Når er det nødvendig for en kristen kvinne å tildekke sitt hode?
«For en mann skal ikke tildekke sitt hode ettersom han er guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære.» — 1 Kor. 11: 7.
1. a) Hvordan kan mannen være til ære for Gud og hvordan er det til hjelp for hans hustru at han er det? b) Hvordan kan en kvinne være til ære for mannen?
NÅR mannen og kvinnen tjener Gud i harmoni med hans prinsipper for en teokratisk ordning, bringer de ære og pris til ham som sin Skaper. Når en mann trofast utfører sin oppgave som hode for sin familie, ikke bare når det gjelder å utføre de plikter han har som den som må forsørge familien og dekke dens materielle behov, men også når det gjelder å dekke dens åndelige behov på en kjærlig, tålmodig og omsorgsfull måte, er han i sannhet til ære for Gud, i hvis bilde og lignelse han ble skapt. (1 Mos. 1: 26) Han er også en velsignelse for sin familie, og han bidrar i høy grad til at det blir en glede for kvinnen å utføre sin oppgave som hans medhjelp og hustru. Ved at hustruen er klar over den stilling hun har i forhold til sin mann, at han er hennes hode, og ærer sitt hode ved trofast og lojalt å støtte ham, blir hun på sin side til ære for ham. — 1 Kor. 11: 7.
2. a) Av hensyn til hvilket prinsipp oppstår spørsmålet om hvorvidt det er nødvendig å tildekke hodet? b) Hva er det som er av betydning i forbindelse med en kvinnes tildekking av sitt hode?
2 Kvinnen kan bare være «mannens ære» så lenge hun tar vare på den stilling Gud har bestemt at hun skal ha i forhold til sin mann, og aldri forsøker å tilrane seg mannens lederstilling. Det er av denne grunn at det kan oppstå forskjellige situasjoner som gjør det nødvendig for kvinnen å ha noe på hodet. Som vi har sett i det forrige nummeret av Vakttårnet, er Paulus’ argument i 1 Korintierne, kapittel 11, angående nødvendigheten av å tildekke hodet basert på prinsippet om teokratisk lederskap, som han framholdt i vers 3: «Kristus [Jesus, ikke menigheten] er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» Det er derfor nødvendig for en kvinne å tildekke sitt hode når hun utfører en eller annen oppgave eller plikt som normalt skulle ha blitt utført av hennes mann eller av en innvigd kristen mann, og som hun utfører bare midlertidig eller på grunn av spesielle omstendigheter. Det som er av betydning, er ikke tildekkingen i seg selv, men at den kvinnen som bærer hodeplagget, har en rett hjertetilstand og en teokratisk oppøvd samvittighet. Hun er klar over at dette er Guds ordning, og hun bærer hodeplagget først og fremst fordi hun har respekt for ham og hans teokratiske ordning hva kjønnene angår. En kvinne vil ikke kunne ha en god samvittighet hva dette angår, med mindre hun i tillegg til at hun tildekker sitt hode når det er påkrevd, også har en sunn respekt for den person hvis lederstilling derved blir æret.
3. Hvilke tre situasjoner er det som hovedsakelig gjør det nødvendig for en innvigd kvinne å ha noe på hodet?
3 Fram til 1926 tildekket alle kvinnene i menigheten sitt hode når de overvar møter. (Se The Golden Age for 8. september 1926, sidene 780—791; Den nye Skabning (1904), sidene 298, 299; Zion’s Watch Tower for 1. desember 1907, sidene 360, 361.) Det ser ut til at det hovedsakelig er tre situasjoner som gjør det nødvendig for en innvigd kvinne å ha noe på hodet. Det er 1) når hun må be eller undervise i nærvær av sin mann, 2) når hun underviser en gruppe som innbefatter en innvigd bror, og 3) når hun må be eller ta ledelsen på et menighetsmøte på grunn av at det ikke er noen bror til stede som er kvalifisert til å gjøre det. Vi vil i denne og i den etterfølgende artikkel drøfte disse situasjonene i tur og orden.
Tildekking av hodet og kvinnens underdanighet
4. I forbindelse med hvilket spesielt forhold mellom mann og kvinne oppstår spørsmålene om tildekking av hodet og kvinnens underordning?
