Det verdensomfattende forkynnelsesarbeid nærmer seg sin avslutning
1. a) Hvordan ble Jesu jødiske disiplers forkynnelse utvidet fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr.? b) Hvilken virkning skulle dette ha på det at de var vitner for Jehova?
JESU KRISTI disipler har nå utført et verdensomfattende forkynnelsesarbeid i over 1900 år. Da Jesus på Oljeberget om våren i år 33 sa til sine disipler: «I skal være mine vitner», talte han til mennesker som var Jehovas vitner av fødsel. (Es. 43: 1—12; 44: 8) Men fra da av, eller fra det tidspunkt da Guds hellige ånd ble utgytt over dem ti dager senere, på pinsedagen i Jerusalem, skulle de også være Jesu vitner. Hvorfor det? Betydde det at de i mindre grad skulle være innvigde vitner for Jehova, eller at de skulle være Jesu vitner i stedet for Jehovas vitner? Nei, det at de skulle være Jesu vitner, betydde ikke at de i mindre grad skulle forkynne Guds navn, Jehova, og skyve Jehova i bakgrunnen, men at de skulle herliggjøre Jehova i enda høyere grad. Det skulle føre til at de vitnet for Jehova på en mer poengtert og bestemt måte. Det skulle vise at Jehova ikke hadde løyet, men at han etter over 4000 år til slutt hadde oppreist sin Messias eller Kristus.
2. Hvilken foranstaltning, som første gang ble omtalt i Edens hage, skulle nå bli gjort kjent over hele verden?
2 Jehovas foranstaltning i forbindelse med den lenge lovte Messias eller Salvede var av verdensomfattende betydning. Den fortjente å bli gjort kjent over hele verden, «like til jordens ende». Det Jehova Gud selv gjorde, fortjente å bli etterlignet av hans trofaste vitner på jorden. Hva var det? Jo, å vitne om den historiske Messias eller Kristus, Jesus, Guds Sønn. Omkring år 4026 f. Kr. hadde Jehova Gud sagt til Slangen, som var årsak til menneskets fall i Edens hage: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Dette var første gang Jehova omtalte Messias eller Kristus.
3. Hva måtte Jehova derfor gjøre for å oppfylle sitt ord hva dette angikk?
3 Når Gud oppfylte sitt løfte om å oppreise sin Messias eller Salvede, ville det være nødvendig for ham å identifisere Messias ved å vitne om ham på en overnaturlig måte. Hele menneskeheten kunne gjenta den anmodning som en gang var blitt rettet til ham: «[Jehova] være et sant og trofast vitne.» (Jer. 42: 5) Jehova etterkom denne anmodningen.
4. Hvordan ble Johannes et vitne om Jesus for dem som kom til ham for å bli døpt?
4 I siste halvdel av år 29 e. Kr., da hans Sønn, Jesus, var blitt døpt i elven Jordan, tilveiebrakte han en synlig tilkjennegivelse av sin hellige ånd, som kom ned over den døpte Jesus, og døperen Johannes hørte Guds ord fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» Etter dette kunne døperen Johannes, et jødisk vitne for Jehova, vitne om Jesus og forkynne at han var Messias. Johannes sa: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» (Matt. 3: 13—17; Joh. 1: 29—34) Fra da av vitnet Johannes for dem som kom til ham for å bli døpt, og som ønsket å forberede seg på å bli disipler av Jehovas Messias eller Kristus.
5. Hvordan og hvor vitnet Jehova igjen om Jesus tre år senere, og hvordan bekreftet Peter dette i det han skrev?
5 Tre år senere, på forklarelsens berg, ga Jehova igjen et hørbart vitnesbyrd om sin Messias, Jesus. Tre av Jesu disipler, som så et syn hvor Jesus ble forklaret og hadde overnaturlig herlighet, hørte Guds røst fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham!» Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, fortalte disse tre øyenvitnene om synet til Jesu Kristi andre apostler. (Matt. 17: 1—9) Flere år senere skrev den kristne apostelen Peter: «For han [Jesus Kristus] fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den opphøyde herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg.» — 2 Pet. 1: 12—18.
6, 7. a) Hvordan vitnet Gud om Jesus gjennom hele Jesu offentlige tjeneste? b) Hva sa Peter til Kornelius om den rolle Gud spilte i forbindelse med Jesus som Kristus?
