Spørsmål fra leserne
• Ble Jesus stukket i siden med spydet før eller etter sin død på torturpelen? Det ser ut som Matteus’ og Johannes’ beretninger ikke stemmer overens på dette punktet. — D. L., Washington.
De fleste ting tyder på at han ble stukket i siden etterat han var død. Matteus 27: 49, 50 (NW) sier: «Men resten av dem sa: ’La ham være! La oss se om Elias kommer for å frelse ham.’ En annen mann tok et spyd og stakk ham i siden, og det kom ut blod og vann. Jesus ropte igjen med høy røst, og sluttet å puste.» Den nye verdens oversettelse har en fotnote som sier at setningen om mannen som stakk ham i siden og at blod og vann kom ut, forekommer i noen viktige manuskripter, men ikke i andre. Det er mange som tror at denne uttalelsen er blitt satt til senere fra Johannes’ evangelium, men er blitt satt på galt sted av den som har satt den inn. Noen oversettelser utelater den fullstendig, andre setter den i klammer eller parentes, og noen setter den inn sammen med en forklarende fotnote, slik som Den nye verdens oversettelse gjør.
Det er imidlertid ikke noe tvilsomt ved Johannes’ beretning av hendelsen. Den lyder slik: «Stridsmennene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham; men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.» (Joh. 19: 32—34) Benene på de andre som var korsfestet, ble brukket for å framskynde døden, og hvis Jesus ikke allerede var død, ville også hans ben ha blitt brukket. At han døde så tidlig, gjorde at profetien om at ingen av hans ben skulle sønderbrytes, ble oppfylt. (Sl. 34: 21; Joh. 19: 36) At han døde fortere enn det var vanlig i slike tilfelle, forstår vi av Pilatus’ overraskelse over å høre at han alt var død. (Mark. 15: 44, 45) Soldaten stakk sannsynligvis Jesus i siden for å fjerne enhver tvil om at han var død, og hindre at han senere skulle våkne til liv igjen og at dette med urette skulle bli proklamert som en oppstandelse, hvilket kunne ha hendt hvis Jesus bare hadde besvimt.
Men hva var årsaken til at han døde så fort? Mange tror at han døde av et sønderbrutt hjerte, og forklarer på den måten ikke bare hans hurtige død, men også at det strømmet «blod og vann» fra såret etter spydet. Ved et bokstavelig brudd på hjerte eller et av de store blodkarene der de går inn til hjertet, ville blodet gå ut i hjerteposen, den hinnen som ganske løst omslutter hjertet, og som også inneholder den vannaktige hjertevæsken. En lege som skrev om den fysiske årsaken til Jesu død, sa at et slikt brudd hadde funnet sted, og blodet hadde strømmet ut i hjerteposen, hvor det hadde skilt seg i vannaktig serum og rød, litt klumpet væske. Han pekte på at slik spaltning av blodets bestanddeler sjelden fant sted i et dødt legeme, uten under tilfelle av bloduttredelse, det vil si at blodet blir tvunget eller drevet ut av sine blodkar. Hvis derfor en soldat som sto under Jesus da han hang på pelen, stakk et spyd oppover og inn i siden på ham, kunne det lett arbeide seg oppover, inn under ribbenene, stikke hull på hjerteposen som var full av serum og klumpet væske, slik at det ville flyte ut væske som lignet «blod og vann». Det er også mulig for et brutt hjerte eller en pulsåre å tvinge blodet ut i brysthulen, og på dette unaturlige stedet ville det snart begynne å spalte seg i serum og rød, klumpet væske. Ut av det store såret etter spydspissen ville det da strømme vannaktig serum og klumpet væske.
Det er bibelske grunner for å tro at Jesus døde av et sønderbrutt hjerte. Som vi kan se av hans ord, var hans åndelige pine på det tidspunkt intens: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?» (Matt. 27: 46) Dette uttrykk for hans følelse av forlatthet ble forutsagt i Salme 22: 2 og flere andre vers i denne salmen, som profeterte om Kristi Jesu død. At han sikkert hadde et sønderbrutt hjerte, kan vi se av ordene i vers 15: «Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller seg at; mitt hjerte er som voks, smelter midt i mitt liv.» Vanligvis vil det ikke flyte blod fra et lik, men ved at det ble stukket hull på hjerteposen slik som det er beskrevet ovenfor, ville det virke som når man stikker hull på en vannpose. Og hvis han var blitt stukket før han døde, som Matteus’ beretning antyder, ville blodet strømmet ut, men det ville vært rent blod, ikke blod som var spaltet i dets forskjellige bestanddeler, så det så ut som «blod og vann».
Bevisene tyder derfor på at Johannes’ beretning er den riktige, og han var jo vitne til saken på nært hold, så nært at den korsfestede Jesus snakket til ham. — Joh. 19: 25—27.
