Jehova blir forsvart som den høyeste Gud trass i babylonisk fiendskap

«Da sa [Jehova] til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han.» — Job 1: 8.

 1, 2. a) Hvilket stridsspørsmål gjør seg gjeldende i universet? b) Hva vil vi nå undersøke?

HELT fra Adams tid og fram til våre dager har det eksistert et stridsspørsmål med hensyn til hvem som er den høyeste Gud i universet. Hvis Jehova er det, kan han da utvelge pålitelige vitner på jorden og gi dem i oppdrag å forsvare ham som den høyeste Gud ved at de bevarer sin ulastelighet? Og vil slike utvalgte vitner i så tilfelle være i stand til med utholdenhet å forsvare ham som den høyeste Gud, trass i hån og spott og fiendskap? Husk at det er skrevet: «I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» — Es. 43: 12.

² På Nimrods tid, en tid etter vannflommen, klarte Satan å vende noen bort fra den sanne tilbedelse, og dette frafall fikk sin begynnelse i den gamle byen Babylon. Falsk, babylonisk religion ble derfra utbredt til jordens fire hjørner. Med denne utvikling i tankene er det verdifullt å undersøke Bibelens dramatiske beretning om Job, som levde i det 17. og 16. århundre før Kristus, og dens beskrivelse av de bemerkelsesverdige dramaer som på den tiden ble utspilt i himmelen og på jorden. I denne beretningen finner vi tydelige beviser for at falsk, babylonisk religion har gjort mennesker fiendtlig innstilt overfor Jehova Guds sanne tilbedere. Satan har sørget for at falsk religion hele tiden har utviklet seg, i den hensikt å holde ved like striden mellom dem som blir ledet av falsk religions babyloniske visdom, og dem som blir ledet av den rene visdom som kommer ovenfra, fra den sanne Gud, Jehova. (Jak. 3: 17) Vi vil nå undersøke nærmere hvordan Satan opp gjennom historien ved hjelp av babylonisk religion har hånt Jehova Gud ved å skape tvil om hvorvidt det finnes en høyeste Gud som bryr seg om menneskene.

Jobs bok

 3. Er Jobs bok autentisk? Begrunn svaret.

³ Nå når «hevnens dag fra vår Gud» (Es. 61: 2) nærmer seg, og stridsspørsmålet om hvem som er den høyeste Gud, snart skal bli avgjort en gang for alle, er det mange bibelkritikere som stadig forsøker å dra påliteligheten av beretningen om Job i tvil og derved gjøre menneskene blinde for hvilken betydning denne beretning har i vår tid. ’Moses var ikke bokens inspirerte skribent,’ sier de, ’og Job var ikke noen historisk person,’ men, hevder de, ’Jobs bok er utelukkende et vakkert visdomsdikt som ble nedskrevet mellom 600 og 400 f. Kr.’a Disse bibelkritikerne ignorerer de tallrike beviser som boken selv inneholder for at den er autentisk. Den kommer blant annet med opplysninger som får en til å tenke på et velstående nomadesamfunn, som bare kan ha eksistert på patriarkenes tid i det 17. århundre før Kristus, og ikke i det femte århundre før Kristus, da folk flest levde i organiserte bysamfunn, hvor det er lite sannsynlig at det ville finnes noen som hadde så store rikdommer og hjorder som Bibelen sier at Job hadde. Bokens pålitelighet og tidspunktet for nedskrivningen av den er blitt fastslått med sikkerhet.b Som en del av de inspirerte skrifter utgjør Jobs bok et godt grunnlag for et studium av det store stridsspørsmål nå i de siste dager.

