Hva er det bibelske syn?

Er pilegrimsferder et uttrykk for sann tro?

DEN 9. mai 1973 kunngjorde pave Paul VI at 1975 skal være et hellig år. I betraktning av det venter en at cirka 25 millioner pilegrimer og andre besøkende vil strømme til Roma i løpet av det året.

Det er på ingen måte noe nytt at pilegrimer reiser til slike steder som Roma. Det var i middelalderen at religiøse pilegrimsferder nådde sin største popularitet. Menn og kvinner i stort antall dro av gårde til helligdommer hvor de trodde at Gud på en eller annen måte hadde gitt sin makt til kjenne. Dårlige veier, muligheten for å bli overfalt av banditter og fiendtligheter fra mennesker i andre land avholdt dem ikke fra å legge ut på pilegrimsreiser.

Men var alle pilegrimene oppriktige? Ble de drevet av tro?

The Catholic Encyclopedia for School and Home sier: «Det var ikke uvanlig i middelalderen at fromme skribenter beklaget seg over at altfor mange dro ut på pilegrimsreiser for å søke fornøyelser, løpe fra sitt ansvar eller flykte fra den grå hverdag. . . . Enkelte kritikere har antydet at pilegrimsferdene var blitt de rene fornøyelsesturer . . . Andre kritiserte den tiltagende fanatisme og overtro blant pilegrimene. De syntes at pilegrimene var mer interessert i mirakuløse helbredelser og spesielle materielle fordeler enn i åndelig vekst, og at de la utilbørlig vekt på slike ting som å piske seg selv på veien. På reformasjonens tid var, det mange oppriktige kristne som betraktet pilegrimsferdene som et uvesen av liten virkelig åndelig verdi.»

Kan vår tids pilegrimsferder renvaske seg for den kritikk som ble reist mot pilegrimsferdene i middelalderen? Er vår tids pilegrimsferder et uttrykk for sann tro?

Valfartssteder

Det knytter seg tradisjoner eller legender til mange av de steder som pilegrimene reiser til. Her er noen eksempler:

Loreto i Italia er blitt et kjent valfartssted på grunn av byens forbindelse med luftferder. Legenden vil ha det til at i 1295 fløy det hus som Maria, Jesu mor, bodde i, fra Nasaret og landet i Loreto. Denne legenden dannet grunnlaget for den pavelige kunngjøring som gjorde Loretos madonna til luftfartens beskytterinne. I 1970, da det var 50 år siden paven kom med sin kunngjøring, strømmet cirka 50 000 pilegrimer til byen (som har en befolkning på 9500) for å feire begivenheten.

Untergrombach i Tyskland kom i forgrunnen da det ble bygd et kapell på Mikael-fjellet på ruinene av et tempel som var innvigd til den falske guden Mars. I en hule der bodde det ifølge legenden en ildsprutende drage. Det ble sagt at denne dragen gjorde stor skade på markene omkring og fortærte noen hver uke. For å beskytte seg mot dragen lovte befolkningen å bygge et kapell til ære for erkeengelen Mikael. Kort tid etter ble dette kapellet på Mikael-fjellet et sted som pilegrimene reiste til.

Byen Trier i Tyskland er kjent av fromme katolikker verden over for sine relikvier. Den mest berømte relikvien er sikkert «den hellige kjortel». Ifølge den katolske kirkes tradisjon skal denne kjortelen ha blitt båret av Kristus og blitt funnet av keiser Konstantins mor, Helena, da hun var på pilegrimsreise til Jerusalem. Helena forærte den senere til kirken i Trier. I 1959 kom ifølge New Catholic Encyclopedia 1 700 000 pilegrimer for å se «den hellige kjortel». Pave Johannes XXIII viste stor interesse for disse pilegrimsferdene og nevnte dem da han kunngjorde at det skulle holdes et økumenisk konsil. Han sa at denne kjortelen, som er uten sømmer, symboliserte kirkens enhet.

New Catholic Encyclopedia innrømmer følgende hva denne kjortelen angår: «Triers påstand om å være i besittelse av Kristi sømløse kjortel (Joh. 19: 23), som etter sigende ble vevd av den salige Jomfru og oppdaget av St. Helena, blir foretrukket framfor cirka 20 andre slike påstander på grunn av byens betydning for den siste del av romertiden og den første del av den kristne tid. . . . Selv om utgravninger i nyere tid (1943—54) tyder på at det har eksistert en relikvie av Frelseren fra den første kristne tid i Trier, kan den hellige kjortels ekthet ikke bli vitenskapelig bevist. . . . Hvorvidt det er riktig å nære ærbødighet for kjortelen, er imidlertid ikke avhengig av at den er ekte. Kultusen er berettiget fordi Kristus blir vist ærbødighet gjennom symbolet.»

Hva synes du om det å foreta en pilegrimsreise for å se en relikvie som det ikke engang kan bevises er ekte? Og ville det være riktig å nære ærbødighet for den hvis den var ekte? Ville Gud og hans Sønn godkjenne det? Er det virkelig et uttrykk for tro, for tro som Gud godkjenner, å foreta pilegrimsreiser til steder som er knyttet til legender og tradisjoner som det ikke kan bevises er sanne?