6 Gjennom hele Jesu Kristi offentlige tjeneste på jorden ga Jehova vitnesbyrd om at Jesus var den forutsagte Messias, ved å gi ham det gode budskap om Guds rike å forkynne og ved å gi ham kraft til å utføre mirakler. Da apostelen Peter forkynte for de første hedninger som var blitt omvendt til kristendommen, kunne han derfor tale om Jehovas Messias på denne måten:
7 «Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham. Og vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo i hjel, idet de hengte ham på et tre. Ham oppvakte Gud på den tredje dag, og ga ham å åpenbare seg, ikke for hele folket, men for de vitner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var oppstanden fra de døde. Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.» — Ap. gj. 10: 38—42.
8. Hvilket usedvanlig mektig vitnesbyrd om Jesus tilveiebrakte Gud, noe også Paulus kommer inn på i Romerne 1: 1—5?
8 Jehova Gud, den allmektige, ga et usedvanlig mektig vitnesbyrd om sin Messias ved å oppreise ham fra de døde. Apostelen Paulus henledet oppmerksomheten på dette overveldende, guddommelige vitnesbyrd da han skrev til de romerske kristne om «Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre, ved hvem vi fikk nåde». (Rom. 1: 1—5) Bare den allmektige Gud kunne gi et slikt vitnesbyrd for å bevise hvem som virkelig var Kristus.
9. Hvem var det Jesus i første rekke stolte på ville vitne om ham, og hvordan forklarte han dette for jødene?
9 Jesus Kristus stolte mer på Guds vitnesbyrd enn på noe menneskes vitnesbyrd. Han sa til de jøder som ikke hadde latt seg overbevise om at han var Messias: «Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant; det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrd han vitner om meg, er sant. I har sendt bud til Johannes [døperen, som da satt i fengsel], og han har vitnet for sannheten; jeg tar ikke imot vitnesbyrd av et menneske, men jeg sier dette for at I skal bli frelst. . . . Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes har vitnet; for de gjerninger som Faderen har gitt meg å fullbyrde, selve disse gjerninger som jeg gjør, de vitner om meg at Faderen har utsendt meg. Og Faderen, som har sendt meg, han har vitnet om meg; . . . I ransaker skriftene, fordi I tenker at i dem har I evig liv, og det er de som vitner om meg.» (Joh. 5: 31—39) Jesus stolte således på det kraftigste og mest pålitelige vitnesbyrd, nemlig det som var blitt gitt av Jehova Gud og hans inspirerte Ord, Bibelen.
10, 11. a) Hvordan stiller folk seg gjerne til vitneprov som blir gitt i en rettssal, sammenlignet med hvordan de stiller seg til Guds vitnesbyrd? b) Hva gjør vi Gud til hvis vi forkaster hans vitnesbyrd, slik det framgår av 1 Johannes 5: 9—12?
10 Dommere og jurymedlemmer i vår tid godtar vitneprov fra menn og kvinner som alle er ufullkomne. Hvorfor skulle vi ikke da godta vitnesbyrdet fra den fullkomne og allmektige Gud, Jehova, som aldri tar feil? Vi har juridisk grunn til å godta hans ufeilbarlige vitnesbyrd. Hvis vi ikke gjør det, betyr det at vi forkaster hans vitnesbyrd og gjør ham til en løgner. Det er slik apostelen Johannes argumenterer i 1 Johannes 5: 9—12:
11 «Tar vi imot menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større; for dette er Guds vitnesbyrd at han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv; den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner; for han har ikke trodd på det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet.»
12. a) Hvorfor er det ufornuftig å hevde at det er umulig for oss å godta Guds vitnesbyrd? b) I hvilken forstand er vi avhengige av jomfrufødselen?
12 Hva så hvis Guds vitnesbyrd langt overgår det vitnesbyrd mennesker kan gi? Det betyr ikke at Gud er en løgner, og at hans vitnesbyrd er umulig å godta. Det er bare hva en kunne vente at Gud skulle gjøre noe som det ville være umulig for mennesker å gjøre. Som engelen Gabriel sa til den jødiske jomfruen Maria da han hadde fortalt henne at hun som jomfru skulle bli mor til Jesus (noe stadig flere av kristenhetens prester hevder at det er umulig å tro på): «For ingenting er umulig for Gud.» (Luk. 1: 26—37) Og det viste seg at heller ikke dette var umulig. Alle menneskers framtidige, evige liv på en paradisisk jord i fullkommen lykke var avhengig av at Guds Sønn ble født av en jomfru. Vi vil derfor velge evig liv eller evig død for oss selv når vi godtar eller forkaster Guds vitnesbyrd.