4 En kvinnes viktigste forhold til en mann er i ekteskapet, som en manns hustru. I sin redegjørelse i 1 Timoteus 2: 11—13 og 1 Korintierne 11: 3—16 for kvinnens underordnede stilling i den kristne menighet henviser apostelen Paulus til skapelsen av de to første mennesker for å vise hva som var det rette forhold mellom dem, og han påpeker at mannen ble skapt først og fikk det ansvar å inneha lederstillingen. Hva det ekteskapelige forhold angår, vil derfor en kristen hustru naturligvis ønske å vise den rette underdanighet, og det vil hun gjøre enten hennes mann er en medforkynner av det gode budskap eller ikke.
5. a) Hvem er det en vanligvis venter skal ta ledelsen i familien når det gjelder bibelstudium og bønn? b) Når vil det derfor være nødvendig for en kvinne å ha noe på hodet hva disse ting angår?
5 Når vil det så i forbindelse med det ekteskapelige forhold være nødvendig for en kvinne å tildekke sitt hode som et tegn på at hun underordner seg under sin mann, sitt hode? Vi vil kanskje snarere kunne svare på dette ved å stille et nytt spørsmål. Hvis hele familien er samlet, mannen, hustruen og barna, og det skal ledes et familiestudium eller bes en bønn, hvem ville en så ganske naturlig gå ut fra skulle ta seg av dette? Mannen, naturligvis! Som familiens overhode er faren den som en vanligvis venter skal ta ledelsen i å undervise sin familie og oppdra barna i «Herrens tukt og formaning» og lede dem i bønn til Gud. (Ef. 6: 4) Hvis mannen derimot ikke er en innvigd kristen, men likevel er villig til å overvære et studium som blir ledet av hans innvigde hustru, og som hun innleder med bønn, da vil hun ha noe på hodet mens hun gjør dette. Hun utfører oppgaver som vanligvis burde ha blitt utført av hennes mann når han er til stede. Når han ikke er til stede, behøver hustruen naturligvis ikke å tildekke sitt hode, ettersom det å undervise barna også er hennes privilegium og plikt, og hun tilraner seg ikke derved den stilling som hennes hode har. Hvis hennes mann derimot er til stede, da må hun når hun leder studiet og ber en bønn, ha noe på hodet, ettersom hun bare midlertidig utfører disse plikter, det vil si inntil hennes mann godtar sannheten og blir i stand til å ta seg av disse pliktene selv.
6. Hvilken framgangsmåte skal en følge når en uinnvigd mann blir med sin hustru på et bibelstudium hos en annen familie?
6 Dette prinsipp gjelder også utenfor hjemmet. Hvis mannen er velvillig og blir med sin hustru til et annet hjem hvor hun leder et bibelstudium, vil hun ha noe på hodet mens hun ber og leder studiet. Selv om det kan være en annen mann til stede, for eksempel overhodet i det hjemmet hvor studiet blir holdt, og han også er en uinnvigd person som er interessert, er det ikke på grunn av ham at hun har noe på hodet, ettersom han hverken er hennes hode eller et medlem av menigheten. Det at hun i en slik situasjon har noe på hodet, tjener bare som et tegn på at hun underordner seg under sin mann, sitt hode.
7. Hvordan skal en forholde seg ved måltidene?
7 Det samme er tilfelle ved måltidene. Hvis den uinnvigde mann ønsker at hans hustru skal be, kan hun gjøre det, men hun vil tildekke sitt hode. Hvis han ikke er til stede og hun inntar et måltid sammen med sine mindreårige, uinnvigde barn, behøver hun derimot ikke å tildekke sitt hode når hun ber.
Når det er innvigde barn av hankjønn til stede
8. Hvilken situasjon med hensyn til bønn oppstår når det er en innvigd sønn i familien, og når vil moren tildekke sitt hode i dette tilfelle?