Job

 4. Hvem var Job? På hvilken måte var han i slekt med Abraham, og hvilken handlemåte fulgte han i likhet med ham?

⁴ La oss nå vende oss til Jobs bok og se hvor tydelig den redegjør for stridsspørsmålet ved å fortelle om forskjellige hendelser i Jobs liv. Job, en meget rik mann som var velsignet med sju sønner og tre døtre, var en etterkommer av Us og bodde øst for det land som var blitt lovt hans slektning Abraham. (1 Mos. 22: 20, 21; Job 1: 1) Job tilba den samme Gud som Abraham hadde tilbedt, nemlig Jehova. Han var en fremtredende person en tid før hans fjerne slektning Moses ble den profet som Jehova talte gjennom til israelittene da de i det 16. århundre før Kristus var i fangenskap i Egypt. Jehova kunne derfor med rette omtale sitt vitne Job som «den mektigste av alle orientalerne» eller «Østens barn» og si: «Det er ingen på jorden som han,» det vil si, på den tiden han levde. (Job 1: 3, NW; 2: 3) Lenge før Jobs tid dro Abraham ut fra sin hjemby, Ur i Kaldea. (1 Mos. 11: 28, 31) Byen Ur var blitt sterkt påvirket av babylonisk religion. Dens innbyggere hadde falt fra den rene tilbedelse. De dyrket avguder og hadde religiøse ritualer som skrev seg fra Babylon. (1 Mos. 15: 7) Ja, ordet «kaldeer» ble senere brukt i samme betydning som «babylonier». (Esek. 23: 15) Abraham ønsket ikke å bli påvirket av disse babyloniske religionsutøveres tenkemåte og sinnelag. For ikke å ha del i Babylons synder og de plager som senere ville komme over den, sørget han for å komme bort fra Babylons innflytelse og bosatte seg under ledelse av Jehova, den sanne Gud, i Kana’an, det lovte land. (Åpb. 18: 4) Trass i at Job også bodde i Østen, hvor babylonisk religion gjorde seg sterkt gjeldende, ønsket han i likhet med sin slektning Abraham ikke å bli påvirket av babylonisk religion. Han bevarte sin ulastelighet og forsvarte derved Jehova som den høyeste og sanne Gud.

Satan får lov til å prøve Job

 5. Hvem er Satan? Hvordan kan en med sikkerhet si at Satan er en person?

⁵ Det første drama som blir beskrevet i Jobs bok, blir utspilt i himmelen. Det blir holdt et høytidelig rettsmøte. Englene stiller seg fram for den sanne Gud, Jehova. Spørsmålet om hvem som er den høyeste Gud, blir så på en dramatisk måte brakt på bane av en som kalles «Satan», som også er til stede. Det er verd å merke seg at fra og med Job 1: 6 blir Jehovas store motstander og fiende, som også er menneskenes største fiende, identifisert som en person, ja, det blir til og med vist hva hans navn er. Det hebraiske verbet satán betyr «å motstå», og det blir første gang brukt i Bibelen av Moses i 4 Mosebok 22: 22, 32.c I Job 1: 6 er det imidlertid det hebraiske substantivet satán med den bestemte artikkel ha foran som er brukt, slik at det på hebraisk står has-satan, som på norsk gjengis med Satan.d Den bestemte artikkel viser derfor at Satan er en person, og motbeviser den påstand som mange kommer med, nemlig at Satan bare er noe abstrakt, det onde eller motstand. Bibelen fastslår således at Satan er en person, og at «Satan» er et av de mange navn han har. — Se også Sakarias 3: 1, 2.

 6. Hva er Jehova i stand til? Nevn et eksempel.

⁶ Jehova, som prøver sine tjenere, kjenner englenes og menneskenes innerste tanker. «Jeg, [Jehova], ransaker hjerter . . . og gir enhver etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger.» (Jer. 17: 10) «[Jehova] veier hjertene.» (Ordspr. 21: 2) I betraktning av dette er Jehova også i stand til å lese Satans innerste tanker. «Da sa [Jehova] til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han — en [1] ulastelig og [2] rettskaffen mann, som [3] frykter Gud og [4] viker fra det onde.» (Job 1: 8) Det er tydelig at Jehova også leste Jobs innerste tanker, for alle de fire rosverdige trekk ved Job som Jehova nevner i det ovennevnte skriftstedet, er trekk som skriver seg fra et rent, godt hjertes forråd. «Et godt menneske bærer det gode fram av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde fram av sitt onde forråd; for hva hjertet flyter over av, det taler hans munn.» — Luk. 6: 45.

 7. a) Hva anklager Satan Job for? b) Hva er det han sier, et indirekte bevis for?

⁷ Det første dramaet fortsetter. Satan anklager nå Job for å tjene Jehova av selviske grunner, fordi Jehova har gjort ham rik, og ikke fordi han er ulastelig eller har kjærlighet til Gud. «Satan svarte [Jehova]: Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter?e Hans henders gjerning har du velsignet, og hans hjorder har bredt seg vidt utover i landet. Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt. Da sa [Jehova] til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra [Jehovas] åsyn.» — Job 1: 9—12.