En antagelig tilbedelse

Med hensyn til hva som er antagelig tilbedelse, sa Jesus Kristus til en samaritansk kvinne: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell [Gerisim] eller i Jerusalem. . . . men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør [må, UO] tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 21—24.

Legg merke til at hvordan en skal tilbe, ikke er et spørsmål om hva en personlig velger eller foretrekker. De som vil at deres tilbedelse skal være antagelig, «må tilbe i ånd og sannhet». En kan derfor spørre: Kan en person som baserer sin tilbedelse på synlige ting og geografiske beliggenheter, virkelig si at han tilber Gud «i ånd»? Kan han si at han tilber Gud i «sannhet», når han går til et sted som er knyttet til begivenheter som bare legendene forteller om? Er den fromhet som er knyttet til religiøse pilegrimsferder, i samsvar med den måten Gud ønsker å bli tilbedt på? Må ikke dette i virkeligheten sies å være det stikk motsatte av å tilbe Gud «i ånd og sannhet»?

Hva med selvpinsler?

En av grunnene til at pilegrimsferdene i middelalderen ble kritisert, var at mange av pilegrimene drev med selvpinsler. Er dette fremdeles et trekk ved religiøse pilegrimsferder? Ja, en kan fremdeles se det forskjellige steder på jorden.

I Altötting i Tyskland kan en for eksempel se pilegrimer som legger tørkede erter i strømpene sine og så krabber omkring på knærne. På denne måten blir knærne deres blodige og oppskrapt, og det gjør naturligvis svært vondt.

Hvordan tror du Gud ser på slike selvpinsler? Godkjenner han dem som et uttrykk for tro?

I brevet til kolossenserne kom Paulus under inspirasjon inn på en rekke ting som ble praktisert, men som var i strid med troen. Han sa: «Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: Ta ikke! smak ikke! rør ikke! — ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken — etter menneskenes bud og lærdommer, som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noe som er ære verdt, bare til mettelse for kjødet?» — Kol. 2: 20—23.

I forbindelse med det siste verset her sier en fotnote i Jerusalem Bible: «Bokstavelig: disse ting ’er ikke til ære for tilfredsstillelse av kjødet’; dette kan enten bety at de ikke er av noen virkelig verdi når det gjelder å underlegge seg ’kjødet’, eller at ’de ikke er av noen verdi og bare bidrar til å tilfredsstille kjødet’.»

Legg merke til at «selvvalgt dyrkelse og ydmykhet» og «mishandling av legemet» ikke er av noen verdi. Noen kan naturligvis gjøre det de gjør, i all oppriktighet. Men er det ikke mange som ved slike handlinger prøver å henlede andres oppmerksomhet på hvor fromme de er? Og stiller de ikke sin religiøsitet til skue for offentligheten når de foretar slike handlinger, som ofte virker frastøtende på tilskuerne?

De handler ikke i samsvar med Jesu formaning: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å ses av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» (Matt. 6: 1) Det å stille sine religiøse handlinger til skue for offentligheten kan således også være et tegn på stolthet.

Er det avgudsdyrkelse?

Det er også verdt å merke seg at visse bilder og billedstøtter er hovedattraksjonen på mange valfartssteder. I Altötting er en liten statue av Maria (cirka 68 centimeter høy) som holder Jesus-barnet, gjenstand for stor ærbødighet. Det sies at Maria har utført en lang rekke mirakuløse helbredelser på dette valfartsstedet. Men en kan spørre: Hvis det er Maria selv som har helbredet disse menneskene, hvorfor har da ikke slike helbredelser også forekommet alle andre steder hvor det står billedstøtter av Maria? Tyder ikke dette på at selve billedstøtten blir tilskrevet spesielle evner? Kan dette være i harmoni med apostelen Johannes’ formaning: «Mine barn! vokt eder for avgudene!»? — 1 Joh. 5: 21.

Akkurat som i middelalderen besøker pilegrimene ofte bestemte steder i håp om å bli helbredet. Ett slikt sted er Lourdes i Frankrike. Angående mange av de påståtte miraklene sier Medical World News at de er «overlagt humbug. Noen ganger er motivet forfengelighet, håpet om å oppnå ære eller penger eller ønsket om å vise at det medisinske utvalget ikke er i stand til å oppdage et bedrag».

Kan det ikke derfor sies at kritikken mot religiøse pilegrimsferder, for eksempel dem som er planlagt til Roma i 1975, er like berettiget som kritikken mot pilegrimsferdene i middelalderen? Og hva viktigere er: Er ikke den ærbødighet pilegrimene viser overfor visse gjenstander, i strid med det som sies om sanne kristne i 2 Korintierne 5: 7: «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse»? Pilegrimsferdene var følgelig ikke et uttrykk for sann tro i gammel tid, og de er det heller ikke i dag.