Jesus som er «gjenstand for fiendskap» forsvarer Jehova som den høyeste Gud

«Gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere.» — Heb. 12: 3.

 1. Hvordan kan en omtale Jesus som den større Job?

NAVNET Job betyr «gjenstand for fiendskap».a Job var da også i høy grad gjenstand for fiendskap fra Satan og hans babyloniske representanters side! Alt det som fant sted i tilknytning til Job, viser seg å være et detaljert profetisk drama som fikk sin første oppfyllelse på den større Job, Jesus Kristus. Men før vi undersøker de mange interessante beviser for dette, er det nødvendig å foreta en kortfattet undersøkelse av hvilke religiøse forhold som gjorde seg gjeldende i Palestina og de omliggende hedenske land i de 500 årene som gikk forut for Jesu tid. I alle disse årene frambrakte Satan falske religiøse grupper og forvirrende læresetninger som skulle sette den lovte «ætt» på den hardeste prøve når den kom til jorden. (1 Mos. 3: 15) Som vi skal se, var det fullkomne mennesket Jesus på alle måter beredt til og i stand til å være den større Job eller «gjenstand for fiendskap». For at Jehova kunne bli forsvart som den høyeste Gud og stridsspørsmålet derved kunne bli endelig avgjort, led Jesus tålmodig motsigelse av syndere. — Heb. 12: 3.

Den religiøse utvikling før Jesu tid

 2, 3. a) Hva kom det av at det var to jødiske sentrer — et i Palestina og et i Babylon? b) Hvordan ble den jødiske religion utbredt, og hva var sentret for jødenes religiøse liv?

² Ut fra den bibelske og den verdslige historie vet en at det bare var et fåtall av de jøder som var i fangenskap i Babylon mellom 607 og 537 f. Kr., som vendte tilbake til Jerusalem i og etter 537 for å gjenoppta den sanne tilbedelse der og gjenoppbygge templet under Serubabels ledelse. (Esras 2: 1, 2) Noen år senere hjalp Nehemias til med å gjenoppbygge Jerusalems mur (Neh. 7: 1), og Esras sørget for at det var nok prester i det gjenreiste templet til at tempeltjenesten kunne utføres hele dagen. (Esras 7: 1—7) Esras tok også ledelsen i det omfattende arbeid som gikk ut på å ta mange nøyaktige avskrifter av de hellige hebraiske skrifter. Flertallet av de landflyktige jøder foretrakk imidlertid å bli igjen i Babylon, hvor de hadde det godt materielt sett, selv om de ble spredt omkring i landet.b De formet ut fra Abrahams, Moses’ og profetenes sanne religion en religion som kunne kalles jødedommen.

³ Fra det femte århundre før Kristus var det mange jøder fra Babylon og Palestina som ble forretningsmenn. Sammen med sine familier slo de seg ned i bestemte bydeler i de store byene rundt om i Mesopotamia, Egypt, Hellas og Romerriket, ja, rundt hele Middelhavet. Dette førte til at det akkurat som i vår tid fantes jødekvarterer i nesten alle storbyer i den siviliserte verden. Disse jødene førte med seg sin religion og fortsatte å komme sammen til bønn og studium uten at det ble utført tempelritualer og offerhandlinger. Et enkelt forsamlingshus var sentret for deres religiøse liv. I begynnelsen var et slikt senter kjent som Beth ha-Keneset (bedehus) eller Beth ha-Midrash (studiehus).c På grunn av gresk innflytelse ble en slik bygning senere omtalt med det greske ordet synagoge.d

