Troens bønn under sykdom
1, 2. Hva viser hvorvidt Jakob 5: 13—15 taler om åndelig sykdom?
DISIPPELEN Jakob taler om troens bønn for de syke. Motsier han ikke det som er sagt ovenfor? La oss undersøke det han sier om dette: «Er det noen som lider ondt blant dere? Han bør holde på med å be. Er det noen som er i godt humør? Han bør synge salmer. Er det noen som er syke blant dere? Han bør kalle de eldre menn i menigheten til seg, og de bør be over ham, og gni ham med olje i Jehovas navn. Og troens bønn vil gjøre den som er uvel, frisk, og Jehova vil reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.» — Jak. 5: 13—15, NW.
2 Sammenhengen gjør det klart at Jakob her ikke taler om legemlig, men om åndelig sykdom. Han nevner først det å lide ondt. Det hentyder til å «lide ondt for det gode budskap i samsvar med Guds kraft». Det betyr at en tåler trengsler som en får som et kristent vitne for Gud og at en holder fast på sin ustraffelighet overfor Gud. (2 Tim. 1: 8, NW) Hvis derfor en lider slik, bør han holde på med å be, så han kan få hjelp til å fortsette i trofasthet, sier Jakob. Men Jakob, hva skal en gjøre som er i godt humør? «Han bør synge salmer.» Når han gjør det, oppbygger han seg selv og dem som hører på ham. Men hva skal en gjøre som ikke er i godt humør? Med andre ord, hvis han er åndelig syk? Når Jakob setter det å være syk opp som motsetning til det å være i godt humør, så viser det tydelig at det er åndelig sykdom han taler om, ikke bokstavelig sykdom. Den behandlingsmåte han deretter anbefaler, tyder også på at det er åndelig sykdom. De eldre menn i menigheten, som er fullvoksne i troen, fulle av visdom ovenfra og kjent med Guds instrukser, er de rette menn å tilkalle for den som er åndelig syk. Led han av en bokstavelig sykdom, ville han tilkalle en læge hvis han hadde råd til det, eller han ville bruke et eller annet lægemiddel.
3. Hvorfor skulle de eldre brødrene be over den syke?
3 Hva skal de eldre menn i menigheten gjøre med den som er åndelig syk? De skal be over ham, så han kan høre hva de ber om, og kan vise at han samtykker ved å si «Amen!». Han er kommet i en slik åndelig tilstand at han ikke lenger kan be for seg selv på rette måte. Han greier ikke å be i tro og med et sinn som er uten tvil, og derfor har han ikke noen tillit til sin egen bønn. (Jak. 1: 6, 7) Det er noe som har ført den åndelige sykdommen over ham. De eldre menn må forvisse seg om hva det er. Paulus omtaler også denne slags sykdom, og nevner en årsak til den, nemlig en urett feiring av Herrens aftensmåltid eller minnenattverden. «For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke gjør forskjell på legemet. Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden. Men hvis vi ville være klar over hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt.» (1 Kor. 11: 29—31, NW) De som befant seg i en slik tilstand, bevarte ikke enheten innen den kristne menighet, Kristi legeme. Som en eldre bror skrev derfor Paulus til dem for å gi dem hjelp og åndelig helbredelse.
4. Hvordan er det de gnir den syke med olje?
4 De eldre menn i menigheten skal ikke bare be med den som er åndelig syk. De må også gni ham med olje i Jehovas navn. Ikke med bokstavelig olje, lik katolikkenes «siste olje», eller lik den som omtales i Markus 6: 13. Nei, den «olje» det her tales om, er den beroligende rettledning fra den hellige skrift, og den fører den åndelig syke tilbake til enheten med den kristne menighet, som har Guds gunst. Som det er skrevet: «Se, hvor godt og hvor hyggelig det er at brødre bor sammen i enhet! Det er som den dyrebare olje på hodet, som rant ned over skjegget, ja, Arons skjegg; som kom ned på fliken av hans klædebon.» (Salme 133: 2, 3, AS) I Salme 23: 5 brukes olje som et symbol på noe oppkvikkende og beroligende, når det sies: «Du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over.» Guds budskaps sunne virkning blir beskrevet i Ordspråksboken 15: 30 på denne måten: «Godt budskap gir benene marg.» Og den irettesettelse som fører til åndelig sunnhet, blir av salmisten beskrevet som beroligende og lægende når han sier: «La en rettferdig slå meg i kjærlighet og tukte meg! For sådan hodeolje vegre mitt hode seg ikke!» (Salme 141: 5) Og at den kjennetegner et middel til helbredelse ble vist ved at den gode samaritan helte olje sammen med vin i sårene til den mann som var blitt overfalt av røvere. (Luk. 10: 34) De eldre menn i menigheten skal derfor gni den åndelig syke med olje i den forstand at de stimulerer ham med det beroligende, lægende, trøstende og irettesettende Guds ord.
