Spørsmål fra leserne
● Hvorfor sier Salme 102: 26, 27 og Hebreerne 1: 10, 11 at himlene og jorden «skal forgå» og ’omskiftes som et gammelt klede’? — Hawaii.
Som svar på dette spørsmålet vil enkelte kanskje påpeke det faktum at uttrykkene «himmel» og «jord» ikke alltid sikter til den bokstavelige himmel og den bokstavelige jord. I Salme 96: 1 blir for eksempel «jorden» oppfordret til å synge en «ny sang». Det er tydelig at det er jordens folk det siktes til i dette tilfellet. Bibelen taler også om «ondskapens ånde-hær i himmelrommet». (Ef. 6: 12) Dette viser at en slik ond åndehær utgjør en «himmel» over det onde menneskesamfunn. Ja, Djevelen blir omtalt som «denne verdens gud». (2 Kor. 4: 4) På bakgrunn av dette vil noen kanskje trekke den slutning at de himler og den jord som er omtalt i Salme 102: 26, 27 (som blir sitert i Hebreerne 1: 10, 11), står for de onde himler som består av Satan og hans demoner, og som har herredømme over den jord som består av mennesker som er fremmedgjort for Gud. Men viser disse versene at det er riktig å anvende uttrykkene slik?
Salme 102: 26, 27 lyder: «Fordum grunnfestet du [Gud] jorden, og himlene er dine henders gjerning. De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klede, som et kledebon omskifter du dem, og de omskiftes.» Vi kan da spørre: Hvordan kunne Gud være Skaperen til onde himler og en ond jord?
En kan naturligvis påpeke at Gud skapte de åndeskapninger som gjorde opprør og til slutt kom til å utgjøre en ond himmel over menneskeheten, og at han skapte Adam og Eva, som alle mennesker som er fremmedgjort for Gud, stammer fra. Vi bør imidlertid merke oss at hverken selve versene eller sammenhengen leder oss til å trekke en slik slutning. Det finnes heller ingen andre skriftsteder som sier at Jehova har grunnfestet et ondt menneskesamfunn eller skapt onde himler. Vi bør derfor være på utkik etter en forklaring som på en mer naturlig og logisk måte passer inn i sammenhengen.
Som det framgår av Salme 102: 1, er denne salmen «en bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for [Jehovas] åsyn». En som føler seg elendig, kunne naturlig nok tenke på hvor evig Jehova er i forhold til de bokstavelige himler og den bokstavelige jord. Ja, det bokstavelige skaperverk i himmel og på jord er forgjengelig. Det kunne ødelegges hvis det var Guds hensikt. Guds eksistens er evig, men ingen del av Guds fysiske skaperverk kan eksistere uavhengig av ham. Som vi ser her på jorden, må det fysiske skaperverk gjennomgå en vedvarende fornyelsesprosess for å kunne fortsette å eksistere. Det framgår av Salme 148 at de bokstavelige himler er avhengige av Guds vilje og hans makt til å opprettholde dem. Etter å ha nevnt solen, månen og stjernene og andre deler av Guds skaperverk sier denne salmen (vers 6, NW) at Gud «holder dem stående for alltid, til evig tid. En lov har han gitt, og den skal ikke forsvinne».
I Hebreerne 1: 10, 11 blir ordene i Salme 102: 26, 27 anvendt på Jesus Kristus. Han kunne også sies å ha ’grunnfestet jorden’ og ha frambrakt himlene som sine «henders gjerning», ettersom han som Guds enbårne Sønn var Guds personlige mellommann da det bokstavelige univers ble skapt. (Joh. 1: 1, 2, NW; Kol. 1: 15, 16) For å understreke Guds Sønns storhet, han som nå har fått et ’uforgjengelig liv’ (Heb. 7: 15, 16), stiller han som skrev Brevet til hebreerne, varigheten av Sønnens eksistens opp som en kontrast til varigheten av eksistensen til det bokstavelige skaperverk, som Gud, hvis han ønsket det, kunne ’rulle sammen som en kåpe’ og sette vekk. — Heb. 1: 12.
