Løfte om enhet mellom alle mennesker av god vilje
1. a) Hva er det som særlig utmerker Mika som en Jehovas profet? b) Hvilken profeti uttalte Mika om Jehovas hjord og den hyrde Han ville sette over den?
EN AV Jehovas profeter før Kristus var Mika fra Moreset i Juda stammes område. Navnet Mika betyr «Hvem er lik Jehova?» Mika utmerker seg særlig som den som forutsa at Jesus Kristus skulle bli født i Betlehem. (Mika 5: 1) Etter å ha forutsagt Jesu fødsel der sa han videre: «Og han skal stå og vokte sin hjord i [Jehovas] kraft, i [Jehovas], sin Guds navns høyhet; og de skal sitte i ro, for nå skal han være stor like til jordens ender. Og han skal være fred.» (Mika 5: 3, 4) Mika forutsa det som levningen av den lille hjord av Jesu åndelige får skulle komme til å oppleve, og sa i den forbindelse som talsmann for Jehova: «Jeg vil samle Jakob, dere alle sammen; jeg vil helt sikkert samle dem som er igjen av Israel. Til enhet vil jeg føre dem, som en hjord i kveen, som en flokk midt ute på beitemarken; de skal larme på grunn av mennesker.» — Mika 2: 12, NW.
2. a) I hvilken spesiell henseende skulle de som er igjen av Jakob eller Israel, samles og føres til enhet? b) Hvem må følgelig denne Mikas profeti gjelde?
2 For å kunne forstå denne profetien må vi huske at Jakob og Israel er navnene på en og samme organisasjon, ettersom Jehova Gud ga patriarken Jakob navnet Israel: «Israel» betyr «Den som kjemper (holder ut) med Gud». (1 Mos. 32: 28, NW, fotnote) Det er tydelig at det er de som er igjen av Jakob eller Israel, Gud lovte å samle som en fårehjord i en kve, der de skal bli ført til enhet i gunst hos den Hersker som skulle bli født i Betlehem, og som skulle bli «hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets dager». Det er til beste for hele denne levning av Jakob eller Israel at han skal «stå og vokte sin hjord i [Jehovas] kraft, i [Jehovas], sin Guds navns høyhet». Denne profetien i Mika 2: 12 angående enhet må følgelig gjelde den kristne menighet, «Guds Israel», det åndelige Israel. — Gal. 6: 16.
3. Hvilken profeti av Esaias viser mer tydelig hvem dette «Guds Israel» er?
3 Noe annet som viser mer tydelig hvem dette «Guds Israel» er, finner vi i Esaias 43: 1, 10, hvor Gud taler til Jakob eller Israel: «Så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» Gud gjentar denne tilkjennegivelsen av hvem Jakob eller Israel er, når han sier i vers 12: «Der var ingen fremmed Gud blant eder: derfor er I mine vitner, sier Jehova, og jeg er Gud.» (AS) Derfor betyr heller ikke «Guds Israel» kristenheten, men menigheten av kristne vitner for Jehova Gud. Disse må framvise enhet.
4. Hvilken iakttagelse i forbindelse med universet gir oss en sikker forvissning i forbindelse med enheten innen de kristne vitners menighet, og hva viser kjensgjerningene med hensyn til svaret på Jesu bønn?
4 Det finnes en enhet som eksisterer overalt i det kjente univers. Når det er så at Jehova, den høyeste og allmektige Gud, kan forene og styre et univers som har en utstrekning på milliarder av lysår, kan han selvfølgelig også forene en menighet av kristne vitner her på vår lille jord, selv om hans vitner på jorden i vår tid skulle komme opp i et antall av mange hundre tusen. Han lovte i sitt profetiske Ord å forene dem og bevare dem i enhet. De kjensgjerninger som foreligger i dag, viser at han har gjort det, slik Jesus ba om.
5, 6. a) Hvilken menighet av vitner for Jehova ble Jesus Kristus leder og hode for? b) Hvorfor ble Israels folk plaget av uenighet etter Salomos død, hva var den egentlige årsak til det, og hvilke vanskeligheter førte det til for Israel?
5 Før menigheten av Jehovas kristne vitner eksisterte, var det en menighet av jødiske eller israelittiske vitner. Jesus Kristus ble født som et medlem av denne første menighet av Jehovas vitner, men han ble leder og hode for den menighet som ble opprettet senere, menigheten av kristne vitner. (Joh. 18: 37) Ved å bruke sin menighet av jødiske vitner som et historisk forbilde lovte Jehova å forene sine kristne vitner. Etter Jerusalems konge Salomos død i 997 f. Kr. ble Israels folk plaget av uenighet i 460 år. Årsaken til dette var at kong Salomo falt fra den rene tilbedelse av Jehova Gud. Ti av Israels 12 stammer gjorde opprør, og det oppsto to riker, Juda rike og det nordlige Israels rike. Det nordlige Israels rike brøt i politisk henseende med Jerusalem og Davids kongelinje, og kort tid etter brøt det også med Jerusalem i religiøs henseende. Det ga seg hen til tilbedelse av avguder, først av gullkalver og senere av bilder av den hedenske gud Ba’al.