5. Hvordan gjør de dette «i Jehovas navn»? Og med hvilken virkning?
5 De skal gjøre dette i Jehovas navn. Det vil si, i troskap mot Jehova Gud og i samsvar med hans hensikt, så de kan hjelpe den åndelig syke til å bli frisk igjen og på ny få del i å opphøye Guds navn og bevise at Djevelen er en falsk gud og en løgner. Disse eldre menn må be i tro. De må tro at Guds ord er rett og har makt til å hjelpe den syke til å se sin villfarende veg og bli klar over hva som er den rette veg. En slik troens bønn, sammen med den oppmuntrende anvendelse av Guds ord, vil gjøre den som er åndelig uvel, frisk. Den vil bygge opp hans tillit til Guds løfte og til riktigheten av Guds ord og veg, og det vil føre ham tilbake til denne vegen. «Jehova vil reise ham opp» da, ved at Han gir ham styrke til å gå på sannhetens og rettferdighetens veg og løfter ham ut av hans motløshet og den følelse han har hatt av å være forlatt av Gud. Hans åndelige sykdom kan skyldes at han har fått den dårlige vane å la være å komme sammen med Guds folk, eller at han har unnlatt å ta til seg næring regelmessig fra Guds ord og aktive tjeneste. Eller det kan være han har begått noen alvorlige synder som har ført til at han er blitt drevet ut av et gunstig forhold til Gud og hans organisasjon. Men hvis han nå lar seg påvirke av den bønn som de eldre menn med tro sammen har bedt, og retter seg etter deres sunne, stimulerende tukt, irettesettelse og formaning fra Guds ord, og vender om og atter begynner å gå på den rette veg, da vil de synder han har begått, bli tilgitt ham. Denne tilgivelse får han ikke på grunn av selvrettferdighet, men den gis på grunnlag av Jesu rettferdige offer for synder. — 1 Joh. 1: 7 til 2: 2.
BEKJENNELSE
6. Hvem kan vi da bekjenne våre synder for? Er da bønnen av noen verdi?
6 Det Jakob derfor instruerer oss om a gjøre, er direkte i strid med den hemmelige bekjennelse eller skrifting som enkelte religiøse systemer benytter seg av: «Bekjenn derfor åpent deres synder for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. En rettferdig manns bønn har stor kraft, når den er i virksomhet.» (Jak. 5: 16, NW) Etter som sykdommen settes i forbindelse med synder, er det innlysende at sykdommen er åndelig, ikke legemlig. Ellers ville alle syndere mot Gud befinne seg i en tilstand av alvorlig, legemlig sykdom, men det er jo ikke tilfelle. Ofte har verdslige syndere en meget bedre legemlig helsetilstand enn trofaste tjenere og vitner for Jehova Gud. For å illustrere hvilken kraft bønnene til en rettferdig mann, ikke en synde-syk mann, kan ha, trekker Jakob fram Elias’ bønn: «Elias var en mann med samme følelser som vi, og likevel ba han i bønn om at det ikke skulle regne, og det regnet ikke i landet i tre år og seks måneder. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og landet bar fram sin grøde.» (Jak. 5: 17, 18, NW) Israels land ble slått med tørke og hunger fordi folket var åndelig sykt og ute av harmoni med Jehova Gud. Elias forlangte ildprøven for å vise at Jehova er Gud, og da folket ved Karmel-fjellet erkjente dette og ropte: «Jehova, han er Gud», og deretter utleverte de demonbesatte Ba’als-profeter forat de skulle bli henrettet, ba Elias om at det skulle komme regn over landet deres. Det kom. I urokkelig tro ba han syv ganger om at dette miraklet med regnet skulle inntreffe. Bønn virker.