 4. Hvorfor kunne Jerusalem omtales som «alle nasjoners» hovedstad?

⁴ På denne måten førte jødene med seg sin religion til den ekspanderende hedenske verden. I tidens løp ble det mange flere jøder i de jødiske koloniene utenfor Palestina enn i jødenes hjemland, og disse jødene ble kjent som jødene i diaspora, det vil si de jøder «som er spredt omkring i landene». (Jak. 1: 1) I mange hundre år ledet jødene på en enestående måte noe som etter hvert ble en omfattende misjonsbevegelse, ved at de brakte sin religion ut til hedningene. «Hundretusenvis av omvendte kom til synagogene,» skriver Josephus, og jødene gjorde dem til proselytter eller tilhengere av sin tro.e (Matt. 23: 15) Én gang hvert tredje år dro menn blant jødene og proselyttene på pilegrimsreise til Jerusalem for å overvære høytidene.f Josephus forteller at ikke mindre enn 2 700 000 menn kom sammen der en påske.g Filon, en jøde som var sterkt påvirket av gresk tenkemåte, omtaler derfor Jerusalem som «ikke én nasjons, men alle nasjoners» hovedstad.h Dette hjelper oss til å forstå hvordan forholdene var i verden da Jesus sto fram og ble «gjenstand for fiendskap».

Hellenismens innflytelse

 5, 6. a) Hva var hellenismen? b) Hvordan ble den utbredt i Palestina? c) Hvilken påvirkning ble jødene utsatt for, og ble deres religion berørt av den?

⁵ La oss nå undersøke hvordan jødenes før-kristne religion ble besmittet av orientalsk, babylonisk religion, enten på en direkte måte da jødene var i fangenskap i Babylon, eller på en indirekte måte gjennom grekerne, som var påvirket av orientalsk kultur. Grekerne ble i gammel tid kalt hellenerne, og deres kultur og åndsretninger ble kalt hellenismen. De mange greske filosofer i gammel tid var faktisk «profeter» for hellenismen, og deres visdomsskoler ble etter hvert nærmest forskjellige sekter innen den hedenske hellenismen. Det som kjennetegnet hellenismens mange sekter, var slike ting som appellerte til «kjødets lyst» (1 Joh. 2: 16), for eksempel kunst, musikk, dans, kroppsøvelser, leker, sanselig levemåte, trakting etter jordisk lykke, materialisme, troen på menneskesjelens udødelighet og tilbedelsen av et panteon eller en lang rekke guder. Det fortelles at da Alexander den store erobret den daværende gamle verden, «rykket ikke grekerne innbyggerne i sine vasallstater opp med roten, slik som erobrerne fra Østen hadde gjort, men de tok sitt eget land til dem».i Grekerne førte altså i likhet med jødene sin kultur ut til nasjonene. Som et ledd i Alexanders og hans etterfølgeres politikk i så måte ble det bygd ti greske byer, Dekapolis (ti byer), midt i Judea. (Matt. 4: 25; Mark. 5: 20; 7: 31) Dette ble gjort for å nedbryte jødenes solidaritet. Det førte med seg en verdslig ånd eller atmosfære som på en forlokkende og listig måte påvirket menneskene i hellenistisk retning. (1 Kor. 2: 12) For unge jøder var disse byene en stor severdighet. Her ble det stadig arrangert friidrettsleker, som appellerte til deres estetiske sans.j Greske skikker, greske ord og greske idéer ble således utbredt i Palestina.

⁶ Alle disse hellenistiske former for kultur og religion var allerede blitt blandet med orientalsk eller babylonisk kultur og religion da Alexander erobret hele det persiske rike.k «Da [hellenismen] ble blandet med orientalske idéer, utartet den til en fullstendig sammenblanding av sensualitet og rasjonalisme.»l Det er blitt sagt både om jødene i Palestina og jødene i diaspora: «Sakte, men sikkert begynte jødene å anta de religiøse oppfatninger som menneskene omkring dem hadde, og å la sitt syn på Skriftene bli farget av slike oppfatninger.»a Det betydde at jødedommen på et tidlig tidspunkt skilte seg tydelig ut fra den sanne religion fordi den stadig ble tilføyd vedtekter og forskrifter som ikke hadde sin støtte i Skriftene. (Gal. 1: 13, 14; Mark. 7: 13) La oss nå undersøke bevisene for at jødedommen kom under babylonisk innflytelse, og at den var splittet i mange sekter på Jesu tid.