8 Men selv om ektemannen ikke er til stede, kan likevel en innvigd sønn av familien være til stede. Hvordan stiller det seg i et slikt tilfelle? Hvis denne sønnen er voksen, ville det naturligvis ikke melde seg noe spørsmål med hensyn til hvilken handlemåte en skulle følge, ettersom det da ville være naturlig at han ba. Men det kan være at sønnen fremdeles er ganske ung av år, kanskje først i tenårene. I et slikt tilfelle må moren gjøre bruk av god dømmekraft når hun skal avgjøre hvorvidt hun skal be ham innlede med en bønn. Som mor må hun fremdeles vise ham omsorg, og han er således underlagt henne og må naturligvis av den grunn «hedre» henne. (Ef. 6: 2) Hun må derfor avgjøre om hun skal be denne innvigde unge sønnen innlede med en bønn, eller om hun skal gjøre det selv, kanskje fordi hun føler at han ennå ikke er skikket til det, eller på grunn av spesielle forhold som kan råde på det tidspunkt. Men hvis hun velger å be en bønn selv, vil det være riktig av henne å ha noe på hodet, og det ville det også være når hun leder et studium med en innvigd sønn. Hvorfor vil det være det?
9. Hvilke faktorer er det som gjør at moren har noe på hodet når en mindreårig innvigd sønn er til stede og hvordan styrker dette hennes stilling?
9 Den innvigde sønnen er nå et medlem av menigheten, og et modent innvigd mannlig medlem ville være den rette til å undervise ham eller be i hans nærvær. I hjemmet ville hans far være den rette til å gjøre dette. Når moren under slike forhold tildekker sitt hode, gjør hun det derfor som noe mer enn som mor, for hennes tildekking av hodet tjener som et tegn på at hun også handler på vegne av sin mann, guttens far. Vi kan derfor si at dette styrker hennes stilling og gjør det mulig for henne i teokratisk henseende å handle overfor sin innvigde sønn i forbindelse med åndelige ting uten å gå imot den teokratiske ordning. Til andre tider, når det ikke dreier seg om familiens tilbedelse, kan hun med rette ivareta sin stilling som mor overfor sin sønn uten å måtte tildekke sitt hode, for eksempel når hun gir nødvendig tukt og veiledning.
10. Hvilket eksempel setter således moren for sin innvigde sønn, og hvilket stort ansvar hviler på den innvigde far?
10 En slik mor vil være et utmerket eksempel for sin innvigde sønn på hvordan en teokratisk kvinne skal oppføre seg, og dette vil være av stor verdi for ham når han senere får en hustru og et eget hjem. Han vil heller ikke ha noen grunn til å klage over at hans mor ikke handler rett overfor ham som et innvigd mannlig medlem av menigheten. Samtidig vil den innvigde moren være interessert i å hjelpe sin sønn til å gå framover mot modenhet, slik at han på rette måte kan representere familien i bønn til Jehova når det er nødvendig. Hvis faren også er et innvigd vitne for Jehova, vil han naturligvis ha enda større grunn til, i den utstrekning det er mulig for ham, å utføre de plikter han har som familiens overhode, nå når han også har en innvigd sønn som et medlem av familien. Han er den som kan og bør gi gutten den videregående opplæring han nå trenger. — Ordspr. 23: 19, 24.
Bønn av uinnvigde personer
11. Hvordan kan den innvigde hustru forholde seg til en bønn som blir bedt av hennes uinnvigde mann, 1) hvis han er rettferdig innstilt og ber en passende bønn, 2) hvis hans bønn ikke er i harmoni med Guds Ord?
11 Det kan oppstå den situasjon at hustruen tar imot sannheten og blir et av Jehovas vitner, men at hennes ’mann ikke gjør det. Han fortsetter imidlertid å lede familien i bønn ved måltidene. Hvis han er rettferdig innstilt og bestreber seg på å gjøre framskritt i den hensikt å innvie seg, kan han i oppriktighet be en passende bønn som er i harmoni med Guds sannhetsord, og som den innvigde kvinne med god samvittighet kan si «amen» til. Mannen er fremdeles familiens overhode, og det ventes med rette av ham at han skal lede sin familie i tilbedelsen. Hvis han derimot ikke viser noen interesse for Guds Ord, eller hvis han holder fast på religiøse læresetninger som ikke er i harmoni med Bibelen, og som hans bønner bærer preg av, kan den opplyste hustru ikke si «amen» til hans bønn. Mens han ber, kan hun be en stille bønn på vegne av seg selv og barna med forvissning om at Jehova vil høre den.
12. a) Under hvilke forhold vil det ikke være riktig av kristne å være med på at alle rundt bordet holder hverandre i hendene under en bønn? b) Hvorfor er ikke dette å gå til ytterligheter?