7. Hvordan blir de som bekjenner sine synder, helbredet ved denne bønn? Hva blir de som er villedet, frelst fra ved en slik helbredelse?
7 Ved at vi ber for dem som er åndelig syke og som åpent bekjenner sine synder for oss og søker vår åndelige veiledning, ’kan de bli helbredet’, i åndelig forstand. Dette redder dem fra å falle ut i en åndelig død som ville føre til at de blir ødelagt fra alt framtidig liv. I deres tilfelle vil Gud den Allmektige ødelegge «både sjel og legeme i Gehenna». (Matt. 10: 28, NW) For å oppmuntre oss til å hjelpe brødre som er åndelig syke og som står i fare for å rammes av fryktelige følger, slutter Jakob sitt brev med denne kraftige påminnelse: «Mine brødre, hvis noen blant dere blir ledet vill fra sannheten [noe som fører til åndelig sykdom] og en annen omvender ham, vit da at den som omvender en synder fra hans villfarende veg, kommer til å frelse hans sjel fra døden og dekke over en mangfoldighet av synder.» (Jak. 5: 19, 20, NW) De synder som den åndelig syke person bekjente, og som du ba for ham at han måtte bli helbredet fra, vil bli dekket over. Gud kommer ikke til å huske dem mer, men vil gjenoppta sitt fredelige forhold med den tilbakevendte synder. Det er ved Jesu blod, som annullerer synd, at syndene blir dekket over, men din bønn bidro til å sette den guddommelige ordning av sakene i gang, så resultatet ble som det ble. Du kan være meget takknemlig over å ha en slik forrett til å yte en tjeneste som frelser liv.
«EN TORN I KJØTTET»
8, 9. Kan vi be angående våre legemlige sykdommer? Hva gjorde Paulus i den forbindelse?
8 Men har vi da ikke også den forrett å be til Gud når vi er legemlig syke, og tale til ham om det? Jo, det har vi. Men vi kan ikke be om guddommelig helbredelse. Tiden for det er forbi. Denne åndens gave opphørte da apostlene og deres nærmeste medarbeidere døde. Dessuten skulle denne mirakuløse helbredelse være til et tegn for de utenforstående, og den skulle utføres på dem. Den skulle ikke brukes til selvisk behag for de trofaste troende. De som er sanne kristne, Jehova Guds tjenere, blir legemlig syke. Hans eget ord bevitner det. Apostelen Paulus hadde en fysisk lidelse som han sammenlignet med en «torn i kjøttet». Ba han i den forbindelse? Eller trakk han denne tornen ut av sitt kjøtt selv på mirakuløs måte? Han hadde jo store gaver. Eller gjorde Gud det for ham. med guddommelig makt? Hør hva Paulus selv sier:
9 «Ingen skulle rose meg for mer enn det han ser jeg er eller han hører fra meg, bare på grunn av åpenbarelsenes overordentlige storhet. Derfor, forat jeg ikke skulle bli altfor opphøyd, ble det gitt meg en torn i kjøttet, en Satans engel, som skulle holde på med å slå meg, så jeg ikke skulle bli altfor opphøyd. I den forbindelse bønnfalt jeg Herren tre ganger om at den skulle vike bort fra meg; og likevel sa han virkelig til meg: ’Min ufortjente godhet er nok for deg; for min makt blir gjort fullkommen i svakhet.’ Derfor vil jeg i stedet helst skryte hva mine svakheter angår, forat Kristi makt fortsatt kan være over meg lik et telt. Derfor gleder jeg meg over svakheter, over fornærmelser, over nødstilfelle, over forfølgelser og vanskeligheter, for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk.» — 2 Kor. 12: 6—10, NW.
10, 11. Hva kan ha vært Paulus’ «torn» etter visse tegn å dømme?
10 Hva var Paulus’ torn i kjøttet? Noen tror det kan ha vært dårlig syn eller en øyebetennelse. Dette kan ha vært en ettervirkning av de tre dagers blindhet som Jesus slo ham med, den gang da han som Saulus fra Tarsus var på veg til Damaskus for å begynne sin voldsomme forfølgelse av de kristne der også. Da var det at Jesus ved et mirakel viste seg for ham på vegen til Damaskus, for å stopoe ham brått, og øyeblikkelig overbevise ham om at Kristus var oppreist til en himmelsk herlighet og at dem Saulus fra Tarsus forfulgte, var etterfølgere av den levende, herliggjorte Kristus. Saulus ble riktignok ikke drept av synet, og han fikk heller ikke sine øyne brent ut av deres hulninger, men han måtte betale dyrt for det. Det var først ved et nytt mirakel at han fikk synet igjen, og da sannsynligvis bare i en begrenset grad. — Ap. gj. 9: 1—19.