6 Hvor mange vanskeligheter skapte ikke frafallet fra den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud! I 740 f. Kr. ble det nordlige Israels rike ødelagt av verdensmakten Assyria, og de fleste av de overlevende israelitter ble ført i fangenskap til det fjerne Assyria. Søsterriket Juda lot seg ikke advare av dette, og henfalt også til falsk tilbedelse. Det forlot Jehova Gud, og han forlot det. Han tillot at Jerusalem og dens tempel ble ødelagt, og at de overlevende jøder ble ført som fanger til deres erobreres land, Babylon.
7. Hva var Israels landflyktighet i Babylon et uttrykk for fra Guds side, men hva gjorde han i sin barmhjertighet for å gi dem håp og trøst?
7 Fra 607 f. Kr. var derfor folkene fra begge riker, både Israels rike og Juda rike, landflyktige i «fiendens land». Ved å la alle 12 stammer være i fangenskap i Babylon tuktet Jehova dem fordi de hadde vært ulydige og falt fra den eneste rene, ubesmittede religion. Men Jehova Gud er barmhjertig mot dem som frykter ham. (Sl. 103: 13) For å holde deres håp levende og for å trøste dem i de 70 årene da Jerusalem og Juda land lå øde og i ruiner, hadde Jehova Gud ved sine profeter forutsagt deres utfrielse fra Babylon og deres tilbakekomst til Jerusalem for å gjenoppta den forente tilbedelse av ham der.
8—10. a) Hva var Guds formål med å utfri levningen av Israel, og hva var det rette motiv for dem til å dra tilbake til hjemlandet? b) I hvilken profeti forutsa Jeremias deres motiv for å vende hjem?
8 Guds formål med å utfri den trofaste levning av sine jødiske vitner fra Babylon var ikke at Israel skulle få uavhengighet og nasjonal selvstendighet. Nei, det var gjeninnføringen av den sanne tilbedelse av ham i den byen hvor han hadde latt sitt navn bo, som var Guds formål med å «samle dem som er igjen av Israel, og i sin barmhjertighet bringe dem tilbake til byen for hans navn, for at de skulle bygge opp igjen templet der for tilbedelsen av ham. Det var ønsket om å gjenoppta tilbedelsen av den sanne Gud på det sted han hadde utsett til det, som skulle være motivet for ’dem som var igjen av Israel’, til å dra ut av Babylon, «landet i nord», og vandre tilbake til Jerusalem og Juda. Legg merke til hvordan Jehovas profet Jeremias forutsa både deres tilbakevending til hjemlandet og det altoverskyggende motiv som drev dem til å ønske å vende hjem:
9 «På den tid skal de kalle Jerusalem [Jehovas] trone, og alle folkene skal samle seg der, til [Jehovas] navn i Jerusalem, og de skal ikke mer følge sitt onde, hårde hjerte. I de dager skal Judas hus gå til Israels hus, og de skal komme sammen fra landet i nord til det land jeg ga eders fedre til arv.» — Jer. 3: 17, 18.
10 «I de dager og på den tid, sier [Jehova], skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen; de skal gå og gråte, og [Jehova] sin Gud skal de søke. Etter Sion skal de spørre, hit er deres åsyn vendt: Kom og gi eder til [Jehova] ved en evig pakt, som ikke glemmes! Deres gjenløser er sterk, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn; han skal visselig føre deres sak og la jorden få ro, men volde Babylons innbyggere uro.» — Jer. 50: 4, 5, 34.
Samling til enhet i fortiden og i vår tid
11. a) Når og hvordan ble Jeremias’ profeti oppfylt i liten målestokk? b) Når fant den fullstendige oppfyllelse i stor målestokk sted, og hvilken virkning har det hatt blant nasjonene?
11 Republikken Israel ble ikke opprettet i 1948 på den måten som er beskrevet av Jeremias. Det at kjødelige jøder har vendt tilbake til Palestina og til republikken Israel, er ikke noen oppfyllelse av Jeremias’ profeti. Den første virkelige oppfyllelsen av denne profetien fant sted i 537 f. Kr., etter at Babylon var blitt beseiret av mederne og perserne. Det året utstedte perserkongen Kyros et dekret og lot en levning av de jødiske vitner for Jehova dra ut av Babylon og vende tilbake til det øde Juda land for å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. Bibelen beretter om denne oppfyllelsen i liten målestokk av Jeremias’ profeti. (2 Krøn. 36: 20—23; Esras 1: 1 til 3: 13) Denne historiske begivenheten var i seg selv et profetisk bilde på den fullstendige oppfyllelse i stor målestokk av Jeremias’ profeti i året 1919, etter at den første verdenskrig var slutt. Det var på levningen av de kristne vitner for Jehova at denne profetien ble oppfylt, og det er grunnen til at ingen gruppe av mennesker som kalte seg kristne, sto frimodig fram som Jehovas vitner før året 1919. Siden den tiden, og særlig siden 1931, har disse innvigde, døpte kristnes navn blitt kjent rundt omkring på jorden. De er til og med fryktet i det kommunistiske Sovjet-Samveldet og dets satellittland, hvor sovjetpressen sammenligner dem med «edderkopper» fordi de er nødt til å arbeide under jorden.
