Fordriv klagingens ånd

«Fortsett å gjøre alt uten knurring og tretting.» — Fil. 2: 14, NW.

 1, 2. Hvilke forhold gjør seg gjeldende over hele verden i vår tid, og hvordan reagerer mange mennesker på dem?

DET er en kjensgjerning at vi lever i «vanskelige tider». Det oppstår daglig internasjonale, nasjonale og personlige problemer som ofte ser temmelig uløselige ut. Vi har vært vitne til blodige kriger, hungersnød, farlige epidemier, ungdomskriminalitet og kriminalitet blant voksne og en forferdelig fattigdom. Forholdene er i dag akkurat slik som bibelskribenten Paulus skrev at de skulle bli. Menneskene er blitt «egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud». — 2 Tim. 3: 1—4.

² Folk reagerer forskjellig på disse forholdene. Mange av dem som legger merke til all ondskapen i verden, gir Gud skylden for det som skjer. De mener at han er sen til å gripe inn og rette på situasjonen, og derfor klager de og sier i virkeligheten: «Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» (2 Pet. 3: 4) Judas, Jesu halvbror, sier at «disse er folk som knurrer og klager over sin skjebne». — Jud. 16.

 3. Hvordan reagerer rettferdig innstilte mennesker, og hvilke følger får det for dem?

³ Oppriktige, rettferdig innstilte mennesker vil imidlertid ha samme innstilling som profeten Jeremias, som sa følgende i Klagesangene 3: 38, 39 (NW): «Fra den Høyestes munn utgår ikke dårlige ting og det som er godt. Hvordan kan en levende mann gi seg av med å klage, en førlig mann på grunn av sin synd?» Oppriktige mennesker «sukker og jamrer» riktignok over alle de vederstyggelige ting som foregår omkring dem, men i stedet for å legge skylden på Gud sier de ydmykt med Jeremias: «La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til [Jehova]! Vi har syndet og vært gjenstridige.» (Esek. 9: 4; Klag. 3: 40, 42) De roper til Jehova om at han må frelse dem, og i sin store miskunnhet hører han deres rop om hjelp og utfrir dem av den nåværende, onde tingenes ordning og leder dem til de åndelige «hvilens vann» sammen med hans kristne vitner. — Sl. 23: 2.

 4. Nevn noen grunner til at Jehovas vitner i vår tid utgjør et tilfreds folk.

⁴ Disse sanne kristne har all grunn til å være lykkelige og tilfredse. Selv om disse hundretusenvis av mennesker bor i 199 forskjellige land, taler mange forskjellige språk og kommer fra ulike samfunnslag, lever de sammen i fred og enhet. De gleder seg over å stå i et nært, dyrebart forhold til sin Gud og over å ha en klar forståelse av hva som er hans vilje. Denne forståelsen gjør at de er fri for de sorger og bekymringer de har som fremdeles er en del av den nåværende onde ordning, og de ser optimistisk fram til en rettferdig, ny tingenes ordning, som skal bli opprettet i nær framtid. Som et uttrykk for sin glede over dette bruker de en stor del av sin tid til å besøke andre mennesker i deres hjem og oppmuntre dem som er nedtrykte. De formaner dem: «La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 20.

 5. a) Hvilke spørsmål er det på sin plass å stille i betraktning av Guds folks åndelige velstand, og hvilke tre grunner blir nevnt i svaret? b) Hva er nødvendig for at en skal kunne frigjøre seg fra klagingens ånd?

⁵ I betraktning av at Jehovas folk befinner seg i en slik lykkelig tilstand, kan en spørre: Hvorfor var det nødvendig for apostelen Paulus å skrive til de første kristne i Filippi at de måtte ’fortsette å gjøre alt uten knurring og tretting’? Hvorfor er det nødvendig å behandle dette emnet i Vakttårnet og gi råd og veiledning i forbindelse med det? Jo, det er nødvendig fordi disse kristne, selv om de er frie i åndelig forstand, fremdeles er ufullkomne og underlagt de kjødelige svakheter som de har arvet fra Adam. De befinner seg dessuten fremdeles i den nåværende, onde tingenes ordning, og hvis de ikke er påpasselige, kan de bli påvirket av «verdens ånd», som blant annet er en klagingens ånd. Og hvert år er det titusenvis av mennesker som slutter seg til Jehovas vitner, mennesker som nettopp har lagt av slike dårlige vaner som menneskene i denne onde verden har. Å frigjøre seg fullstendig fra klagingens ånd er noe som krever både tid og anstrengelser, og en kan ikke klare det uten Jehovas hjelp og veiledning. Når en kristen har klart det, må han kjempe en stadig kamp for å unngå at han igjen blir påvirket av klagingens ånd, noe som framgår av Paulus’ ord: «Fortsett å gjøre alt uten knurring.» — Fil. 2: 14, NW; 1 Kor. 2: 12.

