn i den kristne menighet, eller får dem som enkeltpersoner til å lide skibbrudd på sin tro. Noe som kan utgjøre en fare, har å gjøre med motløshet og med det å la seg forurolige eller ta anstøt av andres personlighet, og i denne artikkelen skal vi ta for oss disse tingene.
Hvordan en kan overvinne motløshet
3, 4. a) Hvordan har Satan benyttet nedslående forhold til å holde menneskene i slaveri? b) Hvilke faktorer kan ofte gjøre noen motløse?
3 Virkningene av motløshet kan ses i de dype spor den har satt i mange menneskers sørgmodige ansikt. Satan har i århundrer brukt nedslående forhold til å få mennesker til å bli slaver under ham og hans ordning, og han har spesiell glede av å se kristne bli slappe eller slutte å tjene Jehova på grunn av motløshet. Det er derfor nødvendig at de kristne passer på at de ikke blir overveldet av motløshet.
4 Det kan være mange ting som kan føre til at en føler seg motløs. En vanlig årsak har å gjøre med helsen. Når en ikke føler seg riktig bra, og særlig hvis denne tilstanden strekker seg over et lengre tidsrom, er en tilbøyelig til å trekke seg litt inn i seg selv og begynne å vise selvmedlidenhet. En har ikke krefter til å gjøre det en skulle like å gjøre. Eller det kan hende at en kjemper med en spesiell svakhet eller en forstyrrende ufullkommenhet i kjødet. Et familiemedlems kroniske sykdom eller et dødsfall i familien bringer sorg og fortvilelse. I familier hvor ikke alle er kristne, møter en kanskje hard motstand fra sin ektefelle og blir kanskje til og med latterliggjort av sine barn. Dårlige livsvilkår eksisterer over det meste av verden, og fattigdom, kriminalitet og frykt er også noe som i høy grad forårsaker motløshet.
5. Hva må de kristne gjøre hvis det skal lykkes dem å overvinne motløshet?
5 Hvis det skal lykkes de kristne å overvinne motløshet, er det i høy grad nødvendig at de har sitt forhold til Jehova i tankene og har ubetinget tillit til at han ikke vil unnlate å trøste og hjelpe sitt folk når de har det vanskelig. Han tillater fra tid til annen at hans tjeneres ulastelighet blir satt på en hard prøve, men han vil hjelpe dem som er hengitt til ham, til å holde ut, og han vil bringe utfrielse til sin tid. (Jak. 1: 5—8) David, som kom opp i mange prøvende situasjoner, skrev under inspirasjon til oppmuntring for oss: «Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på [Jehova].» — Sl. 31: 25.
6. Hvorfor blir ikke de kristne overveldet av motløshet selv om de blir syke eller står ansikt til ansikt med døden?
6 Det sikre håp om oppstandelsen tar brodden av sykdom og frykten for døden. Når vi har vårt sinn festet på Jehovas storslåtte løfter, blir vi holdt oppe og har den glede og trøst som bare Jehova kan gi. «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» — 2 Kor. 4: 16—18, NTN.
7. Hva tjener som et anker som gir de kristne stabilitet nå, og som vil gi dem det i den stormfulle tiden som ligger foran?
7 Da Paulus skrev til de kristne hebreerne om Guds sikre løfter, sa han: «Dette håpet er et trygt og fast anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen [det vil si inn i selve himmelen], dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss.» (Heb. 6: 19, 20, NTN) Det håp de kristne har satt til Jehova og til de velsignelser som hans nye ordning vil bringe, er som et trygt og fast anker som gir dem stabilitet og trøst til tross for de trengsler de har i kjødet, og de stormfulle forhold de lever under i denne verden. «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor. Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte, om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot.» — Sl. 46: 2—4.
8. Hvorfor bør vi ikke bli motløse hvis vi på grunn av dårlig helse ikke er i stand til å gjøre så mye i tjenesten for Jehova som vi skulle like å gjøre?
