En nasjon som er i opposisjon til Gud, kan ikke bli stående

 1. Hva har forårsaket at mange nasjoner unødig har mistet sin selvstendighet?

INGEN nasjon ønsker å forspille sin nasjonale selvstendighet. Ingen nasjon ønsker å forfalle og bli ødelagt og enda mindre å falle i hendene på en fiendtligsinnet nasjon som ødelegger andre nasjoner. Likevel er nasjoner og regjeringer på grunn av tåpelige ideologier, som for eksempel den som går ut på å gjøre staten eller herskeren til en gud, eller på grunn av religiøse lederes innflytelse unødig blitt ført i opposisjon til Gud og hans rike ved Kristus, og de har mistet sin selvstendighet. Tenk bare på ødeleggelsen av Hitlers og Mussolinis regjeringer. Slike regjeringer kan kanskje vare en tid, men de vil få en sørgelig ende som følge av at de nekter å anerkjenne at det er den allmektige Gud som innehar overherredømmet når alt kommer til alt. — Dan. 4: 34, 35.

 2. a) Hvordan viser nasjoner at de er i opposisjon til Gud i vår tid? b) Setter Jehovas vitners forkynnelse av Riket herskernes herredømme i fare?

² Det finnes nasjoner på jorden i vår tid, til og med noen såkalte kristne nasjoner, som setter seg opp imot Jehova Gud og nekter å tillate at det gode budskap om Guds rike ved Jesus Kristus som den eneste regjering som kan bringe løsningen på verdens problemer, blir forkynt innen deres grenser. De går så langt at de arresterer og fengsler Jehovas vitner, som besøker folks hjem med dette bibelske budskap. Denne forkynnelsen er ikke i strid med nasjonens interesser, for den skaper fred og moralsk styrke. Gud vil utøve sitt styre over jorden. Jehovas vitner forkynner bare denne sannheten. Hvis Skaperen har en himmelsk regjering for menneskeheten som han selv vil innføre, ville det ikke da være til beste for menneskene at deres herskere anerkjente denne regjeringen og overga sitt herredømme til den når tiden var inne til at den skulle innføre et bedre styre på jorden?

 3. Hvorfor er det fordelaktig for oss å foreta et studium av oldtidens Babylons historie slik den blir gjengitt Bibelen?

³ Hvorfor velger nasjonene å følge en uforstandig handlemåte i opposisjon til Gud og derved forkorte sitt liv unødig? (Sl. 2: 1, 2) Hvordan kan de unngå å gjøre det? En analyse av grunnene til at den mektige verdensmakten Babylon, hvis verdensherredømme varte i mindre enn 100 år, falt, vil hjelpe oss til å bli klar over det. Gjennom denne artikkelserien blir det tilrettelagt et studium av oldtidens Babylon for å gi så fullstendige bakgrunnsopplysninger som er nødvendig for å få forståelse av Babylons motstykke i vår tid, Babylon den store, som omtales i Åpenbaringsboken i Bibelen, og som det vil bli redegjort for senere.

Nasjonene har fulgt Babylons eksempel

 4. Hvilken advarsel gir Jehova nasjonene, og hvilken advarsel gir han enkeltpersoner?

⁴ Ved å tenke nøye over grunnene til Babylons fall kan nasjonene unngå å velge den samme handlemåte, hvis de ønsker det. Bibelen sier at i dag, i denne domstiden, må herskerne skynde seg å slutte fred med Jehova Guds innsatte konge Jesus Kristus og ikke kjempe mot ham og forkynnelsen av det gode budskap om Riket hvis de ønsker å leve. Og selv om nasjonene ikke gir akt på denne advarselen, kan enkeltpersoner i nasjonene ta avstand fra en slik handlemåte og bli frelst. — Sl. 2: 10—12; Åpb. 18: 4.

 5, a) Hvordan var Babylon helt fra sin begynnelse i opposisjon til Gud? b) På hvilken måte har kristenheten latt seg besmitte?