Dens årsaker og virkninger

 6. Hva må vi vite for å kunne unngå å bli påvirket av klagingens ånd?

⁶ For at vi skal kunne unngå å bli påvirket av klagingens ånd og fordrive den fra den kristne menighet, må vi vite på hvilke forskjellige måter den kan gjøre seg gjeldende i det daglige liv og i samværet med våre brødre. Vi bør også ha klart for oss hvilke ting det er som kan føre til at vi får en slik ånd, og hvilke dårlige virkninger den har. Dette er meget viktig, for de som klager, er i mange tilfelle ikke engang klar over at de gjør det, og at det kan få alvorlige konsekvenser.

 7. Hvordan blir det å klage definert, og på hvilke måter kan en gjøre det?

⁷ Å klage blir i en ordboka definert som det å «gi uttrykk for smerte, savn, nød ell. sorg» og å «gi uttrykk for sin bekymring ell. sin utilfredshet, misnøie; beklage seg». En klage er derfor tydeligvis et uttrykk for en indre følelse av misnøye, irritasjon eller smerte. Det er vanligvis tungen en benytter når en klager, men noen ganger vil en brå bevegelse eller et misfornøyd ansiktsuttrykk være nok til å overbringe ens følelser til andre mennesker. Gjerninger taler ofte tydeligere enn ord, og folk vil lett forstå at en er misfornøyd, selv om en ikke har sagt et eneste ord om at en er det.

 8. a) Hva skrev Jakob angående det å styre tungen? b) Hvorfor kan ingen bruke disse ordene som en unnskyldning for å klage, men hvordan kan en som synder uten å ville det, finne trøst i dem?

⁸ Alle Adams etterkommere har syndet med sin tunge. På grunn av dette skrev Jesu disippel Jakob i Jakob 3: 2, 8—10: «For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme. . . . tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift. Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse.» Ingen må imidlertid bruke disse ordene som en unnskyldning for å legge klagingens ånd for dagen, for Jakob sier videre: «Det er ikke riktig, mine brødre, å la disse ting fortsette på denne måten.» (NW) Vi synder alle fra tid til annen, men hvis vi får for vane å synde med vår tunge, slik at vi i virkeligheten praktiserer synd og stadig går omkring og klager, da har vi fått klagingens ånd, og den er ikke forenelig med kristendommen. Vi kan på den annen side finne trøst i Jakobs ord hvis vi synder uten å ville det og gjør vårt ytterste for å overvinne våre kjødelige svakheter i denne henseende.

 9. Hva er ifølge Jesu ord i Matteus 12: 34 enda viktigere enn å styre tungen, og hvorfor?

⁹ Jesus framholdt en uomtvistelig kjensgjerning da han sa: «Hva hjertet flyter over av, det taler munnen.» (Matt. 12: 34) Selv om det er viktig at en har tungen under kontroll og hindrer den i å klage, er det derfor enda viktigere at en har de tanker som får en til å klage, under kontroll. Tungen uttrykker bare det som menneskets hjerte og sinn er fylt av. Hva slags tanker er det som kan få en person til å klage?

10, 11. a) Nevn forskjellige grunner til at folk klager. b) Hva er som oftest den grunnleggende årsak til at de klager?

¹⁰ Stolthet kan være en av årsakene til at en klager. En person tenker kanskje altfor høyt om seg selv og begynner å påpeke andres feil fordi han vil være stor i sine brødres øyne. På denne måten henleder han oppmerksomheten på det faktum at han ikke har disse spesielle feilene i samme utstrekning. En annen blir kanskje utålmodig fordi hans brødre ikke er så snare til å oppfatte ting som han er, eller han blir kanskje irritert over det han betrakter som deres svakheter. Andre møter kanskje store vanskeligheter og hengir seg til selvmedlidenhet når de sammenligner sin tilstand med den tilstand andre brødre i menigheten befinner seg i, og så klager de over dette. Et ønske om større effektivitet kan også få noen til å klage. De mener kanskje at de kan ta hånd om oppgaven på en bedre måte enn den som har fått den.

