Guds løfte om en verdensregjering er pålitelig
«Så sier [Jehova]: Kan dere bryte min pakt med dagen og natten, så dag og natt ikke kommer i rette tid, da skal også min pakt med David, min tjener, brytes, så han ikke får noen sønn som kan sitte på hans kongetrone.» — Jer. 33: 20, 21
1. Hvilke enestående historiske kjensgjerninger er knyttet til Davids kongelige slektslinje?
VERDEN har aldri vært vitne til noe lignende: En kongerekke av samme ætt hersket i 470 år og fikk senere på nytt full kongemakt etter et avbrekk på 2520 år! Disse helt enestående historiske kjensgjerninger er knyttet til den slektslinje som utgår fra kong David av Jerusalem, den berømte forfaderen til Jesus Kristus, som i likhet med David ble født i Betlehem.
2. Hvor var Jeremia i 608 f. Kr., da den siste jordiske kongen i Davids slektslinje regjerte, og hvem var den eneste som kunne bli brukt til å gjenopplive Davids rike?
2 David ble sitt folks hersker i året 1077 før vår tidsregning. Da profeten Jeremia begynte sin stormfulle gjerning, i 647 f. Kr., gikk Davids jordiske kongerekke inn i sin siste 40-årsperiode med et herredømme som hadde sitt sete i Jerusalem. Jeremia var en ivrig talsmann for det høytidelige paktsløfte Gud hadde gitt David om et evig rike. Likevel befant han seg i 608 f. Kr. under militær bevoktning i den kongelige hovedstad. Han ble holdt som fange i vaktgården ved palasset til kong Sidkia (Sedekias), den 21. kongen i Davids slektslinje regnet fra David selv. Da Sidkia ble styrtet av babylonierne i 607 f. Kr., endte et 470 år langt sammenhengende styre ved Davids slektslinje i Hebron og det jordiske Jerusalem. Det var bare Jesus Kristus, den forutsagte etterkommer av David, som kunne bli brukt av Gud til å gjenopplive Davids rike som en oppfyllelse av den pakt Gud hadde inngått med David om et rike som ikke kan forgå.
3. Hvem kommuniserte Jeremia med mens han var under militær bevoktning, og hvordan lød det budskap som kom til ham annen gang?
3 Mens profeten Jeremia var i militært fangenskap, kunne han ikke kommunisere med babylonierne, som på den tiden hadde beleiret Jerusalem, men han kommuniserte med sin Gud, og dette kan vi lese følgende om: «[Jehovas] ord kom til Jeremia for annen gang mens han satt fengslet i vaktgården, og det lød: Så sier [Jehova], han som skapte og formet jorden og gjorde den fast, — [Jehova] er hans navn: Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting, som du ikke kjenner til.» — Jer. 33: 1—3.
4. Hvilke «store, ufattelige ting» skulle han få høre om?
4 Hvilke ting siktes det til her? Jo, at byen Jerusalem, som lå på toppen av et fjell, skulle bli jevnet med jorden og ligge øde i 70 år, og at den deretter skulle bli bygd opp igjen. Ikke nok med det, men den skulle også på nytt bli bebodd av sitt eget folk, som var blitt ført i landflyktighet til et sted som lå 1600 kilometer borte! Og selv om Davids kongelige slektslinje ikke skulle komme tilbake på sin jordiske trone, skulle den likevel fortsette å løpe i 639 år, inntil året 33 e. Kr., da tiden var inne til at den evige arving til tronen skulle tre fram, han som skal herske i all evighet. Denne arving viste seg å være Jesus Kristus. — Kol. 1: 13.