8 Hvis sykdom eller andre omstendigheter hindrer deg i å gjøre alt det du skulle like å gjøre i tjenesten for Jehova, kan du fortsatt glede deg over det du er i stand til å gjøre. Husk Paulus’ oppmuntrende og trøstende ord: «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige.» (Heb. 6: 10) Og glem ikke at det gode eksempel du setter ved å være ulastelig og utholdende, er oppmuntrende for andre, selv om fysiske handikap har gjort det nødvendig for deg å sette ned tempoet. — Jevnfør 2 Korintierne 12: 7—10.
9. Hvorfor er bønn og samvær med andre kristne av stor betydning hvis det skal lykkes oss å overvinne motløshet?
9 De kristne vet at hvis de skal kunne ha en sterk tro og overvinne enhver følelse av håpløshet og engstelse, må de følge en kurs i livet som er i samsvar med Guds Ord, og stadig kontrollere hvor de står, for å se hvor de skal gjøre nødvendige forandringer. De må stadig be til sin himmelske Far. «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4: 6, 7) Samvær med andre kristne er også viktig. Paulus skrev til de kristne i Roma: «For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan tildele dere en eller annen åndelig gave, for at dere kan bli styrket; eller snarere for at det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både deres og min.» — Rom. 1: 11, 12, NW.
10. Hva kan du gjøre hvis du føler at du savner samvær med andre kristne?
10 Hvis du ønsker å være sammen med andre, men likevel føler at du er litt utenfor, vil kanskje det at du selv viser mer vennlighet, hjelpe deg til å få bedre kontakt med andre og framelske et varig vennskap med dem. Det er nok så at de kristne er forpliktet til å være vennlige imot alle, og særlig å gjøre godt «mot troens egne folk», men andre får mer lyst til å være sammen med oss hvis vi er hyggelige, oppbyggende og positive. (Gal. 6: 10) Hvis vi gir uttrykk for selvmedlidenhet, vil vi kanskje vinne sympati, men ikke alltid virkelig respekt.
11. Hvordan kan det at vi går inn for å hjelpe andre, være til gagn for både dem og oss selv?
11 Spør deg selv om hva du kan gjøre for å hjelpe andre i stedet for å konsentrere oppmerksomheten om deg selv. I Apostlenes gjerninger 20: 35 (NTN) retter Paulus oppmerksomheten mot et prinsipp som Jesus hadde framsatt: «Det er en større lykke å gi enn å få.» Vår lykke øker betraktelig når vi gjør noe til gagn for andre. «Derfor, mine elskede brødre, bli standhaftige, urokkelige, ha alltid rikelig å gjøre i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid i forbindelse med Herren ikke er forgjeves.» (1 Kor. 15: 58, NW) Peter formaner: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde.» (1 Pet. 4: 8—10) Vår egen lykke øker således når vi fullt ut bruker de anledninger vi har til å oppmuntre andre. — Luk. 6: 38.
12. Hvordan kan våre brødres og søstres opplevelser hjelpe oss til å bekjempe motløshet?
12 Den åndelige velstand som rår i Jehovas organisasjon, gir de kristne grunn til å føle seg oppmuntret. Når vi leser eller hører om de opplevelser våre brødre har rundt omkring i verden, ser vi hvordan Jehova utøser sin velsignelse og styrker sitt folk, slik at de kan overvinne forfølgelse, vanskeligheter og motløshet. «Salig [lykkelig, NW] er det folk hvis Gud [Jehova] er, det folk han har utvalgt til sin arv.» (Sl. 33: 12) På sine reiser fortalte Paulus og Barnabas andre «om hedningenes omvendelse». Og hva førte det til? «De vakte stor glede hos alle brødrene.» (Ap. gj. 15: 3) Unnlat ikke å dele dine opplevelser i tjenesten for Jehova med andre, slik at de kan bli oppmuntret, og spør også andre om hvilke opplevelser de har hatt, eller les om de opplevelser andre har hatt. — Sl. 122: 1—9.
13. Hvilke foranstaltninger har Jehova truffet for å hjelpe sitt folk til å holde motet oppe til tross for de nedslående forhold de er omgitt av?