12 Å holde hverandre i hendene når en ber, er en alminnelig skikk i mange hjem, men ettersom dette er et uttrykk for at en forener seg i bønnen, ville det ikke være riktig av en kristen å gjøre dette når bønnen blir bedt av en uinnvigd person som ikke har sine tanker vendt mot den sanne tilbedelse av Jehova Gud. Dette er derfor noe en bør være oppmerksom på når en blir invitert til å spise hos mennesker som ikke er i sannheten, og som en vet har denne skikken. Du vet for det første ikke hva som kan bli sagt i bønnen, og like lite som du kan si «amen» til den, kan du gi uttrykk for at du samtykker i den ved å holde dem som sitter ved siden av deg, i hånden. Men, sier kanskje noen, er ikke dette å gå til ytterligheter? Nei, slett ikke. Bønn er noe som har med tilbedelsen å gjøre, noe som en ikke kan behandle på en likegyldig måte, men som må være hellig og i harmoni med Jehovas vilje. For å bevare en god samvittighet vil den innvigde kristne ikke ta del i noen handling som kan gi andre det inntrykk at han er med på å utøve noen som helst annen tilbedelse enn den sanne tilbedelse av Jehova. — 1 Kor. 10: 20, 21; 2 Kor. 6: 14—18.
13. a) Hvordan bør en forholde seg når en utstøtt ektemann ber en bønn ved måltidet? b) Hva bør den innvigde hustruen gjøre hvis hennes utstøtte mann ber henne innlede med bønn på vegne av familien? c) I hvilken grad blir spørsmålet om hvorvidt en skal ha noe på hodet, berørt av dette?
13 En vanskelig situasjon oppstår når ektemannen er blitt utstøtt fra den kristne menighet og fremdeles er utstøtt. Hustruen er naturligvis fremdeles underlagt ham som hennes mann, men ifølge det Bibelen sier, kan hun ikke ha noe åndelig fellesskap med ham. (Rom. 16: 17) Hvilke følger kan dette få når det gjelder bønn ved måltidene? Hvis han insisterer på å be ved måltidene, kan hustruen på ingen måte samtykke i hans bønn med et stille eller hørbart «amen». Hun kan be en stille bønn til Jehova mens han ber, eller etterpå, alt etter som hun finner det best. Hvis den utstøtte ektemannen ber sin hustru om å be på vegne av familien i hans nærvær, vil hun ikke gjøre det. Hun kan imidlertid be en stille bønn på vegne av seg selv og barna selv om han er til stede, men hun vil ikke gjøre det på hans oppfordring. Av dette ser vi at i et slikt tilfelle vil det aldri være nødvendig for hustruen å tildekke sitt hode, ettersom det ikke vil oppstå noen situasjon som gjør det påkrevd for henne å utføre noe oppdrag som består i å undervise eller be høyt i nærvær av sin utstøtte ektemann.
Oppførsel overfor en vantro ektemann
14. a) Hva vil den kristne hustru særlig ha klart for seg når hun til sine tider må ha noe på hodet, for alltid å kunne virke tiltalende i Jehovas øyne? b) Hvordan skal hun forholde seg når hennes mann ikke oppfører seg i harmoni med gode prinsipper?
14 En trofast kvinnelig forkynner som har en mann som ikke er i sannheten, det vil si en uinnvigd mann, en omstendighet som kan gjøre det nødvendig for henne å ha noe på hodet når hennes mann er til stede, vil forvisse seg om at hennes oppførsel er i samsvar med dette ytre tegn på undergivenhet. Hvorvidt hun vil virke tiltalende i Jehovas øyne, avhenger ikke av at hun ved å tildekke sitt hode bare viser et ytre tegn på undergivenhet, men av at hun ydmykt holder seg på den plass hun har fått som hustru, og alltid har «dyp respekt for sin mann». (Ef. 5: 24, 33, NW) Men du spør kanskje: Hvordan kan en kvinne ha dyp respekt for en ektemann som er fiendtlig innstilt overfor sannheten og overfor sin hustrus tilbedelse av Jehova? Du kan naturligvis ikke respektere en manns synspunkter hvis de er imot Gud, eller hans ord hvis de er blasfemiske og kanskje til og med grove. Men selv under slike forhold er det mulig for en kvinne å oppføre seg på en slik måte at hun unngår å handle opprørsk mot Jehovas ordning, og det kan hun gjøre ved å respektere den lederstilling som en ektemann bør innta. En kvinne vil blant annet unngå å tale nedsettende om sin mann til andre, uansett hvor dårlig han oppfører seg.