12. Hvordan ble Jehovas vitner tvunget i fangenskap, hvordan søkte de hans gunst, og i hvilken grad er de blitt sveiset sammen?
12 Under den første verdenskrig i 1914—1918 sammensverget de religiøse seg, og de benyttet seg av krigsgalskapen til å prøve å ødelegge disse kristne som flittig studerte Bibelen. Jehovas vitner ble således ført i et fangenskap under kristenhetens nasjoner som kan sammenlignes med de jødiske vitners fangenskap i Babylon i 607—537 f. Kr. I det første året etter krigen (1919) ble de imidlertid utfridd fra dette babyloniske fangenskap. De holdt en internasjonal kongress det året, som var som en gjeninnsamling av tusenvis av dem, og de traff da forberedelser til det største kristne arbeid med å vitne for Jehova Gud som har funnet sted i hele menneskehetens historie. De søkte hans åsyn, hans gunst, med tårer. De besluttet seg til å holde sin pakt med ham, «pakten med meg [Jehova] ved offer», den nye pakt som er basert på Jesu Kristi menneskelige offer. (Sl. 50: 5, AV; AS) Enda vitnene har kommet fra de mange nasjonaliteter, raser og farger i verden og taler mange forskjellige språk, og derfor også har kommet fra de mange religiøse systemer innenfor og utenfor kristenheten, er de blitt sveiset sammen til en enhet som det har vist seg at hverken fascistiske, nazistiske, kommunistiske eller religiøse forfølgere har klart å bryte.
13. Hva er årsaken til deres uforlignelige enhet?
13 Årsaken til deres uforlignelige enhet er at de holder seg borte fra denne verdens politikk, og at de ’først søker Guds rike og hans rettferdighet’, slik Jesus oppfordret sine sanne etterfølgere til å gjøre. (Matt. 6: 9, 10, 33) De er forent i det at de viser helhjertet, udelt troskap overfor den Konge som Jehova Gud har utvalgt og innsatt til å herske for seg over hele menneskeheten, nemlig Jesus Kristus. Det tidspunkt da han skulle få makten i sitt himmelske rike ved Guds høyre hånd, var i 1914. Den enhet vitnene la for dagen ved å underkaste seg ham, «Davids Sønn», var forutsagt av profeten Esekiel.
14. Hvilken forestående begivenhet profeterte Esekiel om, og hvorfor overga ikke hans profetier jødene til fortvilelse?
14 Esekiel levde samtidig med profeten Jeremias. Omkring 100 år før Esekiels tid var det nordlige Israels rike, som var styrt av Josefs sønn Efraims stamme, blitt ødelagt, og de overlevende israelitter var ført langt bort i landflyktighet. Nå var tiden kommet da Juda rike, som var styrt av Davids kongeslekt, skulle bli ødelagt. Esekiel profeterte om denne kommende ødeleggelse av riket og av Jehovas tempel i Jerusalem, og om hvordan de overlevende jøder skulle bli ført i fangenskap til Babylon. Hans profetier overga imidlertid ikke jødene og israelittene til fortvilelse, for han forutsa at de i forening skulle vende tilbake fra Babylon og gjenoppta tilbedelsen av Jehova i sitt elskede hjemland. Han forutsa at israelittene fra nord og judeerne fra sør skulle bli forent som én nasjon under én leder, Davids sønn. La oss nå høre hva Esekiel forteller om hvordan de skulle få stige opp av sine graver, av sin dype motløshet, i Babylon og bli forent igjen i sitt gudgitte hjemland under en hersker av Davids slekt.
15, 16. a) Hvordan illustrerte Esekiel gjenforeningen av det splittede Israel? b) Hva fikk Esekiel befaling om å si som forklaring på dette tegnet?
15 Esekiel hadde fått påbud om å illustrere gjenforeningen ved hjelp av to staver, og på den ene skulle han skrive «For Josef — en stav for Efra’im», og på den andre «For Juda», og disse stavene skulle representere de tidligere to riker av det ene folk, Israel. Like for øynene på medlemmene av disse stammene skulle Esekiel sette de to stavene sammen, og så skulle de på mirakuløst vis bli til én lang stav i hans hånd. Esekiel fikk befaling om å gi følgende forklaring på dette mirakuløse tegnet:
16 «Så sier Herren [Jehova]: Se, jeg tar Josefs stav, som er i Efra’ims hånd, og Israels stammer, hans medbrødre, og jeg legger dem til Judas stav og gjør dem til én stav, så de blir til ett i min hånd. . . . Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de dro bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land. Og jeg vil gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge for dem alle, og de skal ikke mer være to folk og ikke mer dele seg i to riker. Og min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle, og mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og gjøre etter dem . . . og David, min tjener, skal være deres fyrste evinnelig. Og jeg vil gjøre en fredspakt med dem — en evig pakt med dem skal det være.» — Esek. 37: 19, 21, 22, 24—26.
