Hva sier Bibelen?

Hvorfor må en omvende seg fra «døde gjerninger»?

FOR nesten 6000 år siden ble menneskeheten fremmedgjort for Jehova Gud. Dette skjedde da det første menneske, Adam, syndet. Sannheten om dette finnes i Guds Ord som sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Rom. 5: 12.

Fordi menneskene er syndere, kan de ikke ved egne bestrebelser klare å oppnå en godkjent stilling innfor Jehova Gud. Det er bare ved hjelp av Jesu Kristi gjenløsningsoffer at mennesker som en gang var «fremmede» for Gud og «fiender» av ham, kan bli forlikt med Gud. Grunnen til dette er at dette gjenløsningsofferet har sonende verdi. — Kol 1: 19—22.

Det er imidlertid ikke mulig for noen å bli forlikt med Gud uten at de på sin side gjør noe for å bli det. Ett av de krav som stilles for at en person skal kunne bli forlikt med Gud, er at han omvender seg fra «døde gjerninger». (Heb. 6: 1) Men hva består disse «døde gjerninger» i? Har alle mennesker gjort den slags gjerninger, slik at det er absolutt nødvendig at de omvender seg fra dem?

Ettersom død er det motsatte av liv, er «døde gjerninger» tydeligvis gjerninger som ikke fører til liv. Det er gjerninger som åndelig sett er døde, tomme og fruktesløse.

Det er innlysende at det syndige kjøds gjerninger er dødbringende. Ifølge Bibelen innbefatter disse gjerningene «utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt . . . de som gjør sådant skal ikke arve Guds rike». (Gal. 5: 19—21) Alle som søker å oppnå Guds godkjennelse og evig liv, må angre slike «kjødets gjerninger» og slutte å gjøre dem.

Men er det bare slike urette og umoralske gjerninger som er «døde gjerninger»? Nei, for det er også andre gjerninger som er tomme og fruktesløse.

Slike «døde gjerninger» omfatter selvrettferdiggjørende gjerninger. Alle anstrengelser menneskene gjør seg for å grunne sin egen rettferdighet uavhengig av Kristus Jesus og hans gjenløsningsoffer, er nytteløse. Det er derfor en som prøver å holde fast ved Moseloven i den hensikt å grunne sin egen rettferdighet, er opptatt med «døde gjerninger». Dette kommer klart fram i Romerne 3: 20—25: «Intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse. . . . de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen.»

Også gjerninger som ellers kunne ha vært gode, kan bli «døde gjerninger» hvis de ikke blir gjort med det rette motiv. Apostelen Paulus sa: «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» — 1 Kor. 13: 3.

En person kan dessuten være overbevist om at han tjener Gud, mens han i virkeligheten er opptatt med «døde gjerninger». Grunnen til dette er at hvis hans gjerninger ikke blir utført i samsvar med nøyaktig kunnskap, vil de være nytteløse og kan til og med være i strid med Guds hensikter. Apostelen Paulus sa følgende om jødene på hans tid: «De er brennende for Gud. Men det er en iver uten kunnskap; for de kjenner ikke rettferdigheten fra Gud og strever etter å grunne sin egen rettferdighet; derfor har de ikke bøyd seg inn under Guds.» — Rom. 10: 2, 3, UO.

I betraktning av at det ikke bare er nedverdigende handlinger som er «døde gjerninger», er det tydelig at alle mennesker trenger å omvende seg fra «døde gjerninger». Ingen som lever i dag, kan si at han aldri har gjort noe ut fra et urett motiv. Ingen kan hevde at alle hans handlinger har vært fullstendig uselviske, et uttrykk for ekte kjærlighet til Gud og nesten. Det finnes ikke en eneste mann eller kvinne noe sted som kan hevde at alle hans eller hennes handlinger har vært fullt ut i harmoni med Guds vilje. Den alderstegne apostelen Johannes uttalte under inspirasjon: «Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.» — 1 Joh. 1: 10.

Fordi alle mennesker er syndere, har de alle gjort «døde gjerninger». Så lenge de ikke angrer og omvender seg, kan de følgelig ikke ha en ren samvittighet overfor Jehova Gud. Men ved å vende om fra «døde gjerninger» og bestrebe seg på å leve et liv i samsvar med Guds vilje kan en person på grunnlag av tro på Jesu gjenløsningsoffer få sin samvittighet renset fra døde gjerninger. — Heb. 9: 14.

Hans oppriktige anger gjør det mulig for ham frimodig å nærme seg sin himmelske Far. Han føler ikke at hans hjerte fordømmer ham. Han er ikke redd for at Jehova Gud ikke skal gi akt på hans rop om hjelp. Apostelen Johannes skrev: «Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag.» — 1 Joh. 3: 21, 22.

En som unnlater å omvende seg fra «døde gjerninger», berøver derfor seg selv et dyrebart forhold til sin Skaper. Han står helt uten guddommelig hjelp i tider med prøvelser og vanskeligheter. En som blir forlikt med Gud, har på den annen si de virkelig garanti for at han vil få den visdom som skal til for å kunne klare prøvelser. — Jak. 1: 5.

De som er blitt forlikt med Gud, kan ikke ta dette dyrebare forholdet som en selvfølge. Hvis de fortsatt skal kunne nærme seg Gud med frimodighet, må de bevare en ren samvittighet. Dette krever anstrengelser, for syndens lov eller den medfødte tilbøyelighet til å gjøre det som er galt, virker fortsatt i deres kjødelige lemmer. Denne «syndens lov» prøver i virkeligheten å bestemme deres handlemåte og få dem til å følge en kurs som er i strid med Guds vilje. Apostelen Paulus sa følgende angående sin egen kamp i så henseende: «Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» — Rom. 7: 22—24.

Når apostelen Paulus hadde en slik indre kamp, kan det kanskje se ut som om han ikke kunne bevare en ren samvittighet overfor Gud til tross for at han hadde omvendt seg fra «døde gjerninger». Men slik forholder det seg ikke. Som svar på det spørsmålet apostelen Paulus stilte, utbryter han: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom. 7: 25) Ja, Jesu Kristi sonoffer ’reddet’ Paulus og gjorde det mulig for ham å bevare sitt forhold til Gud og fortsatt ha en ren samvittighet.

Ved fortsatt å vende oss til Gud i tro på at han vil tilgi oss våre synder på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer, kan vi i likhet med Paulus bevare den gode samvittighet vi fikk som følge av at vi en gang omvendte oss fra «døde gjerninger». Vi kan således fortsette å nyte godt av vår himmelske Fars kjærlige hjelp og ha utsikter til å oppnå evig liv.