Jødene antar en babylonisk tenkemåte

 7. Ved hjelp av hvilken tittel omtalte babylonierne sin gud?

⁷ Legg først merke til at Babylons hovedgud, Marduk (Merodak), blir omtalt som «den eldste av gudene». (Jer. 50: 2) b Marduks opprinnelse kan spores tilbake til Nimrod. «Nimrod . . . er etter alt å dømme den samme som Marduk, hovedguden i Babylon, sannsynligvis dens historiske grunnlegger, akkurat som Assur, Assyrias gud, synes å være . . . grunnleggeren av det assyriske rike.»c Lang tid før det åttende århundre før Kristus, da Esaias levde (Es. 46: 1), pleide babylonierne å bruke utelukkende den alminnelige tittelen «Herren» eller Ba’al om sin store hedenske gud Marduk (Merodak), akkurat som de hedenske kana’anittene i gammel tid. (Dom. 2: 11—13) «Marduk . . . er guden i byen Babylon, hvor hans tempel ble kalt E-sagila . . . Hans egennavn ble i senere tider etter hvert erstattet med benevnelsen Belu, ’herre’, slik at han til slutt vanligvis ble omtalt som [ved tittelen] Bel.»d — Jer. 51: 44.

 8. Hadde denne babyloniske skikken noen innflytelse på jødene?

⁸ Det er en kjent sak at jødene fulgte en lignende skikk etter fangenskapet i Babylon ved at de ikke lenger omtalte sin Gud, Jehova, ved hjelp av hans rette, personlige navn, men utelukkende ved hjelp av tittelen «Herren» (Adonai). Ja, før Jesu tid foretok de jødiske soferim hele 134 forandringer i den hellige hebraiske tekst til støtte for denne skikken og erstattet Jehova (יהוה) med Herren (אדני). De fikk på en måte menneskene til å si sibbolet i stedet for sjibbolet.e Vi kan således se hvordan jødene gjennom jødedommen på en snedig måte ble forledet av Satan til å skjule sin sanne Guds navn og følge den babyloniske skikken som gikk ut på å omtale Gud utelukkende ved hjelp av en tittel, og derved si sibbolet, for å si det slik. Deres gode, personlige forhold til Gud ble ødelagt da de begynte å erstatte hans navn, Jehova, med en ubestemmelig tittel, Herren.

 9, 10. a) Hvordan brukte de sanne tilbedere tittelen Herren? b) Hvilket uttrykk brukte Nebukadnesar da han måtte innrømme at Jehova var den høyeste Gud?

⁹ Når de sanne tilbedere av Jehova fra Abrahams tid og fram til profetenes tid omtalte ham som Herren (Adonai), brukte de vanligvis denne tittelen sammen med det guddommelige navn.f Når de brukte ordet «Herren» (Adonai eller Adon) alene, uten «Jehova», var det for å understreke at han var høyere enn hedningenes såkalte guder eller herrer. (5 Mos. 10: 17; Jos. 3: 11, 13) Uttrykket ha-adon, den sanne Herre, blir utelukkende brukt om ham.g Esaias sa sjibbolet, for å si det slik, for han omtalte den høyeste Gud ved hans personlige navn: «O Jehova vår Gud, andre herrer [adoním] enn du har opptrådt som våre eiere [baalúnu]. Ved deg alene skal vi nevne ditt navn.» — Es. 26: 13, NW.

¹⁰ Det er dessuten tydelig at hverken babylonierne eller de andre hedningene noen gang omtalte sin hovedgud som «den sanne gud», ha-elohim. Dette uttrykket ble utelukkende brukt om Jehova av hans trofaste hebraiske tilbedere. Da Nebukadnesar ble tvunget til å innrømme at Jehova, hebreernes Gud, var den sanne Gud, brukte han følgelig ikke det hebraiske uttrykket ha-elohim, men bare det arabiske uttrykket elaha (bestemt form), gud. — Dan. 3: 28, 29.