5. Hvilket løfte gav Jehova Gud om byen Jerusalem, som da var beleiret?
5 Bare jordens Skaper og grunnlegger, den Gud som har jordens anliggender under sin kontroll, kunne forutse og gi løfte om noe slikt. Det gjorde han også. Til tross for at en iakttager kanskje kunne mene at det var dystre utsikter for Davids kongehus, kunne derfor Jehova inspirere Jeremia til å si:
«For så sier [Jehova], Israels Gud, om husene her i byen og om Judakongens gårder, som ble revet ned for å brukes til voller og vern da folket kom i strid med kaldeerne [som beleiret byen] og byen ble fylt med lik av mennesker: Jeg har slått dem ned i min vrede og harme og vendt meg bort fra denne byen på grunn av all deres ondskap. Se, jeg vil la sårene gro, lege og hele dem, og så åpenbarer jeg for dem en rikdom av varig fred og lykke. Jeg vil vende lagnaden for Juda og Israel [jeg vil gjøre ende på Judas fangenskap og Israels fangenskap, EN] og bygge dem opp som i den første tiden. Jeg renser dem for all skyld de pådrog seg da de syndet mot meg, og tilgir dem alle misgjerninger de gjorde mot meg da de sviktet meg. Byen skal få et navn som blir til glede for meg, til pris og ære blant alle folkeslag på jorden, når de hører om alt det gode jeg gjør for dem [de fangne]. Da skal de skjelve i undring over all den lykke og fred jeg gir dem [den, dvs. Jerusalem, EN].» — Jer. 33: 4—9.
6. Hvordan skulle det virke på folkeslagene at byen ble gjenreist etter at Jehovas vrede og harme var blitt utøst over den, og hvorfor?
6 Ved hjelp av de verdenserobrende babyloniere eller kaldeere utøste Jehova Gud all sin vrede og harme over Juda rikes byer. Han var i sin fulle rett da han gjorde det, for jødene hadde syndet mot hans bud og overtrådt den pakt han hadde inngått med deres forfedre. Jerusalem skulle derfor bli ødelagt, og de som overlevde ødeleggelsen, skulle bli bortført til Babylon, slik at landet ble tømt for mennesker og husdyr. Det var utelukkende ved Jehovas ufortjente godhet at Jerusalem på nytt kunne og skulle bli leget og gjenoppbygd. Denne helbredelse ved Jehovas hjelp skulle komme så uventet og være så uforståelig for de ikke-jødiske nasjoner at de skulle bli fylt av frykt for den Gud som kunne utvirke et slikt under. Disse folkeslagene ville bli oppskaket ved tanken på hvilke følger dette kunne få for dem.
7. Hvilke sider ved israelittenes vanlige liv skulle bli gjenopptatt i det en gang folketomme land som tilhørte Juda og Benjamin og Jerusalem?
7 Jerusalem skulle ligge øde og i ruiner i 70 år, men likevel var det ingen umulighet som ble bekjentgjort da denne undergjørende Guds profet, Jeremia, forutsa hvilke ord som skulle lyde mens byen var beleiret:
«Så sier [Jehova]: Dere sier at dette stedet er øde, uten mennesker og dyr. Men her, i Judas byer og Jerusalems gater, som er så øde at ingen holder til der, verken folk eller fe, der skal det enda en gang lyde rop av fryd og glede, rop av brudgom og brud, rop av folk som bærer fram takkoffer i [Jehovas] hus og sier: ’Pris [Jehova], Allhærs Gud, for han er god, evig varer hans miskunn!’ ’De skal bære et takkoffer inn i Jehovas hus, for jeg skal føre landets fangne tilbake, så det blir som i begynnelsen,’ sier Jehova. . . . I alle byene, både i fjell-landet, Sjefela og Negev, i Benjamin-landet og området rundt Jerusalem og i Judas byer, skal saueflokker igjen gå fram under hånden til ham som teller dem, sier [Jehova].» — Jer. 33: 10—13, siste del av vers 11 fra NW; se også EN.
ET LØFTE OM DEN KOMMENDE VERDENSHERSKER
8. Ble Davids kongedømme gjenopprettet i Jerusalem da byen ble gjenreist i 537 f. Kr., og hva hørte stadig framtiden til?
8 Gjenopprettelsen av Jerusalem begynte i 537 f. Kr., men byen fikk ikke på dette tidspunkt en konge av Davids kongelige ættelinje. Den fikk bare en stattholder som stammet fra David. Denne stattholderen var underlagt medernes og persernes rike, som hadde beseiret den babyloniske verdensmakt. Hva så med den pakt Jehova hadde inngått med kong David om et evig rike med en av Davids etterkommere på tronen? Til tross for den fornedrelse som midlertidig hadde rammet Davids kongelige slektslinje, var Jehovas pakt om Riket en garanti for at den mest glansfulle periode for Davids kongelige ættelinje stadig hørte framtiden til.
