Stolthet — en farlig egenskap

FØLER du deg tiltrukket av mennesker som gir inntrykk av at de alltid har rett? Føler du deg ikke heller frastøtt av slike som stadig skryter av sine evner, av det de har utrettet, eller av sin velstand eller posisjon? Blir du irritert når noen er snare til å påpeke andres feil, men ikke vil innrømme sine egne feil og kanskje til og med blir støtt når noen gjør dem oppmerksom på et eller annet galt de har gjort?

Ja, en slik stolthet virker irriterende og frastøtende. Det kan ikke være tvil om at stolthet har en dårlig virkning på andre. Det er en egenskap som bryter ned i stedet for å bygge opp. Stolthet kan vekke uvennlige følelser og med tiden ødelegge det gode forholdet mellom to mennesker.

Hva er egentlig stolthet? Det er en overdreven selvaktelse, en utilbørlig følelse av å være andre overlegen hva evner, visdom, skjønnhet, rikdom og rang angår. Denne følelsen gir seg som oftest utslag i at vedkommende er innbilsk og hovmodig og tar seg selv svært høytidelig.

Ettersom stolthet er en alminnelig svakhet blant ufullkomne mennesker, bør vi lære oss å få denne egenskapen under kontroll og dermed unngå de skadelige følger den kan ha. Dette forutsetter at vi av hele vårt hjerte erkjenner at vi ikke har noen grunn til å være stolte. Uansett rase, nasjonalitet, utdannelse, personlige evner og bedrifter og økonomiske forhold er vi alle syndere og barn av syndere. Det er ikke noe å skryte av, er det vel?

Men noen vil kanskje si: «Jeg har arbeidet hardt for å oppnå den stillingen jeg nå har.» Men gir det ham noen grunn til å være stolt? Har han seg selv å takke for at han har evner eller anlegg i en bestemt retning? Hvis han var blitt født med et alvorlig fysisk eller mentalt handikap, ville han da ha oppnådd det han nå har gjort, selv om han hadde gjort seg de største anstrengelser? Bibelen inneholder et argument som hjelper oss til å se tingene i det rette lys. Vi leser: «Hvem gir vel deg fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» — 1 Kor. 4: 7.

Foruten å se seg selv i det rette perspektiv må en ha den rette respekt og aktelse for sine medmennesker for å holde stoltheten under kontroll. Bibelens råd lyder: ’Gjør ikke noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men akt i ydmykhet hverandre høyere enn eder selv.’ — Fil. 2: 3.

En kristen bør innse at hans trosfeller kan ha visse fortrinn framfor ham. Noen setter kanskje et spesielt godt eksempel hva det å vise kjærlighet, vennlighet, medfølelse og omtanke angår. Noen har studert Bibelen i mange år og har derved fått en spesielt god forståelse av Bibelens prinsipper og av hvordan de kommer til anvendelse i det daglige liv. Andre har kanskje ikke så stor kunnskap, men har oppnådd verdifull erfaring i livet. Også dem kan en lære noe av — om ikke annet så at enhver sak kan ses fra flere sider. Hvis en innser det, vil en ikke begå den feil å prøve å presse alle inn i samme form eller avvise forslag på en overlegen måte.

Hvis en får andre til å føle seg små eller underlegne fordi en mener at en selv har større kunnskap og erfaring eller bedre evner enn de, er en inne på en farlig vei. La oss ta et eksempel fra den kristne menighet. En menighetstjener henvender seg kanskje til en eldste og kommer med et forslag. Hva ville det føre til hvis den eldste bare avfeide ham uten i det hele tatt å overveie forslaget og tydelig lot ham forstå at dette var noe han ikke hadde noe med? Ville ikke da menighetstjeneren bli såret fordi han ble misforstått? Samtidig kunne den eldstes stolte opptreden føre til at menighetstjenerens aktelse for ham sank. Ettersom menighetstjenerens motiver uten grunn ble dratt i tvil, kunne menighetstjeneren bevisst eller ubevisst få den oppfatning at den eldste ikke har særlig god dømmekraft. Han forteller kanskje en nær venn av seg hvor såret han er blitt på grunn av det som skjedde, og det kan føre til at vennen også kommer til å se skjevt til den eldste en tid.

Jesus Kristus satte et eksempel som absolutt er verdt å etterligne. Han ble ikke oppblåst på grunn av sin kunnskap. (1 Kor. 8: 1) Selv om han kjente de riktige svarene på alle spørsmål, skapte han ikke noen kløft mellom seg selv og andre ved å henlede oppmerksomheten på sine overlegne ferdigheter, sin kunnskap, sin erfaring og sin visdom. Han ga ikke disiplene inntrykk av at de aldri ville klare å utføre det arbeid han hadde utført, når han hadde forlatt dem. Han ga tvert imot uttrykk for at han hadde tillit til dem, og viste dem ære. Han sa til dem: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader.» (Joh. 14: 12) Som gruppe betraktet gjorde Jesu Kristi disipler større gjerninger enn Jesus hadde gjort, og deres arbeid strakte seg over en lengre tid. — Se Matteus 5: 14.

Når Jesus, som var fullkommen, kunne ha så stor tillit til dem som trodde på ham, hvorfor skulle da vi, som er ufullkomne, mene at andre ikke kan gjøre det som vi kan? En som har en slik stolt tankegang, gjør det vanskeligere for seg selv og andre. Andre mister lysten til å samarbeide med ham, fordi han får dem til å føle seg underlegne og uverdige til å bli betrodd en oppgave. Som følge av dette mister de en del av interessen.

Særlig farlig er det imidlertid hvis hele vår «ånd» eller innstilling blir stolt. De som har en slik ånd, tar berettiget kritikk, tukt eller irettesettelse ille opp, ja, de avviser til og med den veiledning Guds Ord gir. Dette får dem til å følge en levemåte som uvegerlig fører til undergang. Det bibelske ordtaket sier så treffende: «En mann som er ofte straffet og allikevel gjør sin nakke stiv, vil i et øyeblikk bli sønderbrutt, og der er ingen legedom.» (Ordspr. 29: 1) En som lar seg beherske av en stolt ånd, stiller seg i opposisjon til Gud og motarbeider de egenskaper Gud ser etter hos dem han godkjenner som sine tjenere. Som Bibelen sier: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — 1 Pet. 5: 5.

Det er derfor viktig at alle kristne gjør seg de største anstrengelser for å holde stoltheten under kontroll. En som er stolt, skader ikke bare seg selv og andre, men han kan også miste Guds godkjennelse og dermed livet. Ja, stolthet er en farlig egenskap.