11. Nevn ytterligere beviser for at jødene ble påvirket av babylonisk religion.

¹¹ Den babyloniske «forestilling om treenigheter av guder» kom til jødene gjennom egypterne.h Troen «på sjelens udødelighet» kom inn i jødedommen fra Babylon og Hellas. «I det annet århundre [før Kristus] antok jødene både i Palestina og Alexandria læren om sjelens udødelighet.»i Dette førte videre til at de i det annet århundre begynte å tro på «legemets oppstandelse», ettersom de trodde at sjelen fortsatte å leve etter døden.j Den apokryfe boken Visdommens bok, som ble skrevet av en jøde før Jesu tid, støtter for eksempel den greske filosofen Platons lære om sjelens atskillelse fra legemet. (1: 4; 9: 15) Den framholder den greske predestinasjonslæren ved å fortelle at sjelen etter en tidligere tilværelse kommer inn i legemet. (8: 19, 20) Framtidig liv er ikke noe en oppnår gjennom Messias, men gjennom visdom. (8: 13) Den lærer at mennesket ble skapt til uforgjengelighet og udødelighet. (2: 23; 6: 19; 12: 1) Den framholder også den greske oppfatning at hades er et sted hvor urettferdige sjeler lider (1: 14; 3: 1—10), og at det beste et menneske kan gjøre, er å leve et liv i fornøyelser. — 2: 7—9.

Jødiske sekter

12—14. Fortell litt om tre av de jødiske sekter som oppsto.

¹² Jødedommen begynte å bli splittet i flere sekter, ettersom noen antok og noen forkastet de forskjellige tvilsomme trosoppfatninger som gjorde seg gjeldende i den hedenske verden. Disse sektene øvde press på menneskene, ikke bare i religiøs, men også i politisk henseende. En av de sektene som oppsto, var sadduseerne. Sadduseerne «omfattet en stor del av presteklassen, og de hadde det samme livssyn som hellenistene tidligere hadde hatt . . . De var hovedsakelig materialister. De så ikke fram til Messias’ komme, slik som folket gjorde, og de satte sin lit til fornuften. Deres selvsikkerhet, deres ubøyelighet når det gjaldt å gjennomtvinge den rabbinske lovs bokstav, og deres benektelse av oppstandelsen gjenspeiler den stoiske skoles [en gresk filosofisk skoles] ånd».k

¹³ Esseerne trodde i likhet med de hellenistiske puritanere som fulgte Pytagoras, «ikke bare på den dualistiske lære om legeme og sjel, men også på nødvendigheten av å strebe etter legemlig renhet, og de praktiserte tvetninger, forkastet blodige ofringer og oppfordret til sølibat [de ble i virkeligheten gildinger]».l

¹⁴ De skriftlærde utgjorde også en gruppe som etter hvert ble en sekt eller et parti. De ble på et tidlig tidspunkt knyttet til hasideerne (de fromme). De holdt seg strengt til Moseloven, og de gikk inn for å fortolke den og anvende den i de forskjellige situasjoner. De var i det store og hele imot det greske språk og greske idéer.a

15—17. Nevn forskjellige trekk ved tre andre jødiske sekter.

¹⁵ En annen sekt som oppsto i denne førkristne tiden, var fariseerne. De kalte seg selv habherim, som betyr «neste». Det at de hevdet å være menneskenes neste, «økte den makt [de] hadde som følge av den innflytelse de øvde på folket».b Dette hjelper oss til å forstå hva Jesus mente da han ved en anledning talte til fariseerne og kom med sin lignelse om «den barmhjertige samaritan». Han spurte: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som den manns neste som var falt iblant røverne?» (Luk. 10: 25—37) Fariseerne holdt seg strengt til de mange vedtekter som var blitt føyd til Moseloven. De trodde på englers og ånders eksistens og «legemets oppstandelse».c (Ap. gj. 23: 6—8) De lærte også at menneskesjelen er udødelig, og at de ugudelige må lide i dødsriket eller hades. Josephus bekrefter dette: «[Fariseerne] tror at alle sjeler er udødelige. Bare gode menneskers sjeler vil gå over i et annet legeme, men de ondes sjeler skal lide en evig straff.»d

¹⁶ En annen gruppe som øvde press på menneskene på denne tiden, ble kalt herodianerne. (Matt. 22: 16) De utgjorde et parti av nasjonalister som støttet det herodianske dynastis styre under romerne.e

¹⁷ Sanhedrinet som et hele var også en gruppe som øvde press på folket. Dets medlemmer besto av prestene og lederne for de andre sektene og partiene. Alle disse sekteriske gruppene var altså blitt dannet og øvde press på menneskene da Jesus begynte sin jordiske tjeneste.