13 Hvis vi skal unngå å lide skibbrudd på vår tro på grunn av motløshet, er det nødvendig både å bli oppmuntret av andre og selv oppmuntre andre. «Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I òg gjør! . . . vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle!» (1 Tess. 5: 11, 14) Selv om vi er omgitt av uro, og forholdene utgjør en fare for at vi skal lide skibbrudd på vår tro, kan vi tillitsfullt be Jehova om å hjelpe oss med å ri av stormen og til å unngå å bli offer for motløshet. «Og av deres trengsler førte han dem ut. Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde. Og de gledet seg over at de la seg; og han førte dem til den havn de ønsket. De skal prise [Jehova] for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn.» — Sl. 107: 28—31.
Andres personlighet kan føre til at vi lider skibbrudd på vår tro
14. Hvordan kan andres personlighet føre til at vi lider skibbrudd på vår tro?
14 De kristne kan også komme i den farlige situasjon at de kommer i konflikt med andre kristne på en slik måte at de lider skibbrudd på sin tro, eller er årsak til at andre gjør det. Bibelen advarer dessuten om at det ville være noen i den kristne menighet som ville avvike fra troen og forsøke å påvirke andre til å følge dem. De kristne stoler på og respekterer sine prøvde og trofaste brødre og søstre og verdsetter sine trofaste hyrders lederskap og gode eksempel, men de må ikke la det andre mennesker gjør, få dem til å lide «skibbrudd på sin tro». Det er derfor svært viktig at Guds tjenere ikke lar andres personlighet få noen utilbørlig innvirkning eller innflytelse på dem. — 1 Tim. 1: 18, 19.
15. Hvordan omtaler Judas noen som kunne utgjøre en trusel for menigheten før de ble utstøtt?
15 Judas omtaler noen som snek seg inn i den kristne menighet og forsøkte å vende «vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel», og han beskriver dem som «de skjulte skjær ved deres kjærlighetsmåltider». «Det er de som knurrer og klager over sin lodd i livet, idet de vandrer i samsvar med sine egne ønsker, og deres munn taler overmodige ting, mens de beundrer personligheter for sin egen fordels skyld.» (Judas 3, 4, 12, 16, NW; jevnfør 2 Peter, kapittel 2.) Når slike mennesker blir avslørt, blir de utstøtt av den kristne menighet som personer som ikke fortjener å være der. Hvis noen på denne måten forkaster Guds Ords sannhet og stadig framsetter klager, samtidig som de villeder andre og forsøker å dekke over sitt frafall ved å beundre personligheter, bør vi da følge dem ut av sannheten og inn i ødeleggelsen? Hvor uforstandig ville ikke det være! Pass på at du ikke lider skibbrudd på din tro på grunn av slike «skjulte skjær»!
16. a) Hvilken innstilling bør vi ha når en eldste hjelper oss til å anvende Guds Ord i vårt liv? b) Hvordan viste noen av Jesu disipler at de hadde forskjellig innstilling?
16 Men når hyrder og lærere i menigheten forsøker å hjelpe oss til å gjøre framskritt i Guds Ords sannhet, hender det da at vi tar anstøt av deres personlighet? Mange av dem som ble Jesu disipler, likte noen av hans læresetninger, og de var begeistret for den mat og helbredelse som han tilveiebrakte på mirakuløst vis, men da de hørte at de måtte ’ete Menneskesønnens kjød og drikke hans blod’, ble de sjokkert, og resultatet var at «mange av hans disipler [dro] seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham». De holdt seg ikke lenge nok sammen med ham til at de fikk forståelse av denne viktige læresetningen. — Joh. 6: 48—69
17, 18. a) Hvordan viste apostlene at de hadde den rette innstilling i forbindelse med en læresetning som det kunne være vanskelig å godta? b) Hvorfor var Judas Iskariots troløshet ingen grunn for de andre apostlene til å vakle i sin tro? Hva kan vi lære av dette?
17 Når Jehovas «tro og kloke tjener»-organisasjon framholder en ny forståelse basert på Guds Ord, kan vi kanskje fra tid til annen ha vanskelig for fullt ut å forstå det som er blitt offentliggjort. Men hva skal vi da gjøre? Bør vi bli kritiske og kanskje trekke den slutning at dette bare er den oppfatning noen få menn ved hovedkontoret har? Eller vil vi gjenspeile den samme innstilling som Jesu apostler hadde da mange av Jesu disipler vendte seg bort fra ham. De sa: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.»