11 Det ser ut til å være dårlig syn Paulus hentyder til når han skriver til galaterne og sier: «For det vitnesbyrdet kan jeg gi dere, at dengang hadde dere gjerne revet øynene ut og gitt meg dem, om det hadde vært mulig.» Det kan også være derfor han tilføyde følgende linje i sitt brev til dem: «Se her, med hvor store bokstawer jeg skriver til dere med min egen hånd!» (Gal. 4: 15; 6: 11, LB) Av samme grunn kan det også være at han dikterte de fleste av sine brev. Det ser ut til å røpe dårlig syn at han i den jødiske domstol så anspent på Sanhedrinet og svarte ypperstepresten med noen skarpe ord og så ba om unnskyldning idet han sa: «Brødre, jeg visste ikke at han var yppersteprest. For det er skrevet: ’Du må ikke tale krenkende om en hersker blant ditt folk.’» (Ap. gj. 23: 1—5, NW) Et par betente, svake øyne ville i alle fall vært et kjedelig handikap for Paulus og ville ha hemmet ham i hans arbeid og studium, for på den tiden fantes det jo ikke briller. Det kunne ha plaget ham og fått ham til å lengte etter at det skulle bli rettet på det, og fått ham til å be om dette. En amerikansk oversettelse gjengir «torn i kjøttet» på en fri måte, og bruker uttrykket «en lei fysisk lidelse».
12. Hva annet kan tornen i Paulus’ kjøtt svare til?
12 Men Paulus’ «torn i kjøttet» kan svare til noe som plaget israelittene etterat de var kommet inn i landet med melk og honning. På Moabs sletter, der Jordan-elva skilte dem fra Løftets land, ga Moses dem følgende advarsel: «Men dersom I ikke driver landets innbyggere bort foran eder, da skal de som I lar bli tilbake av dem, bli torner i eders øyne og brodder i eders sider, og de skal plage eder i det land som I bor i.» Og Moses’ etterfølger, Josva, gjentok denne advarselen før han døde. (4 Mos. 33: 55; Jos. 23: 11—13) Israelittene hørte ikke på disse advarslene og lot være å gjennomføre felttoget med å fri landet for de hedenske, demondyrkende folkeslag. Derfor sendte Jehova sin engel og sa til dem: «Men I hørte ikke på mine ord; hva har I gjort! Jeg sa også: Jeg vil ikke drive dem ut for eder, men de skal bli til brodder i eders sider, og deres guder skal bli til en snare for eder.» (Dom. 2: 2, 3) Apostelen Paulus kan derfor ha hatt en brodd eller torn i kjøttet som var lik de hedenske demondyrkere i Kana’an, som med sitt nærvær plaget de israelitter som prøvde å gjøre det rette etter Jehovas lov. Hvis det var tilfelle, hvilke muligheter gir da Bibelen for hva denne «torn» i Paulus’ side kunne være?
13, 14. Hvilke muligheter gir da Bibelen for hvem denne «torn» kunne være?
13 Paulus skrev her et brev til korintierne for å forsterke virkningen av sitt første brev, hvori han hadde beklaget seg over den uenighet som hadde sneket seg inn blant dem, og over den sekteriske ånd som fikk dem til å følge menneskelige ledere. ’Tornen’ kan derfor ha vært deres «overvettes fine apostler». De var ikke i harmoni med Paulus’ lære, og de benektet at Paulus var apostel. Derfor sa Paulus til menigheten: «Jeg mener at jeg ikke på noe punkt har vist meg dårligere enn deres overvettes fine apostler. Men selv om jeg er udyktig i tale, er jeg det sannelig ikke i kunnskap, men på enhver måte la vi den for dagen for dere i alle ting. Hva jeg nå gjør, det vil jeg fortsette å gjøre, forat jeg kan avskjære påskuddet for dem som ønsker et påskudd for å bli funnet like med oss i det embete de skryter av. For slike menn er falske apostler, svikefulle arbeidere. som gjør seg om til apostler for Kristus. Og det er intet under, for Satan selv gjør seg stadig om til en lysets engel. Det er derfor ikke noe stort om hans tjenere også stadig gjør seg om til rettferdighetens tjenere. Men deres ende skal bli etter deres gjerninger.» — 2 Kor. 11: 5, 6, 12—15, NW.