⁵ Hva Babylon angår, har det helt fra begynnelsen av vært i opposisjon til Jehova på grunn av at dets grunnlegger, Nimrod, var en opprører mot Gud. Han førte menn ut i erobringskriger og forårsaket store blodsutgytelser. (1 Mos. 10: 8—12, NW) Etter sin død ble han tilbedt som en gud. Denne falske tilbedelsen spredte seg utover jorden, og vi kan se at religionssamfunnene i alle de hedenske nasjonene tilber Nimrod under forskjellige navn. Kristenheten er også blitt besmittet ved at den har antatt slike babyloniske læresetninger som læren om treenigheten og menneskesjelens udødelighet og om at Jomfru-Moderen skal tilbes.a

 6. a) Hvilket navn brukte Jehova på Babylons innbyggere, og hva betyr det? b) Hva sier Jeremias 51: 2 at han ville gjøre med Babylon på grunn av dets motstand?

⁶ Babylon var fullt av avgudsbilder, og det var fullstendig imot Gud. Gud var følgelig imot det. Han kalte dets folk «innbyggerne i Leb-Kamai», som betyr «innbyggerne i hjertet av dem som reiser seg mot meg», eller som det heter ifølge en jødisk oversettelse av Jeremias 51: 1 (Leeser): «Dem som bor midt blant mine motstandere.» Gud sa at han ville sende et ødeleggende vær over det. Han ville sende sine høstfolk og sine rensearbeidere, Kyros’ hærer, for å handle som om de kastet Babylons innbyggere opp i luften slik at de ble tatt av vinden og ført av sted som agner. (Jer. 51: 2, NW; se til sammenligning Matteus 3: 11, 12) Jeremias, kapittel 51, som vi nå først og fremst vil henvise til, fortsetter å beskrive Babylons synder og dommen over det.

 7. a) Hvilket forhold som Jehova sto i til sitt folk, og som blir nevnt i Jeremias 51: 5, overså Babylon? b) Hvordan bestemte Jehova at Babylon skulle bli behandlet fordi det ikke hadde vist medlidenhet, og hvorfor er det bra for nasjonene å kjenne til dette i vår tid?

⁷ Babylon trodde at dets guder var sterke, spesielt dets gud Merodak (som representerte Nimrod), og at dets hær var uovervinnelig. På den annen side tenkte Babylon at Israel, Jehovas folk, ikke hadde noen virkelig Gud til å beskytte seg, ingen ektemann, og derfor var som en enke. Men Israels Gud var virkelig levende og i stand til å vise at han fremdeles var sitt folks ektemann og beskytter. Som følge av at Babylon ikke innså dette, viste det ikke medlidenhet med Jehovas folk da det ødela Jerusalem og dets tempel i 607 f. Kr. Av den grunn skulle det ikke bli vist det noen medlidenhet da Jehova gjengjeldte det at det hadde hogd ned hans folk. (Jer. 51: 3—5; Es. 54: 5—7) Det ville være bra for nasjonene, som behandler Jehovas folk på jorden etter eget forgodtbefinnende, og som om de ikke har noen som beskytter og drar omsorg for dem i himmelen over dem, å ha kjennskap til dette.

 8. a) Hvor mektig hadde Babylon vært, og hvilken villfarelse gjorde det svakt? b) Hva fikk de israelittiske fanger befaling om å gjøre, og hvorfor skulle de gjøre det, som vist i Jeremias 51: 6, 7?

⁸ Noen herskere i vår tid kan kanskje bli så mektige at de kan få verden til å skjelve. De bør huske at Babylon var en mektig nasjon, mektig nok til å gjøre alle de andre nasjonene drukne, rasende eller vanvittige når de smakte dets ødeleggende makt. Det holdt til og med Guds folk i fangenskap. Det trodde at det ville bli stående for alltid. Men det var fullt av den falske religions misgjerning eller villfarelse (NW). Denne villfarelse gjorde det svakt og førte til slutt til at det omkom og ble livløst. Det ble krevd av israelittene at de i mellomtiden skulle skille seg av med dets villfarelse og ikke bli innblandet i dets falske religion og dets grådige materialisme og derved få del i dets skyld og omkomme sammen med det når det omkom på den dag det ble ødelagt. Da Babylon falt, måtte de være rede til å bryte hurtig opp for å vende tilbake i den hensikt å gjenopprette den sanne tilbedelsen i Jerusalem eller Sion. — Jer. 51: 6, 7.

