Bergprekenen — «Når du faster, skal du salve hodet»

ETTER at Jesus hadde snakket om å gi gaver til de fattige og om bønn, rettet han oppmerksomheten mot et tredje vesentlig trekk ved den tilbedelse jødene utøvde, nemlig fasten. Men før vi trekker fram hva Guds Sønn sa om denne saken, skal vi se på noen bakgrunnsopplysninger.

Den lov Gud ga israelittene gjennom Moses, påbød at de skulle «plage» (NW) seg på soningsdagen. Dette uttrykket oppfattes som et påbud om faste, og slik blir det også gjengitt i den norske oversettelsen. (3. Mos. 23: 27; 4. Mos. 29: 7; se også 3. Mosebok 16: 29—31; jevnfør Salme 35: 13; Jesaja 58: 3, 5.) Dette var den eneste offentlige faste som ble forlangt i Moseloven, men israelittene holdt også mange andre faster. De fastet offentlig på årsdagene for nasjonale ulykker og i tider med tørke, dårlige avlinger, pest og krig. — Sak. 7: 5; 8: 19.

Enkeltpersoner kunne dessuten holde frivillige, private faster for å prøve å få spesielle gunstbevisninger fra Gud. Det hendte også at de fastet når de sørget. (2. Sam. 12: 16) Fasten kunne vare en enkelt dag eller en mye lengre periode. Den jødiske tradisjon sier at en skulle la være å spise mens det var lyst, ikke i en hel 24-timers periode. Enkeltpersoner ville vanligvis bare holde slike frivillige faster når de var i de største vanskeligheter.

Men med fariseerne forholdt det seg annerledes. Ifølge en av Jesu lignelser var det enkelte medlemmer av dette religiøse samfunnet som fastet «to ganger i uken». (Luk. 18: 12) De vanlige dagene for disse fastene var mandag og torsdag. Fariseerne trodde tydeligvis at frivillige faster som ble holdt regelmessig, ville bringe velsignelser fra Gud og avverge nasjonale ulykker. En antydning om hvor langt enkelte kunne gå, finner vi i Babylonian Talmud, hvor det fortelles om en rabbiner som levde i det første århundre av vår tidsregning:

«R[abbineren] Zadok holdt faster i 40 år for at Jerusalem ikke skulle bli ødelagt, [og han ble så tynn at] når han spiste noe, kunne maten ses [idet den passerte halsen]. Når han ønsket å styrke seg, brakte de ham en fiken, og han pleide å suge saften ut av den og så kaste resten.»

JESU RÅD OM FASTE

Jesus begynte sin veiledning om avhold fra mat med å si: «Når dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne; de går med et fordreid ansikt, for de vil vise folk at de faster.» — Matt. 6: 16a.

Jesus befalte aldri sine disipler å faste, og det var kjent at de ikke gjorde det regelmessig. (Matt. 9: 14, 15) Men Guds Sønn befalte heller ikke sine etterfølgere å holde seg helt unna denne skikken. Uttrykket «når dere faster» tyder på at enkelte av disiplene hans fastet ved spesielle anledninger. — Se Apostlenes gjerninger 13: 2, 3; 14: 23.

Men de skulle aldri gå «med et fordreid ansikt» for å ’vise folk at de fastet’. De hyklere Jesus talte om, gikk med vilje omkring med «en dyster mine». De dagene de fastet, forsømte de sitt utseende, sannsynligvis ved å la være å vaske ansiktet eller kjemme hår og skjegg og ved å strø aske over hodet. Deres egentlige motiv for å gjøre dette var at de ville ’vise folk at de fastet’. De nøt beundrende blikk og bifallende nikk fra medmennesker som var imponert over deres ytre tegn på fromhet.

Det Jesus sa om dem som utbasunerte sine almisser og ba offentlig for å bli sett av mennesker, sa han også om dem som fastet av lignende grunner: «Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn [sin lønn fullt ut, NW].» (Matt. 6: 16b; se også 6: 2, 5.) Hele deres «lønn» besto i den beundring medmennesker viste dem, ikke i velsignelser fra Gud. De fikk denne lønnen «fullt ut», og Gud ville ikke legge noe til den.

«Men når du faster,» fortsatte Jesus, «skal du salve hodet og vaske ansiktet.» (Matt. 6: 17) Det var vanlig at jødene gned inn kroppen med olje og vasket den. Men jødisk tradisjon forbød dette på offentlige fastedager, for eksempel soningsdagen og den niende dag i den femte måned, ab (årsdagen for ødeleggelsen av Guds tempel i Jerusalem). Fariseerne gikk inn for lignende forbud når de holdt sine frivillige faster to ganger i uken. Men hvis Jesu tilhørere av en eller annen grunn skulle ønske å faste, skulle de «salve hodet og vaske ansiktet», med andre ord, se normale ut.

Jesus begrunnet også dette: «Så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte.» (Matt. 6: 18a) Det var ikke mennesker de skulle behage, men Gud, som «er i det skjulte», langt borte fra menneskeøyne. Derfor ville det ikke være noe behov for å gi et synlig tegn på at de fastet.

Jesus sa imidlertid at selv om mennesker ikke ville legge merke til noe og rose en som lot være å vise offentlig at han fastet, kunne han være forvisset om én ting: «Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matt. 6: 18b) Og det er sikkert at Gud «ser» og legger merke til hvordan hans tjenere utøver sin tilbedelse. Det som teller for Gud, er ikke fromme gjerninger som blir gjort for at andre skal se dem, men et oppriktig hjerte og gjerninger som skriver seg fra kjærlig omsorg for ens medmennesker. (1. Sam. 16: 7; 1. Krøn. 28: 9) Om det å faste skrev Jesaja:

«Dere driver jo handel på fastedagen og presser arbeidsfolkene hardt. Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven [fordi sulten gjør dem irritable]. Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter [Jehovas] vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.» — Jes. 58: 3—7.

Jesus forsikret sine disipler om at Gud ville «lønne» dem som hadde de rette motiver når de av og til fastet. Den lønnen er langt større enn noe menneske kan gi. Ja, for dem som hørte Bergprekenen, var det mulig å få udødelig liv i himmelen og bli delaktig i Guds messianske rike. — Luk. 22: 28—30; Joh. 14: 2—4; Åp. 20: 6.