¹¹ Etter at vi nå har tatt fram bare noen få av de mange forskjellige årsaker til at brødre klager, er det én ting som er klart: Det at de klager, skyldes i alle tilfelle at de legger altfor stor vekt på seg selv og tillegger sine egne følelser eller sin egen stilling altfor stor betydning. Å klage er derfor et uttrykk for selviskhet, som er det motsatte av kjærlighet.

12. Hva var grunnen til at han som ble Satan, utviklet klagingens ånd, og hvilke følger fikk det?

¹² Det kan i denne forbindelse være bra å tenke over hvordan han som ble Satan Djevelen, ble misfornøyd med den priviligerte stilling han hadde. Bibelen forteller hva som var årsaken til det, idet den sier følgende til Tyrus’ konge, som la samme ånd for dagen som Djevelen: «Ditt hjerte opphøyde seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans.» (Esek. 28: 17) Hans stolte ønske om å bli universets hersker fikk ham til å gjøre opprør mot den høyeste Gud, Jehova. Han begynte å tenke altfor høyt om seg selv og utviklet således klagingens ånd, som snart kom til uttrykk i gjerninger og resulterte i stor ulykke og elendighet for menneskene.

13. Vis hvilken virkning en klage har a) på den som hører klagen, b) på en ny eller svak bror og c) når klagen blir rettet mot organisasjonen.

¹³ Selv om ikke alle klager får så katastrofale konsekvenser, vil selv det minste uttrykk for misnøye få uheldige virkninger. Hvis en klager over en bror eller søster, vil det gjerne føre til at vedkommende blir mindre i dens øyne som en snakker til. Oppmerksomheten blir rettet mot vedkommendes svakheter, og en slik klaging må derfor sies å være negativ og nedbrytende. Hvis det er en svak eller ny bror en taler til, kan han bli så desillusjonert at hans tro og hans tillit til brødrene blir alvorlig svekket. Hvis en klager over Guds organisasjon eller dens utnevnte representanter, vil en forårsake enda større skade, for en vil da undergrave tilliten til de arrangementer som blir truffet av organisasjonen, og således svekke troen på Jehova.

14. Hvilken virkning har klagen på menigheten? Illustrer ditt svar ved hjelp av Ordspråkene 21: 19.

¹⁴ Selv om en er moden, slik at en ikke tar anstøt og ens åndelighet ikke blir alvorlig svekket fordi en har hørt på en som har beklaget seg, synes en ikke det er noe hyggelig å være sammen med en som alltid klager. Klager har samme virkning som sand som blir puttet i en godt smurt maskin. De legger en demper på hele menighetens glede. Det blir som om en mørk sky plutselig har dukket opp i horisonten. Klager har samme virkning på brødrene som en trettekjær kvinne har på sin ektemann. Ordspråkene 21: 19 sier: «Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.»

15. Hvordan blir den som klager, berørt av det hele?

¹⁵ Foruten at klaging har en demoraliserende virkning på den som lytter til den, har den også en dårlig virkning på den som klager. En slik person er misfornøyd og ulykkelig og lider i mange tilfelle av skyldfølelse og dårlig samvittighet etter at han har kommet med sin klage. Ja, vismannen hadde rett i det han sa under inspirasjon: «Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.» — Ordspr. 21: 23.

’Bevar ditt hjerte og dine tanker’

16. Hvis hjelp viste Paulus at vi må søke for å kunne bevare vårt hjerte og våre tanker, og hvilke ting bør vi gi akt på?

¹⁶ Ettersom klager er noe som skriver seg fra tanker som oppstår i vårt hjerte og sinn, er det viktig at vi har våre tanker under kontroll og lar dem dvele ved oppbyggende og oppmuntrende ting. Apostelen Paulus viste at en må søke hjelp hos Jehova for å kunne gjøre dette: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» Ja, hvis ditt svake punkt er at du har lett for å klage, så nøl ikke med å be Jehova om hjelp til å overvinne din svakhet. Jehova vil høre dine oppriktige bønner og gi deg fred og tilfredshet i sinnet i stedet for en ånd som gjør deg misfornøyd og får deg til å klage. Paulus viser imidlertid videre at en må handle i samsvar med det en ber om, for han sier: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» — Fil. 4: 6—8.

17. a) Hvorfor er det nødvendig å kjempe en stadig kamp for å følge Paulus’ råd i Filippenserne 4: 8? b) Hva bør vi gjøre når vi begynner å bli irritert over våre brødres feil?