Den høyeste Gud gjengjelder uretten

 9. a) Hvordan gikk det til at det avgudsdyrkende Babylon kom til å holde Jehovas folk i fangenskap? b) Handlet Babylon som det gjorde overfor Jerusalem, fordi det ønsket å tjene Guds hensikt, eller hvorfor handlet det slik?

⁹ En kan undre seg over hvorfor, det avgudsdyrkende Babylon noen gang kom til å holde Jehovas folk i fangenskap. Dette skjedde på grunn av den synd som Juda rike hadde falt i. Juda ble advart gjentatte ganger. Det at naboriket, tistammeriket Israel, falt for Assyria i 740 f. Kr., burde ha brakt Juda til fornuft, men det gjorde opprør mot Guds overherredømme og ble fordervet i den grad at Jehova måtte tukte denne nasjonen. Babylon etterfulgte Assyria som den tredje verdensmakt. Gud tillot dette. Ikke desto mindre ville han ha beskyttet sitt folk mot å bli oppslukt av det, men fordi Juda hadde syndet, brukte han Babylon som et passende redskap til å straffe det. Men hva Babylon angår, handlet det som det gjorde fordi det ønsket å følge sine, selviske planer om å oppnå et fullstendig verdensherredømme, og det var ugudelig, ondt, grusomt og grådig og var særlig overmodig overfor Jehova idet det priste sin gud Merodak og gjorde Jehovas folk til gjenstand for sitt hevngjerrige hat. Det måtte i sin tid drikke begeret med Jehovas vredes-vin.

10. a) Hvordan spotter Jehova Babylon på forhånd i Jeremias 51: 8, 9? b) Hvordan utførte Jehova en rettferdig gjerning som hans folk senere kunne fortelle om, slik det blir nevnt i Jeremias 51: 10?

¹⁰ I en profeti som ble kunngjort i 614 f. Kr., 75 år før Babylons fall, og som er nedskrevet i dette 51. kapittel i Jeremias’ bok, spotter Jehova Babylon på forhånd og ber nasjonene om å forsøke å lindre dets smerte med balsam, men han sier at det ikke kan bli legt. Hvorfor kunne det ikke bli legt? Dets ondskap var allerede stor på grunn av dets avgudsdyrkelse, men nå hadde dets synder på grunn av dets behandling av Jehovas folk og hans tempel, innbefattet den forsettlige vanhelligelse av tempelkarene, hopet seg opp slik at dommen over det nådde til himmelen. Jehova måtte derfor kreve det til regnskap i overensstemmelse med sin egenskap rettferdighet. Da Jehova gjorde opp med det, utførte han derfor en rettferdig gjerning som hans folk senere kunne fortelle om til hans pris. — Jer. 51: 8—10.

11. Hvem var det som hadde i tankene å omstyrte Babylon og som sendte ut befaling om å gjøre pilene blanke og gripe skjoldene? Forsto mederne og perserne dette?

¹¹ Hvor skrytende babylonierne hadde vært overfor Jehova da de trodde de hadde gjort noe stort mot ham ved å ødelegge hans tempel i Jerusalem! Rettferdigheten krevde derfor at han førte Babylon ned i støvet. Til dette brukte han et annet redskap, nemlig medernes og persernes hærer. Ved denne handlingen ble i virkeligheten verdensherredømmet overdratt til dem, men de forsto ikke at de ble brukt av ham. De trodde det var noe de selv hadde uttenkt. De visste ikke at det var Jehovas befaling som fikk dem til å ’gjøre pilene blanke’ mot Babylon, slik at pilene ville bore seg dypere inn, og til å ’gripe skjoldene’, slik at tusenvis av krigere kunne beskytte seg bak dem og rykke fram for å angripe. Det var en tanke som Jehova hadde tenkt ut og uttrykt helt tilbake på profeten Esaias’ tid, og den måtte bli fullbyrdet mot Babylons innbyggere. Det at hans tempel var blitt lagt i ruiner, måtte bli hevnet. — Jer. 51: 11, 12.