Den større Job står fram på skueplassen

18, 19. Nevn noen likhetspunkter mellom Jesus og Job.

¹⁸ Det profetiske drama om Job fikk på en storslagen måte sin oppfyllelse på Jesu tid. Jesus selv var den større Job, den som i første rekke var «gjenstand for fiendskap», som Jobs navn som nevnt betyr. Det er forbausende å se hvordan de begivenheter som inntraff da Jesus utførte sin tjeneste på jorden, svarte nøyaktig til det forbilde som ble dannet på Jobs tid, selv om begivenhetene ikke alltid inntraff i samme rekkefølge. Ettersom Jesus var et fullkomment menneske med fullstendig kunnskap, var han heldigere stilt enn Job og hadde lettere for å motstå det press som ble øvd på ham av Satan og hans babyloniske sekter. Vi vil høste stort gagn av å undersøke bevisene for at Jesus på en mesterlig måte forsvarte sin Far, Jehova, som den høyeste Gud.

¹⁹ Da Jesus ble salvet som konge med Guds ånd ved Jordan-elven i år 29, hadde han i virkeligheten eiendomsretten til hele jorden med alle dens rikdommer, langt større rikdommer enn Job noen gang hadde hatt. Som en fullkommen mann kunne Jesus ha avlet fullkomne barn, selv om han hadde giftet seg med en ufullkommen kvinne. Dette framgår av det faktum at den fullkomne far, Jehova, brukte den ufullkomne mor, Maria, til å frambringe det fullkomne guttebarnet Jesus. Jesus kunne på denne måten ha befolket hele jorden med fullkomne mennesker, noe som ville ha vært et motbilde til det at Job hadde ti barn. Jehova Gud ga imidlertid ikke Jesus en jordisk hustru, men han ga ham likevel noe som var jevngodt med barn. Han ga ham «barn» i form av trofaste disipler, lojale etterfølgere, som han kunne undervise og dra omsorg for akkurat som en far underviser sine barn og drar omsorg for dem. Det var forutsagt om Jesus: «Se, jeg og de barn [Jehova] har gitt meg, er til tegn og forbilder i Israel.» — Es. 8: 18; Heb. 2: 13; Mark. 10: 13—16.

Jesus forsvarer Jehova som den høyeste Gud

20. Fortell hvordan Satan prøvde Jesus. Hva ble utfallet av prøvene?

²⁰ Som en parallell til forbildet med Job forsøkte Satan Djevelen for bestandig å frata Jesus hans åndelige barn og de jordiske rikdommer som han hadde retten til. I tilfellet med Job holdt Satan seg i bakgrunnen, men det var han personlig som utsatte den som i første rekke var «gjenstand for fiendskap», mennesket Jesus, for prøver. Dette gjorde han ved at han tre ganger fristet Jesus i ørkenen. Som den personlige Frister prøvde Satan å få Jesus til å 1) gi etter for materialisme, 2) ønske å bli berømt og gi etter for et slikt ønske og 3) fornekte Jehova Gud. Jesus gikk seierrik ut av alle disse prøvene. Han gjendrev i hvert enkelt tilfelle Satans argumenter ved å sitere uttalelser fra de hellige skrifter hvor Jehovas personlige navn var nevnt. (Matt. 4: 1—11) Ja, Jesus, den større Job, forsvarte Jehova som den høyeste Gud helt fra begynnelsen av.

21. Hva var det som i tilfellet med Jesus svarte til at Job mistet sine ti barn?

²¹ I det tredje år av Jesu jordiske tjeneste (år 32), like før påske, sørget Satan for at en rekke disipler forlot Jesus, akkurat som han hadde sørget for at Jobs ti barn (ti er et tall som betegner fullstendighet) ble revet bort. Ja, Jesus mistet noen av dem som påberopte seg å være hans disipler, slik det blant annet framgår av beretningen i Johannes 6: 66—68, men han hadde fremdeles noen trofaste disipler som holdt seg til ham helt til den skjebnesvangre natten i Getsemane hage, da han ble forrådt og overgitt til sine blodtørstige fiender. Den natten mistet han alle sine disipler, noe som var blitt forbilledlig framstilt ved at Job mistet alle sine barn, og forutsagt i Sakarias’ profeti, kapittel 13, vers 7. (Matt. 26: 31) Etter at apostelen Judas Iskariot hadde forrådt ham, ba Jesus om at bare han selv, og ikke de andre 11 apostlene, måtte bli arrestert. Men på grunn av menneskefrykt flyktet alle de 11 apostlene (som representerte alle hans disipler) og lot ham bli alene med sine fiender. (Matt. 26: 56) Som han hadde sagt til dem: «I skal . . . late meg alene.» (Joh. 16: 32; 18: 8) Men dette var hans fienders «time og mørkets makt». — Luk. 22: 53.