¹⁷ Paulus understreker på denne måten at en ikke bare må ha sin tunge, men også sine tanker under kontroll og feste seg ved det som er godt, dydig og elskelig hos sine brødre. Det falne kjød har en tendens til å se en persons svakheter først, noe som ofte gjør en blind for de mange gode, elskelige og prisverdige egenskaper denne personen har. Og ettersom det er så lett å finne svake trekk ved oss alle, er det også lett for klagingens ånd å få næring. Det er grunnen til at vi må kjempe en stadig kamp for å holde våre tanker under kontroll. Når vi legger merke til noe som får oss til å føle misunnelse eller irritasjon, bør vi forsøke å få slike ting ut av vårt sinn med en gang og i stedet pense tankene over på noe godt. Dette vil ikke være så lett i begynnelsen, men hvis vi med Jehovas hjelp bestreber oss på å klare det, vil vi oppdage at vi kommer i et nærere forhold til våre brødre og får større verdsettelse av deres hengivenhet overfor Jehova, og vi selv vil selvfølgelig også bli mye lykkeligere og hyggeligere å være sammen med.

18. a) Hvilken feil er det den som klager, begår ifølge Paulus’ ord til korintierne og romerne? b) Hva må en derfor gjøre for å overvinne en klagende innstilling?

¹⁸ En som klager, legger vekt på kjødet og dets svakheter og oppfører seg således som et åndelig spebarn i denne henseende. I stedet for å se på sine brødres hjertetilstand, på den hengivenhet og kjærlighet de legger for dagen, ser han på det falne, syndige kjød. Menigheten i Korint hadde også gjort seg skyldig i dette, og Paulus skrev derfor til den: «Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. . . . For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» (1 Kor. 3: 1, 3) I Romerne 8: 5 nevner han hva som er grunnen til dette: «For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til.» En som fortsetter å bli fylt med Guds hellige ånd ved regelmessig å studere Bibelen, overvære møter, be og ta del i tjenesten for Jehova, vil derfor ha lettere for å overvinne tendensen til å klage enn en som bare en sjelden gang tar del i en slik åndelig virksomhet.

Å klage over personer

19. I hvilke to kategorier kan klager inndeles?

¹⁹ Vi kan inndele klager i to kategorier: 1) Klager over enkeltpersoner og 2) klager av en mer alvorlig natur, nemlig klager som gjelder Jehovas organisasjon eller hensikter. Vi skal først behandle klager over enkeltpersoner, og i neste artikkel skal vi så behandle den andre kategori av klager.

20. Hva er årsaken til de fleste klager over enkeltpersoner? Har den som klager, som oftest på forhånd bestemt seg for å gjøre det?

²⁰ De aller fleste klager over enkeltpersoner skyldes ubetydelige misforståelser eller personlige konflikter. En søster som er stille og reservert, blir kanskje irritert over en annen søster, som er langt mer utadvendt enn hun, og hun gir kanskje uttrykk for dette overfor andre. Ens vaner kan være antagelige for noen, men andre kan irritere seg over dem og klage. De som i slike tilfelle klager, har ikke alltid bestemt seg på forhånd for å gjøre det, men en eller annen liten, irriterende ting som skjer, får dem ikke desto mindre til å gi uttrykk for hva de synes. En slik bemerkning er ofte forhastet, og den som har kommet med den, angrer i mange tilfelle på det etterpå. Hva kan en så gjøre for å unnlate å komme med slike klager?

21. Hvordan bør vi i lys av Jesu ord i Matteus 6: 14, 15 betrakte slike ubetydelige feil hos våre brødre?

²¹ Først og fremst må vi være klar over at disse klagene i mange tilfelle er små og ubetydelige, og at det til og med er barnslig å komme med dem. Vi har ikke noen virkelig grunn til å klage, men det er bare det at en bror eller søster ikke gjør tingene slik vi synes de burde gjøres. Det vil også hjelpe oss å tenke alvorlig over hvordan Jehova ser på våre brødres «svakheter», og huske at han er villig til å overse dem og tilgi. Hender det ikke ofte at Jehova tilgir deg, trass i at du på mange måter kommer til kort? Bærer du ikke over med dine egne feil og mangler, og ber du ikke Jehova om og om igjen om tilgivelse, kanskje for den samme svakheten? En forutsetning for at vi skal bli tilgitt av Jehova, er at vi tilgir andre, noe Jesus påpekte i Matteus 6: 14, 15: «For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.»