12. a) Ville Babylon være i stand til å kjøpe seg fri med sin rikdom som det hadde fått på urettmessig vis? b) Hvordan viser Jehova i Jeremias 51: 14—18 at hverken Babylon eller dets guder hadde noen mulighet til å unnslippe?

¹² Babylon, som var villedet av sine mange avgudsbilder, utøvde demonreligion og var derfor lik den som det tilba, Satan Djevelen. Det som det gjorde da det underla seg nasjonene, gjorde det derfor av griskhet i den hensikt å berike seg selv og utnytte disse nasjonene for å oppnå selvisk vinning og for å ære sine guder. Ville Gud unnlate å straffe det, eller ville han begunstige det på grunn av dets storhet og rikdom? Dets skatter ville ikke ha noen betydning for Gud, og han kunne ikke bli bestukket med dem så han unnlot å fullbyrde sin hevn over det. Han var så fast besluttet på å gjøre det at han sverget ved seg selv at han skulle fylle Babylon med erobrere som var så tallrike som gresshopper. Det at han sverget ved seg selv, viste at han, som hadde makt til å skape jorden og alt levende på den og hadde all makt i universet til å frambringe regn, vind og undere, som Babylons guder selv ikke i den minste målestokk hadde makt til å frambringe, helt og fullt ville stå bak Babylons ødeleggelse. Det hadde i sannhet ingen mulighet til å unnslippe. — Jer. 51: 13—18.

Et «utbrent berg»

13. a) Hva mener Jehova med sin uttalelse i Jeremias 51: 19? b) Hvordan viser Jehova i Jeremias 51: 25 at Babylons fall skulle ha en mer varig virkning enn Jerusalems fall?

¹³ Babylon hadde helt fra begynnelsen av ingen del i Jehova og ønsket heller ikke å ha noen del i ham, like lite som nasjonene i vår tid ønsker å ha noen del i Jehovas tilbedelse. Babylons grunnlegger, Nimrod, ønsket ikke noen arv i ham. (1 Mos. 10: 8—10, NW) Takket være Jehovas trofaste venn Abraham og hans etterkommere Isak og Jakob, utvalgte Gud Jakobs folk, og Jakob (Israel) ble således hans arv som skulle lovprise ham og være hans vitner. Han var den stav som støttet Israels folk, og de kunne støtte seg til ham. (Jer. 51: 19, NW; 5 Mos. 7: 7, 8; 2 Kong. 13: 23; Es. 43: 1, 10—12, 21) Israels eneste håp om å få overleve eller bli gjenreist som en nasjon avhang av deres lojalitet mot Jehova. Da de gjorde opprør, kunne selv ikke de bli stående. Profetien i Jeremias 51: 20—24, som er rettet til Nebukadnesar, viser at Babylon bare var det våpen som Gud brukte til å ødelegge Jerusalem på grunn av Jerusalems synder, og at det var som et våpen som ble brukt til å føre hevn over andre nasjoner som var i opposisjon til Gud og hatet hans folk. Men på grunn av den ondskap som Babylon viste da det ødela Sion, måtte det i sin tid falle, og dets fall skulle ha en langt mer varig virkning. Han henvender seg til det som den tredje verdensmakt og slår fast at det ikke kan bli stående, for det er i opposisjon til ham. Han sier: «Se, jeg kommer over deg, du fordervelsens [ødeleggende, NW] berg, sier [Jehova], du som forderver [du ødelegger av, NW] all jorden, og jeg vil rekke ut min hånd mot deg og velte deg ned fra fjellknausene og gjøre deg til et utbrent berg.» (Jer. 51: 25) Enten Gud sammenligner Babylon med en vulkan som spyr ut lava, eller sammenligner det med et fjell, som er et symbol på en politisk regjering, kommer den allmektige Guds dom klart fram her.