Jesus blir stemplet som synder

22. Hvilken behandling ble Jesus i likhet med Job utsatt for?

²² Sett fra de materialistisk innstilte jøders synspunkt var Jesus virkelig en meget fattig mann. «Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.» (Matt. 8: 20) Akkurat som Jobs tre «venner» mente at Job hadde syndet, mente jødene at Jesus var en synder. Fariseerne kom en gang med denne anklagen: «Vi vet at dette menneske er en synder.» (Joh. 9: 24) For jødene så det ut som om Jesus var vel kjent med sykdom. «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom.» «Han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer.» (Es. 53: 3; Matt. 8: 17) Da Job ble utsatt for fiendskap, ble han tvunget til å sitte «midt i asken», det vil si ved byens avfallsplass utenfor byen som en som var utstøtt av samfunnet. «Det er tydelig at det at Job satte seg på gjødseldyngen (i asken, Job 2: 8) utenfor porten, ikke var noe han gjorde på grunn av fortvilelse, men fordi han var blitt jaget ut av de andre innbyggerne i byen.»f Jesus, den større Job, ble også betraktet som en utstøtt av de andre jødene, og Bibelen sier: «Derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» — Heb. 13: 12, 13; se også Rom. 15: 3; Sl. 69: 8—10.

Fiendtlig innstilte grupper øver press på Jesus

23. Hva var det som på Jesu tid svarte til Jobs tre «venner»?

²³ Satan benyttet seg nå av sine grupper, som han i flere hundre år hadde forberedt, for å utsette Jesus for fiendskap. De satte Jesus på en omfattende og vanskelig prøve i sine forsøk på å bryte hans ulastelighet overfor Jehova og gjøre Jehova til den tapende part i stridsspørsmålet. Jødedommens mange grupper eller sekter og deres disipler, som burde ha vært Jesu venner og sammen med ham ha forsvart Jehova som den høyeste Gud og forkynt den sanne lære, svarer til Jobs «tre venner». I stedet for å støtte Jesus gjorde de seg til talsmenn for falske læresetninger og rettet mange skarpe angrep mot Jesus på grunn av hans lære. Tallet tre betegner i Bibelen ettertrykk, og det at det var tre av Jobs «venner», var et godt bilde på at de ledende sekter på Jesu tid, som var blitt besmittet av babylonisk lære og tenkemåte, rettet et kraftig angrep mot Jesus. Beretningene viser at Jesus over 40 ganger var i ordstrid med disse forskjellige gruppene. To ganger var han i ordstrid med sadduseerne, to ganger med herodianerne, fem ganger med medlemmer av Sanhedrinet, åtte ganger med de skriftlærde og 33 ganger med den ledende sekt, fariseerne, og en gang blir det indirekte vist at han var i ordstrid med esseerne. — Matt. 19: 12.