9, 10. Hva lovte Jehova i denne forbindelse å frembringe fra Davids fornedrede, kongelige familietre?
9 Dette kan vi i vår tid glede oss over! Hvordan det? Jo, Davids kongelige familietre var blitt hogd ned, men dets rotstubb var ikke død. Den allmektige Gud kunne få den til å skyte fram en «spire» som skulle bli den vedblivende arving til det lovte rike. La oss legge merke til følgende:
10 «Se, dager skal komme, lyder ordet fra [Jehova], da jeg oppfyller det gode løftet jeg gav Israel og Juda [som David tilhørte]. I de dager, når den tid kommer, lar jeg en rettferdig spire vokse fram for Davids ætt. Han skal gjøre rett og rettferd i landet. I de dagene skal Juda [Davids stamme] bli frelst og Jerusalem bo trygt [etter den lovte gjenreisning]. Og dette er navnet byen skal få: ’[Jehova], vår rettferdighet’.» Det er det samme navn som byens framtidige konge skulle få. — Jer. 33: 14—16; jevnfør Jeremia 23: 4—6.
11. Hvem var denne lovte «spire», og hvordan ble han på en spesiell måte Jehovas Spire» i 1914 e. Kr.?
11 Har det vist seg å være mulig å stole på dette løfte om verdensherredømmet? Ja! Etter en ventetid på over 640 år, da Jehovas rette tid var inne, skjøt det fram en spire av rotstubben til Davids detroniserte og nedhogde familietre. Denne spire var Jesus, som ble født i Davids hjemby, Betlehem, og som ble døpt av sin forløper, døperen Johannes, og umiddelbart etterpå ble salvet med Guds ånd til å være den evige arving til den pakt om Riket som var blitt opprettet med David. (2. Sam. 7: 4—16; Esek. 21: 21—27) Han ble egentlig den suverene Herres, Jehovas, «Spire», for etter utløpet av de «sju tider» (2520 år) da hedningene skulle ha overherredømme over jorden, noe som inntraff i 1914 e. Kr., er den herliggjorte Jesus Kristus blitt benyttet til å gjenoppta Jehovas overherredømme over jorden som en oppfyllelse av pakten om Riket. — Dan. 4: 13—26; Sak. 6: 12, 13.
12. a) Hvordan ble det vist at Jesus Kristus var en «rettferdig» spire? b) Hvis «Herre» ble han, og hvordan ble det mulig å frelse «Juda» og «Jerusalem»?
12 At denne «Spire» var «rettferdig», viste Jehova Gud da han oppreiste Jesus Kristus fra martyrdøden på den tredje dag og opphøyde ham og satte ham ved sin egen høyre hånd i himmelen. Jesus Kristus, som tidligere hadde vært en jordisk ’sønn av David’, ble derved Davids «herre». (Sal. 110: 1—4; Matt. 22: 41—45) Da han steg opp igjen til sin himmelske Far og satte seg ved hans høyre hånd, hadde han med seg verdien av sitt fullkomne menneskelige offer. Han var derved i stand til å frelse «Juda», som hadde «Jerusalem» til hovedstad. Det er tydelig at Jesus fikk kongemakten til å spire på nytt i Davids hus! — Åp. 22: 16.
13. a) Hvilket Jerusalem er det nå som bor trygt? b) Hvilke personers «rettferdighet» siktes det til i uttrykket «[Jehova], vår rettferdighet» og hvorfor bærer også Guds «Spire» med rette det samme navn?