14. a) Redegjør for den symbolske anvendelse av Jeremias 51: 25. b) Hvem ville være Jehovas «innvigde menn» som skulle iverksette Babylons fall? c) I hvor stor grad ville Babylon forfalle ifølge Jeremias 51: 29?

¹⁴ Når det gjelder den symbolske anvendelse, taler Åpenbaringen 17: 9, 10 om sju fjell, som kvinnen sitter på: «Og de er sju konger; de fem er falt, den ene er til, den annen er ennå ikke kommet.» Det babyloniske verdensrike var et av disse fem kongelige fjellene, som var falt på apostelen Johannes’ tid, men det var mer ødeleggende enn de to fjellene Egypt og Assyria, som hadde gått forut for det, nemlig de to første verdensmakter i Bibelens historie. Men selv om det hevet seg over fjellknausene, kunne Jehova velte det over ende, for han har «veid fjell på vekt og hauger i vektskålen, og for ham er «folkeferd . . . som en dråpe av et spann». (Es. 40: 12, 15) I 539 f. Kr skulle han derfor styrte Babylon ned fra dets høye stilling. Som en kjernefysisk ild ville Guds brennende dom brenne det slik at det i sin fornedrede stilling ikke lenger ville være sterkt og varig som et høyt, grunnfestet fjell. Det ville bli utbrent, smuldre bort og bli til aske. Som det første stadiet i brenningen befaler han Kyros’ styrker å innvie seg til kamp, slik som skikken var på den tid. Disse styrkene omfattet «Ararats, Minnis og Askenas’ riker», som tydeligvis var områder Kyros hadde erobret. Fra hele Kyros’ rike ble de kalt sammen, og de var som «strihårede gresshopper» hva antall angår. Selv om de ikke visste om det, ville de i virkeligheten handle som Jehovas «innvigde menn». Babylons nederlag for disse styrkene ville bare være begynnelsen til Babylons forfall, som ville fortsette inntil det til slutt ble til evige ørkener. (Jer. 51: 26—29) Det har gått slik, for det som nå er tilbake, er bare ruiner, som er blitt gravd fram eller avdekket i nyere tid, og som ikke er noe annet enn en turistattraksjon, som toget gjør et kort opphold ved.

Babylons forfall begynner

15. a) Hva førte Babylons syndige handlemåte til, slik det blir vist i Jeremias 51: 3, 30? b) Hvordan beskriver The Encyclopedia Americana den svakhet som kom over Babylons hærer?

¹⁵ Babylons dårlige handlemåte hadde ført til svakhet og forfall. Den natten da Babylon falt, var mange av krigerne så drukne at de ikke kunne reise seg opp for å kjempe, og de ble drept der de lå i sine brynjer. (Jer. 51: 3) De andre var redde og ble som kvinner og flyktet. (Jer. 51: 30) Babylons innbyggere fikk se dets krigeres svakhet før det falt, slik vi kan lese i The Encyclopedia Americana:

Nabonid, den siste kongen i Babylon . . . utkjempet et slag innenfor Babylons synsvidde og ble fullstendig slått, og deretter, mens de fleste i hans hær fant sikkerhet innenfor de store murene, dro han selv med en liten styrke inn i Borsippa, en viktig by sørvest for Babylon. Ved dette trekket håpet han muligens å tvinge Kyros til å dele den persiske hæren. Hans stesønn Belsasar (Bilshar-uzur), . . . som øyensynlig var medregent, ledet forsvaret av Babylon. Etter at hovedstaden var falt, overga Nabonid seg, og han ble vennlig behandlet av Kyros og til og med gjort til stattholder i provinsen Carmania.b

16. Hvordan beskriver profetien i Jeremias 51: 31, 32 den fortvilte tilstand som byen og til og med kongen skulle komme i?