Den varige forening
17. Hvem er i dag blitt forent til én symbolsk stav, og under hvilken konge?
17 De kjødelige jøder i dag er ikke forent, ikke engang når det gjelder en slik sak som den politiske sionismen, og republikken Israel, som står under ledelse av en stats minister, har heller ikke Jesus Kristus, Davids Sønn, til konge og hyrde. Men hvordan forholder det seg med levningen av «Guds Israel», de åndelige israelitter, de kristne vitner for Jehova? Etter at de ble utfridd fra det babyloniske fangenskap de var i under den første verdenskrig, er de blitt ført tilbake til en stilling hvor de har Guds gunst og godkjennelse. I denne åndelige stilling har de virkelig en konge, Jehovas salvede Sønn Jesus Kristus, Davids Sønn. Til tross for deres ulike bakgrunn i politisk, sosial, rasemessig og religiøs henseende har den allmektige Gud gjort dem til ett hellig, åndelig folk under en hyrde og konge, den regjerende konge Jesus Kristus. De er ikke i billedlig forstand delt i to staver slik som det gamle Israels folk, som hadde én konge i nord, i Samaria, og én i sør, i Jerusalem. Ettersom Jehovas kristne vitner har antatt hans konge, Jesus Kristus, som sin hersker og hyrde, har de ikke noe å gjøre med denne verdens politiske affærer. De tillater ikke politiske synspunkter og valg, oppstander og opprør å skille dem. Jehovas uovervinnelige makt har gjort dem til «én stav», «ett folk», under «én konge». De er en stav eller et redskap i hans mektige hånd som han bruker til å gjøre sitt arbeid.
18—20. a) Til tross for hvilke faktorer legger Jehovas vitner enhet for dagen, og hva fører dette til? b) Hvordan ble denne enhet og økning forutsagt av Hoseas, og hvem anvendte Peter Hoseas’ profeti på?
18 Jehovas vitner virker nå som hans redskap i 176 forskjellige land og territorier, og kommer derfor i kontakt med mange nasjonaliteter, raser, farger, språk, samfunnsgrupper og lokale skikker. Til tross for at de er spredt utover hele jorden, tror alle vitnene det samme, virker og forkynner på samme måte og holder fast på det enhetens bånd som knytter dem sammen. Mange får-lignende mennesker i alle disse landene tar imot budskapet om Guds konge og rike, og på den måten øker antallet av vitner. I og med denne økningen og enheten blir Hoseas’ profeti, som ble uttalt for lang tid siden da Israel var delt, oppfylt på en iøynefallende måte:
19 «Men likevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar seg måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det ble sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn! Og Judas barn og Israels barn skal fylke seg sammen [bli samlet sammen til en enhet, NW] og ta seg én høvding og dra opp av landet; for stor er Jisre’els dag.» — Hos. 1: 10, 11.
20 Peter anvender Hoseas’ profeti på det åndelige Israel, og vi vet derfor at det er rett av oss å betrakte Jehovas kristne vitner som dem som oppfyller denne profetien i dag. — 1 Pet. 2: 9, 10.
21. Hvorfor er det så vidunderlig at disse vitnene er blitt samlet sammen til en enhet, og hvilken handlemåte har ført til dette?
21 Hvor vidunderlig er det ikke at disse vitnene, som tidligere var så skilt fra hverandre i religiøs, politisk og sosial henseende både i kristenheten og i de hedenske land, nå er blitt «samlet sammen til en enhet»! Grunnen til dette er at de har forlatt denne splittede verdens systemer og har antatt en leder for seg, nemlig Jehovas salvede konge, Jesus Kristus, som nå er innsatt på tronen. Gud har hatt behag i den kjærlighet de alle sammen har til Jehovas utvalgte hersker over den nye, rettferdige verden, og den har derfor ført til økning, til at Jehovas vitner nå finnes rundt omkring i hele verden, er sådd ut som sæd overalt.
22. Hvordan har denne tiden vist seg å være den store «Jisre’els dag», og hvordan ’larmer de på grunn av mennesker’ i enhetens kve?
22 I denne henseende er denne tiden virkelig en «stor» dag, for det er «Jisre’els dag». Navnet Jisre’el betyr «Gud [El] vil så sæd». Den sæd Gud sår over hele jorden, er hans innvigde vitner. Han gir denne symbolske sæd vekst, slik at den frambringer mer sæd. (1 Kor. 3: 6—9) Av den grunn blir det en økning i antallet av hans vitner omkring på jorden. Det blir mange av dem, og ettersom deres antall ikke engang er blitt forutsagt av Gud selv, må de bli i antall «som havets sand, som ikke lar seg måle eller telle». Det er grunnen til at de, som forutsagt i Mika 2: 12, ’larmer på grunn av mennesker’ i den kveen Jehova Gud har ført dem til enhet i. Den glade ’larm’ av dem høres nå sterkere og sterkere over hele jorden.