Jehova Gud blir følgelig tilskrevet en mer varig eksistens (Sl. 102: 26, 27) enn det fysiske skaperverk, som er forgjengelig, og det samme blir hans herliggjorte Sønn, Jesus Kristus. (Heb. 1: 10, 11) Andre skriftsteder støtter en slik konklusjon. I Lukas 21: 33 sa Jesus at «himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå». Jesus stilte her sine ords stabilitet og evige sannferdighet opp som en kontrast til de bokstavelige himlers og den bokstavelige jords forgjengelige natur. Det er ikke slik å forstå at det er Guds hensikt å ødelegge dem, men de er forgjengelige. Det ser ut til at denne uttalelsen har samme betydning som ordene i Matteus 5: 18: «Sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår [eller: «Før skal himmel og jord forgå . . .», Luk. 16: 17], skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen.»
Ettersom Jehova Guds og hans Sønns eksistens er av større varighet enn eksistensen til de bokstavelige himler og den bokstavelige jord, kan vi være forvisset om at Jesus alltid lever og kan gå i forbønn for de elendige, og at Gud alltid lever og kan høre og besvare slike bønner. (Se Hebreerne 7: 25.) Vissheten om dette bør oppmuntre oss til å stole helt og fullt på alle de løfter Gud har gitt, og være overbevist om at de vil bli oppfylt, uansett hvordan det kan se ut i dag.
● Hva mente Jesus da han sa at «det går ikke an at en profet mister livet utenfor Jerusalem»? — J. B., USA.
En tid etter påsken i år 32 e. Kr. «begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slås i hjel». (Matt. 16: 21) Han viste på forhånd at han skulle bli dømt til døden og drept henholdsvis i og i nærheten av Jerusalem, ikke i Korint, Roma, Samaria eller noen annen by. Han var blitt sendt til Israels hus, og han skulle dø i jødenes hovedstad. — Matt. 15: 24.
Senere i det samme jødiske lunaråret talte Jesus igjen om sin kommende død i Jerusalem og sa: «Det går ikke an at en profet mister livet utenfor Jerusalem [eller: «andre steder enn i Jerusalem», UO]. Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn . . . ! Og I ville ikke. Se, eders hus skal overlates eder selv.» — Luk. 13: 33—35.
Da Jesus sa at det ikke gikk an at en profet mistet livet utenfor Jerusalem, kan han ikke ha ment at ingen jødisk profet var blitt drept andre steder, selv om Jerusalem kunne kalles «du som slår i hjel profetene». Ifølge Josephus ble døperen Johannes halshogd i Makerus, som lå i Perea, på østsiden av Dødehavet. Det poeng Jesus ville ha fram, var tydeligvis at hvis jødene skulle slå i hjel en profet, og særlig Messias, kunne en vente at det skulle skje i Jerusalem.
En av grunnene til dette var at Det høye råd eller Sanhedrinet med dets 71 medlemmer hadde sitt sete i Jerusalem. Ifølge Guds lov måtte en falsk profet dø. (5 Mos. 18: 20) Den jødiske Misjna forklarer: «Det var hverken domstolen i hans egen by eller domstolen i Jabne som dømte ham til døden, men han ble ført opp til Det høye råd [Sanhedrinet], som var i Jerusalem.» (Sanhedrinet, del 11, avsnitt 4) Ettersom Det høye råd bare kom sammen i Jerusalem og det var overfor det «falske» profeter skulle bli forhørt, dømt og drept, sa Jesus det han gjorde, ettersom han var klar over at de jødiske religiøse ledere ikke godtok ham som en sann profet for Gud.
Esaias forutsa dessuten at Messias skulle være lik et lam som føres bort for å slaktes. (Es. 53: 7) Døperen Johannes kalte Jesus «Guds lam, som bærer verdens synd». (Joh. 1: 29) Hvor ville det så være passende for Jesus å bli ofret som et lam, som Påskelammet? (1 Kor. 5: 7) Ville ikke Jerusalem være et passende sted, ettersom det var der offer regelmessig ble frambåret for Gud, og ettersom det var der påskelammet ble slaktet? Jo, og det gir oss enda en logisk forklaring på at Jesus pekte på Jerusalem som det sted hvor han skulle dø.
Det Jesus sa, gikk i oppfyllelse. Han ble ført fram for Det høye råd i Jerusalem og dømt til døden. Og han døde ved Jerusalem, like utenfor byens murer.