Under Satans hånd

 8. a) Forklar hvordan ordene arm og hånd blir brukt i symbolsk betydning i Bibelen. b) Hva får Satan lov til?

⁸ Ordene hånd og arm blir ofte brukt i symbolsk betydning i Bibelen. Armen symboliserer evnen til å frambringe, utvikle eller samle styrke eller makt. I sin arm kan en mann for eksempel ha evne til å frambringe styrke og kraft til å kaste en ball. Men det er hånden som symboliserer anvendt styrke eller kraft. Det er hånden som anvender den kraft som armen frambringer. Det er hånden som bestemmer hvordan og hvor langt ballen skal kastes. Jehovas arm eller frambrakte styrke blir beskrevet i Esaias 51: 9—11, og hans hånd eller middel til å anvende kraft eller makt blir omtalt i 1 Peter 5: 6. Men la oss nå vende tilbake til beretningen om Job. Satan foreslår at Jehova skal rekke ut sin hånd mot Job ved å utsette ham for forfølgelse. Jehova går bare med på at han for en tid skal holde sin hånd tilbake og la Job komme under Satans hånd eller anvendte makt, slik at Satan kan føre store ulykker over ham.

 9. a) Hvilke ulykker fører Satan ved sin hånd over Job? b) Hvilket bevis blir her framholdt for at Satans representanter var påvirket av babylonisk religion?

⁹ Det annet drama begynner med at visse ting finner sted på jorden. Satan, som befinner seg i de usynlige sfærer, fører nå store ulykker over Job. Satans hånd er i virksomhet. Satan har en rekke representanter på jorden som er påvirket av babylonisk visdom og opptrer som Guds tjeneres fiender. Jobs rikdom blir først kraftig redusert ved at noen av Satans hjelpere, sabeerne, stjeler alle Jobs okser og aseninner. Sabeerne hadde falt fra den rene tilbedelse og dyrket solen, månen og stjernene, noe de hadde lært av babylonierne.f (Es. 47: 1, 13) Job viste tydelig at han var imot en slik tilbedelse av solen og månen. (Job 31: 26, 27) Jobs rikdom blir ytterligere redusert ved at ødeleggende ild kommer ned fra luften og fortærer hele hans fårehjord. (Ef. 2: 2) Til slutt mister han det siste av sin rikdom ved at tre flokker kaldeere stjeler alle kamelene hans. Legg merke til at kaldeerne, som var et folk som var under babylonisk religions innflytelse, også var Satans representanter og fiender av Jehovas sanne vitne Job. Det at det var «tre» flokker av dem, viser at de var innbitte motstandere av Jehova, for tallet tre betegner ettertrykk. — Job 1: 13—17.

10, 11. a) Hvordan reagerer Job på de ulykker som Satan fører over ham? b) Hvem kommer forfølgelsen fra, og hvorfor tillater Jehova at hans vitner blir forfulgt?

¹⁰ Dette er slett ikke alt — Satans hånd fortsetter sin virksomhet. Satans arm frambringer en sterk storm, og i denne stormen blir Jobs ti barn drept ved Satans hånd eller anvendte makt. (Heb. 2: 14) For noen forferdelige nyheter dette er for Job! (Job 1: 18—20) Trass i at han ikke vet hvorfor alt dette kommer over ham, bevarer han sitt hjerte sterkt og er trofast mot Jehova Gud. Han sier: «[Jehova] ga, og [Jehova] tok; [Jehovas] navn være lovet!» — Job 1: 21, 22.

¹¹ Det blir her vist at den forfølgelse som Jehovas trofaste vitner blir utsatt for, aldri kommer fra Jehovas hånd, men at Jehova tillater Satan og hans medarbeidere, det vil si, demonene og mennesker, spesielt de mennesker som er under innflytelse av babylonisk religion, å rekke ut sin hånd mot dem og forfølge dem. Kostelige steiners kvalitet blir fastslått ved at steinene blir prøvd, og Jehovas trofaste vitners gode hjertetilstand blir likeledes fastslått ved at deres tro blir prøvd. (Jak. 1: 2, 3) Jehova vet hvordan han skal gi sine tjenere den åndelige føde og oppmuntring som er nødvendig for å oppbygge dem. Han vet hvordan han skal gi dem den opplæring som setter dem i stand til i likhet med Job å holde ut under vanskeligheter og trengsler fra Satans og hans representanters side. — 1 Kor. 10: 13.