23. Hvilken profeti kom Jesus med angående innsamlingen av får i en hjord, og hvorfor må disse får bevare enheten til tross for alle omveltninger i denne verden?
23 Deres eneste hyrde og konge, Jesus Kristus, talte for lang tid siden om å samle inn en stor skare av «andre får», som skulle være forent med og samarbeide med den «lille hjord» av åndelige israelitter. Han sa i en profeti som nå blir oppfylt på en bemerkelsesverdig måte: «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli en hjord, en hyrde.» (Joh. 10: 14—16) Denne deres eneste hyrde ga sitt jordiske liv for alle fårene, hva enten de tilhører den lille hjord eller den større hjord av andre får. De har alle sammen ham å takke for sitt liv og sin frelse, ikke noen prest eller politisk hersker i kristenheten. For å kunne betale sin takknemlighetsgjeld og fordi de er fullstendig avhengige av ham for å få evig liv i Guds nye verden, må de følge den rette hyrde, Jesus Kristus. For å kunne følge bare denne sin eneste hyrde må de alle holde sammen i enhet som «én hjord», til tross for alle omveltninger i denne verden.
24. Hvilke sørgelige følger fikk det for kristenheten i det 20. århundre at de fulgte menneskelige ledere, og hvorfor har Jehovas vitner som gruppe betraktet overlevd disse lederne?
24 Ettersom Jesus var den eneste rette hyrde menneskene skulle følge, advarte han sine får-lignende etterfølgere mot å følge en menneskelig leder. I mange år fulgte en stor del av den katolske kristenheten den italienske Duce (fører) Mussolini, og en annen stor del av den katolske kristenhet fulgte den tyske Führer (fører) Adolf Hitler, en «Kirkens sønn». Men Jehovas vitner nektet å gjøre det, trass i forfølgelse. De overlevde som gruppe betraktet, men de politiske lederne, som ble støttet av katolske prester, kom ikke fra det med livet, og de etterlot sine etterfølgere i en beklagelsesverdig tilstand. Jehovas vitner adlød viselig sin hyrdes befaling: «Kall ikke noen deres [åndelige] far på jorden, for en er deres Far, den himmelske Far. La dere heller ikke kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus.» — Matt. 23: 9, 10, NW.
25. Ved hvilken internasjonal kongress under den annen verdenskrig uttalte Jehovas vitner seg angående det å ha en menneskelig leder, og hvem var det som reiste spørsmålet?
25 Ved en internasjonal kongress i Nord-Amerika, hvor titusener av Jehovas vitner var samlet, ga de enstemmig og høylytt uttrykk for at de var imot å ha noen menneskelig leder, innbefattet en religiøs leder. Det var om sommeren i 1941 mens den annen verdenskrig raste og stemningen blant katolikkene i Amerika var for aksemaktenes ledere, Hitler og Mussolini. I dagene 6. til 10. august 1941 ble denne internasjonale kongressen holdt på Arenaen i St. Louis i Missouri. På kongressens siste dag, søndag, holdt den daværende president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Joseph F. Rutherford, til tross for sin sviktende helse et offentlig foredrag for en tilhører skare på anslagsvis 115 000. Deretter holdt han sin avslutningstale for de forsamlede vitner, og det viste seg å være hans siste offentlige opptreden før han døde den 8. januar 1942. Det som president Rutherford sa i denne avslutningstalen til titusener av Jehovas vitner angående lederskap, er av særlig interesse i denne forbindelse. Vi lar en interessert tilhører ved denne anledning gi oss en beretning om det som fant sted, slik den er gjengitt i Vagttaarnet for 1. februar 1942, side 48, annet avsnitt:
26. Hvordan la J. F. Rutherford dette fram for forsamlingen, og hvilket svar ga den?
26 «For en gang for alle å gjendrive alle verserende falske beskyldninger og insinuasjoner om at han [Rutherford] er Jehovas vitners leder, uttalte han: ’Jeg ønsker å la alle fremmede som er til stede her, vite hva dere mener om at et menneske skulle være deres LEDER, og det på en slik måte at de ikke glemmer det. Hver gang noe oppstår og tiltar i vekst, sier folk at det er et menneske som er leder og har mange tilhengere. Dersom det finnes noen blant mine tilhørere som mener at jeg, den mann som står her, er Jehovas vitners leder, så si Ja.’ Svaret ble et enstemmig og ettertrykkelig ’Nei!’ ’Hvis dere som er til stede her, tror at jeg bare er en av Herrens tjenere, og at vi arbeider sammen skulder ved skulder i enhet for å tjene Gud og Kristus, så si, Ja.’ Et enstemmig ’Ja’ hørtes høyt og tydelig. ’Dere behøver ikke meg som jordisk leder for å få en skare som denne til å arbeide.’ Han oppfordret dem nå til å vende tilbake til sine respektive hjemsteder og bruke ’enda litt mer energi . . . bruk all den tid dere kan!’»