15. Hvilket eksempel med hensyn til det å lide urettferdig kan innvigde kvinner se hen til?
15 En kvinne som er i den stilling at hun er gift med en mann som er vanskelig å komme overens med, og som til og med oppfører seg dårlig mot henne, vil finne trøst i det eksempel Jesus satte. Legg merke til innledningsordene i 1 Peter, kapittel 3 (NW): «Likeså dere hustruer, underordne dere under deres egne ektemenn.» På hvilken måte? Peter har for det første nettopp omtalt kristne tjenere som led urettferdig fordi de etterlignet Jesus, som etterlot oss et eksempel på hvordan vi bør oppføre oss når vi lider urettferdig. Peter skriver om ham: «Når han ble hånt, hånte han ikke igjen. Når han led, truet han ikke, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» Hustruer som urettferdig må utholde lidelser, kan derfor gjøre som disse kristne tjenere ble oppfordret til å gjøre, og som Jesus gjorde, det vil si overgi seg til Jehova, som i sin tid vil belønne dem for deres trofaste handlemåte. — 1 Pet. 2: 18—23, NW.
16. a) Hva slags underordning av kristne redegjør Peter for, og hvilket nyttig råd gir han? b) Hvilke to ting må den kristne hustru ta i betraktning når hun i relativ forstand underordner seg under sin mann, og hva vil hun bestrebe seg på å gjøre?
16 Det at tjenere må underordne seg under sine eiere, kan til sine tider innbefatte at de også må underordne seg under «dem som er vanskelige å gjøre til lags». Han sier så videre: «For hvis noen på grunn av samvittighet overfor Gud finner seg i plager og lider urett, så vinner det bifall. For er det noe å rose seg av at dere holder ut, hvis dere synder og blir tildelt slag for det? Men hvis dere holder ut når dere gjør godt og lider, da er det noe som vinner Guds bifall.» (1 Pet. 2: 18—20, NW) Akkurat som det er med tjenere, er det også med hustruer, nemlig at deres underordning er relativ, ettersom Guds vilje og deres samvittighet må tas i betraktning. Hvis ektemannen er vanskelig å gjøre til lags, ja, kanskje til og med direkte motarbeider henne fordi hun har tatt standpunkt som en innvigd kristen, vil hun som en trofast kvinnelig forkynner alltid holde fast på sitt innvielsesløfte om å gjøre Jehovas vilje. Samtidig vil hun også trofast bestrebe seg på å bevare sitt forhold til sin mann slik Jehova har bestemt at forholdet mellom mann og kvinne skal være, selv om det til sine tider kan være vanskelig.
17. Ved hvilken ferd kan en vantro ektemann bli vunnet for sannheten?
17 Nå er heldigvis ikke alle ektemenn så umulige som dette. Svært ofte er det slik at ektemannen rett og slett ikke later til å ha noen interesse for sannheten og ikke ønsker å ha noe å gjøre med den nye verdens samfunn. Hva så? La oss tenke på det som vi tidligere har lest i 1 Peter 3: 1, 2 (NW): «Dere hustruer, underordne dere under deres egne ektemenn, så også de som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, fordi de har vært øyenvitner til deres rene ferd forbundet med dyp respekt.» Ja, det eneste som kan føre til at slike ektemenn blir vunnet for sannheten, er deres hustruers ferd, nemlig at de trofast underordner seg under sine menn og viser dyp respekt. — 1 Kor. 7: 16.
18. Hva vil den kristne hustru fortsette å være ved trofast å underordne seg under sin mann, og hvem er dette en spesiell velsignelse for?
18 Ved at den kristne hustru legger en slik trofasthet for dagen, vil hun til enhver tid i åndelig forstand fortsatt være tiltalende for Jehova og den kristne menighet. Den innvigde ektemann som har en slik hustru, vil vite å være takknemlig for en slik velsignelse, for hun er i sannhet til ære for ham. Hvis ektemannen ennå ikke har tatt imot sannheten, vil den kristne hustru bevare en ren ferd og vise dyp respekt, for dette kan føre til at han får øynene opp for hvilken god hustru han har, og blir tilskyndet til å godta sannheten. For en enestående velsignelse dette vil være både for ham og for henne!