«Frykt Gud og hold hans bud!»
1. Hva må en ha for å kunne oppfylle de krav Gud stiller til dem som ønsker å oppnå hans gunst?
FØR en kan påta seg en oppgave her i livet, må en vite hvilke krav en må oppfylle for å kunne utføre den på en tilfredsstillende måte. Før en kan innvie seg til Jehova for å gjøre hans vilje, må en ha en nøyaktig kunnskap om Guds Ord og vite hva Gud krever av dem som han viser sin gunst.
2. Hvorfor er det nødvendig for en som ønsker å tjene Jehova Gud, å anerkjenne hans jordiske kanal for meddelelse?
2 For å behage Jehova må en for eksempel anerkjenne den jordiske kanal for meddelelse som Jehova bruker til å utbre nøyaktig kunnskap blant alle jordens folk. Like fra den dag Adam og Eva ble drevet ut av Edens hage, er det blitt frambrakt to ætter, nemlig Jehovas ætt og Djevelens ætt. (1 Mos. 3: 15) Akkurat som Jehova Gud i tiden før vannflommen handlet med en bestemt gruppe mennesker, nemlig med Noah og hans sønner, og akkurat som han i tiden etter vannflommen handlet med Abraham og hans ætt, handler han i vår tid med dem han har godtatt som sine representanter på jorden. En person som forstår hvem Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, er og hva den hellige ånd representerer, må også forstå at Jehova Gud i vår tid har en synlig organisasjon på jorden som ivaretar hans interesser. Jesus omtalte denne gruppen som «den tro og kloke tjener». (Matt. 24: 45—47) En som ønsker å gjøre Jehovas vilje, må derfor være knyttet til den «tjener»-organisasjon som husbonden, Kristus Jesus, har satt til å føre tilsyn med alt det han eier. En slik person kan ikke ha den oppfatning at det er mange veier som fører til livet, men han må være klar over at det bare er én vei. Hvis alle religioner var forskjellige veier som førte til evig liv og hjalp en til å oppnå Guds gunst, ville det ikke ha vært nødvendig for Jesus å organisere sine etterfølgere for det arbeid han ga dem i oppdrag å utføre. Jødedommen ville ha vært tilstrekkelig. En kristen er imidlertid klar over at den port er vid, og den vei er bred som fører til ødeleggelse, men at den port er trang, og den vei er smal som fører til livet. — Matt. 7: 13, 14.
3. Hva bør en vite angående himmelsk og jordisk liv?
3 Før en person kan bli døpt i vann som et symbol på at han har innvigd seg til Jehova for å gjøre hans vilje, må han bli gjort kjent med og forstå at Jehova holder fram to muligheter for menneskene hva liv angår. Jesus lovte at noen fra jorden skulle være sammen med ham i himmelen, og han omtalte dem som en ’liten hjord’. Til dem sa han: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» (Luk. 12: 32) Denne «lille hjord» er begrenset til 144 000, som «er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet». (Åpb. 14: 4) Alle de andre som følger Hyrden Jesus Kristus, blir i Johannes 10: 16 omtalt som «andre får». De har håp om framtidig liv på jorden, som ifølge Guds løfter skal bli et paradis, hvor det ikke skal være sykdom, sorg eller død. (Åpb. 21: 1—4) Når en person lar seg døpe, tar han et skritt mot en av disse to former for liv, enten et himmelsk liv eller et jordisk liv.
4. Hva venter Gud av en som ønsker å gjøre hans vilje, hva kjærlighet og fred angår?
4 Hva ens livsførsel angår, må den bringes i samsvar med Guds krav. Det er nok så at både muligheten til å oppnå himmelsk liv og muligheten til å oppnå jordisk liv blir holdt fram for menneskene, men det er én bestemt rettferdig norm som gjelder i begge tilfellene. En person må forandre sin livsførsel slik at han lever i samsvar med Guds krav, før han blir døpt. Når vi undersøker Guds Ord, blir vi gjort kjent med mange av de ting Gud krever av dem som kommer til ham for å gjøre hans vilje. Da Jesus for eksempel en gang ble spurt om hvilket bud som var det største i loven, svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matt. 22: 37—40) En som innvier seg til Jehova Gud, vil bestrebe seg på hver dag å leve i fred med sin neste, uansett hvilken rase eller nasjonalitet han tilhører. Jesus sa også: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 35) En kristen som innvier seg til Jehova Gud, må legge kjærlighet for dagen og være fredelig innstilt. Han må følge Jesu påbud hva dette angår.