27. Hvem følger Jehovas vitner som sin leder?
27 I full overensstemmelse med den teokratiske holdning som disse titusener av vitner inntok dengang i 1941, følger Jehovas vitner i dag ikke noen amerikaner som sin leder, hverken presidenten for Selskapet Vakttårnet eller noen annen. De følger ikke noen menneskelig leder. I verdensomfattende enhet følger de sin hyrde, Jesus Kristus, som ofret seg selv og nå regjerer ved Jehova Guds høyre hånd i himmelen. — 1 Pet. 3: 22.
28. Selv under hvilke ugunstige internasjonale forhold ville de ikke følge noen selvbestaltet menneskelig leder, og hvorfor ikke?
28 Hvis Jehovas vitner skulle komme til å bli avskåret fra forbindelse med hverandre på grunn av vanskeligheter og fiendtlige handlinger i de forskjellige land de befinner seg i, ville de likevel fortsette å følge bare den leder og konge som Gud har utvalgt. Ingen av Jehovas sanne vitner ville benytte seg av at forbindelsen mellom landene ble brutt, til å prøve i selvisk ærgjerrighet å oppkaste seg til leder i det landet han bor i, og opprette en nasjonal organisasjon der. Alle Jehovas vitner er blitt så grundig opplært i Bibelens lære og i å forkynne dens budskap, at de ville fortsette sin teokratiske tilbedelse og virksomhet selv om de ble skilt fra brødrene i andre land. De ville ikke lytte til noen selvbestaltet leders røst, men de ville kjenne og lytte til sin Hyrdes røst. Han står over alle jordiske nasjoner, og han skal «styre alle hedningene [nasjonene, NW] med jernstav» og slå dem i stykker i det kommende Harmageddon-slag, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». — Åpb. 12: 5; 16: 14, 16; Joh. 10: 4, 5; Sl. 2: 8, 9.
Enhet i tale og handling
29, 30. a) Hvilket bånd har Jehovas vitner som på en effektiv måte kan binde den teokratiske organisasjon sammen? b) Hva er det Gud ikke godtar i sin organisasjon, og hvilke mennesker advarer han oss derfor mot gjennom Paulus?
29 Når man ser bort fra motstanden mot Guds rike, så bevirker denne verdens ånd at verden blir splittet. Denne splittelsens ånd vil imidlertid ikke kunne trenge seg inn i hjorden av Jehovas får under hans rette hyrde Jesus Kristus og ødelegge den. Jehovas vitner har ikke bare den eneste overnasjonale ledelse, som utgår fra himmelen, men de har også det eneste bånd som på en effektiv måte kan binde deres teokratiske organisasjon sammen i denne verden. Dette båndet er Jehova Guds ånd, og «åndens frukt . . . er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». (Gal. 5: 22, 23, NW) Det er ikke noe som er bedre enn Kristus-lignende kjærlighet når det gjelder å holde sammen Guds hjords får, som hans Sønn i kjærlighet utgjøt sitt blod for. Paulus oppfordret til at denne enhet måtte råde innenfor Guds hjord ved å skrive følgende til fårene: «Ikle dere . . . kjærlighet, for den er et fullkomment enhetens bånd. Og la Kristi fred råde i deres hjerte, for dere ble jo kalt til den i ett legeme.» (Kol. 3: 14, 15, NW) Ved å framelske denne åndens frukt, kjærlighet, kommer det fullkomne enhetens bånd til å bli enda sterkere, og det vil følgelig bli enda vanskeligere å bryte det. Og hvor det finnes et slikt bånd eller en slik enhet, der er det også fred, orden og harmoni. Gud krever at hans innvigde folk skal være ett samfunn, én organisasjon. Han godtar ikke noen som helst uenighet, uorden eller splittelse. Gjennom apostelen Paulus har han gitt oss følgende påbud:
30 «[Hold] øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem; for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.» — Rom. 16: 17, 19.
31. a) Hva slags advarsel bør de kriger som ble utkjempet mellom det gamle Israels stammer, tjene som, og for hvem tjener de som en advarsel i vår tid? b) I hvilken forstand bør Jehovas synlige organisasjon være lik Jerusalem på Davids tid, og hva er det derfor som vil føre til at det ikke vil bli utkjempet noen stammekriger?
31 I noen land som nylig har oppnådd uavhengighet, og som ikke lenger er under imperialistiske kolonimakters kontroll, har regjeringene fått mange vanskeligheter å kjempe med. Det har oppstått opptøyer og kriger mellom de forskjellige stammer slik at det er blitt fare for at regjeringen kan bli satt ut av spillet. De kriger som ble utkjempet mellom det gamle Israels folks stammer, tjener som en bibelsk advarsel til den lille hjord, det åndelige Israel, og alle dens medarbeidere, den store hjord av «andre får». Jesus ga følgende advarsel: «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, legges øde, og ingen by og intet hus som kommer i strid med seg selv, kan bli stående.» (Matt. 12: 25) Den synlige organisasjon av Jehovas rikes vitner må være lik byen Jerusalem i den trofaste kong Davids dager, det vil si solid sammenføyd, og de som kommer sammen i den, må være forent i sin troskap mot den salvede konge som sitter på Jehovas trone. Kong David ga en beskrivelse av det Jerusalem som Israels 12 stammer i trofasthet dro opp til for å tilbe i Jehovas hus som var der. Han sa: «Jerusalem, du velbygde, lik en by som er tett sammenføyd, hvor stammene drar opp, [Jehovas] stammer, etter en lov for Israel, for å prise [Jehovas] navn!» (Sl. 122: 3, 4) Tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud Jehova var det bånd som bandt disse 12 stammene sammen, og de viste dessuten en usvikelig troskap mot Jehovas salvede konge. Dette førte til at det ikke ble utkjempet noen stammekriger. Det førte til fred.