Trofast mot Jehova Gud

12. Hvilke lidelser blir Job deretter utsatt for, og hvorfor?

¹² Etter at Satan har måttet innse at han ikke klarer å bevise at Job tjener Jehova av materialistiske grunner, blir det tredje drama utspilt i himmelen, hvor Satan kommer med en ny beskyldning: «Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv.g Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans bein og hans kjøtt! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt. Da sa [Jehova] til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv!» (Job 2: 4—6) Ved sin hånd eller anvendte makt fører Satan denne gang en rekke lidelser og plager over Job personlig. «Så gikk Satan bort fra [Jehovas] åsyn, og han slo Job med onde byller fra fotsålen til issen. Og han tok seg et potteskår og skrapte seg med, der han satt midt i asken.» (Job 2: 7, 8) Dermed begynner det fjerde drama, hvor Satan forsøker å bevise sin påstand ved å prøve Jehovas tjener Job til det ytterste.

13. Hvordan reagerte Jobs hustru på de prøver som Job ble utsatt for? Forklar.

¹³ Prøvene fortsetter. Job og hans hustru hadde ingen mulighet for å se med ’hjertets øyne’ hva som var årsaken til Jobs lidelser, slik som vi har nå i dag i og med at vi har den fullstendige, inspirerte, bibelske beretning om Job. (Ef. 1: 18) Selv om det var mange ting Job ikke forsto, bevarte han en sterk tro og forsvarte trofast Jehova som den høyeste Gud. Job blir nå rammet av en annen ulykke. Hans nærmeste og kjæreste slektning, hans hustru, svekkes i sin tro, og hun sier til ham: «Holder du deg ennå like ulastelig? Si Gud farvel og dø!h Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper.» — Job 2: 9, 10.

Jobs tre «venner»

14. a) Hvem brukte Satan deretter for å prøve Job? b) Hvordan kan en si at Jobs tre «venner» var under babylonisk religions innflytelse?

¹⁴ I det 17. århundre før Kristus var alle folk i og omkring Palestina under babylonisk religions innflytelse. Jobs såkalte venner var tydeligvis også under denne innflytelse. Disse falske venner sto nå klar til å øve press på Job. For å nedbryte Job mentalt sett og prøve å få ham til å være troløs mot Jehova tilskyndte Satan sine tre babyloniske representanter til å gå til Job og forsøke å innprente ham filosofisk visdom. Det at det var tre av disse formentlige trøstere, understreker hvor grundig Satan gikk til verks i sine snedige forsøk på å få Job til å bryte sin ulastelighet. Den første av Jobs falske venner var Elifas fra Teman. Det at han var temanitt, viser at han var en etterkommer av Abraham gjennom dennes frafalne sønnesønn Esau. (1 Mos. 36: 2, 10, 11) Temanittene var kjent for sin verdslige visdom, for de hadde ikke holdt fast ved Abrahams sanne religion. (Jer. 49: 7) Den andre av Jobs falske venner var Bildad fra Suah, som var en etterkommer av Abraham gjennom den sjette sønn som Abraham fikk med sin annen hustru, Ketura, nemlig Suah. (1 Mos. 25: 2) Navnet Bildad betyr enten «stridens sønn» eller «Bel har elsket», og den siste betydningen kan tyde på at Bildads foreldre var påvirket av den babyloniske religion og hadde oppdratt sin sønn i den, ettersom Bel var tittelen til Marduk, babyloniernes hovedgud. (Jer. 50: 2) i Den tredje av disse formentlige trøstere var Sofar fra Naʼama, som ved sin tale viste at han også hadde falt fra Abrahams sanne religion. I Septuaginta-oversettelsen av Bibelen blir han omtalt som «Sofar, mineernes konge». Mineerne var et arabisk folk, og araberne blir vanligvis regnet for å være etterkommere av Abraham.

15. Hva viser det at Jobs tre «venner» innledet sitt «trøsteprogram» med sju døgns stillhet?

¹⁵ Jobs tre «venner» innledet sitt «trøsteprogram» med en stillhetsperiode på sju dager og sju netter. Hele denne tiden satt de foran Job uten å si et ord. (Job 2: 13) Da Jakob ble begravd, holdt Abrahams etterfølgere en stor sørgefest hvor de klaget i sju døgn (1 Mos. 50: 10, NW), men det er ikke noe som tyder på at det var vanlig med sju døgns stillhet blant israelittene. Det at det skulle være stillhet i sju døgn, ser ut til å skrive seg fra en babylonisk skikk som gikk ut på at en skulle be Satans usynlige makter og demonene å opplyse om hva de forskjellige forhold tydet på.j Ved slutten av de sju døgnene, om ikke før, viste disse tre at de var Satans sammensvorne i forsøket på å få Job til å bryte sin ulastelighet.