13 Jesus Kristus blir kalt «løven av Juda stamme, Davids rotskudd». (Åp. 5: 5) Det jordiske Jerusalem forkastet denne «løven av Juda stamme» og lot ham drepe og oppnådde derfor ikke å få «bo trygt», men ble ødelagt i år 70 e. Kr. (Matt. 23: 37, 38; Luk. 21: 24) Det høyere Jerusalem, det «himmelske Jerusalem», kan derimot glede seg over en slik trygghet, for dets åndelige barn, de 144 000 salvede etterfølgere av Jesus Kristus, bor trygt og nyter Jehovas omsorg. (Hebr. 12: 22; Gal. 4: 26—28) Dette «Jerusalem som er der oppe», er den organisasjon som blir kalt «[Jehova], vår rettferdighet». Det heter «vår rettferdighet», ikke «min rettferdighet». Uttrykket henspiller derfor på de 144 000 åndelige barn av det himmelske Jerusalem, ettersom Jehova Gud rettferdiggjør dem eller erklærer dem rettferdige på grunnlag av Kristi offers fortjeneste. Det navnet Jesus Kristus bærer i egenskap av «Spire», er også «[Jehova], vår rettferdighet», for han står fram på vegne av sine 144 000 salvede etterfølgere. — Jer 23: 5, 6; se også 1. Korinter 1: 30, 31; Romerne 3: 21, 22.
14. Hva slags styre må Guds kommende verdensregjering nødvendigvis bli når Kristus og hans medarbeidere bærer et slikt navn?
14 Hva slags styre kan vi regne med at Guds kommende verdensregjering over hele menneskeheten vil bli når den salvede Konge og hans medarbeidere bærer et slikt gudgitt navn? Det vil bli et rettferdig styre. Dette bør fylle oss med takknemlighet!
GUDS LØFTE ER PÅLITELIG
15, 16. a) I hvilke oppgaver kommer det ifølge Jeremia 33: 17, 18 ikke til å mangle en mann i tjenesten for Jehova? b) Hvem kommer til å fylle disse oppgaver, og hvor skal de tjene Jehova?
15 Jehova Gud vil også ha det rette slags presteskap i tilknytning til sitt lovte rike. Han forsikrer oss om dette når han legger følgende uttalelse til det ovennevnte: «For så sier [Jehova]: Davids-ætten skal aldri mangle en mann til å sitte på Israels trone. Og levittprestene skal heller ikke mangle menn som kan tjene meg og til alle tider bære fram brennoffer, brenne grødeoffer og gjøre i stand slaktoffer.» — Jer. 33: 17, 18.
16 Spiller det da noen rolle at det ikke har vært noe materielt tempel for Jehova på jorden siden det gjenreiste Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr., og at det heller ikke lar seg gjøre å identifisere noen ætling av Levi stamme og av Moses’ brors, Arons, hus som kan tjene i et slikt tempel? På ingen måte. Jehova har jo nå en Øversteprest og en gruppe underprester som er et motbilde til de levittiske prester i fortidens Israel, nemlig Jesus Kristus og hans utvalgte etterfølgere, som er salvet med Guds ånd til å tilhøre det åndelige presteskap. Himmelen, der hvor Gud har sin trone, er Det aller helligste i det åndelige tempel, hvor dette presteskap tjener. — Hebr. 9: 24; 1. Pet. 2: 9, 10.
17. Hva er det vi ikke kan hindre Jehova i å gjøre i forbindelse med hans kongedømme og prestedømme, akkurat som vi ikke kan hindre dag og natt i å gå sin gang?
17 Guds løfter har derfor til alle tider vist seg å være pålitelige, og vi mennesker kommer til å få ytterligere beviser for at de er pålitelige. Hør på dette: «Kan dere bryte min pakt med dagen og natten, så dag og natt ikke kommer i rette tid, da skal også min pakt med David, min tjener, brytes, så han ikke får noen sønn som kan sitte på hans kongetrone, og likedan pakten med levittprestene som gjør tjeneste for meg. Etterkommerne etter David, min tjener, og etter levittene som tjener meg, gjør jeg talløse som himmelhæren som ikke kan telles, og sanden ved havet som ikke kan måles.» — Jer. 33: 20—22.