32. Hva viser de bestrebelser som de fiendtlig innstilte makter gjør seg med hensyn til «guden for denne tingenes ordning», og hvordan bør Jehovas vitner møte Gogs angrep?
32 De bestrebelser som både kommunistiske og andre fiendtlig innstilte makter gjør seg, viser at Satan Djevelen, «guden for denne tingenes ordning», nå i særlig grad er oppsatt på å bryte og ødelegge den mønstergyldige enhet som finnes innenfor den nye verdens samfunn av Jehovas Vitner. Esekiels profeti (kapitlene 38 og 39) varsler oss om at Satan kommer til å inneha rollen som Gog av Magog. Som Gog av Magog kommer han til å samle sammen alle de på jorden som har sammensverget seg med ham, og forene dem i et endelig totalangrep på det åndelige «Guds Israel» og alle dets trofaste medarbeidere, de «andre får». Ettersom det er med en sammensatt, forent hær Gog kommer til å angripe oss, så må det være med en fast forent front at vi over hele jorden møter Gog og hans hærstyrker. Dette må vi gjøre selv om vi kanskje i bokstavelig forstand kan bli avskåret fra å komme i forbindelse med våre brødre i andre land, og kanskje ikke har noen av medlemmene av det synlige styrende organ for Guds menighet blant oss til direkte å våke over oss.
33. Hvordan viste Paulus at det var nødvendig med en forent front av kristne og hva kommer til å skje foran vår forente front mot Gog?
33 Apostelen Paulus viste hvor nødvendig det var med en forent front mot de forente fiendene, da han uttrykte ønsket om at «enten jeg kommer og ser eder, eller jeg er fraværende, må få høre om eder at I står fast i én Ånd, så I med én sjel kjemper sammen for troen på evangeliet og ikke i noen ting lar eder skremme av motstanderne; det er for dem et varsel om undergang, men om eders frelse, og det fra Gud. For eder ble det unt, for Kristi skyld — ikke bare å tro på ham, men og å lide for hans skyld». (Fil. 1: 27—29) Kristus kommer ikke til å svikte oss hvis vi lider for hans skyld. Som hans trofaste etterfølgere har han lovt oss: «Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» (Matt. 28: 20) Når vi har ham med oss på alle fronter, vil vi helt sikkert komme til å gå seierrike ut av kampen. Det forente angrep som Gogs hærstyrker setter i gang, kommer til å bli slått ned foran vår forente front når den allmektige Gud reiser seg for å forsvare oss, forårsaker splittelse, uorden, forvirring og panikk blant Gogs styrker og til sist ødelegger dem fullstendig.
34. Hvordan skal vi kunne bevare vår plass i rekkene, og hva kreves det av oss for at vi nå skal få gjort det arbeid som må gjøres?
34 Vi må aldri la avindsyke, misunnelse, selvisk ærgjerrighet, rivalisering, konkurranse, stridigheter, uvennskap, nasjonalstolthet eller stolthet på grunn av hudfarge, utdannelse eller sosial rang få innpass blant oss og splitte oss. I en verden som er splittet på alle områder, bortsett fra når det gjelder fiendskap overfor Guds rike og dets forkynnende vitner, må vi ikke bryte ut av rekkene, men holde oss på plass og stå med ansiktet vendt mot fienden. Trass i at situasjonen i verden stadig tilspisser seg, har vi et arbeid som må utføres, og det må forente anstrengelser til fra oss alle sammen over hele jorden hvis det skal kunne utføres på en effektiv måte til ære for Gud. Det vi venter på, nemlig at Gud skal reise seg for å gjøre det av med våre fiender og forfølgere, kommer til å skje.
35. Hva sier Jehova i Sefanias 3: 8, 9 i forbindelse med det at han vil reise seg, og hva har han gitt oss, og hvorfor?
35 I Sefanias 3: 8, 9 sier han til oss: «Derfor, bi på meg, sier [Jehova], på den dag jeg reiser meg for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede; for ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For da vil jeg gi folkene nye, rene lepper [et rent språk, NW], så de alle påkaller [Jehovas] navn og tjener ham med ett sinn [skulder ved skulder, NW, eller bokstavelig oversatt: med en skulder].» Uten hensyn til at vi vitner er kommet fra mange forskjellige folk for å innvie oss til Jehova, har Jehova gitt oss et «rent språk» for et bestemt formål. Dette formålet er at vi skal tjene Jehova skulder ved skulder, i fast formasjon for tjeneste. Vårt ene ’rene språk’ angående Guds rike og hans nye verden fjerner misforståelser som bevirker splittelse. Det fører til at vi blir fast forent i tale og handling.