22. Vis hvordan det å klage over ubetydelige feil er et uttrykk for mangel på kjærlighet.

²² Vi ville derfor vise mangel på kjærlighet og vilje til å tilgi hvis vi bar nag til våre brødre på grunn av ubetydelige feil og framhevet disse feilene ved å henlede andres oppmerksomhet på dem. Hvis vi gjorde det, ville vi ikke etterligne vår himmelske Far. Guds Ord beskriver kjærligheten på følgende måte: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten . . . blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.» «Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» (1 Kor. 13: 4, 5; 1 Pet. 4: 8, 9) I betraktning av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vi blir rådet til å fortsette å ’tåle hverandre i kjærlighet’. — Ef. 4: 2.

23. Hvordan bør vi derfor forholde oss når det gjelder slike små feil?

²³ Ettersom vi som kristne ikke skal ’gjemme på det onde’, er vi forpliktet til å glemme slike ubetydelige irritasjonsmomenter og få dem fullstendig ut av vårt sinn. La dem ikke anta urimelige dimensjoner, men få dem øyeblikkelig ut av tankene før de får tid til å slå rot. Kvel klagingens ånd. Du vil derved unngå å gjøre deg selv og andre ulykkelig.

24. Hvordan viste Jesus at klager av en mer alvorlig art burde framføres?

²⁴ Det kan imidlertid være at en bror eller søster virkelig har grunn til å klage over en annen. En bror kan, enten forsettlig eller uten å vite det, ha gjort noe som på en eller annen måte har såret deg, og det han har gjort, er av en slik natur at du ikke klarer å glemme det eller få det ut av tankene. Det forstyrrer deg kanskje i en slik grad at det til og med innvirker på din tjeneste for Jehova. Det var med tanke på slike hendelser Jesus ga det rådet vi finner i Matteus 18: 15: «Om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg, da har du vunnet din bror.»

25. a) Hva bør en aldri gjøre, selv om en har en alvorlig anklage mot sin bror? Hvorfor ikke? b) Vis hvorfor det er forstandig å følge det råd som blir gitt i Matteus 18: 15.

²⁵ Selv om du virkelig har grunn til å klage, bør du altså ikke gå omkring til de andre i menigheten og klage over det din bror har gjort. En slik handlemåte vil ikke skape fred, men vil skape uro i menigheten og kanskje til og med forårsake splittelse blant brødrene. Det vil absolutt ikke være til hjelp for den som har såret deg, for han vil uten tvil høre din klage gjennom andre. Det at du klager, vil bare gjøre saken verre, slik det framgår av ordspråket: «Den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» (Ordspr. 17: 9) En vil ikke hjelpe noen ved å gjøre det. Den rette handlemåte vil være å oppsøke broren privat og drøfte saken med ham på en rolig og fredelig måte. Du vil da kanskje oppdage at han ikke engang er klar over at han har såret deg, og hvis det er tilfelle, kan du sikkert tenke deg hvor lykkelig han vil bli over at du har kommet direkte til ham i stedet for å gå rundt og klage i menigheten.

26, 27. a) Hva er den fornærmede forpliktet til når hans bror ber om tilgivelse, og i hvilken utstrekning? b) Vis hvordan Paulus’ råd i Kolossenserne 3: 12—14 alltid vil være til hjelp når vi har klagemål mot noen.

²⁶ Når din bror ydmykt ber deg om tilgivelse, er du forpliktet til å ta imot hans unnskyldning og tilgi ham, akkurat som din himmelske Far tilgir deg. Vi skylder å vise hverandre kjærlighet, og det er en gjeld som aldri blir fullstendig innfridd. (Rom. 13: 8) Da apostelen Peter spurte Jesus: «Hvor ofte skal min bror synde mot meg og jeg tilgi ham det? så meget som sju ganger?», svarte Jesus: «Jeg sier deg: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger.» (Matt. 18: 21, 22) Hvis vi alltid er rede til å vise våre brødre kjærlighet og barmhjertighet og tilgi dem, vil vi høste stor glede og lykke, og vi vil kunne fortsette å unngå den nedbrytende, splittende klagingens ånd. Når vi viser stor verdsettelse av det Jehova gjør for oss, og legger kjærlighet for dagen overfor ham og våre brødre, vil våre tanker kunne være opptatt med de «viktigere ting», ting som er av betydning for vårt framtidige liv, i stedet for de mange ubetydelige ting i den nåværende, ufullkomne tingenes ordning. — Fil. 1: 10, NW.

²⁷ La oss så som en konklusjon lytte oppmerksomt til det Paulus for mange år siden skrev til kolossenserne, og anvende det på oss selv. Det vil i høy grad hjelpe oss til å holde oss borte fra å klage over ting våre medmennesker gjør. Paulus sa: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen; som Kristus [Jehova, NW] har tilgitt eder, således og I! Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.» — Kol. 3: 12—14.

[Fotnote]