13. Hva er ifølge Johannes 8: 17, 18 det viktigste grunnlag vi har for å godta det vitnesbyrd som er gitt?
13 Jesus Kristus, Guds Sønn, henviste til den lov Gud hadde gitt jødene gjennom Moses, og sa: «I eders lov står det skrevet at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er den som vitner om meg, og Faderen, som har utsendt meg, vitner om meg.» (Joh. 8: 17, 18) Her har vi det viktigste grunnlag for å tro, nemlig det samstemmende vitnesbyrd fra de to største personer som finnes, Jehova Gud og Jesus Kristus.
14. Hva må vi som sanne kristne gjøre hvis vi ønsker å etterligne Jehova Gud og Jesus Kristus og følge den befaling Jesus ga sine jødiske disipler?
14 Når Jesus Kristus godtok og stolte på sin himmelske Fars, den allmektige Guds, vitnesbyrd, bør naturligvis alle som ønsker å være sanne kristne og etterligne Jesus Kristus, godta Guds vitnesbyrd. Jesus Kristus vitnet dessuten for sannheten fordi Gud, hans Far, gjorde det. Han fulgte sin Fars eksempel. (Joh. 18: 37) Og når Jehova Gud selv har vitnet om Jesus Kristus, bør og må alle som ønsker å etterligne Gud, alle som hevder at de er Jehovas vitner, alle som hevder at de er etterfølgere av Jehovas enbårne Sønn, følge den befaling Jesus Kristus ga sine jødiske disipler på Oljeberget: «I skal være mine vitner.»
15. a) Hva gjør Jehova med hensyn til sitt navn når han vitner om Jesus? b) Hvordan er de sanne kristne i en mer priviligert stilling som vitner enn de førkristne vitner for Jehova?
15 Ved det enestående vitnesbyrd Jehova Gud har kommet med om sin Sønn, Jesus Kristus, opphøyer han seg selv mer enn noen gang. Han herliggjør seg selv enda mer som den allmektige og sanne Gud, som både ga løfte om og frambrakte Messias. Han tilveiebringer enda større grunn til at hans navn, vår himmelske Fars navn, må bli helliget. (Matt. 6: 9) Hans navn, Jehova står fremdeles over hans Sønns navn, Jesus. De som blir Jesu Kristi vitner, er likevel Jehovas vitner. De er først og fremst vitner for Jehova Gud og dernest vitner for hans Sønn, Jesus Kristus. De er Jehovas kristne vitner og har et mer vidunderlig budskap og en mer priviligert stilling enn de hadde som var trofaste vitner for Jehova før hans Sønn, Jesus Kristus, kom. — Heb. 11: 1 til 12: 2.
Vitnesbyrdets innhold den gang og nå
16. Hvorfor måtte Jesu jødiske disipler vente i Jerusalem før de begynte å vitne om Jesus?
16 De disiplene som hørte Jesu Kristi siste befaling på Oljeberget, og som så ham fare opp til himmelen, adlød trofast befalingen. De ventet i Jerusalem til de fra Gud gjennom Kristus mottok den hellige ånd, som skulle hjelpe dem til å vitne om Jehova Guds messianske Sønn, Jesus, og derved opphøye Jehova Gud enda mer. De stolte ikke på sin egen styrke, men satte sin lit til at Jehovas ånd ville gi dem styrke til å avlegge vitnesbyrdet og handle som kristne profeter. Som en engel sa til apostelen Johannes i Åpenbaringen 19: 10: «Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profet-ordets ånd.» Når de møtte voldsom motstand på grunn av sin forkynnelse, var det den hellige ånd som ga dem kraft og styrke til å fortsette, slik vi leser i Apostlenes gjerninger 4: 31: «Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de ble alle fylt med den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.»
17, 18. a) Hvor skulle disiplene i det første århundre begynne å vitne om Jesus Kristus og Jehova, og etter at de hadde mottatt hva? b) Hva vitnet Peter om Jesus på pinsedagen?