36. Hvordan viser Salme 102: 19—23 at den frihet bør bli brukt som Jehova gir fanger som er dømt til døden, og hvem blir denne profetien oppfylt på?
36 «Fredens Gud» har utfridd oss fra babylonisk fangenskap. Han har ført oss til sin hellige by, vår tids motbilde til det gamle Sion eller Jerusalem, hans opprettede rike under Kristus. Han har gitt oss tidligere fanger religiøs frihet i den hensikt at vi skal bruke vår frihet på rette måte, det vil si i harmoni med hans uttrykte vilje. Fortidens Israel som ble utfridd fra det gamle Babylon, var et historisk forbilde på dette. Den profetien som i sin tid fikk sin oppfyllelse på det som hendte den gangen, får nå sin endelige oppfyllelse på det som i vår tid er motbildet til dette. «Dette skal bli oppskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love [Jehova]. For han har sett ned fra sin hellige høyde, [Jehova] har fra himmelen skuet til jorden for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn [dømt til døden av fienden Babylon], for at de i Sion skal forkynne [Jehovas] navn og hans pris i Jerusalem, når de samler seg, folkeslagene og rikene, for å tjene [Jehova].» (Sl. 102: 19—23) Det er ikke den politiske sionistbevegelsen som gjør seg gjeldende i republikken Israel, som oppfyller denne profetien, for denne staten bærer ikke Jehovas navn, den forkynner ikke hans navn hverken i den gamle eller moderne byen Jerusalem, og den priser og tjener ikke Jehova. I lys av kjensgjerningene i vår tid får denne profetien sin oppfyllelse på Jehovas rikes vitner, som er blitt samlet sammen fra mange folkeslag og fra mange riker på jorden.
37. Hva skulle ifølge Esaias 52: 8—10 de gjøre som ser og forstår Guds gjerning med å utfri og føre mennesker tilbake til frihet?
37 Fordi hans vitner således er blitt utfridd og ført tilbake til frihet, er det derfor på sin plass at alle som ser og forstår denne Guds gjerning, forkynner om denne hans frelse. «Hør! Dine vektere oppløfter sin røst, de jubler alle sammen; for like for sine øyne ser de at [Jehova] vender tilbake til Sion. Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For [Jehova] trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. [Jehova] avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» — Es. 52: 8—10.
38. Hva ser i virkeligheten denne verdens mennesker i dag som en oppfyllelse av denne profetien?
38 Det er grunnen til at denne verdens mennesker ser at Jehovas vitner til og med går til jordens ender med budskapet om Guds rike og om de velsignelser det vil føre til for alle mennesker av god vilje. Det at disse vitner finnes og utfører sin gjerning over hele jorden, er i seg selv et levende vitnesbyrd om at den allmektige Gud har utfridd dem fra denne babyloniske verden under Satan Djevelen. Overalt hvor de går, oppløfter de sin røst. I gledefylt jubel roper de i forening ut det gode budskap. De er ikke lenger lik det gamle Jerusalems ruiner i åndelig henseende, men de frambringer rikelig av Guds rikes frukter. Overalt bryter de ut i gledefylt jubel, og de gjør det i forening, for de er alle sammen enige og går inn for å bevare enheten.
39. a) På hvilken måte er det godt og behagelig at brødre bor sammen i enhet? b) Hvorfor bør vi i fellesskap prise Jehova og opphøye hans navn? c) Hvordan har han opphøyd seg selv i forbindelse med sitt løfte om enhet?
39 Hvor vidunderlig og hjertevarmende er ikke dette for dem som elsker Gud, og som ser dette moderne mirakel som er et resultat av at Jehova handler med sitt innvigde folk! «Se! hvor godt og hvor behagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» (Sl. 133: 1, NW) Det er ikke bare det at det er behagelig å se på, men det at disse åndelige brødre bor sammen i enhet, er også noe som er til det aller beste for dem, og det får alt som foregår blant dem, til å virke behagelig. I fellesskap kan vi utføre det Gud vil vi skal gjøre i vår tid, og vi kan styrke og støtte hverandre, for derved å sikre et godt resultat. Vi blir fylt av samme ånd som salmisten David hadde, og den får oss til å rope ut: «Pris [Jehovas] storhet med meg, og la oss sammen opphøye hans navn!» (Sl. 34: 4) Ja, la oss sammen prise ham og opphøye hans store navn, for han har brutt fiendens makt, samlet oss sammen og oppreist oss som sine vitner i enhet, som sin hjord i sin kve hvor det finnes sikkerhet under Kristus. Han har gitt løfte om enhet for alle mennesker av god vilje i denne splittede verden, og til sin egen opphøyelse har han gjort denne enhet til en velsignet kjensgjerning, og han vil bevare den slik at den også vil bli ført inn i den herlige nye verden.