Titler som blir brukt i tilknytning til guder

16. Med hvilke hebraiske ord ble Gud omtalt av a) hedningene og b) Jehovas sanne tilbedere?

¹⁶ La oss nå undersøke ytterligere beviser for at Jobs tre formentlige trøstere forsøkte å innprente Job falsk babylonisk visdom i stedet for å trøste ham med den sanne religions rene visdom. De sa på en måte sibbolet i stedet for sjibbolet. (Dom. 12: 6) Deres babyloniske visdom hørtes med andre ord bra ut og var meget lik den guddommelige visdom, men den hadde ikke den samme ekthetens klang. Ettersom stridsspørsmålet først og fremst dreier seg om hvem som er den høyeste Gud, gjør en vel i å merke seg at disse tre etterkommere av Abraham hevdet at de var monoteister, det vil si at de trodde på én gud. De brukte uttrykkene «den Allmektige» (shaddái) og «Gud» (el; eller elóah, entall; eller elohím, majestetsflertall), slik som deres forfader Abraham og Job også gjorde. (1 Mos. 17: 1; Job 4: 17; 6: 4; 8: 3; 11: 7) Men nå kommer prøven! Helt fra Enos’ tid, da menneskene begynte å dyrke avguder, har de brukt betegnelsen gud (el eller elohim) om sine avguder. I sin kommentar til 1 Mosebok 4: 26 sier «Palestinas targum» følgende: «Det var i den generasjons dager de begynte å feile og gjøre seg avguder og gi sine avguder tilnavn ved Herrens ords navn.»k Etter vannflommen gjorde de babyloniske hedningene det samme ved å bruke majestetsflertallsformen elohim når de omtalte sine falske guder. (Legg merke til at dette ordet blir brukt i forbindelse med guden Dagon i Dommerne 16: 23, 24, gudene Kamos og Milkom i 1 Kongebok 11: 33 og guden Ba’al-Sebub i 2 Kongebok 1: 2, 3, 16.) I historien om Noah blir det vist at på Enoks tid, etter at menneskene hadde begynt å dyrke avguder, satte de sanne tilbedere ofte den bestemte artikkel ha foran el eller elohim for å skille «den sanne Gud», Jehova, ut fra de falske guder, som også ble omtalt som el eller elohim, men ikke som ha-el eller ha-elohim.l — 1 Mos. 5: 22; 2 Kong. 1: 6, 9, NW.

17, 18. Hvordan forholder det seg med bruken av de hebraiske uttrykkene for Gud og bruken av navnet Jehova når det gjelder a) Abraham og Job og b) Jobs tre «venner»?

¹⁷ Abraham fulgte denne skikken fra Enoks tid og omtalte Jehova som ha-elohim (for eksempel i 1 Mosebok 17: 18; 20: 6, 17 og 22: 9). Med tanke på mennesker som studerer de hellige skrifter meget grundig, har New World Translation gjengitt uttrykkene ha-el og ha-elohim med «den [sanne] Gud» alle steder hvor de blir brukt i den hebraiske tekst. I sine taler følger Job den samme skikk som Abraham. Han viser at Jehova er den sanne Gud, og skiller ham ut fra alle de falske guder ved flere ganger å omtale ham som ha-el og ha-elohim. (Se Job 2: 10; 13: 8; 21: 14; 31: 28, NW.) Bildad og Sofar derimot følger i sine taler de babyloniske religionsutøveres skikk og bruker bare den vanlige formen, el eller elohim, når de taler om Gud. Selv Elifas, som påberoper seg å være rett-troende (Job 15: 10), bruker uttrykket ha-el, «den sanne Gud», bare en eneste gang, nemlig i Job 22: 17, og da i en noe nedsettende tale om dem som hevder at Jehova er den sanne Gud. — Job 22: 15.