• Lys (bind to) sier at det at Satan blir bundet og kastet i avgrunnen, som omtales i Åpenbaringen 20: 2, 3, betyr hans død. «This Means Everlasting Life», side 271, sier at Satan og hans demoner blir «kastet i den fullstendige, dødlignende uvirksomhets avgrunn». Hvorfor omtaler den sistnevnte boken det på den måten’? — R. S., California.
«Sannheten skal frigjøre eder» trekker sammenligning mellom avgrunnen i Åpenbaringen 20: 3, dit Satan blir kastet, med avgrunnen i Romerne 10: 7, der Jesus lå død i tre dager. Derfor trekker den følgende slutning: «Den avgrunn som Satan Djevelen blir kastet ned i for tusen år, er den samme tilstand Kristus Jesus befant seg i for tre dager, nemlig døden.» (Side 320) Det er sant at Satan er fullstendig borte fra tilværelsen i de tusen år han er bundet i avgrunnen, men det nyere uttrykket for dette som er brukt i boken «This Means Everlasting Life», gir spillerom for en mer omfattende betydning. Å si at Satan blir «kastet i den fullstendige, dødlignende uvirksomhets avgrunn», åpner mulighet for den tanken at Satans legeme kanskje ikke blir fullstendig oppløst, men at det kan bli bevart på en måte som egner seg for åndelige legemer, akkurat som vi kan oppbevare et legeme av kjøtt og blod i et kaldt rom eller ved dypfrysing. Selve skapningen Satan er naturligvis død, idet han er fullstendig livløs og uten bevissthet, og ikke bare i en slags koma eller bevisstløs tilstand hvor livsprosessene fortsetter. Gud kunne lett oppbevare denne åndeskapnings legeme, og bare gjenopplive det ved slutten av de tusen år for den forutsagte ’korte stund’. Jesu menneskelige legeme gikk for øvrig ikke i oppløsning da han kom i avgrunnen, men det ble på en mirakuløs måte fjernet av Jehova Gud. (Sl. 16: 10; Ap. gj. 2: 31) Hvilken spesiell metode som vil bli brukt for å binde Satan i avgrunnen, burde ikke gi anledning til strid. Det som har betydning, er at han skal være brakt fullstendig av vegen og være ute av stand til å gripe forstyrrende inn i den velsignelsesrike virksomhet i de tusen år. Etterat han så er gjenopplivet for en «kort stund», vil hans endelige død og legemlige oppløsning bli fullstendig og evigvarende, som det blir symbolisert ved at han blir kastet, ikke i avgrunnen denne gang, men i «sjøen med ild og svovel». — Åpb. 20: 10.
• Hva mente apostelen Paulus da han sa om Kristus: «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig»? — J. D., Canada.
Ordlyden av Kolossenserne 2: 8, 9 i Den nye verdens oversettelse er meget opplysende: «Pass på, kanskje det kan være noen som vil føre dere bort som bytte ved filosofi og tomt bedrag i samsvar med menneskers overleveringer, i samsvar med verdens begynnelsesgrunner og ikke med Kristus; for det er i ham at hele fylden av den guddommelige beskaffenhet bor for legemet.» Derfor må de som tilhører «Kristi legeme», vende seg til Hodet Jesus for å få velsignelse, ledelse og undervisning fra Gud, og ikke til mennesker med deres filosofi og overleveringer. Jesus har hele fylden av alt det vi trenger etterat han ble oppreist som en åndelig Sønn av Gud, udødelig og guddommelig.
• Er det nødvendig for en kvinne å dekke sitt hode når hun leder et hjemmebibelstudium? Det er stor diskusjon i vår krets om når dette er nødvendig og når det ikke er nødvendig. — P. W., Ohio.
Det er ikke nødvendig at hun dekker sitt hode når hun leder et hjemmebibelstudium, for det er ikke et menighetsmøte, men noe som hun selv har fått i stand. Dette er ikke et tilfelle da hun er utnevnt til å lede et menighetsmøte. Men hvis hennes mann skal være til stede ved dette hjemmebibelstudiet, vil hun dekke sitt hode hvis hun åpner eller avslutter møtet med bønn. Dette er i harmoni med følgende instruks: «Enhver kvinne som ber eller profeterer med utilslørt hode, vanærer den som er hennes hode.» — 1 Kor. 11: 3—16, NW.
Vi ser på det slik at det er nødvendig å dekke hodet under to omstendigheter: 1) når en søster blir utnevnt gjennom menigheten eller den teokratiske organisasjon til å holde orden og lede menighetsmøter, og 2) når hun er gift og må underordne seg den som Gud har gjort til familiens hode, mannen. Disse to prinsippene gjør det mulig for hver enkelt å avgjøre hva kravet er under de forskjellige forhold.