14 Han nevnte også for menigheten i Galatia disse menn som underminerte Paulus’ arbeid, og som utgjorde en trusel for at det skulle bli ødelagt blant dem. Han sa: «Jeg forundrer meg over at dere så snart blir fjernet fra Ham som kalte dere med Kristi ufortjente godhet, og blir vendt til et annet slags godt budskap. Men det er ikke noe annet; det er bare enkelte som forstyrrer dere og ønsker å forvrenge det gode budskap om Kristus. .... Som vi ovenfor har sagt, sier jeg nå også igjen: Hvem det enn er som kunngjør for dere som godt budskap noe annet enn det dere har mottatt, han være forbannet.» «Jeg ønsker at de menn som prøver å få vendt dere vekk, endog måtte komme til å kastrere seg selv.» «Måtte derfor ingen plage meg fra nå av, for på mitt legeme bærer jeg de brennemerker en slave for Jesus har.» — Gal. 1: 6—9; 5: 12; 6: 17, NW.
15, 16. a) Hvordan var tornen en «Satans engel»? b) Hva ba derfor Paulus om, hva svarte Herren og hvordan tok Paulus det?
15 Paulus kaller denne «torn i kjøttet» for «en Satans engel, som skulle holde på med å slå meg, så jeg ikke skulle bli altfor opphøyd». Og det ville de være, disse falske apostler og forstyrrere, som angrep Paulus’ apostelverdighet og arbeid. De ville bevirke at han ikke ble altfor oppblåst over sin tjeneste. På den annen side, hvis ’tornen’ var en uhelbredelig lidelse i øynene eller i en annen del av kroppen hans, kunne den tjene som en Satans engel ved å stikke ham med pessimisme eller et mindreverdighetskompleks og den motløshet som følger med. Hva nå enn tornen var, så ba iallfall Paulus tre ganger om at den måtte bli fjernet. Et annet punkt å merke seg, er at han ba på en tid da åndens gave til å helbrede fremdeles ble gitt og var i virksomhet. Tornen, Satans engel, svekket Paulus. Han ville vært glad over å bli kvitt den.
16 Men Herren besvarte ikke hans tre bønner. I stedet styrket han ham med disse ord; «Min ufortjente godhet er nok for deg; for min makt blir gjort fullkommen i svakhet.» Fordi Paulus var blitt svekket av tornen som ikke var trukket ut, fikk Herren anledning til å gi Paulus styrke til å utføre forskjellige ting, og denne styrke var ikke Paulus’ egen. Derved kunne Herren vise hva han var i stand til å utrette med en trofast tjener som var belemret med en smertelig svakhet. Dette var et bevis for at Kristi makt overskygget hans apostel. Da Paulus ble klar over dette, fikk han et annet syn på saken. I stedet for å fortsette å sørge over den svakhet som hang ved ham, sa Paulus: «Derfor vil jeg i stedet helst skryte hva mine svakheter angår, forat Kristi makt fortsatt kan være over meg lik et telt. Derfor gleder jeg meg over svakheter, over fornærmelser, over nødstilfelle, over forfølgelser og vanskeligheter, for Kristi skyld.» Hvorfor det, Paulus? «For når jeg er svak, da er jeg sterk.» I seg selv var han legemlig svak, og derfor måtte han være sterk ved den Kristi makt som skjermet ham som et telt.