5. Hvordan må ens livsførsel bringes i samsvar med Guds Ord?
5 En må også bringe sitt liv i samsvar med Jehovas Ord ved å leve et moralsk rent liv. Helt fra gammel tid av har de som ønsket å oppnå Guds godkjennelse, måttet følge påbudet om å være moralsk ulastelige. Da Gud utvalgte Jakobs etterkommere, israelittene, som sitt folk, ga han dem forskjellige påbud angående moral. Et av dem finner vi i De ti bud, og det lyder slik: «Du skal ikke drive hor.» (2 Mos. 20: 14) Dette påbudet gjelder fremdeles. Da medlemmer av den første kristne menighet kom sammen i Jerusalem for å drøfte forskjellige problemer som hadde oppstått i menigheten, ble nødvendigheten av å avholde seg fra hor stadfestet. (Ap. gj. 15: 29) Da apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint angående dette, sa han: «Legemet er ikke for hor», og derfor sa han videre: «Fly hor!» (1 Kor. 6: 13, 18) Det kan nok være at mange av kristenhetens prester både på den ene og den andre måten ser gjennom fingrene med utukt og ekteskapsbrudd, men Guds Ord, som inneholder den veiledning som de som ønsker å gjøre Guds vilje, følger, fordømmer slike umoralske handlinger.
6—8. Hvilke andre ting blir fordømt i Guds Ord?
6 Men dette er ikke den eneste urene ting som en som ønsker å oppnå Jehova Guds godkjennelse, må unngå. Det er mange andre urene ting som en må unnlate å praktisere. La oss se litt nærmere på noen av de forbud som ble gitt til jødene, men som i prinsippet også gjelder for den kristne menighet.
7 I 3 Mosebok 18: 22 står det: «Hos en mann skal du ikke ligge som en ligger hos en kvinne; det er en vederstyggelighet.» I de kristne greske skrifter sier apostelen Paulus til de kristne at de som begår homoseksuelle handlinger, ikke skal arve Guds rike. (1 Kor. 6: 9, 10) Mange såkalte rådgivere, oppmuntrer ofte til slike umoralske handlinger og sier at en bør kunne føle seg fri til å gjøre som en ønsker, slik at ens følelser ikke blir undertrykt og en utvikler et skyldkompleks. Dette er imidlertid ikke i samsvar med de påbud Jehova Gud, menneskets Skaper, har gitt. Han lot apostelen Paulus skrive følgende under inspirasjon til menigheten i Roma angående dem som praktiserte ting som var avskyelige i hans øyne: «For både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn.» — Rom. 1: 26, 27.
8 Hva overdreven drikking angår, sier Guds Ord tydelig: «Vær ikke blant vindrikkere, . . . For drankeren . . . blir fattig.» (Ordspr. 23: 20, 21) «Ve dem som er helter til å drikke vin og dyktige til å blande sterk drikk.» (Es. 5: 22) I de kristne greske skrifter finner vi at Paulus fordømmer drukkenskap i 1 Korintierne 6: 9, 10, og i Efeserne 5: 18 sier han: «Drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet.» Det er umoralsk å gi seg av med overdreven drikking. En som ønsker å gjøre Jehovas vilje, må ikke praktisere noe slikt.
9, 10. a) Hva må en unngå å tenke på for å kunne behage Gud? b) Når må en slutte å praktisere slike kjødets gjerninger som Guds Ord fordømmer?
9 Guds Ord fordømmer dessuten tyveri, blodskam, mord, griskhet, baktalelse, pengeutpresning, løgn, falskt vitnesbyrd, begjær og så videre. Bibelen advarer til og med mot å tenke på eller snakke om slike ting. Paulus sier: «Utukt og all urenhet og havesyke må ikke en gang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig.» (Ef. 5: 3—5) De kristne får følgende formaning: «Allslags bitterhet og hissighet og vrede og skrik og spott være langt borte fra eder, liksom all ondskap; men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» (Ef. 4: 31, 32) En må ha sluttet å praktisere slike kjødets gjerninger før en kan bli godtatt av Jehova. Følgende ord av apostelen Paulus får da sin anvendelse: «Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» — 1 Kor. 6: 11.
10 Hvis en person har unnlatt og fortsetter å unnlate å oppfylle noen av disse kravene, er han ikke i en slik stilling at han på en antagelig måte kan innvie seg til Jehova for å gjøre hans vilje. En person som ønsker å tjene Jehova, må være moralsk ren, og det betyr at han må rette på sine feil før han framstiller seg for Jehova. Han kan ikke unnskylde seg med at han er en synder, men han må slutte å praktisere kjødets gjerninger og framelske åndens frukt. — Gal. 5: 22, 23.
Enda et krav
11. a) Hvilket annet krav må en som frykter Gud og holder hans bud, oppfylle? b) Er det en handlemåte som verden i sin alminnelighet godkjenner? c) Hvilket standpunkt inntok de første kristne hva dette angår?