18. Hvor lenge etter Jeremias tid stod Jehovas pakt om prestedømmet fortsatt ved makt og hvem framstod på det tidspunkt?
18 Det er mer sannsynlig at solen vil slutte å skinne på jorden, og at jorden vil slutte å dreie seg om sin akse, enn at Jehova vil bryte sine pakter i forbindelse med David og levittene. Den allmektige Gud gjorde Davids «ætt» tallrik i løpet av de vel 600 årene som gikk inntil hans evige arving, Jesus Kristus, trådte fram. Jesus ble motbildet til øverstepresten Aron, og han er blitt prest på sin himmelske trone, på Melkisedeks vis. (Sal. 110: 1—4; 1. Mos. 14: 18—20; Sak. 6: 13; Hebr. 6: 20 til 7: 3) Jehova har således motvirket det som fortonet seg som katastrofer for Jerusalem og templet, og han har opprettholdt sine pakter.
19. Hvilke naturlige fenomener i forbindelse med jordkloden kunne like gjerne tenkes å opphøre som det kan tenkes at Jehova vil bryte sin pakt med David om et evig rike?
19 Da Babylons hærer under kong Nebukadnesars ledelse beleiret Jerusalem for annen gang, ble følgende uttalelse nedskrevet: «[Jehovas] ord kom til Jeremia, og det lød så: Har du ikke merket hva dette folket sier: ’De to stammene som [Jehova] utvalgte, har han forkastet.’ Slik vanærer de mitt folk, fordi de ikke lenger holder det for å være et folk. Så sier [Jehova]: Hvis jeg ikke har sluttet pakt med dag og natt og ikke gitt lover for himmel og jord, vil jeg forkaste Jakobs og min tjener Davids ætt og ikke ta noen av hans etterkommere til å herske over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Men jeg vil vende deres lagnad [jeg vil gjøre ende på deres fangenskap, EN; jeg vil samle deres fangne, NW] og forbarme meg over dem.»— Jer. 33: 23—26.
20. Hvilken hendelse på Jeremias tid kunne tyde på at Jehova ikke lenger ville ha et rike med herredømme over jorden eller en tilbedelse som var rettet mot ham?
20 Året etter at denne profetien ble uttalt, ble Jerusalem inntatt og ødelagt. De overlevende jøder ble tatt til fange, og de fleste av dem ble deportert til det fjerntliggende Babylon. Det kunne se ut til at Jehova hadde forkastet de «to stammene» som han en gang hadde utvalgt seg. Situasjonen lot til å være håpløs både for Davids kongelige etterkommere og for den prestelige familie, som nedstammet fra Aron, Israels første øversteprest. Det kunne virke som om Jehova, himmelens og jordens Skaper, hadde brutt sine pakter angående kongeætten og presteætten. Ville det noen gang i framtiden komme et Jehovas rike med herredømme over jorden, og ville den sanne tilbedelse noen gang bli gjenopprettet på den?
21. Hvordan viste Jehova at han trofast holder sine pakter, og hvordan var dette til gagn for de landflyktige israelittene?
21 Dag og natt har ikke sluttet å gå sin gang og himmelens og jordens lover har ikke sluttet å virke etter at denne nasjonale ulykken inntraff. Når Skaperen ikke har brutt sine pakter i forbindelse med disse livløse forhold i universet, har vi derfor ingen rettmessig grunn til å tro at han vil bryte de pakter han har inngått med sine fornuftbegavede skapninger om sitt rike og om den rene tilbedelse av ham. Det har han da heller ikke gjort! Han forbarmet seg over Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere. Da de hadde vært i landflyktighet i 70 år, ble de samlet og ført tilbake til det landet Gud hadde gitt dem.
22. Hvordan oppfylte Gud sin pakt om den ’rettferdige spire’ overfor sitt hjemvendte folk og hva viser dette angående Guds løfte?
22 Det var dette hjemvendte folk den ’rettferdige spire’, Jesus Kristus, kom til for 1900 år siden. Guds pakt ble ikke gjort til intet fordi han led martyrdøden i år 33 e. Kr., for Gud oppreiste ham til herlighet i himmelen. Der, sier han selv, lever han «i all evighet». (Åp. 1: 18) Han var derfor fortsatt i live da Jehovas tid var inne til å innsette ham som Konge i den lovte verdensregjering. Guds løfte i denne forbindelse har vært pålitelig!
[Bilde på side 20]
At Gud holder det han har lovt, er likså sikkert som at solen står opp hver dag