Jesu svar opphøyer Gud

24. Hvordan svarte Jesus sine motstandere?

²⁴ Jesu mange svar til sine motstandere inneholdt en lang rekke nye sannheter som beriket den sanne religion. I likhet med Job protesterte Jesus mot de falske anklager som gikk ut på at han var en synder. (Job 10: 14, 15; Luk. 5: 30; Joh. 8: 46; 9: 24) I likhet med Job forkastet Jesus den falske babyloniske lære om at mennesket har en udødelig sjel, og viste at mennesket er dødelig, og at døden er en ubevisst, søvnlignende tilstand. (Job 7: 9, 17, NW; 10: 18; Joh. 11: 11—14) I likhet med Job lærte Jesus at det var sjelen, individet, som skulle få en oppstandelse, og ikke legemet, slik som fariseerne lærte. (Job 14: 7, 14, 15; Joh. 5: 25, 28, 29) I likhet med Job viste Jesus at en ikke oppnår liv i framtiden ved å gjøre kjødets gjerninger eller lovgjerninger, men ved å benytte seg av den løsepenge som er blitt tilveiebrakt ved en gjenløser. (Job 19: 25, 26; Matt. 20: 28) Dette er bare noen få av likhetspunktene mellom de argumenter som Job framholdt overfor sine religiøse motstandere, og de argumenter som Jesus framholdt overfor de religiøse gruppene på sin tid.

25. Hva siktet Jesus ikke til med sin lignelse om den rike mann og Lasarus?

²⁵ La oss se litt nærmere på hvordan Jesus ved en anledning svarte sine største motstandere, fariseerne. I sin lignelse om den rike mann og Lasarus sammenlignet han blant annet fariseerne med den rike mann. (Luk. 16: 14, 19—31) «Den rike døde og ble begravd. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket [gresk: hades], der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.» Ifølge lignelsen viste det seg altså at fariseerne selv kom til det sted som de hadde hevdet at alle de fattige, representert ved tiggeren Lasarus, kom til. Dette betyr imidlertid ikke at Jesus lærte at det finnes et slikt dødsrike eller hades hvor døde menneskers sjeler blir pint. Jesus kom selv til det bokstavelige dødsriket eller hades, men han ble ikke pint der, og han ble oppreist derfra på den tredje dag. Han har nå «nøklene til døden og til dødsriket [gresk: hades]» for at han skal kunne befri alle dem som befinner seg der, når Guds tid er inne til det. (Sl. 16: 10; Ap. gj. 2: 30—32; Matt. 16: 18; Åpb. 1: 17, 18) Det som i Bibelen omtales som dødsriket, hades eller sheol, er følgelig den døde menneskehets felles grav, som det er en oppstandelse fra.g Når religiøse ledere i vår tid bruker lignelsen om den rike mann og Lasarus til støtte for den babyloniske lære om et brennende helvete, anvender de den derfor på en feilaktig måte.

26. Hvordan avslørte Jesus sine motstandere?

²⁶ Jesu fiender laget stadig flere vanskeligheter. Fariseerne anklaget Jesus for å utføre sine mirakler ved «Be’elsebul, de onde ånders fyrste». (Matt. 12: 24) Hans motstandere hadde vanskelig for å beherske seg og ønsket flere ganger å få ham drept.h Det ømtålige spørsmålet om hvem som er den høyeste Gud, og om hvem som er den sanne åndelige far, ble også tatt opp. Jesus viste hvordan en kan vite hvem som er ens åndelige far, Gud eller Djevelen. «Var Gud eders far, da elsket I meg; for jeg er utgått fra Gud og kommer fra ham; . . . I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster.» (Joh. 8: 42, 44) Han fordømte sine motstandere med kraftige ord: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, . . . I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan i unnfly helvetes [gresk: Gehennas] dom?» (Matt. 23: 29, 33) De ble derved avslørt som en del av ’slangens ætt’, som nå forberedte seg til å knuse ’hælen’ til Jesus, Guds kvinnes ætt. — 1 Mos. 3: 15.

Jesus bruker navnet Jehova

27. Hvordan stilte de sekteriske ledere på Jesu tid seg til det å bruke Guds navn? Hvordan forholdt det seg med Jesus?

²⁷ I likhet med Jobs tre «venner» unnlot også de sekteriske ledere på Jesu tid å bruke det guddommelige navn. De brukte ikke navnet Jehova en eneste gang i sine mange ordskifter med Jesus. Ifølge de fire evangelieberetningene brukte Jesus det guddommelige navn 25 ganger.i I motsetning til jødene fulgte ikke Jesus den babyloniske skikk som gikk ut på å si Herren i stedet for å uttale Guds navn. Nei, Jesus gjorde sitt ytterste for å lære sine disipler Guds navn. — Joh. 17: 6, 26.

28, 29. a) Hva kan ha svart til Elihu i motbildet? b) Hvordan understreket Jehova at han godkjente Jesus?