11 Før Jesus forlot jorden, gjorde han det klart for sine etterfølgere at de måtte vise ham og de mennesker de skulle forkynne Guds rike for, oppriktig hengivenhet. Han sa: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 19) Den handlemåte Jesu etterfølgere fulgte, skulle være et vitnesbyrd om at de ikke var noen del av den verden av mennesker som er underlagt den onde tingenes ordning hvis gud er Satan Djevelen. (2 Kor. 4: 4) Dette ville medføre at de ble utsatt for stor forfølgelse, slik Jesus sa: «Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.» (Joh. 15: 20) Like fra Jesu apostlers og disiplers tid og opp til vår tid har det vært slik at de fleste mennesker ikke kan eller vil forstå at det er nødvendig for Herren Jesu etterfølgere å holde seg atskilt fra verden, slik Jesus påbød. En som i vår tid ønsker å gjøre Jehovas vilje, må være forberedt på å møte motstand og bli utsatt for forfølgelse. Dette er ikke noe nytt, for historien er full av beretninger om alle de lidelser og om all den forfølgelse Kristi etterfølgere har måttet tåle fordi de ikke har villet være en del av denne verden. Om de første kristne ble det sagt: «De foretrakk å tjene Guds rike framfor å tjene et hvilket som helst annet rike på jorden. De første kristne var rede til å dø for sin tro.» — Old World to the New av Eugene A. Colligan og Maxwell F. Littwin.
12. Behøver en å frykte for at Jehova noen gang vil svikte en? Begrunn svaret.
12 En slik atskillelse fra verden er ikke noe som gjør en innvigd kristen populær. Enhver som påtar seg å utføre det samme arbeid som Kristus Jesus utførte, må fullt ut forstå nødvendigheten av ikke å være en del av verden. Han behøver imidlertid ikke å frykte for at Jehova og hans Sønn, Jesus, noen gang vil svikte ham når han blir utsatt for vanskeligheter og forfølgelse. Paulus kom med følgende forsikring til Jesu etterfølgere: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan stå for! Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Lar han fristelsen komme, skal han også vise vei ut, så dere kan greie den.» — 1 Kor. 10: 13, UO.
Må gjøre som Jesus gjorde
13. Hvordan vet vi at det er nødvendig å forkynne det gode budskap om Riket slik Jesus gjorde?
13 Når en person framstiller seg for Jehova for å gjøre hans vilje, er han klar over at han må påta seg det ansvar å være en forkynner av det gode budskap. Det er ikke noen inndeling i presteskap og lekfolk blant Jesu sanne etterfølgere. Jesu etterfølgere i det første århundre av vår tidsregning forkynte det gode budskap om Jesus for andre. I Matteus’ evangelium finner vi en beretning om hvordan Jesus sendte ut 12 av sine etterfølgere for å forkynne det gode budskap om himlenes rike. (Matt. 10: 5—7) Ved en annen anledning valgte han ut 70 av sine disipler og sendte dem i forveien til hvert sted han selv skulle til, for at de skulle forkynne om Guds kommende rike. (Luk. 10: 1, 8, 9) Etter sin oppstandelse og like før han fór opp til himmelen, sa Jesus til sine 11 disipler: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Disippelen Lukas beretter om hva Jesus sa da han møtte noen av sine disipler etter sin oppstandelse: «Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 8.
14. Hvordan framgår det av apostelen Paulus’ ord at det er nødvendig å være en aktiv forkynner?
14 Noen år etter Jesu død skrev Paulus følgende i et av sine brev til Timoteus: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!» (2 Tim. 4: 2) Paulus minnet også de eldste i menigheten i Efesos om nødvendigheten av å utbre Guds Ord ved å forkynne det for andre. Han sa: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene.» — Ap. gj. 20: 20.
15. Hvor aktiv var Jesus i sin forkynnelse, og hva sa han at hans etterfølgere skulle gjøre i endens tid?
15 Jesus hadde selv satt et godt eksempel hva det å forkynne det gode budskap angår. Beretningen sier om ham: «Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket.» (Matt. 9: 35) Ja, Jesus var virkelig en forkynner, og han oppfordret alle sine etterfølgere til å følge det eksempel han hadde satt mens han var på jorden. Dette krav blir også stilt til hans etterfølgere i vår tid. Jesus nevnte det i virkeligheten da han redegjorde for det tegn som skulle avmerke avslutningen på denne onde ordning. Han sa: «Dette evangelium [gode budskap, NW] om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) En person som forstår det krav Gud her har framsatt i sitt Ord ved sin Sønn, Jesus, og som innvier seg til Gud for å gjøre hans vilje, ønsker å ta del i dette forkynnelsesarbeid til Jehovas ære og pris.
Betydningen av innvielsesløftet
16. a) Hvorfor er det en alvorlig sak å innvie seg til Gud for å gjøre hans vilje? b) For hvor lang tid innvier en seg til å tjene Gud?