¹⁸ I samsvar med en annen babylonisk skikk som går ut på å skjule gudens personlige navn, bruker ikke Jobs falske venner navnet Jehova en eneste gang i sine mange taler, mens Job derimot bruker det fem ganger. (Job 1: 21; 12: 9; 28: 28) I 1 Moseboks beretning om deres forfader Abraham blir navnet Jehova brukt over 70 ganger, fra og med kapittel 12 til og med kapittel 24. Job er dessuten den eneste som omtaler Jehova som ʼden Hellige’. — Job 6: 10.

En spiritistisk opplevelse

19. Hva viser Elifas’ spiritistiske opplevelse?

¹⁹ Noe annet som tydelig viser at disse tre «trøstere» var påvirket av babylonisk religion, er at de hadde forbindelse med ånder eller demoner. Disse ånder eller demoner var ikke i stand til å materialisere seg, slik de trofaste engler gjorde da de satte seg i forbindelse med Abraham. (1 Mos. 18: 1—8) Dette betydde at demonene måtte sette seg i forbindelse med menneskene på en indirekte måte, ved hjelp av spådommer og orakelsvar. «Under utøvelsen av den spådomskunst som er basert på inspirasjon eller naturfenomener, står den som spår, angivelig under direkte innflytelse av en eller annen ånd eller gud som gjør ham i stand til å se inn i framtiden og ved hjelp av orakelsvar forklare hva han ser. . . . Det kan bevises at det var en alminnelig oppfatning blant de gamle babyloniere og egyptere at ikke bare orakelsvar, men også alle slags varsler blir gitt menneskene av gudene og gir uttrykk for disse gudenes tanker.»a Legg merke til at Elifas i sin første tale henviser til en av sine babyloniske, spiritistiske opplevelser. (Job 4: 15—17) Abraham og Job hadde aldri noen slike spiritistiske opplevelser, for hvis de hadde hatt det, ville de ha fornektet Jehova Gud, som ledet dem direkte.

Det dødelige menneske — oppstandelseshåpet

20. Vis hvordan Job hadde nøyaktig kunnskap om hva mennesket er. Hvilket håp hadde Job for framtiden?

²⁰ I sine motargumenter bruker Job uttrykket «det dødelige menneske» (hebraisk: enósh) mange ganger. Han forsto at mennesket er en levende sjel. Han forkastet den babyloniske lære om at mennesket har en udødelig sjel. Han trodde at mennesket er dødelig, og at det er dødt etter døden. (Job 7: 1, 17; 9: 2; 10: 4, 5; 13: 9, NW; 14: 1, 2; 28: 13, NW) Job viste videre at når mennesket dør, oppgir det ånden. (Job 10: 18; 14: 10; 27: 5; 29: 18) Det at han hadde det rette syn på dette grunnleggende spørsmål, gjorde at han kunne håpe å få en oppstandelse, å få liv igjen som menneske her på jorden. (Job 14: 13, 14) Det er verd å merke seg at hans tre falske venner forholdt seg tause når det gjaldt spørsmålet om en oppstandelse.

Babylonisk filosofi

21. Hvordan forsøker Jobs tre «venner» å innprente Job babylonisk visdom?

²¹ Jobs tre «venner», som har litt forskjellige religiøse oppfatninger, framholder i samsvar med den babyloniske, materialistiske filosofi at det bare er de vise som har framgang, og at de urettferdige møter motgang. (Job 4: 7, 8) De kommer med den løgnaktige påstand at Jehova ’ikke stoler på sine tjenereʼ. (Job 4: 18) De oppfordrer Job til å gi akt på de tidligere slekters tradisjoner. (Job 8: 8, 9) De råder ham til å gjøre religionen enkel og ikke undersøke Guds vesen altfor grundig. (Job 11: 7) De klager over at Job (et av Jehovas vitner) er vis i egne øyne, og at han hevder at han vet mer enn fortidens religiøse vismenn. (Job 15: 9, 10) De misliker Jobs urokkelige beslutning om å bevare sin ulastelighet overfor den sanne Gud fordi det viser at de selv er urene. (Job 18: 3) De sier: ’Job, du tar din religion altfor alvorlig når du forsøker å stå i en rettferdig stilling innfor Gud.ʼ (Job 22: 2—4) De får det til å se ut som om Job er en ond mann, og de mener at Gud derfor må avsi en ugunstig dom over ham. (Job 22: 5—10) Til slutt påstår disse tre babyloniske vismenn at det er umulig for Job, som kaller seg «et dødelig menneske» (Job 7: 1, 17, NW), å være rettferdig eller ren i Guds øyne. — Job 25: 4.