RESULTATER TRASS I SYKELIGHET
17. Hvordan arbeidet Paulus trass i dette, og hva er det hans tilfelle og innstilling viser
17 Paulus fikk ikke guddommelig helbredelse i sitt tilfelle, men det kom ikke av at han manglet tro. Likevel arbeidet han meget mer enn noen av de andre apostlene. Hans tilfelle viser at vi ikke er nødt til å få guddommelig helbredelse av våre legemlige skrøpeligheter og sykdommer for å kunne utrette noe i den aktive tjeneste som et vitne for den høyeste Gud. Paulus var et eksempel på hva Gud gjennom Kristus kan gjøre ut av en mann selv om han lider av en torn i kjøttet som utgjør en svakhet for ham. I likhet med Paulus kan vi glede oss over hva Herren utretter gjennom oss trass i våre sykdommer, skavanker eller svakheter, som guddommelig helbredelse ikke fjerner fra oss nå i tiden. Når vi utretter noe trass i dette, er vi nødt til å trekke den slutning at det var Herren som utrettet det gjennom oss, og ikke vi selv. Dette vil avholde oss fra å bli oppblåste og overlegne. Det minner oss om at det bare er ved hans makt, som skjermer oss som et telt, at vi er mektige til å gjøre alt. Det lar Guds makt gjennom Kristus bli gjort fullkommen ved at den virker gjennom oss, trass i den svakhet vi innrømmer å ha. Av denne grunn fortjener æren for det vi utretter, å bli gitt til Gud gjennom Kristus. Vår virksomhet som hans tjenere og vitner er en herlig skatt, og vi kan nå forstå hvorfor denne skatt er betrodd til skapninger på jorden som er lik jordiske kar. Paulus forklarer: «Vi har denne skatt i jordiske kar, forat den makt som er over det normale, kan være Guds og ikke vår egen.» — 2 Kor. 4: 1, 7, NW.
18. Hva viser tjenesterapportene for 1951 i harmoni med dette?
18 Tjenesterapportene i vår tid viser at Gud utfører et mektig arbeid gjennom menn, kvinner og barn som er helt innvigd til ham, men som er bebyrdet med en eller annen legemlig svakhet. De har så pass mye sannhet at de ikke gir seg til å be og vente på at Gud skal utføre et mirakel ved guddommelig helbredelse og fri dem fra det som plager eller hemmer deres legemer, før de prøver å få gjort noe i hans tjeneste. De behøver ikke å få sine naturlige skrøpeligheter og skavanker fjernet ved den guddommelige helbredelses makt for å kunne overbevise seg selv eller andre om at de har sannheten og er vitner for Jehova. De prøver å tjene som forkynnere av det gode budskap om Hans rike, som nå må forkynnes verden over, og det gjør de akkurat som de er. I dag er det derfor invalider eller krøplinger som i sine rullestoler eller senger avlegger vitnesbyrd om det nye rike med de midler de har, og til dem de kan nå i sin bundne tilstand. De snakker til alle de kommer i kontakt med, de skriver brev, sender litteratur gjennom posten eller deler den ut, telefonerer, bruker fingerspråket osv. De rapporterer den tiden de bruker til slikt vitnearbeid, og de er regnet med blant de over 375 000 aktive vitner som den Allmektige har oppreist nå i året 1951.
19. Hva gjør andre som er hemmet av sykdom, og hva demonstrerer de derved?
19 Disse brødre som er bundet av sykdom, burde ikke bli forsømt. Vi bør ta oss av dem, samarbeide med dem, skaffe dem det de trenger i tjenesten, og forsyne dem med åndelig mat ved personlig besøk og på andre måter. Foruten dem som lar lyset fra Rikets sannhet skinne ut fra hospitaler, sykeleier og andre steder som de er bundet til, har vi også andre som er blinde, døvstumme, krøplinger eller hemmet og plaget på andre måter. Ikke desto mindre går de ut på feltet, forkynner Riket og utfører et mektig vitnearbeid. Det hele demonstrerer hvordan Guds makt virker midt iblant svakhet. Ingen av dem som er slik stilt, burde derfor bli motløse. La dem fortsette sitt strålende arbeid, og sette Guds makt på prøve. Derved har de del i å vise at det forholder seg som Sakarias 4: 6 sier: «Ikke ved makt, ikke ved kraft, men ved min ånd, sier hærskarenes Jehova.» — AS.
20. Hva så med andre spørsmål om sykdom og guddommelig helbredelse?
20 Spørsmålene i forbindelse med sykdom og guddommelig helbredelse er imidlertid flere enn vi kan besvare i dette nummer av Vakttårnet. Er du interessert i å få dem behandlet i neste nummer? Det tror vi du er. Derfor er det høyst sannsynlig at de spørsmål du ennå ikke har fått svar på, vil bli besvart i det vi har igjen å si om saken.