17 Alle de som ble Jesu Kristi disipler på apostlenes tid, i det første århundre etter Kristus, var i stand til å vitne om Jesus sammen med hans himmelske Far, Jehova Gud. Vitne hva? Den skrevne beretning som nettopp har «profet-ordets ånd», forteller hva de vitnet, hva deres vitnesbyrd gikk ut på. Den forteller at den oppstandne Jesus sa til sine apostler: «I er vitner om dette [fra Jerusalem av]. Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt [i Joel 3: 1, 2]; men I skal bli i byen [Jerusalem] inntil I blir ikledd kraft fra det høye.» (Luk. 24: 47—49) Da den hellige ånd var blitt utgytt over disiplene i Jerusalem, vitnet derfor apostelen Peter for de over 3000 jødene som hadde kommet sammen for å feire pinsen, og sa:
18 «David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 2: 1—36.
19. Hva fortsatte Peter å være, samtidig som han vitnet om Jesus på pinsedagen, og hvem ga han størst ære?
19 Beretningen om det som skjedde den dagen, sier videre: «Og med flere andre ord vitnet han og formante dem, idet han sa: La eder frelse fra denne vanartede slekt!» (Ap. gj. 2: 40) Legg her merke til at Apostelen Peter, samtidig som han trofast vitnet om Jesus Kristus, også fortsatte å være et vitne for Jehova. Han ga den største æren til Jehova Gud for det han hadde gjort i forbindelse med sin Messias.
20. Hvordan ble vitnesbyrdet om Jesus gjort kjent i Samaria, og ble Gud skjøvet i bakgrunnen?
20 Med hensyn til provinsen Samaria, som grenset til provinsen Judea, leser vi: «De som nå var atspredt [på grunn av fariseeren Saulus’ forfølgelse], dro omkring og forkynte evangeliets ord. Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. . . . da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner. . . . Da nå apostlene i Jerusalem fikk høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem; disse kom ned og ba for dem, for at de skulle få den Hellige Ånd . . . Etter at de nå hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og de forkynte evangeliet i mange av samaritanenes byer.» (Ap. gj. 8: 4—25) De troende, døpte samaritanene fikk den hellige ånd da Peter og Johannes la hendene på dem. De mottok vitnesbyrdet om Jesus, men det var en del av forkynnelsen av «Guds rike». Det var Guds ånd de fikk.
21, 22. Hva førte det at vitnesbyrdet om Jesus ble gjort kjent blant de første hedenske proselytter, til med hensyn til Gud?
21 En tid etter at disse omskårne samaritanene hadde fått vitnesbyrdet om Jesus, ble apostelen Peter sendt til Cesarea i den nordvestlige del av Judea for å vitne om Jesus for den italienske høvedsmannen Kornelius og hans slektninger og venner.
22 Da apostelen Peter senere forklarte disiplene i Jerusalem hvorfor han hadde døpt disse troende hedningene, sa han: «Ga nå altså Gud dem den samme gave som han ga oss [den hellige ånd], da de var kommet til troen på den Herre Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?» Hvordan reagerte disiplene på denne beretningen om hvordan det hadde gått til at uomskårne hedninger ble omvendt? Vi leser: «Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.» (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Det at vitnesbyrdet om Jesus var blitt gitt til uomskårne hedninger, førte således til at disiplene priste Jehova Gud, Herren Jesu, Messias’, Far.
23, 24. a) Hvem vitnet apostelen Paulus om i Korint og i Roma? b) I hvilken utstrekning var evangeliet blitt forkynt på den tid da Paulus var fange i Roma?
23 Deretter ble apostelen Paulus utsendt som «hedningenes apostel». (Rom. 11: 13; Ap. gj. 13: 1—4; 16: 6—12) Vi leser om hans arbeid i Korint i Hellas: «Paulus [var] helt opptatt av å lære, idet han vitnet for jødene at Jesus er Messias.» (Ap. gj. 18: 5) Da Paulus senere ble holdt som fange i Jerusalem, sa Herren Jesus til ham: «Vær frimodig! liksom du vitnet om meg i Jerusalem, således skal du også vitne i Rom.» (Ap. gj. 23: 11) Hva gjorde så Paulus da han to år senere var fange i Roma? Beretningen sier: «Han la da ut for dem [de som besøkte ham], idet han vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde.» (Ap. gj. 28: 23) Fra Roma kunne Paulus skrive til den kristne menighet i Kolosse i Lilleasia omkring år 61 e. Kr.:
24 «Det håp evangeliet gir, det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen.» — Kol. 1: 23.