16 Det framgår tydelig av det som er nevnt her, at det ikke er lett å være en sann Kristi Jesu etterfølger. Det er imidlertid rett å være det, og det er noe som vil føre til evige velsignelser. En som tenker på å innvie seg og la seg døpe, bør imidlertid sette seg ned og regne etter hva som vil bli krevd av ham. Som Jesus sa: «Hvem av eder som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med?» (Luk. 14: 28) Jesus studerte Guds sannhetsord, og han visste hvor alvorlig det var å gi Gud et løfte. I Predikerens bok hadde Jehova latt følgende ord bli nedskrevet: «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover!» (Pred. 5: 3) En som tenker på å innvie seg og la seg døpe, må ha et slikt syn på det å gi Gud et løfte. En innvigd kristen må være fast bestemt på å oppfylle sitt innvielsesløfte, uansett hvor lenge han ennå måtte leve eller hvor lenge denne onde tingenes ordning ennå måtte bestå. En innvielse til Jehova er ikke antagelig hvis den er tidsbegrenset. En kan ikke si at en vil tjene Gud bare en bestemt tid. Det er et løfte som er bindende for hele livet, og den som kommer fram for Jehova Gud, må holde dette løfte.
17. a) Hvorfor er det bare rimelig å trekke den slutning at Gud venter av oss at vi skal holde vårt innvielsesløfte? b) Er det forstandig å nøle? Begrunn svaret. c) Hvilken innstilling må vi ha overfor Jehova?
17 Det er bare rimelig at Jehova krever at en skal være trofast hele livet. Vi venter at Jehova skal holde sitt løfte om å gi oss evig liv hvis vi bevarer vår trofasthet. Vi tenker ikke et øyeblikk på at Gud kunne bryte dette løfte. Jehova kan også med rette vente at vi er trofaste når vi innvier oss til ham for å gjøre hans vilje. I denne forbindelse er det på sin plass å tenke over det som står i Predikeren 5: 1: «Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn!» En person som har fått forståelse av hva Guds vilje er, må være klar over at det også er nødvendig å forstå hva Jehova Gud krever av ham. Han ønsker ikke å forhaste seg i en slik alvorlig sak. Men selv om det er nødvendig å utvise en viss forsiktighet, bør en huske at Gud ikke finner behag i at en nøler altfor lenge. Guds Ord sier: «Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.» (Jak. 4: 17) Jehova kjenner hjertet, og han kjenner våre motiver og vår livsførsel. Han lar seg ikke bedra. Vi bør heller ikke bedra oss selv, eller mene at vi kan bedra Jehova. Vi må komme fram for Jehova med et rent hjerte, med den samme sinnsinnstilling som Jesus som ifølge salmisten sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Sl. 40: 9; Heb. 10: 5—10.
En handlemåte som fører til at en oppnår Jehovas velsignelse
18. Hvilken forsikring får de som frykter Gud og holder hans bud?
18 De som blir klar over hvilket forhold de kan komme i til Jehova, vil kunne oppnå store velsignelser. Det å få nyte godt av vår himmelske Fars omsorg og beskyttelse er noe vi bør verdsette. Følgende skriftsted gjør oss oppmerksom på hvilken foranstaltning Jehova har truffet: «Den som sitter i den Høyestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge, han sier til [Jehova]: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Og Jehova sier: «For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.» — Sl. 91: 1, 2, 14—16.
19. Hva kan vi komme til å miste når vi innvier oss til Jehova, men hva vil vi få?
19 Selv om en slik handlemåte kan føre til at en mister venner som viser seg å være motstandere, og til og med møter motstand hos medlemmer av ens egen familie, oppveier de velsignelser som Jehova utøser over en, et hvilket som helst tap en måtte lide. Det var Jesus som sa: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.» — Mark. 10: 29, 30.
20. Hva vil de som kan svare bekreftende på de to spørsmålene som blir stilt alle dåpskandidater, motta fra Jehova Gud?
20 Foran oss ligger det nå i disse kritiske «siste dager» en så vanskelig tid som det ikke har vært fra verdens skapelse av og inntil nå. Den vil imidlertid ta slutt når denne onde tingenes ordning ender. Deretter følger en ny ordning, hvor det vil bli mulig å oppnå evig liv under Guds rike ved Guds Sønn, Jesus Kristus. De av menneskene som i vår tid erkjenner at de er syndere som trenger frelse, og som har erkjent at denne frelse kommer fra Jehova Gud ved hans Sønn, Jesus Kristus, og som har innvigd seg uforbeholdent til den allmektige Gud for å gjøre hans vilje, vil oppnå mange velsignelser fra den allmektige Gud ved hans Sønn. En slik belønning fra vår himmelske Far kan ikke sammenlignes med noe annet, for «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den». — Ordspr. 10: 22, NW.
«Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier [Jehova], hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!» — Mal. 3: 10.