Job gransker seg selv

22. Hva ble Job tvunget til å gjøre, og hva sa han?

²² Ved å komme med alle disse argumentene tvinger disse tre ugudelige, materialistisk innstilte menneskene Job til å forsvare seg og granske seg selv, og han holder fast ved at han selv er rettferdig, i stedet for å opphøye den sanne Gud og vise at Gud er ved sin fulle rett når han tillater at Job blir prøvd for derved å bevise at han er den høyeste Gud. Jobs hjertetilstand blir satt på en vanskelig prøve, og mange spørsmål dukker opp i hans sinn: «Har jeg syndet, hva ondt gjorde jeg da mot deg, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til skive for deg, så jeg er meg selv til byrde?» (Job 7: 20) Han sier: «Jeg — jeg vet min gjenløser lever.» (Job 19: 25) «Å, om jeg hadde noen som ville høre på meg! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare meg!» (Job 31: 35) Ja, under dette lange ordskiftet, som Satan fikk i stand ved sine jordiske representanter, ble Jobs hjertetilstand prøvd, men Job viste seg å være trofast og ren og full av tillit til Gud.

Elihus tale

23. a) Hvordan reagerte Elihu på dette langvarige ordskiftet? b) Hvordan viste Jehova deretter at han er den høyeste Gud, og hvordan reagerte Job på dette?

²³ Til slutt tar Elihu, som hittil har vært en nøytral tilhører, til orde og viser hvordan den visdom som de andre har gitt uttrykk for, bør vurderes. «Mot Job opptentes hans vrede, fordi han holdt seg selv for å være rettferdig for Gud [rettferdiggjorde sin sjel, og ikke Gud, NW], og mot hans tre venner opptentes hans vrede, fordi de ikke fant noe svar og allikevel dømte Job [Gud, NW, MMM] skyldig.» (Job 32: 2, 3) Når det gjelder stridsspørsmålet om hvem som er den høyeste Gud, hadde derfor Jobs tre formentlige trøstere kommet fullstendig til kort, mens Job, skjønt han hadde vært for sterkt opptatt med å rettferdiggjøre seg selv, ikke hadde brutt sin ulastelighet overfor den sanne Gud. Dramaet avsluttes deretter med at den sanne Gud, Jehova, på en ærefryktinngytende måte henleder oppmerksomheten på sin visdom ved å tale ut av et stormvær. Han viser at han er den høyeste Gud, ved å henvise til skaperverkets vidundere og forskjellige ting som har tilknytning til jorden, ting som er altfor storslagne til at dødelige mennesker kan fatte det. (Job, kapitlene 38—41) Med tanke på dette mektige vitnesbyrd om Guds visdom sier så Job: «Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» — Job 42: 2, 6.

24, 25. a) Hvordan refset Jehova Jobs falske venner? b) Hvordan slutter dramaet om Job? c) Hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse, og hvor vil det bli behandlet?

²⁴ Jehova stadfester så det Elihu har sagt, ved å refse Jobs tre falske venner: «Min vrede er opptent mot deg [Elifas] og dine to venner; for I har ikke talt rett om meg, som min tjener Job. Ta derfor sju okser og sju værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal be for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder etter eders uforstand; for I har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.» (Job 42: 7, 8) Disse babyloniske vismenns falske religion blir således avslørt av Jehova ved at han to ganger sier at de ikke har «talt rett». Deres såkalte visdom viser seg å være dårskap. Satan kom sørgelig til kort i den striden som oppsto på grunn av hans utfordring. Jobs tre «venner» måtte gjøre et tilbaketog, omvende seg og underkaste seg Jobs prestetjeneste ved å godta den sanne religion. «[Jehova] gjorde ende på Jobs ulykke» og velsignet ham ved å gi ham dobbelt så store materielle verdier som dem han hadde mistet. Han fikk igjen sju sønner og tre vakre døtre, trass i hans egen og hans hustrus høye alder. — Job 42: 10—15.

²⁵ Ja, Jehova viste seg virkelig å være den sanne Gud, som kan utvelge pålitelige vitner på jorden og gi dem i oppdrag å forsvare ham som den høyeste Gud. Job gikk således rettferdiggjort ut av denne striden. Har så dette dramaet noen profetisk betydning som kan være av interesse for menneskene i vår tid? Ja, det har det, og beviser for det vil bli behandlet i de neste artiklene.

[Fotnoter]