¹⁶ Det var imidlertid ikke bare slik at soldatene var svake og flyktet i panikk inn bak Babylons murer der de trodde de var trygge, men kong Belsasar ble også redselslagen da han hadde hørt tydingen av skriften på veggen, og hans redsel ble til fortvilelse da løperne litt etter kom fra forskjellige deler av byen for å melde at byen var blitt inntatt på alle kanter, at vadestedene var i fiendens vold, og at papyrusbåtene var brent for å hindre babylonierne i å flykte. — Jer. 51: 31, 32, NW.

17. a) Forklar Jeremias 51: 33. b) Hvorfor ble Nebukadnesar sammenlignet med en stor slange? c) Hvilken bønn ba Sion, og hvordan måtte den bli besvart? d) Tok de fangne israelittene på noen måte del i treskingen, og hva var dette et forbilde på?

¹⁷ Jehova sammenlignet Nebukadnesar med et sjøuhyre eller med en stor slange (NW) som ’oppslukte’ Jehovas folk. Han hadde handlet som en drage eller sirrush, som var et symbol for guden Marduk eller Merodak, som han tilba. Han fylte sin buk med den jødiske nasjons kostelige ting, i særdeleshet de verdifulle karene fra Jehovas tempel. Han rev nasjonen bort fra dens hjemland som om den var noe urent. Dette førte blodskyld over hans nasjon, og Babylon måtte betale for det ved å bli tråkket ned som søle i gatene og bli vanæret ved å bli fullstendig knust under den symbolske treskingen og ved å bli stampet hard som en treskeplass. Sions bønn om at Jehova måtte gi Babylon den samme behandling som det hadde gitt Sion, og utøse dets innbyggeres blod for at deres skyld kunne bli betalt, måtte bli besvart. Legg imidlertid merke til at de fangne israelittene ikke utførte noe av treskingen, like lite som noen av Guds folk tar del i en kamp mot nasjonene. Det var Kyros’ hærer Gud brukte, og han vil også bruke den større Kyros’, Jesu Kristi, himmelske englehærer til å fullbyrde sin hevn over Babylon den store og alle dem som fortsetter å være under dens innflytelse. — Jer. 51: 33—35.

Hva det betyr for oss

18. a) Hvordan har Babylon den store fulgt det eksempel dens motstykke i oldtiden satte? b) I hvilken rekkefølge vil treskingen finne sted, og hvorfor er den uunngåelig?

¹⁸ I vår tid har Babylon den store, den falske religions verdensrike, ført nasjonene vill, og den vil ifølge Åpenbaringen føre dem ut i krig mot Gud. (Åpb. 17: 5, 9, 14) Ettersom de er i opposisjon til Gud, bringer de blodskyld over seg selv, og de må derfor bli tresket — først Babylon den store, den falske religions mektige verdensrike, slik det blir forutsagt i profetiene i Mika og i Åpenbaringen, og deretter de politiske nasjonene, som har tillatt Babylon den store å påvirke dem til å sette seg opp mot Jehovas overherredømme og motarbeide hans vitner som kunngjør det. Det er et gudgitt prinsipp at «rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære». Et folk som fører en slik vanære over seg, kommer helt sikkert til å bli ødelagt, for «de ugudelige skal fare ned til dødsriket, alle hedninger [nasjoner, NW], som glemmer Gud». — Ordspr. 14: 34; Sl. 9: 18.

19. Hva er det klokt av enkeltpersoner å gjøre i dag, uansett hva nasjonene gjør?

¹⁹ Uansett hvilken handlemåte nasjonene måtte følge, kan enkeltpersoner komme ut fra Babylon den store nå, akkurat som jødene kom ut fra Babylon i 537 f. Kr., og dette kan de gjøre ved å tenke nøye over det Guds Ord sier om den. De kan skille seg ut fra den — flykte for livet bort fra dens midte for å unngå å få del i dens synder og dens plager. Bare ved at de er snare til å følge en slik handlemåte, kan de unngå evig ødeleggelse. — Åpb. 18: 4.

[Fotnoter]