18 Ettersom apostlene hadde sammenlignet Jesu lære og kurs i livet med de hebraiske skrifter, var de overbevist om at han virkelig var Messias, og de ville ikke slutte å følge ham bare fordi han framholdt en ny læresetning som det var vanskelig for dem å godta i øyeblikket. Senere var det riktignok en som forlot ham, nemlig Judas Iskariot. Hans sinn og hjerte ble vendt bort på grunn av griskhet. Men ødela en av de utvalgte apostlers troløshet troen til de 11 andre apostler? Nei, det gjorde den ikke, selv om deres tro vaklet en del da Jesus ble arrestert og drept på en torturpel. De gjenvant imidlertid sin åndelighet, og Jehova styrket dem med sin hellige ånd fra pinsedagen i år 33 e. Kr.
19. a) Hvilken viktig kjensgjerning bør vi alltid være oppmerksom på når det gjelder lederskap i den kristne menighet? b) Hvilket ansvar hviler på de eldste, og hva bør vi passe på når det gjelder andres personlighet?
19 Vi bør ikke glemme at vi i likhet med apostlene følger Jesus Kristus som vår leder, og ikke lar oss lede av en mann eller en gruppe menn. Det er nok så at ufullkomne menn blir brukt til å hjelpe oss, like fra det styrende råd til de eldste i vår menighet, men på dem hviler det det tunge ansvar å undervise nøyaktig i samsvar med Guds Ord. De må etterligne apostelen Paulus, som sa til de eldste i Efesos: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene.» (Ap. gj. 20: 20) Han påla høytidelig Timoteus, som var en eldste, å forkynne Guds ord og bygge opp menighetens tro og forberede den på den tid da noen ’ikke skulle tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, etter det som klødde dem i øret’. (2 Tim. 4: 1—4) Hva er det vi ønsker? Noen som ’klør oss i øret’ og forteller oss at alt er i orden, når det kanskje ikke er det, eller noen som taler sant, men likevel vennlig til oss og hjelper oss til å vandre på den vei som behager Gud? (Ef. 4: 11—15) La ikke andres personlighet komme mellom deg og din himmelske Far, Jehova, og hodet for den kristne menighet, Kristus Jesus!
Omgås hverandre i kjærlighet
20, 21. a) Hvilke faktorer gjør det nødvendig at vi er tålmodige og bærer over med hverandre? b) Hvilken formaning kommer Paulus med i Kolossenserne 3: 13, 14 for å bevare freden og kjærligheten i menigheten?
20 Ettersom vi alle er født syndige og ufullkomne, er det nødvendig når vi lærer sannheten i Guds Ord å kjenne, å legge vekk den gamle personlighet og bestrebe oss på å ta på den nye personlighet. (Ef. 4: 23, 24, NW) Jehova vil fortsette å forme oss så lenge vi underordner oss under ham og gjør hans vilje. Uønskede trekk ved vår personlighet har imidlertid en tendens til å holde stand til tross for de bestrebelser vi gjør oss for å overvinne dem, og vi må kanskje fortsatt arbeide med et av disse trekkene i mange år etter at vi har symbolisert vår innvielse til Jehova for å gjøre hans vilje. Vi må derfor bære over med hverandre. Det at de enkelte har ulike karaktertrekk, behøver dessuten ikke nødvendigvis å gjenspeile noen svakhet, men er snarere et uttrykk for den variasjon Jehova har skapt blant sine menneskelige skapninger.
21 Kjærlighet og toleranse vil hjelpe oss til å unngå å være altfor nærtagende. På grunn av presserende problemer går en bror kanskje forbi oss uten å si noe eller uttaler seg skarpt ved en anledning. Eller det kan være at en annen har en vane som virker irriterende. Uansett hvordan situasjonen er, formaner Bibelen: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig om noen har grunn til klagemål mot en annen. Som Jehova villig har tilgitt dere, må også dere tilgi. Men ikle dere i tillegg til alt dette kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» — Kol. 3: 13, 14, NW.
22. a) Hva kan det at vi blir oppbrakt over en brors ufullkommenheter, få oss til å gjøre? b) Hva er det nødvendig at vi først gjør, hvis Gud skal tilgi oss våre overtredelser?