²⁸ I de tre og et halvt år Jesus var «gjenstand for fiendskap», syndet han ikke og brøt ikke sin ulastelighet som livets store formidler. (Ap. gj. 3: 15, NW) Hvem kan så ha vært den upartiske, nøytrale tilhører som svarte til Elihu, og som kunne si hvem som hadde rett, de jødiske sekteriske ledere eller Jesus? (Job 32: 2, 3) Det kan ha vært den nyopprettede kristne menighets styrende organ på pinsedagen i år 33, 50 dager etter Jesu oppstandelse fra de døde. Før Elihu tok til orde, ble han fylt med Jehovas ånd. (Job 32: 9, 18—20) Før Peter og de andre apostlene tok til orde for å herliggjøre Gud og hans Sønn Jesus Kristus på pinsedagen, ble de likeledes fylt med Guds hellige ånd, og de talte således under inspirasjon. De beviste at Gud er sanndru, og at Jesus var Kristus og var blitt opphøyd og hadde fått himmelsk liv. — Ap. gj. 2: 22—37.

²⁹ En annen parallell vi bør merke oss, er at på Jobs tid talte Jehova ut av et stormvær, mens på Jesu tid lot Jehova sin røst høre tre ganger direkte fra himmelen. Det at det skjedde tre ganger, viser at Jehova understreket at han hadde godkjent Jesus som sin offisielle representant. — Matt. 3: 17; 17: 5; Joh. 12: 28.

Fiendskapet når sitt høydepunkt

30. Hvordan nådde fiendskapet sitt høydepunkt?

³⁰ Fiendskapet nådde sitt høydepunkt da Satan satte alle krefter inn og fikk Jesus drept på en torturpel. Ja, Satan hadde nå knust Ættens hæl. (1 Mos. 3: 15) I løpet av den tiden Jesus lå død i en annen manns grav, var han virkelig fratatt alt — barn og eiendeler. Men i likhet med Job «lastet [han] ikke Gud for det som hadde hendt ham», selv ikke da han hang på torturpelen utenfor Jerusalem. (Job 1: 22) Han syndet ikke med sine lepper, men sa: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» og deretter: «Det er fullbrakt.» Så oppga han ånden. — Luk. 23: 46; Joh. 19: 30.

31, 32. a) Nevn noen flere likhetspunkter mellom Job og Jesus. b) Hva kan Jehova si i motbildet til det profetiske drama?

³¹ I likhet med Job, som fikk dobbelt så stor rikdom som han hadde hatt, fikk Jesus en mirakuløs oppstandelse og ble «satt til arving over alle ting». (Heb. 1: 2) Det som i det første århundre svarte til at Job på nytt fikk ti barn med sin hustru, var at en mengde nye åndelige barn ble frambrakt på og etter pinsedagen i år 33 ved hjelp av Guds hustrulignende organisasjon, representert ved den himmelske Jesus som utgjøt den hellige ånd. Disse åndelige barn var de «barn» som Gud ga Jesus. (Es. 8: 18; Heb. 2: 10—13) Som prest skulle Job ofre og be for sine tre angrende «venner» for at de igjen skulle kunne komme i et godt forhold til Gud. (Job 42: 8) Det som i motbildet svarte til dette, var at Jesu prestetjeneste og gjenløsningsoffer etter pinsedagen i år 33 var til gagn for en liten gruppe av jødiske sekttilhengere som angret og ble lydige mot troen. — Ap. gj. 6: 7.

³² I motbildet til det profetiske drama, som angår alle medlemmer av Guds familie både i himmelen og på jorden, kan Jehova som den høyeste Gud si til Satan, ja, til alle skapninger: ’Det er ingen i hele universet som Jesus Kristus.’ (Job 2: 3) Jehova har gjort Jesus, som på en storslagen måte forsvarte ham som den høyeste Gud, meget lykkelig. Vi erklærer også Jesus lykkelig for bestandig. (Jak. 5: 11, NW) Les neste nummer av Vakttårnet for å se hvor lykkelige de er som holder ut når de er «gjenstand for fiendskap» nå i de siste dager.

[Fotnoter]