25. a) Førte denne oppfyllelsen av Jesu ord i Apostlenes gjerninger 1: 8 til at verden ble omvendt? b) Hva førte det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet på den tid til hva de verdslige historikere angår?
25 Jesu Kristi profetiske ord: «I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» gikk således i oppfyllelse allerede i det første århundre av vår tidsregning. Men det førte ikke til at verden ble omvendt den gangen. Det hadde aldri vært meningen at Jesu ord skulle bety det. Men det vitnesbyrd som ble gitt om Jesus, var så mektig at beretningene om den første kristne menighets eksistens og virksomhet ikke ble oversett av verdslige historikere. Også disse ikke-bibelske historikere vitner om kristendommen som en realitet for 1900 år siden.
Et verdensomfattende vitnesbyrd i det 20. århundre
26. Hva har kristenheten gjort for å utbre Bibelens budskap? Har den gitt et sant vitnesbyrd om Jesus?
26 Hvor sanne har så Jesu ord vist seg å være nå, så lenge etter at de ble uttalt? Det må innrømmes at kristenheten har sørget for at hele Bibelen eller deler av den er blitt utbredt på hundrevis av språk i over to milliarder eksemplarer. Men har kristenheten avlagt et sant vitnesbyrd om Jesus Kristus når den har forklart Bibelen? Tilstandene innen kristenheten og tilstandene i den verden som kristenheten er den mektigste del av, gjør at alle ærlige mennesker må svare nei!
27. Hva må en derfor si om hvorvidt befalingen i Apostlenes gjerninger 1: 8 blir adlydt i vår tid?
27 Den sanne kristendom er totalt annerledes enn den forvirrende blanding av hundrevis av sekteriske religioner som en finner i kristenheten. Jesu ord blir ikke desto mindre oppfylt i vår tid av den samme klasse av disipler som den som han talte til på Oljeberget i år 33. Disiplene den gangen var alle vitner for Jehova Gud, og det samme er de som i dag frambærer Bibelens vitnesbyrd om Jesus, enten de er kjødelige jøder eller ikke-jøder. — Es. 43: 10—12.
28. Hvilken tidsperiode endte i 1914, og hva omfatter derfor vitnesbyrdet om Jesus Kristus i vår tid?
28 Å vitne om Jesus Kristus omfatter mye mer i dag enn det gjorde for 1900 år siden. Historien har ikke stått stille. Oppfyllelsen av Bibelens profetier har ikke stått stille. Ifølge Bibelens tidstabell lever menneskeheten nå i «endens tid». (Dan. 12: 4; 11: 40) Sanne vitner for Jesus Kristus må følgelig vitne om det som har vært sant om Jesus Kristus i løpet av «endens tid», som begynte i 1914, da «hedningenes tid» eller de fastsatte tider for folkeslagene utløp. (Luk. 21: 24; Dan. 4: 16, 23, 25, 32) Tiden var da inne til at Jehova Gud skulle gjøre ende på de hedenske folkeslags nedtråkking av hans Messias’, Jesu Kristi, rett til å herske i Riket. Han gjorde det ved å innsette sin Sønn, Jesus Kristus, på tronen og befale ham å herske midt iblant sine fiender til de blir fullstendig knust i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. (Åpb. 16: 14; Sl. 110: 1—5; Heb. 10: 12, 13) Da han var blitt innsatt på tronen i himmelen, ble den første verdenskrig stilt i skyggen av den kjensgjerning at «det ble en strid i himmelen», en strid som førte til at Satan ble kastet ned til jorden. — Åpb. 12: 1—13.
29, 30. Hvem er det som i dag vitner om disse begivenhetene i «endens tid», og hvordan blir dette bekreftet av en verdslig kilde?