22 La derfor ikke andres personlighet være årsak til at du lider skibbrudd på din tro. Følg en slik handlemåte at du unngår sammenstøt med din bror. Hvis Djevelen kan få deg til å bli så oppbrakt over din brors ufullkommenheter at du blir borte fra møtene eller unnlater å forkynne det gode budskap om Riket, er han godt fornøyd. Ønsker du å glede Motstanderen fordi du blir irritert eller på grunn av stolthet? Betyr ditt forhold til Jehova så lite for deg at du vil slutte å tjene ham eller sette ned tempoet fordi en av brødrene gjør noe som er galt? Husk at hvis Jehova krevde fullkommenhet av din bror, ville han også kreve fullkommenhet av deg. Hvis du ønsker at Gud skal tilgi deg dine feil, må du også være villig til å tilgi din bror hans feil. Jesus framholdt at vi ville få tilgitt våre synder, hvis vi villig tilga andre deres synder. — Matt. 6: 12, 14, 15.
Unngå å vekke anstøt
23, 24. a) Hvordan blir tungen passende sammenlignet med roret på et skip? b) Hvilken veiledning gir Bibelen med hensyn til det å tale sannhet og det som er oppbyggende?
23 Tungen kan gjøre stor skade hvis den ikke blir holdt under kontroll. Jakob illustrerte det på denne måten: «Se, også skipene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem. Så er òg tungen et lite lem, og taler dog store ord.» Hvorfor skulle vi unnlate å styre tungen og være årsak til at vi kommer i konflikt med en medtilbeder av Jehova? «Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så. Gir vel kilden av samme oppkomme søtt og beskt vann?» — Jak. 3: 4, 5, 10, 11.
24 Når tendensen til å gi uttrykk for vrede eller å gi seg av med skadelig sladder eller baktalelse gjør seg gjeldende, så husk at det er skipets fører som kontrollerer fartøyets kurs ved hjelp av roret. Hvis vi i vårt hjerte ikke tenker ondt om våre brødre, vil vi heller ikke bli tilskyndt til å bruke tungen til å uttale sårende ord. «Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste.» «Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.» — Ef. 4: 25, 29.
25. Hvilken veiledning blir gitt med hensyn til det å bringe personlige uoverensstemmelser ut av verden?
25 Sørg for å få brakt uoverensstemmelser hurtig ut av verden. Mindre ting kan ofte rett og slett overses. Hvis problemet vedvarer, bør en henvende seg til den bror som har forsett seg, og drøfte saken med ham på tomannshånd på en kjærlig og vennlig måte. Og hvis en bror kommer til deg for å føre klagemål mot deg, bør du vise selvkontroll og først lytte til det han har å si, slik at du forstår situasjonen, og ikke straks forsøke å forsvare deg eller komme med motbeskyldninger. — Ef. 4: 26, 32.
26. Hvilken forsikring gir Guds Ord oss om at vi vil kunne fullføre vår ferd gjennom den stormfulle tiden som ligger foran oss, og inn i Jehovas nye tingenes ordning?
26 Guds motstander, Satan Djevelen, vet at hans tid er kort, og han forsøker derfor å piske opp menneskehavet, slik at det blir villere og villere fra dag til dag. (Dan. 7: 2, 3; Åpb. 13: 1) Denne Guds store motstander ser gjerne at vi lider skibbrudd på vår tro, og han forsøker derfor å gjøre oss motløse eller å få oss til å ta anstøt av andres personlighet. Men når vi holder vår tro «sjødyktig» og passer nøye på å navigere i samsvar med Guds pålitelige Ord, vil vi med Jehovas ufeilbarlige hjelp og ufortjente godhet fullføre vår ferd i denne stormfulle tiden, gjennom den «store trengsel» og inn i Jehovas nye tingenes ordning, hvor ’havet ikke er mer’. (Åpb. 21: 1) Hvor takknemlige vil vi ikke da være mot Jehova for at vi ikke lot noen tillokkelser eller vanskeligheter få oss til å lide skibbrudd på vår tro og gå glipp av de storslåtte velsignelser som de som elsker Gud, vil få del i til evig tid. «Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 39, NW.