Noen få eksempler vil hjelpe til å få forståelse av disse prinsippene. I en krets som består av bare søstre, utnevner Selskapet søstre til tjenerstillinger som i alminnelighet er bekledd av brødre. Når slike søstre tjener på plattformen ved menighetens møter, vil de vise anerkjennelse av mannens teokratiske lederstilling og av at de tjener på mannens plass bare fordi omstendighetene krever det. Denne anerkjennelse viser de ved å bære et dekke over hodet, som for eksempel en hatt, et skjerf eller noe annet som kan passe som dekke. Enhver søster som leder en del av et menighetsmøte bør gjøre det samme, enten hun er en tjener i kretsen eller ikke.
Selv om søstre som leder tjenestemøter, studier av Vakttårnet eller kretsbokstudier, skal ha et dekke over hodet, så behøver ikke andre søstre, som bare leser paragrafene høyt ved slike møter, eller som deltar i demonstrasjoner, forteller opplevelser eller svarer på spørsmål som blir stilt til forsamlingen, å ha noe slikt dekke.
Søstre som leder i bønn på menighetens møter, bør ha hodet dekket. Kvinnens hår er ikke tilstrekkelig dekke. Hvis det var det, ville dette spørsmålet i det hele tatt aldri ha kommet opp.
Men når en søster finner interesserte på feltet, går på gjenbesøk og oppretter et hjemmebibelstudium som er hennes eget, så blir hun ikke derved leder av et menighetsmøte. Det er bare hvis hennes mann er til stede at hun må ha et dekke over hodet når hun ber, for hans nærvær gjør det andre prinsippet aktuelt, nemlig det å vise undergivenhet mot familiens hode. Hvis hennes mann er i sannheten, bør naturligvis han lede bønnen, og hvis han gjør det, da kan søsteren, hans kone, lede møtet uten dekke over hodet.
Hva bønn ved måltidene angår, så er det mannen i huset som bør be. Hvis han av en eller annen grunn ikke vil og ber sin kone gjøre det, da bør hun dekke hodet for å vise at hun anerkjenner det teokratiske prinsipp om mannens stilling som hode i familieforholdet. Hvis hennes mann ikke er til stede, kan hun be med udekket hode, akkurat som hun gjør i sine personlige, private bønner. Hvis den søsteren som ber ved måltidet er ugift og altså ikke har noen mann som sitt hode, behøver hun ikke ha noe dekke over hodet, enten hun er i sitt eget hjem, en venns hjem eller i et misjonærhjem. Ved alle anledninger der en bror er til stede, bør naturligvis han be.
Sakens kjerne er altså denne: Er det møtet der en søster skal lede eller be, et menighetsmøte? Hvis det er tilfelle, bør hun ha hodet dekket. Hvis det ikke er et menighetsmøte, finnes det da et mann-og-hustru-forhold som krever at hun skal vise anerkjennelse av mannen som sitt hode, hvis han er til stede? Om det er tilfelle, bør hun ha hodet dekket. Hun behøver ikke å vise dette tegn på undergivenhet overfor en annen kvinnes mann. En enslig søster eller enke behøver heller ikke å vise dette tegn på undergivenhet overfor en annen kvinnes mann. Ugifte søstre har ikke en mann som sitt hode slik som en gift kvinne. Den eneste gang en enslig søster behøver å sørge for å dekke hodet, er når hun kommer under forhold i menigheten som krever det.
Dette spørsmålet er blitt besvart så pass inngående, fordi det ofte kommer opp i Sambandsstatene. I mange land er det ikke noe spørsmål i det hele tatt, fordi kvinnene pleier å gå med hodet dekket eller med slør. Med tanke på alt som her er sagt, vil vi foreslå at hver enkelt søster heretter avgjør for seg selv når det er nødvendig å dekke hodet, og gjør det hun etter sin samvittighet tror er rett i situasjoner som ikke spesielt kommer inn under dem som er nevnt her, men som kan avgjøres på grunnlag av de prinsipper som her er framsatt. Hvis hun er i tvil og urolig i sin samvittighet i forbindelse med en spesiell situasjon, bør hun ha hodet dekket for å være trygg og ha ro i sinnet og i samvittigheten.
Når vi nå kjenner de prinsipper det dreier seg om, la oss da vise kristen modenhet og anvende dem samvittighetsfullt i vårt eget tilfelle, og ikke behøve å spørre andre i alle mulige situasjoner. Selskapet ville snart måtte utarbeide en samling vedtekter som var likså omfangsrike som Talmud, hvis det skulle forsøke å foreskrive spesielle regler for alle de forskjellige tilfelle. Det falne menneske, som er under Satans innflytelse, er alltid tilbøyelig til å sette regler i stedet for prinsipper. Det er så meget lettere å tilpasse sin handlemåte til en regel enn å la et prinsipp fylle hele ens liv. Moses foreskrev regler, Kristus innprentet prinsipper. Regler er for barn, prinsipper for menn og kvinner som er modne i kristen vekst. Vis nå modenhet ved å bruke de prinsippene som er gitt her angående dekke over hodet, og treff dine avgjørelser samvittighetsfullt, så vil du ikke med rette kunne bli kritisert av andre.