29 Hvem er det som i dag forkynner verden over om Guds messianske rikes fødsel og den regjerende kongen Jesu Kristi seier over Satan Djevelen og hans demoner? Jehovas kristne vitner har gjort det siden 1914. La oss vende oss til en verdslig kilde for å få opplysninger om dem i stedet for å rådføre oss med deres årbok for 1970. I The New York Times Encyclopædic Almanac for 1970, side 448, spalte 2, leser vi følgende under «Jehovas vitner»:
30 «Jehovas vitner mener at de følger den eldste religion på jorden, tilbedelsen av den allmektige Gud, som Bibelen viser er Jehova. . . . Alle Jehovas vitner blir betraktet som Ordets tjenere, som forkynner evangeliet. . . . Slike Ordets tjenere forkynner og lærer mennesker av alle folkeslag at Guds ord er sanne, og at deres eneste håp er Jehovas rike under Kristus Jesus, som er blitt opprettet for at det skal herske over jorden og tre i alle andre regjeringers sted.»
31. a) Hva er det som viser at de utfører et verdensomfattende forkynnelsesarbeid? b) Hva viser Åpenbaringen 12: 17 hva angår Djevelens reaksjon på deres forkynnelsesarbeid?
31 Det å forkynne om Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, i 206 land rundt om på jorden, kan virkelig kalles et «verdensomfattende forkynnelsesarbeid», ikke sant? Liker Satan Djevelen i sin nedstøtte tilstand at det blir forkynt om Guds messianske rike? Åpenbaringen 12: 13—17 viser at han ikke gjør det: «Da dragen [Satan] så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen [Guds himmelske organisasjon] som hadde født gutten [det messianske rike]. . . . Og dragen ble vred på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som [1] holder Guds bud og [2] har Jesu vitnesbyrd.»
32. a) Kommer forfølgelsen av Rikets vitner til å fortsette i lang tid? Begrunn svaret. b) Hva er altså hensikten med det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet?
32 Forfølgelsen av dem som forkynner om Riket, har fortsatt etter den første verdenskrig. Hvor mye lenger kommer den til å fortsette? Ikke så svært lenge, for de seirende himler har erklært følgende om den nedstøtte Dragen, Satan Djevelen: «Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» (Åpb. 12: 12) Etter den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, hvor hele Djevelens synlige, jordiske organisasjon vil bli ødelagt, har Djevelen og hans demoner kommet fram til slutten på sin ’lille tid’. De vil da bli bundet og fjernet fra jordens nærhet og deretter kastet «i avgrunnen», slik at de blir ute av stand til å forføre folkene i løpet av Jesu Kristi tusenårige styre over jorden og dens innbyggere. Vi ser således at det aldri har vært meningen at verden skal bli omvendt til kristendommen som følge av at det blir forkynt om Jesus Kristus verden over. Som et vitnesbyrd tjener forkynnelsen bare som et varsel for de politiske nasjoner før de blir ødelagt i Harmageddon. De kan ikke si at de ikke er blitt advart!
33. a) Kommer dette verdensomfattende forkynnelsesarbeidet noen gang til å ta slutt? Hvordan framgår dette av Jesu profeti? b) Hvilken avgjørelse må vi treffe nå, før dette arbeidet blir avsluttet?
33 Når alle slike fiendtlige nasjoner er blitt ødelagt i Guds krig, Harmageddon, vil det verdensomfattende forkynnelsesarbeid ha tjent sin hensikt. Det vil opphøre, slik Jesus Kristus forutsa da han sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) «Først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag.» (Mark. 13: 10) Hvis denne «enden» kom i morgen, ville nasjonene ikke kunne si at profetien ikke er blitt oppfylt. Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet har imidlertid ennå ikke nådd sin klimaks. Men alle ting viser at den tid da det vil skje, er nær. Hvor kommer så vi til å være når den tid kommer? Kommer vi til å stå på de uomvendte folkeslags side, eller kommer vi til å stå på samme side som Jehova Guds uovervinnelige rike under hans Sønn, Jesus Kristus? Hver og en av oss må treffe sin avgjørelse nå, før det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet blir avsluttet i samsvar med Guds vilje.
34. Hvem kommer til å være lykkelige når arbeidet er avsluttet?
34 Lykkelige er da alle de som har stilt seg på Rikets side, ja, alle de som aktivt har vært med på å avlegge et verdensomfattende vitnesbyrd om Guds messianske rike, et arbeid som aldri vil bli gjentatt! Til disse menneskene kan Gud da si: ’Dere er mine vitner og vitner for min Sønn, Jesus Kristus, Kongen, og jeg er deres Gud, Jehova.’ — Es. 43: 12; Ap. gj. 1: 8.